NoraHvem.blogg.no -
Hjem FØLG MEG Om meg Kontakt

10

Min egen lille boble og en liten oppdatering

Smellet har kommet slik som jeg trodde ville skje. Følelser og tanker har blitt lagret opp på innsiden i mangelen på å få grått de ut av kroppen. Jeg går rundt i min egen lille boble og er så sliten som jeg aldri har vært før. Jeg er på en måte nummen, har tunnelsyn og føler at jeg har en sky som henger over meg døgnet rundt. Hukommelsen er ikke tilstede i det hele tatt. Jeg klarer ikke huske hva jeg gjorde dagen før, og heller ikke samtaler jeg har hatt. Jeg husker egentlig ingen ting. Det er så mye som skjer i livet mitt akkurat nå, og jeg klarer ikke å følge med på alt som skjer. Alt er et tiltak som koster meg mye, men heldigvis klarer jeg å fullføre ihvertfall noen av de tingene jeg gjør til vanlig, feks som å trene (selvom det virkelig tømmer meg for energi og at øktene ikke akkurat blir så intensive). Men jeg prøver så godt jeg kan, og noe mer kan ikke noen forvente av meg. Selvom det er vanskelig for meg må jeg noen ganger sette ned foten og ta hensyn til hvor grensene mine går, for jeg er så redd for at jeg blir enda "dårligere" hvis jeg eller de rundt meg presser meg for hardt nå. Jeg er veldig deprimert, men angsten har heldigvis holdt seg stabilt på bedringens vei.


Maten går det ikke bra med, men jeg har et håp om at det kan løsne litt snart. Jeg føler at jeg holder på å bli gal av å ikke ha kontroll over min egen kropp, og at hvis det ikke order seg snart kommer det til å eksplodere. Men enda en gang har jeg funnet en mulig løsning på hva det kan være, og jeg håper virkelig jeg har rett denne gangen. Jeg har tross alt kommet med omtrent 5 mulige løsninger den siste tiden, og jeg føler meg så latterlig som fortsatt prøver å finne ut av grunnen til dette, men jeg er virkelig desperat etter å få tilbake den lille kontrollen jeg kan ha over livet mitt gjennom maten. Så nå er det bare å vente å se om jeg har rett denne gangen.

Jeg vet at jeg har sagt flere ganger at jeg føler at jeg ikke får den hjelpen jeg trenger, men som sagt er jeg ikke klar til å jobbe med anoreksien. Og jeg vet også at den henger sammen med depresjonen og angsten, men jeg vil ikke, klarer ikke. Alt det presset jeg føler folk rundt meg legger på meg nå, gjør at jeg stritter litt imot. Jeg føler meg så dum og svak som ikke klarer alt som blir forventet av meg og som ikke klarer å ta imot det tilbudet jeg har fått. Men heldigvis har psykologen kommet på andre tanker etter å ha snakket med meg de siste timene vi har hatt. Hun foreslo i går at det kanskje er viktigere å jobbe med traumene mine nå og få bearbeidet de skikkelig, for det har jeg aldri fått gjort før. Det er litt rart at det ikke har blitt tatt ordentlig tak i tidligere egentlig, men heldigvis er det noen som vil gjøre det nå. Det vonde jeg har opplevd og alt det har ført med seg har påvirket meg i en stor grad, og traumene jeg har fått pga det plager meg mye i hverdagen. Derfor har jeg sagt at jeg kanskje kan klare å takke ja til et tilbud om en langtidsinnleggelse for å jobbe med det på traumeavdelingen på Modum Bad, for å få bearbeidet det skikkelig og kanskje kunne legge det litt bak meg. Jeg tenker på hvor godt det hadde vært å kunne føle mindre på skammen, og å slippe å få alle de vonde flashbackene og marerittene jeg har om det som har skjedd. Jeg tror virkelig at det kan hjelpe meg en hel del hvis jeg klarer å kvinne meg opp til å takke ja til dette tilbudet, men om jeg klarer det nå får vi se, men lysten er virkelig tilstede.


Jeg har virkelig lyst til å klare å skrive oftere igjen, så jeg får ta meg litt i nakkeskinnet og sette meg ned framfor datamaskinen og rett og slett bare gjøre det. For som jeg har sagt før, så kommer ordene på rekke og rad bare jeg får satt meg ned med det. Det er så fint å få kommentarer om at dere savner bloggingen min, og det gir meg litt motivasjon til å klare å gjøre det igjen.

Jeg kjemper fortsatt mine kamper for å klare å overleve, og selvom det virker veldig fristende i mine mørkeste stunder, så kommer jeg aldri til å gi opp.

  • 6

    Jeg står ved et veiskille

    Jeg har fått et slags ultimatum, om at jeg må ta imot behandling for spiseforstyrrelsen og det setter et stort press på meg. Det virker som om at hvis jeg ikke gjør det så kommer folk til å gi meg opp, men jeg vet ikke om det er tilfelle. De sier at hvis jeg skal komme meg videre og skal kunne få det bedre, så er det den vi må jobbe videre med, for det er den som styrer livet mitt nå. Den har et hardt grep rundt halsen på meg og bestemmer hvordan jeg har det. Det er den som gjør meg så deprimert som jeg er nå, og det er den som har mye av skylden for at angsten min har vært så sterk. Livet mitt styres av den, og folk begynner å spørre meg om jeg virkelig vil ha det sånn som jeg har det nå. Selvfølgelig vil jeg ikke ha det sånn, men samtidig så er jeg livredd for å gi slipp på denne sykdommen. Det er så vanskelig å forklare, men som jeg har skrevet tidligere så er jeg redd for at jeg vil føle at uten den klarer jeg ingenting og vil ikke ha kontroll over livet mitt hvis jeg gir slipp på den.

    Jeg har fått tilbudet om å søke meg inn på RASP (Regional seksjon for spiseforstyrrelser), og jeg ser at det er et tilbud jeg burde takke ja til. Men hvordan jeg skal klare å ta det skrittet aner jeg ikke, og det er jo ikke sikkert at jeg får en plass en gang. Så hva er vitsen liksom? Jeg har tenkt mye på om jeg skal takke ja eller nei den siste tiden, veier for og imot, men jeg må innrømme at jeg nesten allerede har landet på et nei. Jeg er for redd, jeg er ikke klar, men kommer jeg noen gang til å bli klar til det? Noen sier at det er noe jeg må bare må kaste meg ut i, men hvordan skal jeg klare det når livet mitt er et fullstendig kaos fra før av? Jeg er redd for at hvis jeg kaster meg ut i dette så vil det bare bli et enda større kaos, og når jeg nesten ikke takler hverdagen slik den er nå hvordan skal jeg klare den med enda mer usikkerhet, kaos og rot? Jeg ser det ble mange spørsmål her nå, men det er fordi jeg ikke aner hva jeg skal gjøre.


    Så.. Jeg håper jeg klarer å lande på et svar snart, og at jeg slipper å stå ved dette veiskillet, det er jo ganske drastiske forskjeller på de to veiene jeg kan gå på. Jeg vil ikke at noen andre skal ta valget for meg, selvom det hadde vært veldig lettvint så vil jeg ta dette store valget selv. Jeg skjønner at alle kommer til å si at dette er noe jeg burde gjøre, bortsett fra spiseforstyrrelsen som vil at jeg skal fortsette til jeg blir så tynn at jeg nensten dør av det, og til og med da vil jeg kanskje ikke være tynn nok. Men anoreksien er min venn, min trygge havn som jeg alltid vet at den er der for meg. Samtidig føler jeg at jeg burde høre mer på de som er glad i meg og bryr seg om meg, for det kan ikke være enkelt for dem å leve med en syk Nora. Jeg vil ikke at Dag skal få nok av dette, at han ikke orker mer av sykdom, så jeg tenker at jeg burde gjøre dette for han, slik at vi kan få være i fred uten dette monsteret.

    Jeg burde takke ja, men jeg vil virkelig takke nei. Men egentlig vet jeg at dette er noe jeg må gjøre. Jeg vet at jeg ikke er radmager eller at man kan se det på meg på utsiden, men på innsiden er jeg faktisk veldig syk. Jeg har vært veldig undervektig flere ganger nå, og jeg vet ikke om kroppen min takler en runde til. Spiseforstyrrelser er på ingen måte glamorøst, det er et helvete som tar livet av mange mennesker. Så aldri begynn å tulle med maten, prøv å være glad i deg selv slik du er. Det skulle jeg ønske at klarte.


    For å gå over til noe mer positivt så har jeg vært veldig flink når det gjelder å utfordre angsten, og det har jeg tenkt til å fortsette med. Jeg vet at nå som jeg har klart å ta ordentlig tak i det så kommer angsten til å bli svakere, litt etter litt. Det hadde vært så utrolig godt å kunne klare å dra ut på ting alene og å slippe å gå rundt og være så redd hele tiden, men jeg føler at det allerede har blitt bedre. Jeg klarer å gå inn på butikken alene nå og om 2 uker skal jeg dra til psykologen helt alene i taxi, og det som er så godt og som er annerledes enn før er at jeg vet at jeg kommer til å klare det! Jeg kjenner det i magen, at det ikke knyter seg bare jeg tenker på det. Eller, jeg kjenner det jo, men lysten til å klare å få det til er sterkere enn den vonde følelsen. Så jeg føler virkelig at dette går riktig vei, og en ting som er sikkert er at angsten kan dra til helvete og bli der.


    I dag så har jeg det ganske greit. Jeg ble litt syk over natten og er sliten, men da er det godt å rigge seg til i sofaen under pleddet med serier og passe på å drikke mange kopper med glovarm te.

    Og forresten.. en siste ting. Jeg ser at lesertallet har gått ned den siste uka, og det syns jeg er leit. Er det noe jeg gjør feil, eller noe jeg kan gjøre annerledes? Vil dere at jeg skal fortsette å være så ærlig, eller vil dere at jeg skal skrive om de dagene som jeg har det bra? Det hadde vært fint for meg å vite, selvom det er viktig for meg å kunne skrive også i de periodene jeg har slik som det er nå. Takk til dere som fortsatt holder ut med meg!

  • 1

    Motivasjon og bedre livskvalitet

    I det siste har jeg ikke hatt så mye motivasjon til noe som helst. Ting har gått veldig sakte, men jeg har iallefall fått gjort noen småting. Jeg prøver virkelig å finne tilbake motivasjonen, men jeg kjenner at det er ganske vanskelig akkurat nå. Treningen, behandlingen og bloggen er de tingene som har fått lide mest. Det høres kanskje merkelig ut, men jeg har stor motivasjon til å finne tilbake motivasjonen! Det viktigste og det første jeg må gjøre er å komme igang med behandlingen igjen, det er jo så viktig for at jeg skal klare å bli bedre. Jeg har vært litt flink da, og vært mange turer hos legen de siste ukene, og jeg har fått snakket en del med henne og funnet ut av noen ting. Men nå er det på tide å ringe psykologen å få ny time, jeg har fått et press på meg av mine behandlere om å jobbe med spiseforstyrrrelsen, og jeg må nok snart ta det på alvor selvom jeg er livredd for å gjøre det. Jeg føler meg ikke klar til det i det hele tatt, men det er mange som sier at jeg egentlig aldri vil bli klar til det, og at jeg bare må kaste meg ut i det. Men jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å gjøre det.

    Selvom motivasjonen til å trene og blogge ikke har vært helt tilstede og at jeg bare har fått gjort disse to tingene halvveis, så har jeg ihvertfall prøvd mitt beste. Det som er vanskelig for meg er at jeg ikke vet om jeg har prøvd hardt nok, og om det jeg har fått gjort har vært bra nok. Det er en vanskelig følelse å kjenne på, men jeg må bare bite tenna sammen og prøve enda litt hardere, selvom jeg ikke vet om det er mulig. Jeg må komme igang igjen, det er så viktig for at jeg skal få bedre livskvalitet en dag. For er det noe jeg ønsker meg, så er det akkurat det; bedre livskvalitet.


    Tenk å kunne våkne hver morgen med et smil og være klar for å utnytte den til det fulle. Tenk å kunne slippe å spise måltider på spesielle tidspunkt og heller kunne spise når jeg er sulten, og ikke minst kunne spise det jeg vil og har lyst på selvom det er karbohydrater og fett i det. Tenk å kunne sette seg i bilen og kjøre en tur på butikken for å kjøpe noe jeg har lyst på, eller for å drikke en kaffe på cafè. For nå er det faktisk helt utelukket og umulig for meg å gjøre slike ting alene. Tenk på hvor fint livet kunne vært hvis jeg aldri hadde blitt syk, hvor mange flere gode minner jeg ville hatt og så mange arr jeg hadde sluppet å ha i sjela.

    Jeg må finne tilbake motivasjonen igjen. Motivasjonen for å ville leve et godt liv.

  • 0

    Det er bare å skjerpe seg

    Jeg er så dypt nede at hver morgen blir en kamp om å komme seg opp av sengen. Jeg skulle ønske jeg kunne ligget der hele dagen, bare stått opp for å gå på do eller spise innimellom, gjemme meg bort fra de vonde tankene og følelsene i søvnen og våkne opp en dag friskere. Tenk om det hadde vært så enkelt at jeg kunne gått i dvale, slippe all kulden og mørket som vinteren fører med seg, og våkne opp til våren da knuppene springer på trærne og med et nytt håp om at det en gang blir bedre, at jeg en dag kommer til å bli frisk.

    Det er vanskelig for meg nå som jeg føler at ting aldri kommer til å bli bedre. At jeg kommer til å være syk resten av livet mitt, med den dype depresjonen, angsten og higet etter å bli tynnere enn tynnest. Det bryter meg ned og tar med seg troen i den nedgående spiralen. Jeg har fortsatt et bittelite håp, men jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer å holde på det. Alt er så mørkt og klumpen i magen vokser seg større for hver dag.

    Jeg har heldigvis noen bedre dager som gjør det mulig for meg å klare og fortsette denne kampen, for det er slik at hver dag er en kamp jeg må kjempe om igjen og om igjen. Det føles ut som det er en kamp jeg ikke kan vinne, men samtidig vet jeg at det er mange som har kommet seg ut av det i live. Det er en liten trøst at jeg vet det, og at jeg vet at det er flere som har det som meg, at jeg ikke er alene. Selvfølgelig unner jeg ingen å ha det vondt, men dere skjønner sikkert hva jeg mener.

    Selvom det er tungt nå, så tvinger jeg meg selv til å fortsette. Jeg kan ikke tape, jeg kan ikke forlate dem som er glad i meg. Jeg kan ikke la sykdommen seire over meg og håne meg på den måten, den skal ikke få lov til å ta knekken på meg. Det er håpet som gjør at jeg klarer å tenke disse tankene. Jeg må innrømme at jeg er sint og frustrert over at jeg ble så syk, at noen hadde hjerte til å ødelegge livet mitt på den måten. Tenk at noen ikke bryr seg om noen andre enn seg selv og driter i hvordan det påvirker dem som må lide for det. Men kanskje har jeg blitt et sterkere menneske av det.


    Jeg tror det ofte er slik at de som opplever noe vondt blir sterkere når de kommer ut av det på den andre siden. At de klarer å sette seg bedre inn i hvordan andre har det. Selvom det egentlig ikke er mulig å kunne forstå hvordan andre har det, så tror jeg det blir litt enklere å forstå litt av det andre går igjennom. De som har vunnet kampen over sykdommen er forbilder for meg og som gir meg håp om at også jeg kan klare det, selvom det er en helt jævlig og en fryktelig lang vei å gå. Jeg syns det er vanskelig å skulle ta steget og våge meg ut på den veien. Jeg har så inderlig lyst til å komme så langt at jeg tør å prøve det selv, men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å komme meg dit. Livet som psykisk syk er et vanskelig liv med mange kamper, og det er viktig å ikke blåse bort hvor vanskelig det kan være. Uansett om man sliter litt eller mye så er det vanskelig, og jeg mener at alle burde bli tatt seriøst når de sier at de har det vanskelig. Alle burde bli hørt og trodd på, for jeg tror ikke det er mange som later som at de er syke. Hva skulle de fått ut av det? Så før du dømmer og tror at det bare er å skjerpe seg, at det bare er å gjøre ditten og datten; så blir alt bedre, så skal du vite at det er de som sier og tror slike ting som burde skjerpe seg.

  • 0

    Smellet

    I det siste har jeg ikke klart å sette ord på følelsene mine eller få så mye utløp for de. De metodene jeg har brukt før funker ikke akkurat nå, og det gjør meg litt bekymret. For jeg har tidligere erfart at hvis vonde og tunge følelser får samlet seg opp over lengre tid, så kommer alt til å komme ut i et skikkelig smell når kroppen ikke klarer å holde på så mye på en gang lenger. Jeg føler det på innsiden at det samler og samler seg opp, og at det snart er fullt der inne. Jeg klarer ikke lenger å snakke ut om alt til kjæresten min, både fordi han har hørt nesten alt jeg har å si før (for det går i det samme hver gang når det gjelder vekta og angsten) og fordi jeg vil ikke legge alt over på han lenger. Han har nok å tenke på med seg selv, studier og jobben. Det kan hende det har blitt slik fordi jeg egentlig sårt trenger en psykolog, men ettersom vi er i prosessen med å bytte så må jeg bare holde ut til vi får en ny, selvom jeg vet at det kan ta litt tid.

    Jeg har det tungt å, veldig tungt, men samtidig har jeg som sagt blitt flinkere til å utfordre angsten, noe som er veldig positivt. Men energien og motivasjonen til å gjøre ting har forsvunnet, og jeg er sliten hele tiden, hver dag. Men jeg fortsetter å kjempe mine kamper, og selvom det føles ut som om jeg ikke klarer mer nå, så må jeg bare det. Jeg vil ikke dø, jeg vil komme meg ut av dette og kunne leve et godt og langt liv sammen med den lille familien min. Kanskje kommer smellet snart, men det får vi ta hvis den dagen kommer, jeg kan ikke sitte her å grue meg til det. En dag om gangen.


    Det er vanskelig å forklare hva jeg føler, og jeg klarer ikke helt å sette ord på følelsene her på bloggen lenger heller. Ikke så godt som før ihvertfall. Men jeg prøver å skrive, fordi det er så godt for meg. Når jeg først har ork til å sette meg ned å skrive, så pleier det å komme litt av seg selv, noe som er veldig bra. Jeg har så mye jeg vil si og skrive, men jeg klarer ikke tenke meg fram til det på forhånd eller planlegge noen innlegg. Det kommer bare helt av seg selv når jeg setter meg framfor skjermen. Så det er positivt at det ihvertfall blir litt skriving på meg.

    Jeg håper dere der ute som sliter klarer å holde ut, for en dag kommer det til å snu og bli bedre.

  • 5

    Jeg var helt alene i den store verden

    Helt siden jeg ble syk tror jeg at andre har følt at jeg var annerledes, og jeg passet liksom ikke helt inn noe sted. Jeg var og er fortsatt veldig sjenert og usikker, og ble pga det mobbet da jeg byttet skole i 6. klasse (tror jeg det var), noe som igjen førte til at jeg begynte å trekke meg unna folk. Da jeg virkelig begynte å bli deprimert og begynte å slite veldig så merket jeg at vennene som jeg hadde begynte å trekke seg unna meg. Jeg vet ikke om det var fordi de var redde eller usikre på hvordan de skulle forholde seg til meg, men jeg vet at jeg syns det var veldig vondt og vanskelig. Det er så viktig å ha venner, noen å snakke og tulle med, finne på ting og å ha noen som man stoler på. Jeg hadde ingen som sa ifra til mobberne som ertet meg for alt fra vantene mine eller størrelsen på kroppen min, til og med ikke lærerne ville si ifra selvom jeg spurte de om å gjøre det flere ganger. Til slutt følte jeg meg veldig alene og stolte ikke på noen.

    Da jeg etterhvert byttet skole for andre gang, faktisk tilbake til den jeg byttet fra på barneskolen, så husker jeg at det første som skjedde da jeg kom inn i klasserommet var at da jeg skulle sette meg ned ved pulten min, så var det noen som dro stolen bakover slik at jeg datt på rumpa. Alle lo av meg, så det var litt av en velkomst. Da jeg i 9. klasse ble innlagt i 3 måneder så mistet jeg enda mer kontakten med de vennene jeg hadde.

    Da jeg startet på videregående for første gang klarte jeg rett og slett ikke å ta kontakt med noen, og jeg gikk for det meste for meg selv. Det var også det året da jeg ble alvorlig syk og undervektig, så da gikk fokuset bort fra det å få meg venner til å tenke på mat og vekt. Til slutt måtte jeg slutte på skolen, og selvom jeg har prøvd flere ganger etter det å starte på videregående på nytt, så har jeg aldri klart å få meg noen venner. Jeg tror det har mye å gjøre med at jeg måtte ha det tilrettelagt og ikke var med i så mange timer, da ble jeg vel "den rare" som de sikkert trodde det var noe rart med ettersom jeg hadde slike ordninger. Også på videregående ble jeg mobbet en del, og det er nok litt av grunnen til at jeg ikke har klart å fullføre.


    Jeg klarer ikke å skjønne hvordan noen har hjerte til å ødelegge og bryte ned andre mennesker ved å mobbe. De skjønner kanskje ikke hvor mye de ødelegger og hvor mye det har å si for den som blir mobbet. At noen slemme ord fra eller til ikke har så mye å si, men det har det faktisk. Noen gjør det kanskje for at de selv kan føle seg bedre ved å rakke ned på andre. Men det kan ødelegge så mye. Det kan gjøre at man gruer seg til å gå på skolen, og kanskje også prøver å slippe unna i frykten for å bli mobbet igjen. Mange mister selvtillitten og får et dårlig selvbilde. Jeg husker at jeg ikke følte meg like bra som andre, for hvorfor valgte de akkurat meg til å si de stygge tingene til? Hva var det med akkurat meg som gjorde at jeg fortjente det? Jeg sier ikke at jeg var den eneste som ble mobbet, men det var slik det virket for meg. Sånn tror jeg det er for mange andre også. Men bare så det er sagt : så er det INGEN som fortjener å bli mobbet.

    I dag har jeg ikke så mange gode venner. Jeg kan bare komme på to stykker som jeg føler meg passe trygg sammen med og som jeg stoler på. Og den dag i dag klarer jeg fortsatt ikke å bli kjent med andre på min egen alder og slippe de inn, for jeg er så redd for at de skal synes jeg er rar og gal som sliter, at jeg er slitsom og skummel å være sammen med. Og jeg er så redd for å miste de vennene jeg kan få, så derfor har jeg på en måte gitt litt opp med akkurat det der. Hvem vil vel bruke tid på en som meg? Jeg fortjener ikke å få noen gode venner.. Det er det jeg tenker om meg selv.

    Så til alle dere der ute som føler dere alene og ensomme, og at dere ikke har noen ordentlige venner, dere skal vite at dere ikke er alene.

  • 2

    Naivitet

    Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har ingen kontroll over livet mitt lenger og det ødelegger meg helt. Jeg skjønner ingenting og jeg prøver hele tiden å finne forklaringer på hvorfor ting er som de er nå, og som de har vært i noen måneder nå. Jeg kan bli ganske kreativ når det gjelder å finne forklaringer på hvorfor ting skjer og noe å legge skylden på, men som regel tror jeg ikke at de tingene jeg kommer opp med stemmer. Jeg føler meg så naiv som hele tiden tror at alt kommer til å bli bra igjen, at det kan bli slik som for noen måneder siden. For hver gang jeg blir slått i bakken blir veien opp igjen lengre og lengre.

    I dag startet dagen med hulking og gråt. Jeg klarte ikke kontrollere meg selv og sank ned på gulvet og vrei meg i smerte, stakkars kjæresten min måtte se på meg der jeg lå og prøve å hjelpe meg til å se klart igjen. Slike dager er noe av det verste jeg vet om, det kjennes ut som at jeg kan dø når som helst pga smerten jeg føler inni meg. Det sprenger så hardt på i brystet og i magen at det kjennes ut som jeg skal sprekke. Det kan umulig være plass til så mange og sterke negative følelser inni meg på en gang, men det er det tydeligvis. Heldigvis. For selvom jeg har dager som er helt jævlige å komme seg igjennom, så vil jeg ikke dø. Jeg har et sterkt ønske å kunne få det bedre og kunne leve ut drømmene mine. Jeg kommer til å kjempe til siste slutt, selvom jeg må kjempe resten av livet mitt. Det er verdt det, ihvertfall vil det bli det til slutt. Den dagen da ting blir bedre og livet blir enklere å leve.


    Beklager at det ble et så negativt innlegg, men jeg klarer ikke å skrive noe annet i dag. Jeg klarer ikke tenke positivt og skulle late som om alt er i orden. Jeg håper dere holder ut med meg og mine vonde dager. Jeg skal som vanlig prøve å gjøre det beste ut av dagen og slik situasjonen er akkurat nå. En liten opptur får jeg heldigvis i morgen. Da er det tross alt lørdag :-)

  • 13

    Under 40 kg. Så tynn at ingen så meg.

    Jeg fikk diagnosen anorexia nervosa da jeg gikk på det første året på videregående. Da hadde jeg allerede slitt en stund, men etterhvert ble jeg så tynn at jeg fikk treningsforbud. Det gikk så langt at jeg begynte å kjenne at hjertet mitt slo rart, og etter en tur til legen ble tvunget med i ambulanse til sykehuset. Det var skikkelig vondt å sitte og ligge på grunn av at jeg ikke hadde noen rumpe og at ryggraden stakk ut. Jeg husker at jeg fikk skikkelig dårlig samvittighet av å spise en halv tomat til frokost, og når jeg spiste med familien, noe jeg måtte, så prøvde jeg å lure unna så mye mat som mulig og kom med alle mulige slags unnskyldninger. Hvis jeg måtte spise ute blandt andre folk så skyldte jeg på meg allergier og mange andre ting for å slippe å spise, og matpakka jeg hadde fått med av mamma gikk alltid i søpla.

    I 5 år har jeg slitt med denne sykdommen, i 5 år har jeg måttet slite og kjempe alene, blitt dårligere og dårligere.. og jeg har enda ikke fått hjelp. Det er ikke før nå jeg har fått tilbudet om å bli innlagt og få behandling for spiseforstyrrelsen, men nå er det for sent, nå er jeg ikke interessert i det lenger. Nå har jeg blitt så syk at jeg ikke klarer å ta imot hjelp. Hadde jeg enda fått den hjelpen jeg trengte tidligere, kanskje jeg da ville klart å takke ja til tilbudet. Men nå har jeg ingen sjanse til å klare å stoppe det. Hodet mitt er fucka, fornuften min er borte, tankene mine har blitt tatt helt over av sykdommen. Det er den som bestemmer over meg nå. Det er den som kontrollerer meg og ikke omvendt. Jeg tror det finnes mange i dette landet og i resten av verden som har opplevd noe lignende, og som ikke har fått hjelp før det var for sent.

    Jeg er kanskje ikke undervektig akkurat nå, men det er av andre personlige grunner som jeg ikke vil snakke om her, men det problemet har jeg heldigvis klart å bli kvitt. Men jeg har vært veldig undervektig, jeg var til slutt under 40 kg. Psykologen min sa at jeg kanskje ikke kommer til å klare å overleve enda en slik runde, at kroppen min slutter å virke, hjertet stopper å slå. Nå er jeg på full fart ned igjen, og selvom jeg skjønner at det ikke er bra, så kan dere kanskje tenke dere til at jeg er veldig fornøyd med det. Jeg bryr meg ikke om at jeg kan dø av det, for det viktigste for meg er å bli tynn. Det eneste som gir meg et glimt av lyst til å bli friskere er at jeg veldig gjerne vil starte min egen familien en dag, og få egne barn. Jeg håper at jeg ikke kommer til å ødelegge den sjansen ved å sulte meg, eller at jeg allerede har gjort det.


    Hver morgen må jeg opp på vekta, noen ganger blir jeg fornøyd, men som regel blir jeg bare veldig lei meg og fortvilet. Det er vekta som bestemmer om dagen kommer til å bli bra eller jævlig. Nå den siste tiden har jeg slitt veldig og vært veldig deprimert pga den dumme vekta, men begynner jeg å bli fornøyd igjen fordi den går nedover. Gråten sitter i halsen på meg hver time av dagen, for jeg vet at jeg må opp på vekta igjen dagen etter og jeg er livredd for at jeg har lagt på meg. Jeg legger meg med en klump i magen og kaotiske tanker hver kveld, fordi jeg gruer meg til å stå opp til enda en dag med kontroll, mat og kalorier. For hver eneste ting jeg spiser så må jeg tenke meg godt om, kommer jeg til å legge på meg hvis jeg spiser dette? Og selvom jeg regner ut dagsinntaket mitt av kalorier omtrent 20 ganger hver enste dag, og vet at jeg ikke har spist mye, så kommer redselen etter hvert eneste måltid, og den er kanskje sterkest på kvelden når alle måtider er inntatt. Noen ganger blir det så ille at jeg blir redd for om jeg kan legge på meg av for mye vann. Skjønner dere hvor utmattende og frustrerende det er å leve slik hver eneste dag? Selvfølgelig skulle jeg ønske at jeg kunne få slippe å ha det sånn! Men nå tror jeg det er for sent. Jeg nekter å ta imot behandling,. Jeg vil ikke, men mest av alt klarer jeg ikke. For uten anoreksien er jeg ingenting. Det er den hele livet mitt handller om.

    Hadde jeg bare fått hjelp når jeg virkelig trengte det. Istedefor at folk snakket det bort og aldri ga meg tilbudet om skikkelig hjelp? Det jeg fikk hjelp til var med angsten og min alvorlige depresjon. Det var tydeligvis de to som var viktigst. Og nå som jeg ikke er undervektig en gang (enda), så kommer jeg ihvertfall ikke til å bli tatt på alvor når jeg sier hvor mye jeg sliter med maten. Jeg tror de tenker at jeg som er normalvektig kan vel umulig være så syk. Jeg er ikke tynn nok til å bli tatt på alvor. Det de egentlig vet er at selvom man er normalvektig, så kan det fortsatt være farlig for kroppen å tulle med maten. Man MÅ ikke være mager før det ødelegger kroppen, eller å ha en alvorlig spiseforstyrrelse. Og hvis de hadde lest skikkelig i journalen min, så hadde de visst at kroppen min ikke tåler mer.


    Jeg tror det er mange som har fått beskjeden om at de ikke er syke nok eller tynne nok da de har bedt om behandling. At det ikke finnes nok plasser, det er de som er på dødens rand som får behandling. Men tenker de ikke på at hvis de tar tak i problemet mye før, så slipper mange mennesker å bli så tynne og syke som det? Jo lenger man lider av sykdommen, jo flere år tar det å bli frisk fra den. Jeg har til og med hørt om noen som har fått beskjed om at de var for syke til å kunne få behandling.. hva i helvete betyr det egentlig? Jeg klarer ikke beskrive ordentlig med ord om hva jeg føler om disse to punktene. Enten så er man ikke tynn nok, eller så er man for tynn. Er det rart det finnes mange syke sjeler her i landet? Det hadde kanskje hjulpet hvis regjeringen sluttet å legge ned behandlingssteder, og dermed lager færre plasser, og isteden innsett at det landet vårt egentlig trenger er FLERE plasser og bedre kapasitet til å hjelpe de som trenger det. Da kunne både de som ikke var syke nok og for syke også fått hjelp. Jeg blir så forbanna, og jeg skulle virkelig ønske det var noe jeg kunne gjøre for å endre på det.

    Hadde jeg og mange andre bare fått hjelp tidligere.

  • 7

    - Jeg har vært flink -

    Jeg har tidligere skrevet et innlegg om at jeg ville prøve å innføre noen rutiner i hverdagen min. Som det å ha faste dager som jeg trener på, middag til faste tidspunkt og en god døgnrytme. Enkle ting, som jeg trodde skulle bli enkle å innføre... Og det var de også. Jeg er faktisk ganske flink til å gjøre ting eller forandre på ting hvis jeg virkelig ønsker det, jeg motiverer meg selv og setter igang så fort jeg har psyket meg godt nok opp og føler meg klar. Så nå er de fleste tingene jeg ville ordne på i orden. For meg var det ganske enkelt å få disse tingene på riktig spor igjen, så jeg er heldig når det gjelder slike ting.

    Det som gjør at jeg føler meg litt flink er at jeg har startet å utfordre angsten min mer. Jeg prøver feks å gå inn på matbutikken alene før kjæresten kommer etter, isteden for å måtte gå inn sammen med han hver gang. Det har også blitt slik at jeg klarer å gå å hente varer alene uten at han trenger å være nær meg ved enhver tid. Og det er bare noen små eksempler på hva jeg har klart i det siste. Da vi flyttet hit i mars så klarte jeg ikke engang å gå og hente posten alene, og det å sitte ute å røyke alene(jeg sitter rett utenfor inngangsdøra vår) var veldig skummelt. Også må jeg ikke glemme å poengtere enda en gang at jeg også har klart å trene på et senter, og i tillegg har trent sammen med en PT. Det trodde jeg faktisk ikke at jeg skulle klare, men med litt hjelp og støtte fra kjæresten så fikk jeg det til! Spiseforstyrrelsen har jeg også prøvd å utfordre litt, selvom det er det vanskeligste for meg. Jeg har hatt en lang periode nå hvor jeg måtte regne veldig nøyaktig kaloriinnholdet i absolutt alt jeg spiste, mens nå prøver jeg å ta meg en sjokoladebit eller lignende uten å ta det med i beregningen. Et lite skritt i riktig retning.


    Jeg vet at det kanskje høres rart ut at så enkle og små ting kan være så utfordrene for meg, men slik er det faktisk å slite med sterk angst og anoreksi. For meg er det store forbedringer og det har hjulpet meg til et bittelitt friere liv. Angsten er fortsatt sterk, men jeg klarer til en liten grad å utfordre og kontrollere den, noe jeg er ganske stolt av at jeg har klart helt på egenhånd.

    Så selvom livet fortsatt er vanskelig og at jeg hver dag har mange kamper å kjempe, så har jeg mine små seire. Endelig kan jeg føle meg litt flink.

  • 6

    Mistet troen på helsevesenet

    Ettersom jeg har så lite energi, så orker jeg ikke gjøre så mye hver dag. Så da er det bedre for meg å ta litt hver dag istedenfor alt på en gang, slik at det ikke blir for mye. Jeg velger også å prioritere trening når jeg har energi til det, for det gir meg så mye, i tillegg til at når jeg er på senteret så klarer jeg å la være å tenke på alt det vonde, da er jeg fullt konsentrert om hva jeg skal gjøre. 3 timer i uka uten å ha vonde tanker og bekymringer hjelper ihvertfall litt, og jeg tar imot alle pausene jeg kan få fra kaoset med åpne armer.



    Humøret er ikke på topp i dag. Det startet med skuffelse og et sinne mot meg selv, men jeg jobber virkelig for å klare å snu det igjen. At ting skal kunne holde seg bedre en stund, og ikke bare i 2 uker slik som det gjorde fram til nå. En ting som har skjedd i det siste er at jeg har mistet  litt troen på helsevesnet. Nå har jeg gått i behandling i mange år og jobbet hardt, jeg har  vært innlagt flere ganger og ingen av delene har hjulpet meg noe særlig. Jeg har det verre nå enn da jeg startet. Og i tillegg så stoler jeg ikke på at de tar meg seriøst, de hører ikke på hva jeg sier. Jeg brukte ord og sa hva jeg trenger, og hva mine ønsker er. Jeg ble ikke hørt, og da er jeg egentlig ikke interessert lenger.

    Jeg vil ikke lenger bli innlagt, for jeg kommer ikke til å få noe ut av det. Det blir bare en lagringsplass, slik at de rundt meg kan få en pause. Når de ikke vil være på lag med meg, men heller MOT meg, så skjønner jeg ikke hvorfor jeg skal takke ja lenger. Jeg har ikke fått tilbud om noen innleggelse enda heller, bare på akuttavdelingen, og der er det ikke så mye de får gjort. De har ikke nok tid til hver enkelt pasient. Så da kommer jeg til å ha mye tid til å tenke og kjede meg, noe jeg absolutt ikke vil ha. 
    Psykologen ser eller hører jeg aldri noe til, og i tillegg sier alle at jeg MÅ jobbe med spiseforstyrrelsen. Jeg nekter, jeg er ikke klar for det. Så ikke vet jeg hva som kommer til å skje fremover. Jeg må kanskje finne en annen form for behandling, selvom jeg egentlig liker samtaler veldig godt, men det er så fryktelig dumt at de ikke har kapasitet nok til å gi meg timer oftere, når jeg i tillegg har sagt at jeg ønsker meg det. Jeg ønsker å jobbe med de tingene jeg klarer, men så får jeg ikke muligheten til å gjøre det.

    Jeg jobber med meg selv hver eneste dag. Jeg prøver å tenke positivt, finne på ting som kan gi meg glede og et løft i hverdagen. Jeg prøver å utfordre meg selv så mye jeg klarer. Jeg gjør alt jeg kan få gjort på egenhånd, men det er ikke nok for veien min mot å bli frisk(ere). Jeg har blitt anbefalt å være aktiv, og det har jeg startet med. Jeg har også blitt anbefalt mindfulness, noe som jeg også har prøvd ut. Jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre, eller hvordan jeg skal få energi og krefter til å gjøre det.

    Jeg skal gjøre mitt beste. Jeg skal klare dette.

  • 2

    Monsteret

    Det styrer hverdagen min, bestemmer nesten alt. Med det er jeg ikke i stand til noenting, men uten det er jeg ingenting. Det har et så hardt grep om meg at jeg ikke klarer å komme meg unna. Det har tatt over fornuften og tankene mine, og alt jeg tenker på er mat, kalorier, forbrenning og vekt. Hvert eneste sekund av dagen så tenker jeg på disse tingene, jeg får aldri fred. Til og med om natten så drømmer jeg om det. Jeg klarer ikke legge det fra meg, slutte å tenke på det, for da mister jeg kontrollen over alt. Jeg har ingen valg. Hver dag er en kamp. Jeg kan ikke spise for lite, for da får jeg ingen energi, orker ingenting og setter kroppen min i overlevelsesmodus. Men spiser jeg "for mye", så blir den dårlige samvittigheten så stor at jeg nesten ikke klarer å fortsette å puste. Uansett hva jeg gjør så blir det feil. Ifølge spiseforstyrrelsen fortjener jeg ikke mat. Jeg er så mislykket, feit og stygg at jeg ikke fortjener noenting. Men for å kunne fortsette å leve, så må jeg spise mat. Alt dette er så utrolig vanskelig og komplisert. Jeg prøver å spise mer enn det lille jeg gjør nå, men jeg klarer rett og slett ikke. Det blir for vanskelig.

    En spiseforstyrrelse kommer sjelden alene. Angst og depresjon er ofte med på kjøpet. Konstant dårlig samvittighet og en følelse av å aldri være bra nok. Uansett hvor mange kilo man går ned, så blir det aldri mange nok og man blir aldri tynn nok. Selvom jeg har gått ned mange kilo og vært veldig undervektig og mager flere ganger,  så har jeg fortsatt sett på meg selv som feit. Den følelsen slipper aldri taket.


    Monsteret har tatt i fra meg håpet om en lykkelig fremtid, med hus, barn og jobb. Jeg klarer ikke se noe annet enn mislykkethet og tvang. For jeg klarer ikke å se en fremtid uten dette monsteret. Det har fått herje inni meg i så mange år, at jeg ikke vet hvem jeg er uten det. Uten det er jeg ingenting, med det har jeg kontroll og gjør at jeg har ihvertfall en ting jeg er god til og får til. Jeg er så redd for å gi slipp. Jeg vil ikke gi slipp. Og det er også en del av sykdommen. Jeg nekter å jobbe med det i behandlingen, og jeg blir sint når de sier at jeg må det. Da mumler jeg noen ord for å slippe unna, så prøver jeg å slippe å få snakke med disse menneskene igjen. Jeg nekter, for jeg klarer ikke noe annet. Jeg har ikke kontroll over meg selv.

    Mitt monster er spiseforstyrrelsen. Som spiser opp energien min, og tar ifra meg livslysten. Men den klarer å lure meg til å tro at bare jeg blir tynn nok så kommer alt til å bli bra, at da blir jeg lykkelig. Men tynn nok kommer jeg aldri til å bli. Jeg setter meg mål som jeg etterhvert klarer å nå, men da er monsteret allikvel ikke fornøyd, og da setter det nye mål, helt til jeg blir så undervektig at hjertet mitt kan stoppe å slå. Jeg kan aldri bli tynn nok.


    Jeg er delt i to, den friske Nora og den syke Nora. Den friske delen av meg har drømmer og håp om å en dag kunne få slippe alt dette, mens den syke Nora vil ikke gi slipp, den sier jeg ikke fortjener noe bedre. Det er så vanskelig å forklare og så vondt å snakke om, men jeg syns det er viktig å gjøre det for å vise hvordan det faktisk er. At det ikke er noe som er glamorøst med å ha en slik sykdom. Det er ingen rask slankekur ftil tynnhet. Det er et helvete, og jeg syns det er så leit og så utrolig fælt at det finnes mennesker der ute som faktisk ønsker seg en slik sykdom, som leter etter tips på nettet om hvordan man kan få feks anoreksi. Jeg blir så sint! Det er ingenting som er fint med å ha en spiseforstyrrelse, absolutt ingenting.

    Så det er en av grunnene til at jeg velger å dele slike detaljer her på bloggen, og å skrive hvordan det er for meg å leve med en slik sykdom. Jeg skriver også om det fordi jeg vil prøve å bidra med å gjøre det mindre tabu å snakke om det å slite psykisk. Det er ingenting å skamme seg over å være psykisk syk.

  • 7

    Hele verden er imot meg

    Jeg hadde på følelsen at selvom de siste dagene har vært litt bedre, så kom det ikke til å være varig. Jeg våknet opp i dag og tråkket på vekta, skuffelse og frustrasjon ble starten på dagen og jeg gikk bare tilbake til senga for å sove noen timer til. Det hjalp litt, og jeg begynte å glede meg til frisørtimen som jeg hadde kl 13. Da det var på tide å dra til timen var jeg spent og gledet meg til å få farget og stelt litt på håret mitt. Og jeg som hadde så høye forventninger..


    Jeg orker ikke ta bilder av meg selv og håret mitt når jeg har det dårlig, så dette er bilder fra før jeg farget det.

    Da jeg satt i stolen og fargingen begynte gikk alt greit, bortsett fra at angsten var ganske stor ettersom det var mange ukjente mennesker rundt meg, men jeg kom meg igjennom farging, vasking og styling. Men plutselig skjedde det noe som ga meg en stor klump i magen. Jeg hadde sagt ifra at jeg ville farge den øverste delen av håret, som hadde mistet fargen, lik som det nederste håret. Men da håret var tørt og jeg fikk se resultatet, så så jeg raskt at den delen av håret de hadde farget var altfor mørkt! Det var jo ikke det jeg hadde sagt nøye ifra om at jeg ville ha. Tårene begynte å presse på, og jeg mannet meg opp til å si ifra, kanskje kunne jeg få ny time til å farge det på nytt. Men jeg fikk bare til svar at de syntes det var fint slik som det hadde blitt, og det eneste de sa var at jeg skulle vaske det noen ganger så kom det til å bli bedre. Det kan hende at det er sånn, men jeg er så redd for at det ikke blir slik jeg ønsker det at jeg ikke helt klarer å tro på det nå, for fargen er virkelig mørkere enn resten av håret. Det er nesten svart noen steder. Så her sitter jeg veldig skuffet med tårer i øynene, og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg som hadde gledet meg sånn og sett fram til det i flere uker.


    Akkurat nå føles det som om hele verden er imot meg. Ingenting går min vei, og jeg har bare en person å søke trøst og støtte hos, og det er hos kjæresten min. Ettersom jeg ikke har fått noen innleggelse enda, så har den dårlige formen min startet å gå veldig utover ham. Det tærer veldig på han å måtte være der for meg absolutt hele tiden, alt det ansvaret som han har og å måtte se at jeg har det så vondt. Det er på en måte hans jobb å holde meg i live. Jeg mener at når det er så ille og at det skal så lite til for å kjøre meg ned i grøfta, så må det skje noe snart. Det kan ikke fortsette slik, jeg trenger hjelp, enten jeg vil det eller ikke. Jeg klarer ikke ta vare på meg selv, og når jeg har det som verst så klarer jeg nesten ikke å ha kontroll over meg selv. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Det koster meg så mye å holde meg i skinnet, og jeg kjenner at jeg ikke kommer til å klare dette så mye lenger. Jeg står på kanten av stupet. Jeg trenger hjelp og jeg trenger det nå, før det er for sent.

    Det eneste jeg vil er å kunne føle meg lykkelig igjen, om det så bare er for noen minutter.

    Og bare så det er sagt, så er det flere ting enn hårfargen som gjør at jeg fikk det vanskelig i dag. Det er bare ikke alt jeg har lyst til å dele på internettet. Jeg deler mye fra før, og jeg prøver å være så ærlig og åpen som mulig. Men noen ting vil jeg holde for meg selv. Dette er min kanal til å få ut ting jeg tenker på, og til å kunne dele med verden hvordan det er å være psykisk syk. Jeg prøver å gjøre det litt mindre tabu å snakke om, og jeg føler at jeg i en bitteliten grad har klart å gjøre det :-)

  • 0

    Grafitti and me

    Jeg er så sliten, som dere kanskje ser på bildene. Det tar på å ha det vanskelig. Det er ingen dans på roser å være halvveis ufør, det er ikke bare å sitte på ræva hjemme og se på tv mens man utnytter systemet. Det er ikke slik det er. Jeg skulle veldig ønske at jeg var frisk nok til å kunne studere eller jobbe, hadde jeg vært det ville jeg vært ferdig med videregående for lenge siden, og nå kanskje gått på høyskolen og studert til å bli psykiatrisk sykepleier. Jeg har egentlig et stort ønske om å kunne hjelpe andre, for hvis man har slitt selv og kjent det på kroppen, så er det mye enklere å forstå hvordan den man hjelper har det. Jeg kunne tenkt meg å jobbe på en døgnenhet, et slikt sted som jeg har vært innlagt på tidligere og som jeg kanskje skal legges inn på nå. Det tror jeg hadde vært en utfordrende men givende jobb. Det er lov å drømme.




    Helt ærlig så har jeg ikke særlig troen på at jeg kommer til å bli frisk noen gang. Jeg vet at familien min, kjæresten min og psykologen min har det. Men jeg klarer ikke å tro på at jeg kommer til å bli kvitt angsten for verden og for mennesker, eller spiseforstyrrelsen som styrer og påvirker meg hver eneste dag, og som også gjør meg deprimert. Jeg klarer ikke se det for meg, men håpet har jeg jo. Tiden vil vise.

    Men hvordan kan jeg bli frisk når jeg ikke ønsker å jobbe med spiseforstyrrelsen? Jeg er ikke klar for det. Den har vært i livet mitt i så mange år at jeg ikke klarer å se for meg et liv uten den. Det er for skummelt å tenke på. Uten den er jeg ingenting. Uten den har ikke livet mitt noen mening, for meningen med livet mitt er å bli tynn, det er det jeg ønsker meg mest av alt i verden. Jeg skal forklare litt nærmere.. Både psykologen min og overlegen som jeg snakket med på det forrige møtet påsto at hvis jeg skulle komme noen vei, så måtte jeg ta problemene ved roten og jobbe med spiseforstyrrelsen, fordi de mente at angsten og depresjonen er et resultat av den. Jeg vil ikke og klarer ikke å jobbe med det, men samtidig så presser de meg veldig til å skulle gjøre det. Jeg nektet, men allikevel så skal visst psykologen min sende en søknad til RASP, et sted der de primært jobber med spiseforstyrrelser. Noe jeg ihvertfall ikke vil! En ting er å jobbe med det annenhver uke hos psykologen, men å skulle bo på et slik senter, det nekter jeg. Så da føler jeg jo at vi ikke kommer noen vei.

  • 5

    Misforstått

    De siste to ukene har jeg hatt en del kontakt med akutt-teamet og min psykolog, og jeg har vært på et møte med overlege og psykolog. Alt dette har jeg gjort for å få en innleggelse så raskt som mulig. Det har virkelig tatt på og tømt meg for krefter, og jeg var nesten sikker på at jeg skulle få en innleggelse på grunnlag av hvor vanskelig jeg faktisk har det. Men jeg har kanskje ikke klart å forklare godt nok hvor mye jeg trenger det nå, og hvordan situasjonen er. For nå får jeg beskjed om at det kanskje ikke blir noen innleggelse, at jeg allerede har fått ett avslag på den første søknaden som ble lagt inn for noen uker siden. Jeg skjønner det bare ikke, og jeg mistenker at søknader ikke har blitt skrevet godt nok, eller noe i den duren. Hvis de hadde visst hvor vondt jeg har det, så tror jeg at jeg hadde fått innleggelse på dagen. Jeg har også prøvd å få en akutt innleggelse, men da hadde de ikke plass til meg. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre.

    Jeg skjønner at det fortsatt er en liten mulighet for at jeg får en innleggelse og at jeg må holde håpet oppe, for det har tross alt blitt lagt til flere dokumenter om hvordan situasjonen er nå, at det er krise. Men det er veldig vanskelig for meg å ikke vite noen ting om jeg får det eller ikke. Jeg har jo pakket sekken og vært klar for dette i 2 uker.


    Jeg er lei for at det har blitt så mange innlegg om innleggelse og alt som har fulgt med det i det siste. Men det blir bare slik når det tar opp så mye energi, tanker og tid i livet mitt akkurat nå. Så jeg håper dere holder ut med meg

  • 2

    Lange dager

    Dagene virker lengre enn vanlig. Timene går saktere enn de pleier. Dagene handler bare om å komme seg igjennom til den neste, jeg teller timer til jeg kan spise middag, og etter det teller jeg igjen, til jeg kan legge meg til å sove. Jeg føler meg så til bry, at jeg bare er en byrde for de rundt meg, at jeg drar dem ned i mørket med meg. Jeg syns så synd på min gode kjæreste som må holde ut med alt dette hver eneste dag, og som må ha alt dette ansvaret. Ansvaret om å trøste meg og støtte meg igjennom hele dagen, og ansvaret for å holde meg i live. Det skal ikke være sånn. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne fått en innleggelse raskere, sånn at han fikk slippe dette, at han kan få en pause til å tenke kun på seg selv.


    Jeg føler meg så mislykket. Alt ved meg er negativt. Alt jeg sier og gjør er feil. Jeg kommer aldri til å lykkes med noe. Jeg vil så gjerne kunne få det bedre og bli mer glad i meg selv igjen. Det er så vondt å bli lei seg hver gang jeg ser meg i speilet, og føle at alt ved meg er stygt og ekkelt. Det skal ikke være sånn. Dette må ta slutt. Ingen fortjener å ha det sånn. Det gjør meg så vondt å vite at mange andre også har det på samme måte. Altfor mange.



    Et lite dikt jeg skrev den 21. mars 2012


    Nå sitter jeg hjemme, alene og ganske nede.
    Tenker mye på livet, og skulle ønske lykken var tilstede.
    Tilgi meg for dette skriveriet, men i denne stund er det vondt å leve.

    Jeg føler meg liten og er redd for hva fremtiden bringer,
    Heldigvis har jeg en god kopp te i mine hender.
    En ting er jeg sikker på da,
    Og det er at det er lykken jeg vil ha.

    Nå har jeg satt på musikk og kjenner følelsene strømme på,
    Tårene kommer - herregud som jeg savner glede nå.
    Ikke misforstå, for dette diktet letter mitt hjerte.
    Endelig tømmes sakte min smerte.

  • 3

    Sånn kan det gå

    I går var ikke livet så lett å leve. Det endte med at vi måtte ringe til Akutt-teamet som de har her i området vi bor for å prøve å få en innleggelse. Da fortalte de at vi måtte vente på at søknaden som allerede lå inne skulle bli behandlet, men så tror jeg at han vi snakket med leste begrunnelsen for innleggelsen og litt i min journal, for han ringte tilbake kort tid etterpå og sa at jeg hadde fått time for å snakke om innleggelse i dag klokka 9. Vi skulle snakke om når jeg evt. skulle innlegges.

    Så i dag tidlig reiste vi på møte. Det var et veldig skremmende og vanskelig møte, for når jeg kom fram så sto det ikke mindre enn tre personer (!) og ventet på meg. Og alle tre skulle stille meg spørsmål og høre hva jeg hadde å si. Møtet varte i ca en time, og jeg prøvde virkelig å svare så godt jeg kunne og forklare hvordan situasjonen er nå. Jeg trodde at de skulle forstå meg, hva jeg ville jobbe med og hvor viktig det er at jeg får en rask innleggelse, men jeg kom ut derifra med et svar som gjør meg ganske oppgitt. For det første så kunne jeg ikke få en innleggelse før i neste uke, og det er forsåvidt greit selvom jeg ble skuffa, for jeg vet at de gjør sitt beste osv. Men det andre de sa, det gjør at jeg nesten ikke får lyst til å legge meg inn i det hele tatt. De mente at hvis jeg skulle ha noen sjanse for å bli bedre, så måtte jeg jobbe med spiseforstyrrelsen fremover, også mens jeg var der, og det er jeg ikke klar for i det hele tatt! Jeg er ikke klar for å gi slipp på den. Og det hørtes nesten ut som at vi skulle jobbe med det enten jeg ville eller ikke. Og vi måtte snakke med psykologen om at jeg må jobbe med det hos henne også. Så ikke vet jeg hvordan dette kommer til å gå.. De hørte jo ikke på det som var viktig for meg.

    Selvom jeg ikke liker det de sa på møtet så har jeg tenkt å ta imot innleggelsen altså. Jeg vet hvor mye jeg trenger det.


    Etter møtet bestemte vi oss for å prøve å ringe akutt-teamet på nytt for å prøve å få en akutt innleggelse, for vi trodde at det kunne gå raskere. Men fra dem fikk vi beskjed om at alle sengene var opptatt, at de ikke hadde plass til meg. De hadde en plass til meg da, men det var på den avdelingen for de som er alvorlig psykisk syke, og de mente at det ikke ville bli en god opplevelse for meg, noe jeg er enig i.

    Så her sitter jeg. Redd og skuffa, og lurer på hva jeg skal gjøre nå. På en eller annen måte må jeg klare å holde ut dagene fram til innleggelsen, og det kommer til å bli hardt. Hver dag kommer til å bli en kamp. Men jeg er nødt til å klare det, og prøve så godt jeg kan. Jeg håper bare at jeg får en innleggelse i det hele tatt.

  • 10

    En dag om gangen

    Nå som livet er vanskelig prøver jeg å ta en dag om gangen, ikke tenke så langt fremover. Jeg må ta det med ro, og ta vare på meg og mine nærmeste, slik at det ikke blir for mye av det vonde for noen av oss.

    I dag har jeg planene klare. Først skal jeg ta en treningsøkt, for det sies å være veldig bra når man er deprimert, og jeg har merket at det har hjulpet meg å få en liten pause fra alle vonde tankene. Etter det skal jeg til legen, har en del viktige ting å ta opp med henne, så jeg håper hun forstår meg og kan hjelpe meg. Etter det skal jeg se hvordan formen er. Hvis jeg blir veldig dårlig og får det veldig vondt, så skal vi ringe et akutt-team de har her i Oslo, som kan hjelpe meg med å få en innleggelse. Det kan kanskje være lurt å være føre var, å ringe med en gang etter legetimen slik at jeg slipper å få det helt jævlig før jeg får lagt meg inn. Jeg vet jo ikke hvor lang tid det tar å få en innleggelse, så jeg tror jeg satser på det siste.


    Sekken er pakket med klær, bøker og alt det andre jeg trenger, og står klar i gangen til jeg skal legges inn. Jeg begynner å se litt frem mot det nå, få en pause og kunne jobbe med meg selv, få den støtten og hjelpen jeg trenger døgnet rundt. Treningen skal jeg prøve å få til å fortsette med, på et eller annet vis, men det finner vi nok ut av. Og jeg håper virkelig det er en ålreit plass jeg skal til, at det er like bra der som psykologen og legen min sier. Jeg håper også at de kan tilpasse oppholdet litt til meg, og gjøre det mulig for meg å holde ut der en stund. En ting som helt klart gjør det lettere er at kjæresten har lovet å besøke meg hver dag, han skal ta med seg Minna også, så jeg slipper å savne dem altfor mye. Det kommer nok til å bli ganske vanskelig i starten, sove alene, stå opp alene og generelt klare meg uten dem. Men som sagt så blir det litt lettere når de skal besøke meg så ofte som de får til.

    En dag om gangen. Sakte men sikkert skal jeg klare å komme meg igjennom dette. Time for time.

  • 7

    Jeg orker snart ikke mer

    Denne "tilstanden" jeg er i nå og har vært en stund har tært veldig på psyken min. Jeg har mistet håpet, og troen på at ting kommer til å bli bedre. Dette er nesten uutholdelig. Jeg går å bærer på en stor klump i magen av vonde følelser hele tiden, som bare vokser seg større for hver dag som går. Jeg har det så jævlig at jeg skriker og synker sammen på gulvet i gråt. Jeg har mistet den lille kontrollen jeg hadde over livet mitt, nå har jeg ikke kontroll over noen ting. Ikke kroppen, ikke over hva jeg sier eller gjør, ikke rutinene mine. Jeg har ikke lenger noen ting av det som gjorde at jeg klarte å holde hodet over vannet. Det føles som om jeg drukner, at jeg ikke får puste. Det er så vondt at det føles som om jeg kan dø av psykisk smerte når som helst, men jeg vet egentlig at det ikke kommer til å skje. Hele livet mitt er bare kaos. På innsiden er alt bare kaos.

    Jeg trenger hjelp nå. Det kan ikke fortsette slik, det klarer jeg ikke. Jeg holder snart ikke ut lenger.


    Det føles veldig ut som dette er min egen feil, at det er min egen feil at ting har blitt så ille, men jeg vet at det ikke er det. Jeg har ikke gjort noe galt. Jeg fortjener ikke å ha det slik som dette. Jeg prøvde bare å høre på noen i helsesektoren som ga meg medisiner som skulle være bra for meg, men det var etter at jeg startet på den at dette helvete startet, og det har bare fortsatt å bli verre og verre med tiden som har gått. Jeg har selvfølgelig sluttet på medisinen, men ting har ikke blitt normale igjen. Ting skulle egentlig bli det etter at medisinen var ute av kroppen, og det har jeg gått å ventet på i 1,5 måned nå uten at det har blitt noe bedre. Jeg har ventet og ventet, prøvd å holde motet oppe, men nå har alt håpet blitt brukt opp. Jeg tror at det aldri kommer til å bli bedre, nå som jeg har ventet i tilsammen 3 måneder. Dere skjønner vel at det er veldig lang tid? Ihvertfall for meg som var sårbar i utgangspunktet. Det er så fryktelig sårt å tenke på, for før dette startet, så hadde jeg det helt ok, da gikk ting egentlig helt greit, ihvertfall når man sammenligner med hvordan ting er nå. Jeg er så sint over hele situasjonen som jeg har havnet i. At jeg var så dum som sa ja, det skulle jeg aldri gjort, men jeg kunne ikke vite. Jeg prøvde å stole på denne personen, men h*n tok ikke det jeg sa på alvor, og det gjør at jeg ikke kan stole på denne personen noe mer.

    Jeg klarer snart ikke mer. Vær så snill å la meg bli bedre igjen snart. La denne situasjonen løse seg og alt bli normalt igjen. Jeg klarer ikke mer.

  • 5

    Helt jævlig

    Jeg må bare innse det. Jeg trenger en innleggelse nå. Dette tærer på helsa mi, og ikke minst på kjæresten min og lille Minna. Jeg kan ikke la de måtte være med på dette lenger, det er ikke deres ansvar å ta vare på meg når jeg har det så fælt, og når jeg trenger så mye støtte og hjelp.


    Og jeg som trodde at bunnen var nådd, men det hadde jeg visst ikke. Ikke før nå. Nå er jeg nødt til å ta imot all den hjelpen jeg kan få for å komme meg igjennom dette. Tenk at et tall kan ødelegge så mye. Det var iallefall det som fikk snøballen til å rulle. Jeg skulle aldri hørt på psykologen da hun overtalte meg til å begynne på den dumme medisinen, det  var den som gjorde at vekta begynte å gå feil vei, og det var da dette helvete startet. Det høres kanskje rart ut at noe så lite kan bety så mye, men slik er det faktisk å være spiseforstyrret. Ihvertfall er det slik for meg.

    Jeg håper det ikke er lang ventetid på å få en innleggelse. Hvis det er det må jeg ha en akkutt en, og det anbefalte psykologen min meg til å ikke få, for det var visst ikke så bra der. Vi får se hva som skjer. Det er ihvertfall sikkert at noe må skje. Det kan ikke fortsette på denne måten.

  • 9

    Det må være lov til å ombestemme seg

    Jeg har tenkt mye den siste uka på det å skulle legge meg inn. Jeg tror det kunne hjulpet meg litt der og da, men ikke på sikt. Det hadde på en måte vært litt godt med en innleggelse, en liten pause fra hverdagen, men de siste dagene har jeg fått en vond klump i magen når jeg har tenkt på det. Jeg orker ikke å møte så mange nye mennesker og måtte forholde meg til dem og snakke med dem. Et nytt sted, med regler og rutiner, og det å skulle være borte fra kjæresten og Minna, det blir for vondt. Jeg er også redd for at jeg bare hadde blitt sittende å stirre i veggen, uten noe å gjøre, at jeg hadde fått for mye tid til å tenke. Jeg vet at jeg kommer med mange unnskyldninger, men jeg mener det må være lov til å ombestemme seg, det sa ihvertfall psykologen at jeg hadde lov til, så da stoler jeg på henne. Det blir ingen innleggelse akkurat nå, jeg klarer det bare ikke. Jeg er for sliten og for sårbar. Jeg vil prøve å finne andre metoder for å klare å komme meg igjennom dette, metoder som gjør at jeg kan være hjemme og sove i min egen seng.

    Det jeg føler at jeg trenger akkurat nå er å være hjemme, det er her jeg føler meg mest trygg i hele verden, i armene til kjæresten min. Jeg trenger rutinene mine som gjør at jeg føler jeg har litt kontroll på livet mitt. Jeg trenger å ha Minna hos meg, hun er så god og hun passer på meg.


    Jeg er så uendelig sliten og trist, jeg klarer ikke å se for meg at dette kommer til å gå bra, hvordan jeg skal klare å holde ut. Men jeg er bare nødt til å finne en måte å klare det på, og jeg håper jeg kan få hjelp av de jeg er glad i til å finne den. Det er nok viktig at jeg prøver å utfordre angsten min litt, for som Dag påpekte i dag, så har den blitt sterkere nå den siste tiden. Og jeg som trodde det ikke gikk ann, at den umulig kunne bli sterkere enn det den var.

    Jeg skal nok klare dette. Besøke familien min er en ting jeg har lyst til å gjøre ganske fort igjen, for jeg klarte å ha det litt fint sammen med dem, le og klare å være sosial. Det er så viktig at jeg ikke isolerer meg helt, slik som jeg nå er på vei til å gjøre.


    Forrige gang jeg var innlagt så brukte jeg nesten all min tid på rommet mitt, i denne senga, bortsett fra når jeg skulle ut å røyke og hente meg mat. Det var en veldig trist og vanskelig opplevelse som jeg helst vil klare å unngå å måtte gjøre igjen. Jeg har vært innlagt en del ganger nå, og det er ikke en ting jeg vil bruke mer tid av livet mitt på. Det skjønner dere sikkert. Dette skal jeg klare! Jeg har så mye å leve for, og jeg kommer aldri til å slutte å kjempe. Vi får se hvordan ting blir fremover, om jeg blir bedre eller dårligere, hvis det blir dårligere nå så er jeg nok nødt til å legge meg inn, uansett hvor vondt og dumt jeg syns det er.

    Jeg håper dere forstår

  • 0

    Noen ganger må man prøve, prøve og prøve på nytt

    "Where there is desire, there is gonna be a flame. Where there is a flame, someone's bound to get burned. But just because it burns doesn't mean you're gonna die. You gotta get up and try, try, try." - P!ink - Try.

    Når det stormer som verst på innsiden, det er vanskelig å puste, og det er et trykk og en så vond følelse inni deg at det føles ut som om du skal dø, da er det viktig å holde ut. Holde ut håpløsheten og smertene i magen og brystet. Prøve å puste dypt. Jeg pleier å la alt komme, alle tårene og alle ordene jeg har inni meg, bare prøve å få det ut av systemet. Selvom det er veldig vanskelig å se det akkurat der og da, så kommer dette også til å gå over, det kommer ikke til å være slik for alltid. Det er så viktig å huske på at alle har opp- og nedturer i livet sitt. Det er veldig vanskelig å skulle tro på at man skal komme seg igjennom de vonde periodene, men hvis man klarer å holde ut, så kommer det etterhvert en opptur. En opptur som det er veldig viktig å ta vare på, huske på og fokusere på. Det er de bedre periodene mine som gjør at jeg klarer å holde ut dette livet, at jeg kan vite at det kommer til å bli bedre!

    Bildet er av meg og lillesøster fra i fjor da jeg var innlagt.


    Jeg syns det er veldig vanskelig å vite at sykdommene mine og nedturene mine påvirker de rundt meg som jeg er glad i. At det ikke bare er jeg som må holde ut å komme meg igjennom det, men også dem. Jeg har spesielt dårlig samvittighet for det ovenfor kjæresten min og hunden min, som må leve med det hver dag. Jeg får lyst til å gjemme meg under dyna å bli der helt til jeg får det bedre, slik at de kan få slippe. Slippe å måtte trøste og støtte, slippe all håpløsheten og alle tårene. Slippe å se at jeg har det jævlig. Jeg håper at de en dag kan få fri - når alt blir bedre, når jeg blir friskere.

    Denne vonde perioden føles det som har holdt på i en evighet. Tiden går så sakte nå som jeg venter på at ting skal bli bedre. Jeg klarer nesten ikke å gjøre noenting eller å dra ut på ting, jeg får bare lyst til å isolere meg her hjemme. Jeg syns det var så utrolig bra at jeg og kjæresten min kunne og klarte å dra på en liten tur nå i helgen. Komme oss litt bort fra alt det vonde hjemme, oppleve litt og være litt rundt mennesker som jeg er glad i. Jeg må si at det hjalp meg litt, og gjorde at jeg fikk det litt bedre iallefall i helgen, at jeg fikk en liten pause. Det ga meg litt motivasjon til å klare å holde ut til ting - forhåpentligvis - snart blir bedre.

    Og apropos motivasjon. Den har kommet for fullt når det gjelder treningen, jeg har lyst til å komme meg i gang og starte med det så fort som mulig. Jeg tror at det kan være en ting som jeg kan gjøre der jeg kan få ut litt frustrasjon, svette det ut og løpe vekk fra det. Hva tror du? Det hadde jo vært helt fantastisk. Kanskje hjelper det på søvnen også at jeg får brukt kroppen litt mer. Det er helt klart en stor utfordring i forhold til angsten. Det å skulle eksponere meg på den måten ute blant mennesker, og jeg er så redd for at de skal le av meg og tenke for seg selv at jeg virkelig gjør det dårlig, at jeg er lat og at jeg ikke klarer å trene riktig. Teknikk har jo blitt veldig viktig nå som treningstrenden har kommet de siste årene. Det virker som alle kan det, og at man er helt utenfor hvis man ikke kan det. Slik føles det i hvert fall for meg. Men jeg får prøve så godt jeg kan, og kanskje kan jeg få en liten omvisning på de forskjellige apparatene? Det er VELDIG fint for meg at jeg har funnet et billig treningssenter der man kan trene når man vil på døgnet, også om natten, og det er akkurat det jeg har tenkt til å gjøre. For kanskje er det mindre folk der da ? Det er lov å håpe :-)

    Jeg setter så utrolig pris på alle kommentarene og fine ordene som dere legger igjen til meg ♥ Måtte bare få sagt det enda en gang.

  • 8

    INNLEGGELSE

    I dag hadde jeg time hos psykologen, og ettersom hun ba meg tenke på om jeg ville ha en innleggelse forrige time, så snakket jeg og kjæresten sammen om det i går. Da kom vi fram til at vi skal skrive en søknad og se hva som skjer etterhvert. Jeg tenker at det kan være lurt med en innleggelse nå både fordi jeg er så sliten og jeg trenger en liten pause til å samle krefter, men også fordi jeg føler at jeg drar kjæresten veldig ned når jeg går hjemme sammen med han nå som jeg er så deprimert. Jeg føler meg veldig til bry, og det er ikke så lett. Jeg trenger mye omsorg og støtte når jeg har det slik, og jeg føler det blir for mye å kreve det av kjæresten dag ut og dag inn. Jeg kan gå fra å ha det ok, til plutselig å få veldig tanker fylt av angst og fortvilelse på veldig kort tid. Da snur situasjonen seg helt, og jeg blir helt ødelagt og fortvilet, jeg aner ikke hvor jeg skal gjøre av meg eller hva jeg skal gjøre med meg selv. Noen ganger synker jeg bare ned på gulvet av utmattelse, det blir for mange følelser som herjer i kroppen til å klare å bære min egen vekt. Jeg har grått mye den siste uken, grått for fortiden min og grått for fremtiden min. Det er så urettferdig, livet er så urettferdig.


    Når jeg er så langt nede så mister ting mening, nesten ingenting betyr noe lenger. Jeg klarer ikke le på ekte, og jeg må presse frem et smil eller en latter. Jeg føler jeg må prøve å holde følelsene mine inni meg, slik at de rundt meg ikke går helt lei av meg. Jeg føler meg så mislykket, og jeg tenker at familien og kjæresten må være ganske skuffet over meg, selvom jeg prøver å høre på dem når de sier det motsatte. Jeg prøver virkelig å tenke på de positive tingene i livet mitt, men nå som jeg har nådd bunnen så klarer jeg det ikke. Det virker umulig. Jeg vrir og vrenger omtrent alt til det negative, det er jeg visstnok veldig flink til. Så da er jeg ihvertfall flink til noe :-)

    Hvis det blir en innleggelse og jeg ikke får kalde føtter i siste sekund - når jeg står der med sekken pakka og klar  til å dra - så blir det kanskje en plass til meg allerede før helgen, men da tror jeg at jeg skal være veldig heldig. Jeg har både lyst og ikke lyst til å dra. Jeg har ikke lyst fordi jeg gruer meg til å være borte fra Dag og Minna, å skulle sove alene og ligge i mørket helt alene med tankene mine, jeg er også redd for at jeg skal kjede meg så mye at jeg bruker all energien og tiden til å sitte å tenke negative tanker. Også er det selvfølgelig veldig vanskelig med så mange ukjente mennesker samlet på ett sted når jeg er så sårbar. Så det er mange ting å tenke på, og jeg må nok kanskje lage meg en liste med for og imot for å få bestemt meg for hva jeg vil gjøre.

    Det at jeg kanskje takker ja til en innleggelse ser jeg på som et godt tegn, at jeg tar imot hjelp, at jeg ikke har gitt helt opp. Også må jeg si som jeg har sagt så mange ganger før - at jeg er så heldig å ha kjæresten min og lille Minna ved min side, som støtter meg og trøster meg nå som jeg trenger det. Tusen takk for det

  • 3

    Tiden står stille

    Tiden går så uendelig sakte. Ingenting skjer, samtidig skjer det så utrolig mye. Det er så mange avtaler å dra til, og så mye ansvar. Tiden går så sakte, samtidig som at dagene raser forbi. Jeg ser på og leser om alle menneskene som er så travle, farter rundt og klarer å gjøre så mye på en gang. Det har jeg ingen energi til. Jeg er så utrolig sliten, men det er så vanskelig å slappe av, for tankene og kaoset i hodet roer seg aldri ned. Om natten får jeg heller ikke slappet av, for da ødelegger marerittene, og jeg våkner opp svett og redd. Dagene handler om å klare å komme seg til den neste, å holde ut alle timene og minuttene hver dag. Livet er veldig vanskelig nå, og det er vanskelig å klare å beholde håpet og motivasjonen.


    I går natt prøvde kjæresten å overtale meg til å bli med på legevakten, så ille var det, men jeg klarte ikke, orket ikke. Det er så vanskelig å sette ord på følelsene, har ingen energi til å tenke ordentlig. Vi tok oss en biltur istedet, og det hjalp litt og det var godt å bare fokusere på veien mens vi pratet sammen. Det gjelder å finne tingene som kan hjelpe i slike situasjoner, selvom det kan være ganske vanskelig. I dag var det time hos psykologen, og jeg håpte veldig på at hun kunne si de riktige tingene å klare og berolige meg litt. Men slik gikk det ikke. Jeg kom ut derifra med mer angst enn da jeg kom inn. Hun var irritert på meg og streng med meg, og det var noe jeg absolutt ikke trengte akkurat nå. Jeg følte at jeg har gjort alt galt, at jeg ikke klarer å gjøre noenting riktig. At jeg er mislykket. Hun ville at vi skulle søke om en innleggelse, så det ble planlagt og bedre for meg enn en akutt, jeg sa jeg skulle tenke på det til mandag da jeg har neste time hos henne.


    Jeg klarer ikke å sette opp en fasade å late som at ting er bedre enn de egentlig er. Ihvertfall ikke i dag. Men jeg skal prøve å jobbe med det, slik at det ikke blir bare negativ stemning her på bloggen. Noen dager klarer jeg ikke annet enn å være åpen og ærlig, for bloggen er tross alt til for meg, og for at jeg skal få utløp for følelser og tanker. Men jeg vil også si tusen takk for alle de fine kommentarene jeg har fått den siste tiden, det varmer hjertet mitt.

    Jeg har akkurat sovet litt til meditasjonsmusikk, det var veldig godt, for å samle krefter etter den slitsomme timen på sykehuset i går og timen i dag. Jeg trengte det nå, egentlig burde jeg prøve å gå noen turer av og til også, men det har jeg ikke energi til akkurat nå. Det blir nok bedre etterhvert, for ting kan ikke bli verre enn de er nå, og det er det på en måte litt fint å tenke på, at det bare kan gå oppover.

    - God helg -

  • 2

    IT'S OKEY, NOT TO BE OKEY

    Jeg står å ser på speilbildet av meg selv i speilet. Hvorfor gjør jeg egentlig dette mot meg selv? Jeg holder på å miste grepet på meg selv, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Hvorfor sulter jeg meg selv? Hvorfor straffer jeg meg selv med å påføre meg selv smerte? Har jeg egentlig fortjent dette her?  Har jeg fortjent å være deprimert og ha en sterk angst gnagende i magen? Hvorfor skal jeg lide på grunn av at et annet menneske valgte å såre meg og ødelegge meg i fortiden? Er det min skyld at det skjedde? Jeg har tenkt fram og tilbake på disse spørsmålene lenge, men jeg kommer ikke fram til et svar. Kanskje det ikke finnes et svar, men at jeg må slutte å ta det utover meg selv. Men det er en veldig lang vei å gå, med mange kamper å kjempe hver eneste dag, og det kommer til å koste. Jeg vet egentlig at det ikke er mine feil alt dette, at jeg sliter psykisk, det er et resultat av mange handlinger i fortiden. Blant annet at jeg ble mobbet på ungdomsskolen, at jeg har blitt såret av en av de som sto meg nærmest som jeg stolte på. Jeg sier til meg selv at det må være slik, for hvis jeg begynner å tenke at det er min egen feil igjen, slik som jeg var helt sikker på at det var for noen år siden, så kommer jeg til å bli helt ødelagt. Men innerst inne så vet jeg at det ikke er min egen feil at jeg sliter så mye som jeg gjør i dag. Alle psykologene jeg har hatt har også vært enige med meg i dette. Det er godt å få bekreftelse på det av noen som kan faget.

    It's okey, not to be okey.


    Det føles som om jo mer jeg jobber med hvordan jeg har det i behandlingen, jo verre blir jeg. Men så er det også noen som sier at man blir verre før det blir bedre, så jeg vet ikke hva jeg skal tro lenger. For hvis det er slik det er, så tar det jævlig lang tid før det blir bedre. Og hvis det er sånn, hvor mye verre skal man egentlig bli før det skal begynne å bli bedre igjen? Nei.. Jeg har nok mistet troen på at jeg noen gang kommer til å bli bedre, friskere. Og det er så trist at det er sånn.

    Det er så viktig at jeg ikke kommer til det steget at jeg vil gi opp alt sammen, men jeg merker at det ikke er så mange skritt igjen dit. Håpet svinner med tiden, og motivasjonen til å fortsette å kjempe varer ikke for alltid. Heldigvis har jeg et legeteam og en utrolig omtenksom kjæreste rundt meg. Og heldigvis klarer jeg å fortelle kjæresten min hvordan jeg har det når jeg har det som verst, slik at han eventuelt kan ordne en innleggelse for meg. Vi snakket om dette på den forrige legetimen min, at jeg måtte ringe med en gang jeg får slike tanker. Men jeg vil ikke bli innlagt, det hadde jo vært godt å få rømme bort fra verden i noen uker og samle krefter til å fortsette, men jeg er livredd for å miste den lille kontrollen som jeg føler at jeg har. Alle rutinene mine kommer til å bli borte, og jeg vet ikke om jeg klarer det akkurat nå. Men må jeg, så må jeg. Vi får se hvordan de neste ukene blir. Kanskje alt det vonde, alle vonde tankene og den mørke skyen som henger over meg kan bli littegrann bedre snart. Jeg håper virkelig det. Det må det!


    Selvom jeg har mistet troen på at alt kommer til å bli bedre, så har heldigvis kjæresten og familien min den fortsatt. Jeg tror de er livredde for at jeg kommer til å ha det slik resten av livet, og jeg tror det hadde vært veldig vanskelig for dem. Så for deres skyld og for min egen skyld, så håper jeg virkelig at jeg ikke ender opp like syk i fremtiden. Men mest sannsynlig så kan det bare bli bedre, det finnes en grense for hvor langt ned man kan synke, og hvor dypt det er til bunnen.

    Småting kan velte klossene jeg har bygd opp over lang tid, men jeg SKAL klare å bygge de opp igjen, til et stort og høyt tårn.

  • 2

    Håpløst

    I det siste har ting bare gått nedover, og enda litt nedover. Tanta mi og det at jeg tok restylane er omtrent de eneste bra tingene som har skjedd meg på flere uker. Og kjæresten min og hunden min da selvfølgelig. Jeg må ikke glemme de tingene som faktisk er bra. Det er veldig viktig, slik at jeg kan klare å holde ut. Jeg håper virkelig, virkelig at livet begynner å smile litt til meg igjen snart, jeg trenger virkelig det. Jeg tror ting blir bedre igjen da ting begynner å stabilisere seg litt igjen. Det er så kjedelig å ikke ha noe å glede seg til, og når ting jeg gleder meg til ikke blir så bra som jeg hadde tenkt. Det å bli skuffa. Men jeg tror høstfesten som vi skal på hos naboen til helga blir bra da, og at det blir like fint som jeg håper. Det var jo veldig moro og koselig forrige gang!

    Det er så slitsomt å være deprimert. De som ikke har opplevd det selv, kjent det på kroppen, aner ikke og klarer ikke se for seg hvor forferdelig det er. Det å miste livslysten og gnisten, når alt blir et ork, ingenting gir mening lenger.. det er så jævlig, og ingen fortjener å måtte gå igjennom det. Jeg er så heldig å ha mennesker rundt meg som bryr seg om meg, og som tar vare på meg. Når jeg har det som verst så klarer de å dra meg opp fra den mørke dalen, gi livet mitt mening igjen. Jeg får lysten til å holde ut for dem, og for lille Minna. Jeg fortjener å ha det bra!


    Her om dagen fikk jeg en kommentar her som sa at jeg burde legge ned bloggen, at alt jeg skrev bare var depressivt og negativt. Det var veldig vondt å få en slik kommentar, men jeg er ikke enig i det den personen skrev. Den sa også at grunnen til at jeg burde legge ned bloggen var fordi jeg må slutte å tenke på det negative, og fokusere på å bli bedre. Men jeg kan ikke bare slutte å tenke på hvordan min psykiske helse er, det klarer jeg ikke, for det er noe som ligger der hele tiden, som jeg kjenner veldig godt på kroppen, og da er det ikke så lett å bare skulle "slutte å fokusere på det". I tillegg så syns jeg ikke at bloggen bare er negativ, og jeg prøver å ikke la bloggen bli det. Det er viktig for meg å kunne klare å skrive positive innlegg også. Jeg syns det er veldig trist at noen kan skrive slike ting, og i tillegg skulle være anonym, at de ikke tør å stå for det de skriver. Jeg har lurt veldig på hvem det er som skrev det, og jeg skulle ønske at jeg kunne få vite det, men det får jeg nok aldri. I starten tok jeg det veldig tungt, men etter å ha snakket med kjæresten og den snille tanta mi, så ble det litt bedre. Jeg må jo få velge selv om jeg vil legge ned bloggen eller ikke, og det er jo noe jeg ikke er interresert i å gjøre i det hele tatt. Som jeg har skrevet før, så syns jeg bloggen er en fin hobby, og den er noe jeg bruker mye tid på og har lagt ned mye jobb i, rett og slett fordi den betyr mye for meg. Så jeg tenker at hvis noen mener at jeg burde legge ned bloggen, så burde de heller bare slutte å komme innom for å lese det jeg skriver. Beklager at jeg slettet kommentaren, men jeg ble så opprørt, og jeg var redd for at andre skulle si seg enig i den kommentaren, det ville blitt for vanskelig for meg å takle. Sånn er det med den saken.

    Nå er det på tide med litt middag. Jeg er så sulten at det kjennes ut som om jeg skal besvime. Vi var akkurat på butikken og handlet litt, og da må jeg ha sett full ut slik som jeg sjangla, kjørte inn i ting og skalv. Haha. Hadde nesten lyst til å si det til dem, "jeg er ikke full altså, bare veldig sulten!". Men det hadde jo blitt litt for komisk.

  • 4

    Når angsten tar meg

    I går orket jeg ikke å skrive noe, og det er litt godt å ha en dag innimellom der jeg tar en pause fra bloggen. Det skal være morsomt å skrive innlegg, å det er viktig for meg å ikke gjøre det fordi jeg føler jeg må.  Jeg har vært så utrolig sliten og kvalm siden i går, og da de vonde tankene kom for fult, så klarte jeg ikke noe annet enn å legge meg i senga. Gråten kom endelig, og kjæresten kom og holdt rundt meg og trøstet meg. Det var på en måte veldig godt å få lettet litt på trykket, men det ble etterhvert litt skummelt også. Jeg fikk et ganske kraftig angst anfall, å lå og ristet og hadde kramper en liten stund. Det var vanskelig å puste, jeg hadde ikke kontroll over kroppen min. Men det gikk bra, og det ga seg etterhvert, selvom det føltes ut som om jeg lå der i en evighet. Da jeg så på klokka da jeg kom meg opp fra senga hadde det gått to timer som jeg brukte på å gråte og snakke ut. Jeg tror anfallet var et resultat av at vonde følelser har blitt lagret opp over lang tid, og jeg har ikke fått grått skikkelig ut på en lang stund. Det blir slik når man setter på seg et smil og later som om alt går fint. Sier det til meg selv og de rundt meg, for å prøve å lure meg selv til å tro at det er sånn. Men det går ikke ann i lengden, og jeg tror jeg må bli flinkere til å snakke ut om hvordan jeg har det, slik at det ikke lagrer seg opp som en stor klump i brystet.

    Det skjedde også en fin ting i går. Jeg og Dag spilte et dataspill sammen med tanta mi og gubben hennes, og det var veldig moro. De er så snille og morsomme mennesker, og jeg håper virkelig at vi kan bli bedre kjent etterhvert. Kanskje kan vi dra å besøke de en dag, hvis de vil ha besøk av oss da selvfølgelig :-) Og ja, jeg har en liten nerd inni meg. Jeg må si at det løftet dagen min veldig opp, og jeg er så takknemlig for at de ville ta seg tid til oss ♥



    I dag skal jeg ta det rolig og få slappet litt av. Benke meg i sofaen med en god bok, og bare fordype meg i den. Jeg har startet på boken hvis jeg forsvinner, ser du meg da? av Kristine Getz for tredje gang. Både fordi den er veldig bra, men også fordi bøker om spiseforstyrrelser interesserer meg veldig. Jeg har tre bøker til om det temaet, som jeg også har pløyd meg gjennom mange ganger. Jeg går liksom aldri lei. Jeg vet ikke helt om det er bra eller dårlig at jeg leser slike bøker, men det er ihvertfall fint å kunne lese om at de klarer å bli friskere på slutten av boka, at til og med de som har hatt sykdommen i mye større grad enn meg har klart å komme seg ut av det. Det gir er lite håp, selvom jeg må innrømme at jeg ikke er klar til å gi opp sykdommen selv enda. Det har blitt en stor del av meg og mitt liv, og anoreksiens stemme har et for stort grep om meg enda til at jeg klarer å ta opp kampen mot den.

    Jeg vet ikke hva mer jeg kan skrive om. Motivasjonen til å skrive blir druknet av alt det vonde og at jeg er så sliten hele tiden, men jeg prøver å skrive når jeg har energi til det og noe å skrive om. Livet mitt er jo ikke så veldig interresant, og det ville vært veldig kjedelig om jeg skulle skrevet om at jeg har gjort det samme nesten hver dag. Jeg har to ting jeg må få prøve å få gjort snart da, nappe bryn og klippe hår, håret mitt har jo blitt så langt at det nesten begynner å bli for langt. Det hadde også vært godt med en forandring nå. Jeg tenkte at jeg skulle farge håret mitt rosa denne gangen. Neida, jeg skal selvfølgelig ikke det, og det kommer jeg aldri til å gjøre heller.

    Nå er det på tide å finne fram boka og en kanne med kaffe. Jeg håper dere får en fin dag

  • 15

    DARK VS LIGHT

    Når man har det som mørkest er det viktig å prøve å huske på de positive og gode tingene man har i livet. Jeg vet at det ikke alltid er så lett, men kanskje det går ann å skrive det ned på en lapp, som man kan ta frem for å huske de tingene når man er trist og lei seg? Kanskje har man en snill og god kjæreste, et nydelig kjæledyr, en familie som er glad i deg, et fint og trygt sted å bo, en hobby man liker å holde på med og som gir deg masse glede, en god helse... Listen er lang, og jeg har ihvertfall tenkt å skrive meg en slik liste - for som dere vet har jeg mange dager der jeg har det ekstra vanskelig, og da klarer jeg ikke helt å huske på de fine tingene jeg faktisk har i livet mitt, og da er det fint å kunne ta frem en slik påminnelse. Det tar ikke lang tid å skrive ned noen punkter på lappen, og man kan finne den fram senere hvis man kommer på flere ting man vil legge til på listen. Hva tror dere om det?





    Når du har det mørkt å trist, så husk på at dette også kommer til å gå over. Det finnes lys i tunellen, det gjelder bare å finne veien dit.

    Jeg sender gode tanker til alle dere der ute som sliter og har det vanskelig.

    - ♥ -

  • 4

    Det som en gang ble kalt min verste fiende, har nå blitt mitt fyrtårn.

    Jeg har skrevet et innlegg om dette tidligere, selvom dette kommer til å bli litt annerledes, det kan dere lese - HER -

    Jeg er så fryktelig sliten og lei av livet, jeg skulle ønske jeg kunne få slippe å ha det slik som jeg har det. Men jeg vil ikke dø, jeg vil leve og oppleve. Kroppen min har ingen energi, hodet mitt er kaotisk og mørkt i sinnet, og det er i slike tider som jeg finner tilbake til min beste venn, anoreksien. Når livet mitt blir for vanskelig å takle, så blir anoreksien en måte å få tilbake kontrollen på. En overlevelsesteknikk, som noen kanskje ser på som en dårlig teknikk, men jeg klarer ikke bry meg. Jeg vil bare være i fred og få holde på som jeg vil - er ting som sykdommen kan få meg til å si og mene.


    Før så jeg på spiseforstyrrelsen som både en god og en dårlig venn, fordi den ødela så mye i livet mitt og tok ifra meg mange år som jeg kunne hatt det bra i. Men nå har den blitt til noe helt annet. En redning i mørket, kontroll. Selvom det fortsatt ødelegger mye i livet mitt og er en del av grunnen til at det er vanskelig, så føles det ut som jeg trenger den. Eller kanskje det også er noe som anoreksien får meg til å tenke og tro på. Jeg vil ha hjelp med å bli kvitt angsten, og jeg vil slippe å være så fryktelig deprimert, men akkurat spiseforstyrrelsen får ingen ta ifra meg. Jeg vil ikke jobbe med det i behandlingen, for det blir for skummelt, for sårt og vanskelig. Jeg er ikke klar til å gi slipp på den, og jeg vet ikke om jeg noensinne kommer til å bli det, den er en så stor del av livet mitt.Anoreksien hjelper meg til å klare å takle livet, og jeg vet ikke engang hvem jeg er uten den lenger.

    Jeg har slitt med den sykdommen siden jeg var omtrent 15 år, så det begynner å bli en stund nå. Selvom jeg har perioder der jeg blir innlagt og legger på meg, så ligger den alltid der å venter på meg, lokker meg tilbake til den med fine ord om at alt kommer til å ordne seg bare jeg gjør som sykdommen sier. "Bare jeg blir tynn så kommer alt til å bli bra, da kommer alt til å ordne seg, jeg kommer til å bli lykkelig og vellykket" - er noen av tingene den får meg til å tro på. Men jeg vet jo innerst inne at dette ikke er sant. Hvis jeg blir så tynn og skrøpelig som jeg har vært flere ganger før, så ender det bare med at jeg blir enda mer deprimert og får enda mer angst, og at jeg blir innlagt. Og det handler jo ikke bare om meg heller, for tenk på hvordan familien min og kjæresten min må ha det oppi alt dette. De sier de er bekymret, og jeg tror de skulle ønske å slippe å se at jeg har det sånn. Stakkars kjæresten blir hver eneste dag bombadert av spørsmål om jeg ser feit ut, om jeg har spist for mye, om han tror det går bra om jeg spiser middag i dag, osv. Og hver dag sier han det samme. Nei, du ser ikke feit ut. Nei, du har ikke spist for mye. Ja, det går bra at du spiser. Nei, du kommer ikke til å legge på deg. Det må være utrolig slitsomt og irriterende å måtte høre de samme spørsmålene hver dag, og å måtte trøste meg hver eneste dag etter at jeg har veid meg. Unnskyld kjæresten min, for at du må oppleve det.



    Men det føles veldig som om det er for sent for meg, jeg kan ikke reddes. Jeg er allerede på full vei tilbake til dit jeg var, selvom det kanskje ikke ser slik ut på utsiden av meg akkurat nå, så er det allerede slik inni meg. Jeg har egentlig alltid vært i det sporet, jeg har alltid higet og prøvd å gjøre alt for å lykkes med å bli "tynn nok", og jeg har blitt helt fra meg i de periodene jeg har lagt på meg. Hodet mitt har blitt okkupert, og hver enste time av dagen bruker jeg til å tenke på mat, kalorier og vekt. Noen ganger drømmer jeg også om mat om natten, så det tar opp veldig mye av tiden min. Av livet mitt. Jeg teller hele tiden ned timene til jeg får lov til å spise igjen, til de faste tidspunktene hver dag. Tenk at jeg bruker det dyrebare livet mitt opp på noe så forferdelig. Tenk at et tall på vekta skal bety alt, absolutt alt for hvordan jeg har det. Hver eneste dag må jeg opp på den dumme vekta, og hver eneste dag blir jeg skuffa. Enten så har jeg ikke gått ned noe, eller så har jeg ikke gått ned nok. Anoreksien blir aldri fornøyd, men allikevel klamrer jeg meg til den. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få sagt hva jeg tenker om det.

    Det er så urettferdig. Det er så unødvendig. Det er så skummelt.


  • 0

    Det er håp

    Utredning og behandling hos psykolog krever mye krefter og stjeler mye energi, jeg blir alltid så sliten bare av å komme dit, og sitter å holder på å sovne under hele timen. Rart at det er slik egentlig. Men behandlingen er absolutt verdt det! Legen min sier at psykologen min er veldig flink, og det tror jeg på. De psykologene jeg har hatt tidligere har ikke klart å hjelpe meg så mye, men det holdt meg iallefall i live den gang. Legen min er også flink føler meg, hun er omsorgsfull, enkel å åpne seg for og snakke med. Jeg føler jeg har et godt team rundt meg nå, og jeg stoler på at de gjør deres beste for å hjelpe meg. De pusher meg akkurat nok, men det skjønner når de skal stoppe, så jeg ikke trekker meg helt unna. Snart skal jeg også få ernæringsfysiolog, som kan hjelpe meg med kosten og hjelpe meg å få i meg alle vitaminene om mineralene jeg trenger. Hun tar ifølge psykologen min hensyn til hva jeg klarer å spise av matvarer, og som hun sa "så setter hun ikke opp kjøttkaker i feit saus". Så det høres lovende ut. Jeg kommer ikke til å utvide kosten min eller øke på kaloriene, jeg er veldig bestemt på akkurat det, jeg er ikke klar for det. Men det kommer til å bli fint å ha noen å snakke med om mat og kostholdet mitt.



    Jeg tror og håper veldig at de på Vindern kan hjelpe meg! Jeg vil så gjerne bli bedre. Jeg orker ikke og klarer ikke å ha det slik som jeg har det nå mye lenger. Jeg vil ha en økt livskvalitet. For øyeblikket isolerer jeg meg litt hjemme, og drar sjeldent ut på noe annet enn til timene mine og til butikken, innimellom på apoteket selvom jeg hater akkurat det. Men det er jo noe jeg bare må gjøre. Jeg vil kunne dra på cafetur, til kjøpesenter og titte i butikker, rusle rundt i Oslo by og bli bedre kjent. Jeg vil kunne klare å dra på besøk til de jeg er glad i, spesielt til mamma og fostermoren min, men jeg er så redd for at de skal presse meg til å spise mat, også at jeg skal bli fristet til å spise mer enn jeg pleier. Men jeg har bestemt meg for at iløpet av de to neste månedene så SKAL jeg klare å besøke de to, uansett hvor vanskelig det blir, for jeg savner de så fryktelig masse.

    Det er kanskje håp for meg, selvom jeg er i en mørk og trist periode akkurat nå, så har jeg fortsatt håpet 

  • 2

    Det å leve med en spiseforstyrrelse

    I dette innlegget tenkte jeg å si litt om hvordan det er for meg å ha en spiseforstyrrelse, og hvordan det påvirker livet mitt. Det kommer til å være vanskelig for meg å skulle være så ærlig om det, og jeg håper dere leser med respekt. Hvis dere har spørsmål angående sykdommen er det bare å spørre i vei i kommentarfeltet, så skal jeg prøve å svare så godt jeg kan

    Jeg sliter med anoreksi og har gjort det i over 5 år nå. Det er en lang vei å skulle bli frisk fra en spiseforstyrrelse, men jeg er ikke "klar" for å ta opp den kampen enda. Jeg vil liksom ikke bli frisk, for anoreksien er den eneste kontrollen jeg føler at jeg har over mitt eget liv. Og hvem er jeg egentlig uten den? Jeg har slitt så lenge nå, at jeg ikke klarer å se for meg et liv uten det. Det blir for ukjent og skummelt. Selvom jeg ikke har et ønske om å bli frisk, så skulle jeg ønske at jeg aldri fikk sykdommen i utgangspunket. Jeg ser noen ganger for meg hvordan livet mitt ville vært uten det, og fantaserer om utdanning, jobb, hus og familie. Jeg har egentlig et stort ønske om å få barn, men jeg vet ikke om jeg er i stand til å få det, og jeg er redd for at jeg har ødelagt muligheten for det ved å bryte ned kroppen min. Jeg har vært så tynn at jeg måtte legges inn på sykehuset, for legen min var så bekymret for meg. Da jeg skulle måle blodtrykket var armen min så fryktelig tynn at det ikke gikk, så da måtte jeg bruke den måleren de bruker på små barn.


    I de periodene jeg har veid såpass lite, så har jeg sovet utrolig dårlig. Jeg har mye vondt i kroppen. Uansett hvilken stilling jeg prøver å ligge i så gjør det vondt ett eller annet sted. Jeg fryser hele tiden, får blå hender og føtter, fordi kroppen må spare på ressursene og kan ikke kaste de bort på disse kroppsdelene. Og når man når en veldig lav vekt, så er det noe som skjer i hjernen. Bildet du ser i speilet stemmer ikke, fordi du har fått et forvrengt bilde av deg selv. Uansett hvor lite du veier så er det aldri lite nok, du blir aldri fornøyd. Sult og metthetsfølelsen har tatt natta for lenge siden, og man mister egenskapen til å være sikker på hvor mye og hvor ofte man skal spise. Det er vanlig å få angst og bli deprimert når man veier veldig lite. Når man ikke spiser nok, så får man lite eller ingen energi, og man mister muligheten til å leve et godt liv.

    Mange som sliter med spiseforstyrrelser er faktisk normalvektige. Så det er viktig å ikke dømme folk etter utseendet, for selvom det ikke ser slik ut fra utsiden, så kan det være store problemer med mat og kropp på innsiden av et menneske.

    Uansett hvor lite jeg spiser, så blir det aldri lite nok. Egentlig burde jeg klare meg helt uten mat, for jeg fortjener det jo ikke. Men hvis jeg ikke spiser så får jeg heller ikke leve for å oppleve det jeg jobber så hardt for. Derfor må jeg spise litt. Og egentlig, så har jeg lyst på mat hele tiden. Jeg tenker konstant på mat, hele dagen, og jeg teller ned timene til neste måltid. Det er det livet mitt handler om, det neste måltidet. Og når jeg har spist mitt siste måltid for dagen, så vil jeg bare legge meg fortest mulig, slik at det raskest mulig kan bli det neste måltidet. Jeg klarer ærlig talt ikke å skjønner hvorfor noen kan ØNSKE SEG en spiseforstyrrelse. At de tror det er en enkel vei til å bli tynn. Men som dere ser, så er det alt annet enn enkelt. Jeg kunne ha skrevet side opp og side ned om dette temaet, men det koster meg så mye energi å tenke på det, og det er vanskelig å skulle utlevere meg i en så stor grad. Jeg håper dere forstår.

    Både hverdag og høytider er veldig vanskelig for meg, spesielt hvis jeg feirer høytider hos noen og det forventes at jeg skal spise like mye som de andre. Da føler jeg at jeg mister kontrollen, og ender opp med å bruke dagen på å desperat telle kalorier. Og da har jeg ingen tid igjen til å kose meg og bare nyte. Det er vanskelig å spise sammen med andre, for jeg er enten redd for at de skal synes jeg er en gris som spiser så "mye" som jeg gjør, eller så er jeg redd for at de skal legge merke til eller si noe om at jeg spiser for lite. Det går bra å spise foran kjæresten min, for han er jeg veldig trygg på, han er min aller nærmeste som vet alle mine dypeste hemmeligheter.
    Når jeg trår på vekta, som jeg gjør hver eneste morgen, så bestemmer tallet hvordan dagen min blir. Mindre enn i går betyr en grei dag. Det samme tallet som i går betyr en vond dag. Og hvis tallet er høyere enn i går betyr en helt forferdelig dag, som starter med panikk, desperasjon, tårer og hyperventilering.

    Og selvom jeg har så mye negativt å skrive om sykdommen, så klarer jeg ikke å fri meg fra anoreksiens klør. Jeg vil ikke bli frisk, jeg vil være sykest mulig, en god anorektiker. Det er den eneste måten jeg føler meg vellykket på. Det er trist at det er slik, men jeg kan ikke noe for det. Jeg tror jeg fikk denne sykdommen fordi noen var vonde mot meg i barndommen. Hva som skjedde vil jeg ikke gå inn på. Men alle psykologene jeg har hatt sier at det er mest sannsynlig derfor jeg sliter såpass som jeg gjør i dag, med alt sammen som jeg har i bagasjen. Jeg aner ikke hvor mange timer jeg har brukt hos leger eller psykologer, men jeg vet at det begynner å bli mange, og mest sannsynlig er det mange timer igjen som jeg må igjennom.

    Så vær så snill, hvis du har tanker om at du ikke er tynn nok eller bra nok, så stemmer de ikke. Du er god nok og fin nok akkurat slik du er! Husk på det. Og ALDRI, ALDRI start å klusse med maten. Det er ikke verdt det.

  • 2

    TANKEKAOS

    Jeg kjenner på meg at dette blir et følelsesladd innlegg, men jeg er litt desperat akkurat nå. Jeg håper det kommer til å hjelpe litt å få skrevet ned tankene mine.

    Det er så vondt å ikke klare å gråte. Jeg må finne nye måter å få ut følelsene som lagres i kroppen, og å lette på trykket innvendig. Jeg blir desperat og redd, for jeg vet at hvis jeg ikke får kanalisert de vonde følelsene, så kommer jeg til å gå på en skikkelig smell snart. Bloggen er en slags kanal, men jeg klarer ikke helt å kjenne på gleden som den skaper. Jeg blir aldri fornøyd med det jeg skriver eller bildene jeg legger ut. Jeg føler meg så mislykket.

    Jeg kjenner at jeg har blitt mer deprimert de siste ukene. Jeg står på kanten til stupet. Noen skritt nærmere, så kommer jeg til å falle ned til bunnen. Kanskje jeg trenger den innleggelsen som legen spurte om jeg trengte. Jeg har prøvd så lenge nå og holde hodet over vannet, og å ikke synke til bunnen. Kanskje jeg kunne trengt en liten pause fra alt sammen, en pause fra kaoset og alt ansvaret. Når jeg har det som verst er det vanskelig å finne motivasjon og energi til å klare alt som blir forventet av meg. Det å sminke meg og ta på meg klær jeg føler meg fin i koster så mye energi at jeg ikke orker det. Og hva er vitsen? Det meste blir vanskelig for meg når jeg er så langt nede. Alt blir et ork, bortsett fra noen få ting hvis jeg har nok energi til det, og hvis jeg har en relativt bra dag. Det å møte opp til alle avtaler er vanskelig. For meg er det slik at jeg må virkelig motivere meg selv for å klare å dra dit, og som oftest er det de 317 kronene som gjør at jeg drar. Og det er så dumt at det slik, for bare jeg kommer meg dit så er det veldig godt å få snakket om det som er vanskelig, og veien videre. Det er godt å føle på støtten og omsorgen jeg får hos legen og psykologen min.



    Når familie og bekjente spør hvordan jeg har det, så tar jeg på meg masken og gjemmer jeg meg bak den. Jeg sier nesten alltid at det går bra. Det er dumt, for jeg tror det hadde vært godt å kunne søke støtte hos de som bryr seg om meg. Også det å bare kunne dele med noen tror jeg kunne hjulpet. Men så er det slik at jeg ikke vil være til bry. Jeg orker  ikke å høre på den samme reglen som kommer hver gang. Om at det er bare å gjøre sånn og slik, og tenke mer positivt, så ordner alt seg og ting blir bedre. For det er ikke så lett! Da tenker jeg at "de skulle bare visst hvor hardt jeg har prøvd å gjøre de tingene, og mange andre ting, uten at det har hjulpet meg noe". Men jeg må si at der er bloggen veldig fin å ha. Både fordi jeg får delt med noen hvordan jeg har det, og jeg får så mange fine kommentarer og oppløftende ord. Bloggen gjør også at familien min får vite hvordan jeg egentlig har det, så jeg slipper å fortelle det direkte til dem. Selvom det kanskje er en enkel løsning for å slippe unna det i lengden.

    En dag kommer jeg nok til enden av tunnelen og ser lyset. Slutten på all sykdom og alt det vonde. Jeg håper innderlig det, at jeg slipper å ha det sånn her resten av livet mitt. Men det er slik det føles som akurat nå, at det er slik det kommer til å bli. Men vær så snill, la meg få slippe det. Jeg vil så gjerne ha muligheten til å smile og le, oppleve ting, reise og det klare å være litt spontan i hverdagen og bare finne på ting som jeg har lyst til å gjøre. Men angsten gjør at jeg ikke klarer det. Det blir for skummelt. Jeg har ikke energi til det. Det er slitsomt å ha det vanskelig. Man blir slapp og sliten av det. Det å ha det slik, det unner jeg ikke min verste fiende engang. Ingen fortjener å ha det slik, og jeg blir så trist av å tenke på hvor mange som egentlig sliter og har det vanskelig.

    En dag er det min tur

  • 6

    SUSHI OG LEGETUR

    I dag har vi vært litt rundt omkring, fra den ene butikken til den andre. Vi rakk innom Rema 1000, Kiwi, Vinmonopolet og Apoteket. Det er nemlig ingen butikken i nærområdet her som har alt vi (jeg) trenger av varer og ting. Så da må vi litt rundt omkring. Men det gjør egentlig ingenting, for vi handler alltid inn for en hel uke av gangen, så da slipper vi å reise på butikken noe mer iløpet av uka. Det er både smart og økonomisk. I starten er det vanskelig, hvis man er vandt til å kunne reise når man vil i uka for å hente småting man får lyst på. Men det handler rett og slett om planlegging, og det å kjenne seg selv og vanene sine. Vi for eksempel, lager en plan for hver dag i en hel uke, om hva vi skal ha til middag. Da kan vi handle inn deretter. Vi gjør mest dette for min del, da spiseforstyrrelsen trenger å ha mest mulig kontroll, og vil da vite hva jeg kommer til å putte i meg til middag. Men jeg liker også å ha det slik, selvom jeg må legge til at vi ikke alltid følger planen 100%. Det skal være lov til å ha lyst på noe annet den dagen, eller ombestemme seg :-)

    Men iallefall. Vi endte opp med en veldig enkel løsning i dag, da vi begge er litt småsyke og slitne. Så da ble det sushi! Jeg syns det er godt, men jeg spiser det ikke så ofte. For jeg takler egentlig ikke rå fisk eller kjøtt. Også er det mange ting jeg syns er bedre enn sushi. Jeg tror den beste maten jeg kan få er helstekt kalkun på nyttårsaften, med alt det deilige tilbehøret. Nam! Hva er din yndlingrett ?



    Jeg var også hos legen i dag, og det både så og hørtes ut som hun ble bekymret over det jeg sa. Hun spurte meg om hvordan jeg har det, og da hadde jeg ikke sjangs til å klare å finne ord for å beskrive hvordan det er. Hvor jævlig det er nå. Så da svarte jeg bare "vet ikke". Hun spurte meg om en del andre ting også, og jeg svarte så godt og ærlig som jeg klarte. Legen min er så snill og god. Hun tar seg tid til å snakke med meg om det som er viktig for meg, og hun er veldig lett å snakke med og åpne seg for. Det jeg syns var mest vanskelig med timen var når hun spurte meg om jeg trodde jeg trengte en innleggelse. Det var ikke vanskelig fordi jeg er redd for å bli innlagt uten min vilje. Det var vanskelig fordi jeg ikke vet om jeg burde takke ja eller nei. På en måte hadde det vært veldig godt å få en pause fra alt sammen, og ha noen som passer på meg hele tiden. Men samtidig så vil jeg jo helst være hjemme sammen med Dag og Minna, for hvordan skal jeg klare meg uten dem ? Jeg er avhengig av de to :-) Også er jeg selvfølgelig redd for å miste kontrollen. Jeg er litt sta, jeg vil gjøre som jeg selv vil. Og det er noen ting jeg er avhengig av å ha hver dag, som kaffe, røyk, saft uten sukker, sukkerfrie drops og internett. Jeg er veldig redd for at de nekter meg å ha de tingene med meg hvis jeg blir innlagt.

    Men vi får se. Hvis jeg kjenner at behovet for en innleggelse øker, så kommer jeg til å si ifra og takke ja til det. For jeg vil ikke dø, ikke egentlig. Det er vanskelig å være en fare for seg selv og sitt eget liv, det har jeg dessverre opplevd før, men denne gangen kjenner jeg at det er annerledes. Jeg har lyst til å leve!

  • 2

    Tvangstanker. Sykdommen bestemmer.

    Mange som er psykisk syke opplever å ha forskjellige "stemmer" i hodet som forteller dem ting. Det er ikke slik at jeg "hører stemmer", jeg vet at det er min egen stemme og mine egne tanker. Men det er sykdommen som snakker til meg. Det kan være blandt annet angsten eller spiseforstyrrelsens stemme. Slik er det ihvertfall for meg, det er de som får meg til å tenke vonde tanker. De rakker ned på meg, og forteller meg ting som ikke er sant. Men de sier det så mange ganger, at til slutt begynner jeg å tro på dem. De sier at jeg MÅ gjøre forskjellige ting, ellers kommer alt til å gå galt, at jeg kommer til å miste kontrollen hvis jeg ikke hører på dem. Når jeg har veldig angst sier de til meg at jeg kommer til å dø, at nå kommer vi til å kræsje bilen, hvis jeg går ute alene når det er mørkt kommer noen til å angripe meg, hvis jeg ikke har spist noe før jeg skal til butikken så kommer jeg til å besvime, osv. Nå kommer det til å skje noe forferdelig. Men for meg, så er det spiseforstyrrelsens stemme som er sterkest. Den roper til meg hvis jeg gjør noe som den ikke liker, eller hvis jeg ikke har vært "flink nok". Spiser jeg for mye sier den at jeg må trene for å gjøre det godt igjen, går ikke vektpila i den retningen den vil, eller ikke fort nok nedover, så blir den sint. Da må jeg straffe meg selv. Og slik fortsetter det i det uendelige. Gjør jeg noe feil så skriker den til meg. Dden gir meg sterke og vonde psykiske følelser i kroppen, mens den terroriserer meg med den ene jævlige glosen etter den andre. Det gjør så vondt. Og nesten uansett hva jeg gjør, så er det feil eller ikke bra nok. Stemmene begrenser meg og livet mitt veldig, og det er så urettferdig. Det blir nærmest en form for tvang.



    Forhåpentligvis blir det annerledes når jeg en gang blir friskere. Det hadde vært godt å kunne tenkt bare mine egne tanker, "friske Noras" tanker og ikke tanker som sykdommen skaper. Nå som jeg er så deprimert, så tenker jeg helt ærlig at jeg aldri kommer til å bli frisk. At det bare kan gå en vei, og det er nedover. At jeg kommer til å bli dårligere. Jeg håper jo inderlig at det ikke sant, men hva som er sant eller ikke vil vel tiden vise meg. Alle har troen på meg, og alle forventer at jeg skal bli frisk. De forventet vel egentlig at jeg skulle blitt bedre for lenge siden. Men nå har det uheldigvis vært slik at når den ene lidelsen har blitt litt bedre, så kommer de andre lidelsene og tar over. De tar over for hverandre, overlapper hverandre, slik at jeg aldri skal få lov til å bare ha et normalt og godt liv. I de siste årene så er den perioden jeg var på Rhodos som har vært best, og det var selvom jeg slet med angst og maten da jeg var der også. Men på en måte følte jeg meg bedre enn jeg har gjort så lenge jeg kan huske tilbake.

    En dag skal jeg få lov til å føle meg lykkelig og frisk.

  • 4

    Surr i systemet

    I dag fikk jeg en skikkelig dårlig start på dagen. Det blir nok en vanskelig dag i dag. Klump i brystet og magen, angsten river meg i filler innvendig. Depresjonen, som har kommet tydeligere frem i det siste, sniker seg sakte tilbake inn i livet mitt igjen. Jeg merker det godt. Jeg blir tung i kroppen og hodet, orker ingenting. En mørk sky henger over meg, og gjør sinnet mitt mørkt og trist. Det å dra ut av huset blir nesten et umulig prosjekt, det blir for vanskelig og for slitsomt. Jeg får lyst til å isolere meg, og flykte vekk fra den vonde og skumle verden. Spiseforstyrrelsen er hovedgrunnen til at de fleste dagene blir så vonde som dette. Når tallet på vekta ikke viser det jeg vil at den skal vise, men helt det motsatte, da raser verden min sammen og dagen blir helt ødelagt.

    Det irriterer meg at jeg ikke klarer å komme meg til psykologen i dag, for selvom jeg har frikort, så må jeg betale for de timene jeg ikke møter opp til. 317 kroner, fordi jeg er for dårlig til å dra. Det er etter min mening veldig urettferdig. Det er jo derfor jeg drar dit, fordi psyken min ikke er bra, også skal de utnytte det ved å ta betalt for at jeg ikke klarer å komme. Jada. Og jeg får så dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å dra. Det blir som å kaste penger i do. Jeg burde og skulle egentlig ha dratt dit. Men jeg prøver å ikke tenke for mye på det, slik som med de fleste andre ting også. Nyhetene orker jeg ikke se på, for det er jo så mye elendighet i verden. Jeg klarer ikke å måtte tenke på og være lei meg for det i tillegg til alt det andre. Jeg må ta en dag om gangen, ellers blir det for mye, og jeg blir stressa av alt jeg har å gjøre fremover. Selvom det ikke er så mye, så bruker jeg mye krefter på å grue meg til det lille jeg skal ut på. Legetimer, psykologtimer og sykehus turer. Det er det jeg må bruke livet mitt på. Hvorfor kan de ikke bare la meg være i fred!

    Jeg må prøve å tenke på de positive tingene jeg har i livet mitt. Det er bare det at jeg er så redd for å miste det fine jeg har, jeg er nesten sikker på at det kommer til å skje. For hvem orker å bruke tiden sin på meg? Fine, lille Minna vil vel ikke forlate meg? Den snille og gode kjæresten min? Familien min? De vil vel ikke forlate meg? Jeg orker ikke tenke på det. Jeg blir sint på meg selv som i det hele tatt tenker slike tanker.




    Det er skikkelig surr i systemet mitt i dag. Et farlig virus, som innfiltrerer de gode filene jeg har lagret, som jeg har jobbet så hardt og lenge for å opprette. Jeg må prøve å stå imot. Jeg må finne på ting, sette opp en stappfull timeplan for dagen, slik at det ikke blir mer tid til å tenke. Det er så fryktelig vondt å ha det slik som jeg har det nå. Og jeg håper dere skjønner hvor vanskelig det er å slite psykisk. For vi som gjør det sitter faktisk ikke bare på rumpa i sofaen og "nyter livet" mens NAV kaster penger etter oss. Slik er det absolutt ikke. Vi må kjempe en hard kamp hver eneste dag for å klare å holde hodet over vannet, og ikke synke til bunnen. Noen dager er heldigvis bedre enn de andre, og det er de dagene vi lever for. Slik er det iallefall for meg.

    Takk til dere som orket å lese hele dette negative innlegget. Det er egentlig ikke meningen å plage dere lesere med slike innlegg som dette. Jeg gjør det for meg selv, prøver å tømme systemet for vonde tanker og dårlig humør. Og jeg føler det hjelper, selvom det er i en liten grad. Men alle monner drar. En dag skal alt bli bedre, og jeg skal få lov til å leve livet og føle meg lykkelig. Det er jeg sikker på. Iallefall nesten.

    Kom gjerne med forslag til hva jeg kan fylle inn i timeplanen min for dagen, slik at jeg slipper å bruke så mye tid til å tenke vonde tanker

  • 6

    Må masken være på?

    La oss snakke litt om det med å ta på seg en maske. Det er så enkelt for andre å si til oss som er psykisk syke at vi bare skal skjerpe oss, eller at det er bare å gjøre sånn og slik, så ordner alt seg. At det på en måte er som om vi velger selv om vi vil ha det slik eller ikke. Men slik er det absolutt ikke! Hvis man kunne sett på utsiden at en person har psykiske plager, hadde det da vært enklere og skjønt hvor vanskelig det egentlig er? For har man brukket benet, er skadet, syk eller lam, så er dette noe man ser. Man ser det utvendig. Men på en person som sliter innvendig, så er det ikke så lett å se eller skjønne hvordan den personen har det. Ihvertfall ikke om personen tar på seg masken sin. Derfor mener jeg at man kan ikke dømme folk ut i fra dette, for det kan være like vanskelig å slite psykisk som fysisk. Det kan faktisk være enda vanskeligere, spør du meg.

    Har man diabetes tar man sprøyter, har man influensa får man medisiner, og har man brukket benet får man gips og krykker. Så enkelt er det ikke med psykiske lidelser. Ja, man kan få medisiner for forskjellige ting, men det eneste dette gjør er å dempe symptomene på den egentlige grunnen til at man sliter. Angst, depresjon eller spiseforstyrrelse er ofte kun et symptom på noe som ligger under. Og det er derfor det er så vanskelig å komme seg ut av sykdommen, fordi man må virkelig grave dypt og lenge for å komme fram til den egentlige grunnen, og klare å bearbeide det som har skjedd.





    Masken blir en trygghet, som passer på deg og verner om deg. Det er i alle fall slik det kan føles, mens sannheten er at den er med på og skjule hvordan man egentlig har det. Du får ikke vist andre hvordan du har det, og da mister de muligheten til å kunne være der for deg og støtte deg. Men det er ikke lett å skulle kaste masken man gjemmer seg bak, for som sagt blir det en trygghet som skjuler hemmeligheten din. Det kan være veldig skummelt å skulle "tre fram" og si hvordan man virkelig har det.




    Mange som sliter psykisk føler at de må ta på seg en maske, for å skjule hvordan de har det, og det kan være mange forskjellige grunner til det. Det kan være hvis man ikke vil bekymre de man bryr seg om, som venner, kjæresten eller familien. Eller det kan være når man blogger, og man merker at leserne ikke bare vil lese om hvor mørkt og trist livet ditt er. Det kan kanskje høres litt teit ut, men man føler at man må på med masken, for å kunne holde på leserne sine. At det ikke skal gå i den samme deprimerte tralten, for å si det på den måten. Jeg vet ikke om det er flere som har det på denne måten. På en måte får jeg lyst til å lage meg en perfekt fasade på bloggen, så den kanskje blir litt mer interessant å lese, slik som de fleste toppbloggerne gjør. Men på en annen måte så vil jeg ikke det, for da blir ikke det jeg skriver ærlig. Og jeg vil ikke lure leserne mine til å tro at livet mitt er perfekt. Det tror jeg ingens liv er, selvom mange prøver å få folk til å tro det. Det er på ingen måte meningen å være frekk. Det er noe jeg faktisk lurer på : Hva slags blogg liker du best å lese? En ekte og ærlig en som for eksempel Maren Vik sin, eller en med en perfekt fasade som Fotballfrue sin?


    Noen ble kanskje overrasket da jeg startet å virkelig være ærlig her på bloggen. Da jeg startet å skrive om hvordan jeg har det og hva jeg sliter med. Fram til da følte jeg at jeg måtte skjule problemene mine, så folk ikke skulle se ned på meg eller prøve å unngå meg. Det er veldig vanskelig å skulle fortelle andre hvordan man egentlig har det, og derfor er det dessverre mange som velger å heller ta på seg en maske enn å måtte dele dette med andre. Jeg føler jeg har kommet ganske langt nå som jeg klarer å fortelle hvordan jeg har det. Litt av det iallefall, for jeg tar også på meg masken av og til, for det kan noen ganger være enklere enn å ikke gjøre det. Eller det kan ganske enkelt være godt av og til.

    Dette ble et rart og rotete innlegg. Men hva så egentlig? Jeg har fått delt det jeg hadde på hjertet, og det var veldig godt. Håper dere alle har fått en fin start på uken

  • 2

    Mørket

    Jeg vet ikke hvordan jeg skal få forklart hvordan jeg har det akkurat nå. Det er helt forferdelig. Det har skjedd noe den siste uken, hva det er vil jeg ikke gå inn på, men jeg vet ikke hvordan jeg skal takle følelsene det bringer med seg. Det føles som om jeg har fått et hardt slag i hodet, og så ett i magen. Det blir vanskelig å puste, og etterhvert begynner jeg å hyperventilere. Halsen snører seg sammen, og det føles som om jeg blir kvalt. Så kommer tårene. Store, salte tårer, som ikke vil slutte å renne nedover kinnene mine. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å komme meg igjennom dette, eller hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg har lyst til er å grave meg ned under dyna, og ikke komme ut før verden blir overkommelig å leve i igjen. Jeg får lyst til å slå hodet i veggen og kaste ting rundt meg. Egentlig har jeg aller mest lyst til å bare ende alt sammen, og dø ifra all denne smerten, men samtidig så kan jeg ikke det. Jeg kan ikke. Både fordi jeg egentlig har veldig lyst til å leve, leve til jeg blir gammel og grå. Men også fordi jeg har et stort ansvar. Jeg må ta vare på lille Minna. Jeg vil ikke forlate henne alene i denne store, skumle verden.

    Jeg har tatt meg to røyk for å prøve å gjøre ting bedre, og jeg har satt på fin musikk for å prøve å roe meg ned. Musikken har hjulpet meg igjennom mørke tider før. Det hjelper meg å få tømt meg for alle tårene jeg har lagret opp den siste tiden. Også skriver jeg dette innlegget, for å få tømt meg litt for følelser og tanker. Det hjelper å skrive, som jeg har sagt før, så er det å få skrevet ned tankene mine en slags terapi. Så derfor gjør jeg det nå, nå som jeg trenger det mest. Men jeg må beklage at det ble så mørkt og negativt. Heldigvis har jeg lille Minna og den snille, omtenksomme og forståelsesfulle kjæresten min. Som har vært der for meg så mange ganger før, og hjulpet meg igjennom tunge stunder.

    Jeg har troen og håpet på at jeg skal komme meg igjennom dette også, og jeg har prøvd å fikse på det som fikses kan, for å ordne opp i denne situasjonen. Så forhåpentligvis ordner det seg iløpet av så kort tid som mulig. Takk for at dere holder ut med meg, og alt det vonde som jeg deler med dere her på bloggen.

  • 1

    Tanker. Og heia veganere!

     

    I det siste har vi startet å se på Mot i brøstet! Det er morsomt det. Og det er jo så artig å se klær farger , teknologiog, og alt det andre de hadde på 90-tallet. Og Nils, Karl og Henry er jo så gode. Har dere sett på Mot i brøstet?

    Men det jeg hadde tenkt til å skrive litt om i dag, er hvordan det er å gå til psykolog for meg. Det er kanskje ikke så lett å se for seg hvordan det er å måtte gå til en psykolog eller psykiater en eller flere ganger i uka, før man har opplevd det selv. Det er hardt arbeid og veldig slitsomt. Det å måtte snakke om og starte å bearbeide vonde ting tar på både på kropp og sjel. Jeg har gått til psykolog i mange år nå, det føles ialle fall som mange. Jeg startet opp hos BUP på Lillehammer i tenårene, da jeg slet veldig med depresjon, spiseforstyrrelse og traumer fra barndommen. Det gjør jeg jo forsåvidt enda, men jeg har fått snakket ut om forskjellige ting, og startet å bearbeide traumene mine. Men det tar lang tid. Ting tart tid.

    Det å gå til psykolog er både godt og vondt. Det er vondt fordi man blir sliten, i dårlig humør, det er mange følelser som vekkes, og man må grave i vonde minner. For eksempel om man har angst, blir man presset til å gjøre ting man syns er vanskelig. Det som er godt med å gå til psykolog er jo at man får "lettet litt på trykket" innvendig, man får tømt seg for frustrasjon, sinne og sorg. Det er en person som bryr seg om deg, som ønsker at du skal få det bedre, og som vil prøve å hjelpe deg med det. En person som lytter, og som veileder deg igjennom vonde tider. Jeg har også blitt introdusert for mindfulnes, noe som hjelper meg å slappe av og få ro i kroppen. Hvordan det fungerer kan jeg skrive om en annen gang.

    Hvis man sliter psykisk er det veldig godt å ha en venn som kan være der for deg, i gode og vonde tider. Min beste venn, bortsett fra kjæresten da, er min lille hund Minna. Hun støtter meg, trøster meg og lyser opp dagen min. Hun får meg til å smile, noe som er veldig godt i en ellers grå hverdag.






    I tillegg til alle disse tankene har jeg en forespørsel. Visste dere at i 2008 ble 80 milliarder dyr drept, kun for å tilfredsstille kjøttlysten i USA !? Så forespørselen min er; kunne du tenke deg å ha EN kjøttfri dag i uka? Det er ikke vanskelig i det hele tatt, for hvis du tenker deg om, er det mange gode matretter som ikke inneholder kjøtt. Poenget mitt er at vi ødelegger jordkloden vår, fordi vi absolutt MÅ ha kjøtt hver eneste dag, gjerne i hvert eneste måltid. Bare tenk litt på det, ok ? Jeg er ihvertfall klar til å ha kjøttfri dag hver søndag heretter. Heia veganere, sier jeg!

  • 2

    Når angsten blir bedre, kommer de andre plagene fram

    På fredag forrige uke var jeg hos psykologen min for første gang etter ferien, og da snakket vi om noe som jeg syns var ganske interresant. For nå som jeg har begynt på enda en medisin mot den sterke angsten min, så kommer depresjonen og spiseforstyrrelsen tydeligere fram. Da er det viktig at de to ikke tar helt over. Det er viktig å prøve å finne riktig kombinasjon når det gjelder medisiner, og det er viktig å prøve å kontrollere de to tingene, slik at de ikke "blomstrer videre opp" og blir mye værre. Jeg husker ikke akkurat hvordan hun sa det, men jeg har nå prøvd å forklare det best mulig, selvom det kanskje ikke er så lett å forstå hva jeg mener.



    Angsten har faktisk blitt litt bedre etter at jeg startet på medisinen. For fra å ikke tørre å hente posten, eller å sitte rett utenfor døra og røyke, så tør jeg nå og snakke med naboen og bli med til Sverige på tur. Jeg har nemlig veldig angst for å både kjøre bil og sitte på i bil. Så jeg syns jeg var flink som klarte og turte å sitte på og bli med på en så lang og ukjent kjøretur. I bilen føler meg veldig utrygg, og at jeg ikke har noen kontroll over hva som kan skje. Jeg er konstant redd for å kræsje eller kjøre av. Det er jo på en måte en forbedring, for før, da depresjonen var det som satt sterkest i kroppen, så satt jeg ofte å håpet at vi skulle kjøre av, slik at jeg kunne få slippe alt sammen og dø. Mens nå er jeg livredd for å dø!

    Med maten går det ikke så bra. Spiseforstyrrelsen har et sterkt grep om halsen på meg, og kontrollerer en stor del av hverdagen min. Jeg vil ikke gå så mye innpå det, for det er veldig komplisert, og et vanskelig tema for meg å snakke om. Men jeg kan jo si at selvtilliten er lav, og selvhatet er ganske stort. Når jeg ser meg i speilet begynner jeg nesten å gråte. For i mine øyne er jeg så stor og stygg. Så jeg prøver å ligge unna speil. Hvis jeg hadde kunnet ville jeg forandret på ganske mye ved meg selv, både utseendemessig og på personligheten min. Jeg er for barnslig, uansvarlig, lat, teit, kjedelig og ja.. Jeg orker ikke tenke mer på det. Jeg prøver å distrahere meg selv fra de vonde tankene mine hele dagen. På natten er det dessverre vanskelig å kunne gjøre det, og mareritt har jeg ofte. Og det er jo så dumt! For da våkner jeg opp med et trist sinn, og hele dagen er egentlig ødelagt. Følelsen sitter igjen i kroppen, selvom jeg prøver å overbevise meg selv om at drømmen ikke betyr noe, og at det ikke er sant. Noen ganger når jeg våkner, så er jeg ikke sikker på hva som er sant eller ikke, og jeg må ta meg sammen for å skjønne at det bare var en drøm.

    Huffameg, dette ble et negativt innlegg. Men jeg fikk ihvertfall skrevet ned noen tanker, noe som hjelper meg iallefall litt. Det er jo tross alt en slags terapi å skrive, ihvertfall er det slik for meg.

    Varme tanker til alle dere der ute som sliter

  • 4

    En start på noe godt?

    Jeg sitter i sofaen med musikken på full guffe. Noen sanger som har hjulpet meg i vonde tider før også. Who you are - Jessie J og Try - Pink, de er mine favoritter. Skrivelysten kom plutselig, og jeg skal prøve å skrive litt om hva som skal skje fremover, for det er mye som skal skje, og det er overveldende mye for meg.

    På mandag dro jeg for første gang på lenge ut helt alene, til psykologen i taxi. Uten kjæresten ved min side som støtte og noen å gjemme seg bak, noen til å svare for meg når jeg ikke klarer å svare på spørsmål. Jeg hadde gruet meg i flere dager før jeg skulle dra, og hadde angst for det ene og det andre, for alle mulige slags ting som kanskje muligens kunne skje på turen, og mennesker jeg måtte forholde meg til helt alene. Tenk om taxisjåføren var snakkeglad og forventet at jeg skulle snakke med han? Tenk om vi krasjer og jeg dør? Tenk om jeg må betale for turen denne gangen og jeg ikke har penger til det, selvom jeg aldri har måttet det før ? Tenk om venterommet er fult, og jeg må sitte sammen med mange andre mennesker? Tenk om jeg ikke klarer å si noen ting når jeg kommer inn til psykologen, og hun tror jeg er gal ? osv. Alt mulig rart går gjennom tankene mine når jeg har angst, og det er fryktelig slitsomt. Så når jeg endelig kom fram, like hel heldigvis, så var jeg helt utslitt. Men det viktigste var jo at jeg faktisk klarte det! Jeg døde ikke, og nå kan jeg si at jeg klarer ihvertfall EN ting alene!

    Hos psykologen gikk det ganske greit. Ikke så rart når hun faktisk er en veldig snill og flink dame. Men alt hun sa og alt hun nå forventer av meg, det er for meg så mye at jeg får lyst til å grave meg ned under dyna og bli der. Det virker kanskje ikke så mye for andre, men når man sliter med depresjon, sosial fobi og spiseproblematikk, så har man egentlig nok med å klare seg gjennom dagen. Bare det å eksistere er vanskelig nok. Men ihvertfall. Nå, i dag, har jeg startet på en ny medisin som skal roe ned mye av angsten og depresjonen, selvom det tar litt tid og det er mange fæle bivirkninger, så skal det visstnok være verdt det. Og det tror jeg nok det kanskje kan være også. For kan man bare få litt fred fra den helsikkes angsten, så er mye gjort. Man får mer energi og mer lyst på livet! Det har jeg lyst til å få! Så det var en ny ting i livet mitt. Så er det også et par ting til som psykologen ville at jeg skulle starte med. Det ene er å utfordre meg selv og angsten en gang om dagen. Som foreksempel å dra ut et sted alene ( butikken, cafe, osv), gå en tur alene eller spise en ting jeg har angst for. Målet mitt er at jeg til slutt skal kunne klare å ta bilen og dra til butikken for å handle alene, men akkurat nå virker det helt uoverkommelig. Ting tar tid, lærte jeg en gang, og det er jammen sant, dessverre.

    En annen ting som psykologen vil at jeg skal prøve er meditasjon. Så jeg har foreløpig iallefall lastet ned appen hun ba meg om, og prøvd noen korte guidede meditasjoner. Det er ganske behagelig, med en rolig kvinnestemme som sier hva jeg skal gjøre eller ikke gjøre. Så det er vel greit nok det, og målet her er at jeg skal legge inn en meditasjon om dagen, og prøve å bruke det før jeg skal gjøre noe jeg gruer meg til for å roe meg litt ned.

    Også kan jeg fort nevne til slutt at det har vært snakk om ernæringsfysiolig, som jeg pent takket nei til, og et ambulant team som skal hjelpe meg og guide meg gjennom ting jeg har angst for. Rett og slett øve på ulike situasjoner, noe jeg også er litt usikker på om jeg vil. Jeg vil ihvertfall ta en ting om gangen, slik at det ikke blir for mye og jeg trekker meg unna alt og alle slik jeg har gjort noen ganger før.

    Dette er den mest intensive behandlingen jeg har vært borti, så kanskje det er det som må til for å få meg friskere? Håpet er der, og jeg skal prøve så godt jeg kan. Ønsk meg lykke til!

  • 2

    ...

    I cry inside, but smile on the outside... :(

  • 8

    Hvedagen er vanskelig å takle

    Med hverdagen kommer mye ansvar som jeg syns er vanskelig å takle. Det blir altfor mye. Hele tiden kommer det nye regninger å betale, klesvasken hoper seg opp, mat må handles inn, man må være sosial og komme seg ut av den trygge leiligheten iblandt, møter og psykologtimer må gjennomføres hver uke, leiligheten må vaskes og holdes ren, medisiner må hentes ut på apoteket og de må også tas, måltider må lages og spises, hunden må luftes og iblandt kjøres på utstillinger, og mye mer. Det blir for meg veldig vanskelig, og mange utfordringer. Det kan sikkert for mange virke enkelt nok, men det er ikke det for alle. Når man 90% av tiden tenker vonde tanker, bekymrer seg, har angst og er deprimert, så kan det bli for mye ansvar.

    Alene har jeg det værst, ting går ganske mye enklere når for eksempel min mor er med meg ut, eller at min kjæreste kommer på besøk. Når jeg er alene kan en enkel handletur på matbutikken være en utfordring jeg gruer meg til i flere dager, å hente ut medisiner er enda værre. Det er så mye enklere når man har en person ved sin side, og jeg får mindre angst sammen med andre. Men selvfølgelig ikke hvem som helst, det må være en jeg stoler på og føler meg trygg sammen med.



    Det føles ofte som om jeg ikke skal klare alt sammen. Jeg som før var flink til å gjøre ting med en gang, har nå begynt å utsette ting, "jeg gjør det i morgen..". Noen ganger føles det som om eneste mulighet er å innlegges på døgnenheten her på Lillehammer, for der er alt så trygt og godt. Man trenger ikke tenke på noenting annet enn seg selv og sin egen helse. Det er alltid noen der å snakke med, som kommer innom og passer på at man har det bra. Maten blir servert, og alt det andre som hører med "den virkelige verden" kan vente til man er frisk nok til å utskrives. Men så er det dette dumme hodet mitt, som sier til meg at jeg ikke fortjener hjelp, jeg fortjener å ha det vondt. Det er vanskelig å vite hva jeg skal gjøre.  Jeg vil så gjerne klare alt selv, men jeg tror ikke det går denne gangen.

    Helst vil jeg bare rømme. Bort fra alt det vonde, fra alt og alle jeg kjenner. Jeg drømmer om Rhodos, og skulle ønske jeg kunne flyttet dit. Kanskje en dag når ting har falt på plass, når hodet ikke er så kaotisk. Det er lov å drømme.

  • 7

    It's okey not to be okey

    Nå sitter jeg her på slutten av 17. mai og har det ikke så bra. De siste dagene, og den siste tiden, har vært vanskelige på grunn av ting jeg ikke vil snakke om med noen, for det er noe som jeg må ordne opp i selv og som er min egen feil. Grunnen til at dette problemet startet var ikke min feil, det var noen andre sin feil, men det er jeg som må stå i det og klare å leve med det. Akkurat nå klarer jeg ikke det. Jeg må ordne opp i det jeg og andre har rotet til, slik at jeg kan klare å leve igjen. Jeg kan ærlig si at det er og har vært så vanskelig at jeg har hatt lyst til å bare legge meg ned å forsvinne ned i et svart hull, men dessverre er jeg for viljesterk og har for mye håp til å klare det. Men det er vel egentlig en positiv ting, og ikke noe jeg skal si dessverre til. Musikken, Minna og folkene rundt meg er det som klarer å holde meg i live, og det virker kanskje litt rart at jeg skriver dette her akkurat nå, ettersom jeg har klart å holde en fin maske i det siste, og klart å svare "ja, jeg har det bra" da noen har spurt. Men jeg har det ikke så bra, ikke egentlig.

    Andre positive ting som jeg har i livet mitt er kaffe, nøttegodt og røyken. Det er kanskje ikke så bra å skrive, men det er sant.








    Jeg har blitt alene også, men det skjønte dere kanskje på det forrige innlegget jeg skrev. Det er vondt og vanskelig, og jævlig ensomt, ikke mer å si om det egentlig. Men det medfører også at jeg må flytte fra den fine leiligheten min, så nesten alle de sikre og stabile tingene jeg hadde i livet mitt har blitt borte. Revet bort fra meg, uten at jeg har mulighet til å protestere. Både min sjelevenn og leiligheten min. Selvfølgelig har jeg det vanskelig.

    Heldigvis har jeg Minna min, røyken, kaffen og nøttene mine.

    Jeg vet ikke helt hva mer jeg skal si, for det blir nesten bare syt og negative tanker, så kanskje det er best å ikke si noe mer? 

  • 10

    Innlagt, igjen.

    Når man tror at man har nådd bunnen, helvete, så har man ofte ikke det. Det kan som oftest bli enda litt mer jævlig, helt til man står der og føler seg så hjelpeløs og redd for fremtiden at man ikke har noen andre valg enn å søke hjelp. Slik har det i alle fall vært for meg de siste dagene, at jeg trengte at noen kunne passe litt på meg. Jeg trengte omsorg. Derfor valgte jeg og enda en gan, på ganske kort tid, å søke om å få en innleggelse. Jeg var heldigvis så heldig at jeg fikk plass etter bare to dager her på Lillehammer.

    Jeg trenger nå i disse dager noen som passer på at jeg ikke skader meg, jeg trenger noen som maser litt på meg slik at jeg får i meg litt næring, og jeg synes det er så utrolig godt å ha noen rundt meg hele tiden som jeg kan snakke med ved behov. Miljøterapauter er en fin ting, sku hatt det hjemme i min egen spring!

    En ting som jeg savner og trenger er noen som kan ligge ved siden av meg i senga og holde hardt og lenge rundt meg, slik at jeg kan føle meg helt trygg og ikke så forferdelig ensom. Men nå har jeg ikke det lenger. Jeg hverken orker eller klarer å utdype det noe mer, og det er ingen vits i det heller. Det er altfor usikkert og vondt alt sammen, og jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å holde ut dette faenskapet som kalles livet.

    Heldigvis har jeg den fine og gode hunden min Minna i alt dette vonde! Hun er på ferie nå mens jeg er innlagt, og jeg tror det kan være litt bra for henne. Både fordi det er sosial trening, og fordi hun er ganske avhengig av meg virker det som (meg jeg syns det er ganske fint, for da vet jeg at hun er like glad i meg som jeg er i henne), men også fordi det er en annen hund der som hun kan leke med og være sammen med. Hunden Bårek! Minna er faktisk på sin første utstillingdenne helga, noe som er veldig spennende og nytt for både henne og meg.

    Jeg savner Minna min veldig masse ♥ Og jeg merker også at det er veldig godt for meg å få skrevet igjen. Det blir nok mer av det i fremtiden!

    God natt ♥

  • 18

    Tiden går så sakte

    Hei igjen. 

    Livet som innlagt er på en måte veldig spesielt. Det er rutiner å følge, aktiviteter å være med på, men også veldig mye tid å skulle fylle. Tankene er mange, om alt fra hvordan livet skal bli, til hvordan det går med mine kjære som jeg tenker så mye på og savner. Det er vanskelig å plutselig skulle være alene, og selvom det er medpasienter, psykologer, leger og miljøterapauter å snakke med, så ligger ensomhetsfølelsen der allikevel. 

    Å være borte fra min kjære lille Minna er ikke noe gøy, og jeg ringer ofte til min mor for å høre hvordan det går med henne. Heldigvis går det veldig bra og Minna koser seg med sin nye venn Bårek, som er hunden til familien min. Minna har også fått nytt tyggeben og ny lilla sele det står "i'm the boss" på, som hun liker veldig godt! Så selvom savnet er stort er det betryggende å tenke på at hun trives på ferien sin. Det gjør savnet litt lettere å leve med.


    Så var det disse rutinene. Man blir vekket på morgenen rundt klokka 8 (hvis det ikke er helg, da får man sove helt til 9), så er det tid for frokost kl. 8.30-9. Etter frokosten er det morgensamling med litt morgenstrekk i gymsalen, og noen timer senere en annen aktivitet man kan bli med på om man ønsker det. Så er det tid for lunsj kl 11.30-12 og tidlig middag kl 15. Innimellom er det samlinger med kaffe, prat og litt kaffekos. Kveldsmaten er kl 19, og etter den går tida for meg raskest. Kanskje fordi jeg er et B-menneske, men også fordi at da er dagen snart over, og jeg har klart å overleve enda en dag. 

    Kaffe og tevann står alltid fremme, noe som er ganske luksus for meg. Det er også hobbyrom her, flere Tv'er med noen kanaler på, data med internett i stua, og rommene er nye og fine. Det er generelt fint her, og folkene som jobber her er veldig snille og gode å snakke med. Det er vanskelig å få skrevet ned alt, å gi dere en god nok beskrivelse på hvordan det er her, men selvfølgelig finnes det både positive og negative ting ved avdelingen. Og alle andre avdelinger.

    Alt i alt er det helt greit å være her, selvom det noen ganger føles som at jeg mister den lille kontrollen/friheten i livet mitt som jeg føler at jeg har. Dumme, kompliserte følelser.. Selvfølgelig kan jeg egentlig "gjøre akkurat som jeg ønsker" og dra hjem akkurat når jeg vil det, ettersom det er en frivillig innleggelse på en åpen avdeling. Men så er det som sagt følelser og ikke logikken som sier det. Jeg mener selv at jeg har vært flink som i det hele tatt dro hit, og ihvertfall som har klart å være her i såpass "mange" dager, for jeg var veldig usikker på om jeg ville dra i det hele tatt.

    Så nå får vi se hva dagene fremover vil bringe, og hvor lenge jeg blir her. Uansett så jobber jeg hardt hver eneste dag for å få et godt og friskt liv - og jeg SKAL klare det!

  • 4

    Håpløs og frustert

    Hej, hej.

    Egentlig har jeg hverken motivasjon eller energi til å skrive nå, men så har jeg blitt så glad i denne bloggen min og i dere som leser den at jeg gjør det likevel. Tusen takk til dere alle sammen! Jeg har vært veldig treg med konkurransen som har vært gående, men i kveld har jeg altså endelig klart å kåre en vinner av sølvkjede. Denne gangen gikk det til beste initiativ. Gratulerer til ★ TONEPUS ★ , jeg kontakter deg på mail og håper du blir fornøyd med premien! 



    Dagen i går var den beste dagen på lenge. Alt er ikke alltid like svart, selvom det kan virke slik av det jeg har skriver - noen dager er bedre enn andre. I går presset jeg meg selv til å bli med kjæresten til et jorde for å stå på snowboard, og det var overraskende gøy! Dag var en veldig flink lærer, og jeg var overraskende flink. Fikk masse skryt, noe jeg er ganske glad i. Så nå blir det nok snart en tur til Hafjell eller lignende, hvis snøen ligger lenge nok.

    Vi dro også på påskebesøk til Dags familie i går, der vi spilte spill og laget knallgod vegetarpizza + salat. Dag er ikke akkurat vegetar kan man si, så han rensket i steketidens mulm og mørke ett eget lite hjørne, fritt for det han kaller "ulumskheter" og byttet det med ost og tomat. Jeg koste meg masse, selvom jeg ble sliten ♥




    De siste dagene har som noen sikkert har skjønt ikke vært så særlig gode, og dagen i dag har vært ganske trist den også. Det er så vanskelig, for jeg skjønner ikke hvorfor! Eller, jeg skjønner godt hvorfor jeg har det slik, men ikke hvorfor det kommer akkurat nå. Kanskje ble det for mye for meg? Prøver jeg for hardt å skulle være bra nok, flink nok, pen nok, snill nok, å få suksess. .... ? Lista slutter aldri, for akkurat nå føler jeg meg ikke bra nok uansett hvor jeg befinner meg, uansett hva jeg gjør, eller uansett hvordan jeg gjør det. Jeg lister meg på tå hev rundt, med skuldrene i taket og humøret på gulvet. Jeg vil så veldig gjerne ha det bra, og jeg vil så veldig gjerne være glad! Jeg starter nesten å gråte bare jeg tenker på det, for jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med det eller hvordan jeg skal komme meg opp fra denne dalen. Bunnen. Helvete. Kall det hva dere vil.

    Jeg føler jeg har prøvd alt. Jeg har lagt meg tidlig og stått opp tidlig, og motsatt. Jeg har gått turer og virkelig prøvd å få i meg nok og riktig næring, for ja, jeg er klar over at hvis man kke spiser, så blir ikke humøret så godt heller. Jeg har prøvd å omringe meg med mennesker og jeg har prøvd å være for meg selv. Jeg har bakt, lest, sett filmer og serier, strikket, pugget naturfag, vært med Minna og ja.. Dere skjønner. Som sagt føler jeg at jeg har prøvd det meste. Det gjør meg så håpløs og frustert! Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, og hadde jeg ikke hatt Minna og Dag ville jeg nok sittet og stirret i veggen. Bokstavelig talt.

    Psykologen og jeg har snakket om såkalte planlagte innleggelser den siste tiden. Slik at jeg forhåpentligvis skal (skulle) slippe akutte innleggelser. Men nå ser det ut som om det kanskje må bli akutt allikevel, for planlagte innleggelser er det køer man må stå i for å få, og såkalt brukerstyr seng tar nok lang tid å kanskje, muligens, om hundre år å få til. Jeg trenger hjelp. Hvorfor kan de ikke se det!? Hvorfor må det gå så langt og så lenge som det har gjort nå, før noe blir tatt skikkelig tak i? Så mange år som jeg har vært i systemet deres, så mange leger jeg har vært innom, også alle turene på legevakta. Jeg har allerede vært innlagt flere ganger, og jeg har til og med bedt rett ut om hjelp. Må jeg ligge halvdød på bakken fremfor de for at de skal se hvordan jeg har det og skjønne alvoret !?!?!?!?! Beklager antallet utropstegn, men jeg synes det er altfor dårlig.

    Nå er jeg tom for ord, atter en gang. Middagen er også glemt av, så det er vel greit å få unnagjort den snart også. Kalkun og blomkål er tingen, sku hatt det i springen. Eller kanskje ikke?







  • 8

    "Ikke ta livet for seriøst, ingen har overlevd det så langt.."

    Det blir lite skriving om dagen - rett og slett fordi jeg er utslitt. Det er mange ting som er vanskelige nå, og jeg blir så frustrert av all denne motstanden. Jeg er så sliten og lei av å måtte kjempe med klør og tenner for å få en ok dag i resultat, for jeg har faktisk ikke gjort noe galt. Jeg fortjener å ha det bra!

    Jeg er meg selv og prøver så godt jeg kan, både i gode og i vonde tider. Jeg er ikke personen som legger meg ned å gir opp - kanskje utad / fysisk så kan jeg rulle meg sammen i en ball av gråt og virke ganske håpløs - men jeg vil selv påstå at jeg er bra nok og jobber veldig hardt på det psykiske plan. Hvis ikke hadde jeg ikke kunnet sitte her å skrive dette innlegget, for da ville jeg nok vært død for flere år siden.

    Jeg starter nesten å tenke at jeg sikkert fortjener all driten, ettersom det virker som om negative opplevelser og følelser aldri blir helt borte. Det kommer alltid tilbake. Suget i magen og den stikkende følelsen i brystet, noen ganger blir jeg stiv og nummen i hele kroppen, og det blir vanskelig å puste.

    Heldigvis har jeg klart å jobbe meg opp en liten mur. Ikke bare av styrke, men også av erfaring. Jeg kan dermed erfaringsmessing si at også dette kommer til å gå over - ting kommer til å bli bedre. Men du kan ikke være helt sikker på det, hilsen angsten...



    Egentlig burde jeg vel ikke starte på slike innlegg som dette, for de kan bli så utrolig lange og rotete hvis jeg skal skrive alt jeg vil skrive - som dere kanskje allerede ser - så da velger jeg heller å avslutte innlegget her. Samtidig som jeg ikke kan skrive alt jeg vil skrive, av hensyn til dere lesere og til meg selv. Kaotiske tanker og tilstander oppe i hodet mitt!

    Har du ikke hatt angst selv noengang, så skal du holde kjeft om hvordan det føles og hvor ille det er.
    For har du ikke opplevd det selv, så har du ingen forutsetning for å vite hva ordet angst egentlig vil si. Det er min mening.

    Jeg ønsker alle en så fin kveld som mulig. Jeg skal nå krype under teppet i sofaen sammen med Minna, tenne levende lys og sette på unge Mødre, mens pizzaen jeg laget til kjæresten før i dag steker i ovnen. Go' kvæll.

  • 4

    Du og jeg og vi to!

    Her kommer noen flere bilder som ble tatt på onsdag, av Minna og meg. Jeg er så uendelig glad og takknemlig for at jeg får lov til å være Minna sin mamma ♥







    I dag sitter klumpen i magen helt fast, den nekter å forsvinne.. Jeg har prøvd alt fra å ta medisiner, til å prøve å få tankene på andre ting; som å se på Unge Mødre, strikke, fokusere på Minna, spille kornett, gå tur og vasking. Det er tydeligvis ingenting som vil hjelpe noe særlig i dag, og det er så fryktelig vondt å sitte med en konstant dirrende følelse av angst på innsiden av kroppen. 

    Ifølge angsten min kommer alt til å gå til helvete, fremtiden min er usikker og skummel, alle kommer til å forlate meg fordi jeg er så dum og mislykket som jeg er. Jeg vet med logikken at ting ikke går til helvete, at jeg ikke kommer til å ende opp alene, og alt det andre som min dumme hjerne prøver å skremme meg med. Kroppen er klar til å rømme, den nekter å slappe av - ettersom den er helt sikker på at noe vondt snart kommer til å skje. 

    Men det kommer jo ikke til å skje noe! Hallo kroppen, jeg prøver å overbevise deg om noe her! Men neida, den nekter å høre på meg..

  • 9

    Min beste venn og min verste fiende

    Innlegget er veldig personlig, og jeg håper dere skjønner hvor sårbar jeg er rundt dette temaet.
    ---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------


    Det startet for mange år siden, altfor mange. Jeg kan nesten ikke huske livet mitt før jeg møtte på deg, og det er ikke din skyld. Men jeg husker enda mindre av livet mitt etter jeg møtte deg, og det er kun din feil. Jeg kan huske små bilder fra den tiden, men det er ikke spesielt gode minner vi har sammen. Eller, jo vi har jo det også. Men det er dèt som er problemet med deg og meg, at vi er så forskjellig og at vi ikke har de samme målene i livet vårt. Det er du som tar opp all plassen når vi er sammen, og det er du som bestemmer over oss begge. 

    Jeg er delt i to. To helt forskjellige personer på innsiden av meg, som ønsker og mener helt forskjellige ting.

    Jeg vet ikke akkurat når det startet eller hva som utløste det, men både jeg og andre tror det kan ha mye med saken min å gjøre ( Den jeg har skrevet litt om før; HER ). Jeg vet at jeg som 15 åring ble sendt til sykehuset fordi jeg var så dårlig og svak. Jeg hadde allerede trenings- og bevegelsesforbud fra før av, så jeg ble veldig sint og frustrert da jeg ble tvunget inn i ambulanse og kjørt til sykehuset mot min vilje. Det ble for mye for meg når de ville ha i meg flytende næring på turen, så etter det husker jeg ikke så mye. Kanskje like greit ?




    Det jeg snakker om er et ødeleggende og forvrengt forhold til mitt eget utseende og min egen kropp. Det er en av mine største utfordinger i hverdagen. Jeg er så sliten og tom for energi nesten hele tiden, jeg er ofte svimmel og har en del hodevondt, det er vanskelig å sove, og ikke glem selvhatet - spesielt til kroppen min. Jeg har også dårlig hukommelse og det er vanskelig å konsentrere seg. Jeg prøver å unngå mitt eget speilbilde, fordi jeg blir så frustrert over det jeg ser, og jeg skulle ønske jeg kunne blitt en annen. Men det er jo ikke slik det skal være.
    Man skal liksom kunne godta seg selv, og kanskje til og med bli litt glad i seg selv. Jeg klarer egentlig ikke å se hvordan det kan være mulig. Hvordan skal jeg kunne endre på noe som har vokst seg sterkere i meg i over 5 år? 1/4 av livet mitt. Det høres kanskje ikke så ille ut, men når jeg nesten ikke husker noen ting fra fortiden min så blir det vanskelig, for det blir nesten det eneste jeg husker.

    Heldigvis har jeg bedre perioder også, der ting kan bli litt "enklere", selvom jeg aldri har klart å godta min egen kropp. Helt ærlig skjønner jeg ikke hvordan jeg skal kunne klare det noen gang, for det virker så håpløst.

    Grunnen til at jeg velger å skrive om dette her og nå er fordi at dette ikke kan være min egen lille hemmelighet lenger, for så lenge jeg har den holdningen kommer jeg aldri til å komme meg ut av den uendelige runddansen. Det kan kanskje også hjelpe folk rundt meg til å forstå hvorfor ting er som de er litt bedre?




    Det er vanlig å skille mellom tre typer spiseforstyrrelser, men husk at dette er ikke hele sannheten, for det er ikke mulig å forklare hvor altoppslukende og jævlig det er :

    Anoreksi
    , man begrenser hva og hvor mye man spiser. Personer med anoreksi opplever ofte en intens frykt for å legge på seg. Mange føler at kroppen er stor og tykk, til tross for at man har en vekt under normalen. Det er vanlig å benekte både at man er undervektig og de medisinske konsekvensene av tilstanden. Samtidig kan man tenke mye på disse konsekvensene. Et eksempel er at mange har et sterkt ønske om å få barn, men samtidig er ønsket om å bli tynn på en måte enda sterkere, man er veldig delt i sine egne ønsker, noe som skaper mye frustrasjon og redsel for fremtiden.
    Anoreksi fører til underernæring som påvirker de fleste organer i kroppen. Vanlige komplikasjoner er lav kroppstemperatur, dårlig blodsirkulasjon, tørr hud, at menstruasjonen blir borte og man kan utvikle benskjørhet. Det kan også gi alvorlige hjerterytmeforstyrrelser, hjertesvikt og endringer i sentralnervesystemet. Hjernen trenger også mat for å fungere og leve. Sammenlignet med andre psykiatriske lidelser er anoreksi den lidelsen som har høyest dødelighet.

    Bulimi, kjennetegnes av gjentatte episoder av overspisning. I løpet av kort tid spiser man mye mer mat enn hva andre ville spist i samme situasjon. Episoden etterfølges av handlinger for å kompensere for det store matinntaket og unngå vektøkning. Den mest vanlige atferden er oppkast, men man kan også misbruke avføringstabletter, gjennomføre fasteperioder eller overdrive trening. For omgivelsene kan bulimi være vanskeligere å oppdage enn anoreksi, og omlag 30 prosent av personer med bulimi har en forhistorie med anoreksi. Selvfremkalt oppkast kan føre til forstyrrelser i eletrolytt- og saltbalansen og gi syreskader på tennene, noe som kan gi høye tannlegeregninger.

    Overspisingslidelse, kjennetegnes av episoder med overspising uten den kompenserende handlingen som er til stede ved bulimi. En overspisingsepisode kjennetegnes av at man mister kontrollen når man spiser. Man klarer ikke å stoppe før man har spist mye mer enn hva andre ville spist i samme situasjon. Man kan spise raskere enn vanlig, spise når man ikke er sulten, eller spise alene fordi man er flau over det store matinntaket. Episodene etterfølges ofte av skam eller depressive tanker.


    Som dere kanskje ser er det ikke noen dans på roser. Ikke i det hele tatt. 

  • Stikkord:
    9

    Selv i mørket finnes det lys

    Hei..

    Møtet jeg hadde med NAV i går gikk overraskende bra, og behandleren min der virker som ei forståelsesfull og snill dame. Må si at håpet mitt øker bittelitt, når jeg endelig blir møtt på en respektabel og akseptabel måte. Det er veldig dumt at NAV-kontorene som ligger rundt omkring i landet vårt, skal være så forskjellige og møte oss på så forskjellige måter. Noen steder får man veldig god hjelp, mens andre steder blir man hverken hørt eller forstått.. 

    Hva er deres erfaring med NAV ?




    Jeg er ganske deprimert om dagen, det er ingen hemmelighet, og nå i en større grad enn på lenge. De fleste tanker utvikler seg i negativ retning, og ender i gråt eller sinne, og jeg er så utrolig frustrert og desperat etter å få bort det vonde jeg føler. Jeg jobber hele tiden for at det skal bli bedre, for at jeg skal få det gode livet jeg fortjener. Men det er ikke så lett når jeg starter dagen med å gråte, og jeg ikke aner hvordan jeg skal få bort smerten. Det hjelper at Minna ligger inntil meg om natten, og at hun venter tålmodig i sengen til jeg våkner om morgenen, at hun er der for meg og passer på meg. I gode og vonde dager ♥

    Det er heldigvis noen ting som har blitt bedre med tiden. Jeg hater ikke meg selv like sterkt som før, og jeg har blitt flinkere til å takle vonde / destruktive tanker. Men det som er viktigst for meg, er at jeg ikke lenger tar på meg skylden for det vonde som har skjedd. Jeg har ikke bedt om å ha det slik jeg har det, og jeg har ikke bedt om å få oppleve det helvete jeg har vært igjennom. Men her sitter jeg og skriver, med min nydelige valp og min snille kjæreste ved min side - jeg har klart å overleve.

  • 7

    I try, but it's not easy.


    Jeg prøver å se de gode tingene i hverdagen, og jeg prøver å glede meg over det jeg faktisk har, og ikke tenke så mye på det som mangler eller er vanskelig i livet mitt. Det er ikke lett i det hele tatt, men jeg prøver så godt jeg kan hele tiden, hver eneste dag. Jeg gjør mitt beste for å nyte dagene mine. Det er en hard jobb og en lang vei til å bli frisk. I motsetning til andre kan jeg ikke legge fra meg jobben på kontoret etter jobb, eller ta meg juleferie fra sykdommen min. Jobben min varer døgnet rundt.

    Grunnen til at jeg kaller det en jobb kan jeg gjerne forklare; det er fordi at det er vanskelig nok å skulle holde ut dagen, det er nok å skulle overleve. I mine tyngste perioder, legger jeg meg om kvelden for å sove, med et ønske om å ikke skulle våkne igjen neste dag. Psykologen sier at en innleggelse kan være nødvendig nå, men jeg vil ikke det før det blir akutt, tror jeg.. Jeg trenger å føle meg trygg, og jeg vil veldig gjerne kunne føle meg litt selvstendig og voksen som 20-åring. Vi får se hvordan det går. Ingen kan spå fremtiden, og for alt jeg vet så har jeg det bedre innen kort tid. Jeg krysser fingre og tær, armer og bein, for at ting kan bli bedre veldig snart. Det må det. 


    Heldigvis har jeg fortsatt positive ting i livet mitt, som det er viktig at jeg husker på i mine mørkeste timer. Ting som kan gjøre dagen bedre eller humøret gladere. Her er noen av dem;

    Kjæresten ♥ kaffe ♥ filmer og bøker ♥ familie ♥ drops ♥ musikk ♥ sol ♥ duftlys


    Hvilke ting gjør deg glad?

  • 26

    Sannheten om saken min.

    Teksten er personlig, leses med respekt. Alle har jo selvfølgelig rett til å skrive hva de vil, men jeg vil sette stor pris på om dere kan tenke dere godt om før dere poster negative kommentarer på dette innlegget. Dette er veldig vanskelig for meg å skrive om, men samtidig veldig viktig for meg å endelig tørre å dele med verden. Derfor er jeg ekstra sårbar, og kan lett bli lei meg. 

    Nå har jeg lyst til å fortelle litt om saken min, den som jeg har snakket om såvidt tidligere. Den har allerede vart i 5 år, og det er en ting jeg tenker mye på, og som plager meg mye i hverdagen. Det er så mange ting som kan minne meg om fortiden min, og alt jeg har vært igjennom. Av og til får jeg også flashback*. Men jeg prøver å holde saken på avstand, slik at jeg kan klare å fungere og leve livet mitt litt. Selvom jeg må si at det går ganske dårlig nå, mens saken fortsatt pågår, og jeg håper virkelig jeg slipper å vente 1 år til på svar. 

    * "I psykiatri betegnes flashback som korte, glimtaktige gjenopplevelser av tidligere opplevelser, oftest av skremmende eller truende art." Flashback betyr raskt glimt bakover.



    Det som skjedde var at jeg fikk det så vanskelig på ungdomsskolen, at jeg trengte en "assistent"/person jeg kunne snakke litt med. Og det var først da hemmeligheten min kom ut, min skam. Da det ble funnet ut hva som hadde skjedd med meg, ble det meldt fra til barnevernet. Jeg og mamma fikk et brev med innkalling til et møte angående en tilfeldig sak (de løy i brevet), og mens jeg og mamma satt fremfor dem buste de altså ut med min sak, uten å ha snakket med meg først. Jeg visste ikke at assistenten hadde snakket med barnevernet, før jeg satt der hjelpesløs og følte at livet mitt gikk under på noen få sekunder. Selvfølgelig ble jeg sint når ting ble gjort på den måten, og det resulterte i at jeg reiste meg opp og ville løpe langt bort derifra. Da var den verste kjerringa fra barnevernet så frekk, at hun tok hardt tak i klærne og armen min for å holde meg igjen. Ikke nok med at min største og verste skam her i livet skulle deles uten mitt samtykke, men jeg skulle heller ikke få forlate rommet før jeg fikk deres tillatelse. Jeg rev meg løs og startet å løpe bortover veien. Det var snø, og jeg gråt. Det tok ikke lang tid før jeg innså at jeg hadde to politifolk etter meg - en mann og ei dame i uniform - noe som fikk meg til å ville løpe enda raskere og enda lenger vekk derifra. Men det gikk ikke.. For etterhvert tok herr og fru politi meg igjen, fordi jeg ikke klarte å løpe lenger. 
    Jeg ble tatt med inn igjen i bygningen jeg løp fra og inn på et lite rom, satt i en stol, og plutselig var mitt første avhør igang. Saken skulle anmeldes. Så utrolig jævlig det var. Alt man sier skal helst filmes, båndopptaker brukes og det skal også skrives notater. Hvor mange avhør det ble husker jeg ikke, det var så skremmende og hardt at det er vanskelig å skulle tenke tilbake på det...
     
    Etter hendelsen med barnevernet tok det 2 å før jeg fikk brev om at det ikke ble noen rettsak - da anket advokaten og jeg saken min for første gang.. 1 år senere fikk jeg svar på anken vi hadde sendt inn, for å prøve å få en rettsak, for å prøve å få rettferdighet. Men den saken ble også henlagt! Da foreslo advokaten at jeg kunne prøve å søke voldsoffererstatning, som et siste forsøk på å få gjerningsmannen til å måtte betale for det han gjorde. Han har tross alt ødelagt livet mitt, men allikevel er ikke det nok til å få han dømt. På grunn av han har jeg prøvd å ta mitt eget liv, jeg har skadet kroppen min, og jeg har psykiske lidelser som jeg kanskje aldri kan bli helt frisk fra. Jeg er så sint og lei meg, og jeg er så lei av å høre at jeg bare må komme meg over det. For det er f*** ikke så lett, altså! Jeg og psykologen er enige om at det er veldig viktig for meg å kunne bearbeide fortiden min, slik at jeg faktisk kan komme meg videre i livet. Og slik at det ikke bygger seg opp inne i meg, og en vakker dag smeller høyt og sender meg rett i kjelleren.



    Det er viktig å huske på at jeg er et menneske med en personlighet og hjerte. Jeg er ikke en rekke hendelser, og jeg er heller ikke saken min. Jeg er meg selv, men jeg har det jævlig vondt pga det jeg har opplevd og slik jeg har blitt behandlet. Jeg mener også at det er viktig å kunne være ærlig og åpen om hvem man er, og hva man sliter med på sin egen blogg, hvis man ønsker det. Uten at det skal ødelegge mitt sosiale liv fordi alle ser på meg annerledes. Uten at jeg risikerer å miste jobber, bli nektet å fly eller andre ting pga bloggen. Hva skjedde med ytringsfriheten som vi skryter sånn av?

    Nå er jeg kjempesliten og tom. Jeg har fått skrevet meg ferdig for nå. Det tar på å tenke tilbake på og skrive om så vanskelige ting..

  • 2

    Black and white

    l




    (bildene er fra nyttårsaften)

    ★ ★ ★

    Verden er ikke bare svart-hvitt, selvom det kan virke sånn og se slik ut. Mange tror at man kan vite akkurat hvordan andre har det, men alle er forskjellige og reagerer på forskjellige måter. Selv med et rolig og plettfritt ytre kan det storme på innsiden av et menneske, og man kan ikke ane noenting om hva det mennesket har vært igjennom eller føler. Det er veldig dumt å dømme en bok fra utsiden, for man kan ikke vite hva som gjemmer seg på innsiden før man tar seg tid til å faktisk lese hva som står. Ja, man kan lese bakpå boken og kanskje få en idè om hva den handler om, men man kan ikke dømme noen eller tro at man vet alt før man leser hele boken - fra perm til perm.Tenk deg om før du dømmer andre. Man vet ikke en dritt om hvordan andre har det eller hva de kan ha opplevd.  Det er min mening.

    Selvom en person smiler på utsiden - så betyr ikke det at personen har det bra på innsiden.

  • 4

    Helvete på jord

    Har ikke ord som kan beskrive hva jeg føler akkurat nå.

    Meg og makronen mot verden. Det er første gang jeg smaker det, så håper virkelig at jeg liker den. Klarer ikke mer negativt eller vanskelig nå..

  • 6

    Oh, well.. I just don't know.

    Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive, for jeg vet ikke helt hva jeg tenker og føler. Jeg har på en måte mistet litt kontakten med min egen kropp, eller, at kroppen og hode ikke er koblet så godt sammen akkurat nå. Kanskje jeg har en skrue løs for tiden ? Neida, det er mer det at jeg føler meg nummen i kroppen og at jeg ikke klarer å være helt tilstede med tankene. Jeg tror det kan være en forsvarsmekanisme eller noe lignende som ble skrudd på da det i går natt sa stopp. Det var ikke noe særlig lett å få sove for å si det sånn. Så nå sitter jeg her og føler meg litt tom, men samtidig full av følelser innvendig. Det er litt vanskelig å puste skikkelig og dypt. Jeg klarer ikke slutte å tenke de tankene jeg egentlig vet med logikken ikke er sanne, men samtidig er jeg livredd og kjenner at kroppen er på vakt, klar til å flykte fra fare. Kjæresten sier at jeg ligger å spenner musklene i kroppen i søvne, skjærer tenner og står på. Det kan være grunnen til at jeg har hatt så mye vondt i hode og kroppen den siste tiden. Angst er ikke gøy. Til og med i søvne får jeg ikke fred.

    Det kommer til å bli bedre, det må det bare bli - det kan ihvertfall ikke fortsette nedover på denne måten særlig mye lenger. Jeg har jo på en måte kontroll, men det blir alt for mye ansvar og tanker, og redselen/angsten tar helt over fornuften min noen ganger.
    Det er så slitsomt å gå å være redd nesten hele tiden, og å kjenne klumpen i magen vokse seg stor, større og størst. Den ene tingen drar med seg den andre nedover spiralen, og det er vanskelig å tenke på at de som kan/skal hjelpe meg har tatt seg fri for helga alle sammen. Jeg vet at jeg ikke kan få tak i dem, og jeg vet at de ikke får gjort så mye for meg heller. Skulle ønske jeg kunne ta meg fri fra angsten, tankene og tårene også. Men hvis ting blir for vanskelig har jeg to alternativer; enten å ta mitt eget liv for å slippe smerten, eller å legge meg inn på akkutten på sykehuset. To flotte alternativer, begge deler er like (u)aktuelle.



    Men over til noe ganske annet..
    Iløpet av helga skal jeg endelig få vist dere bildene jeg har hatt "fanget" på mitt gamle kamera. Jeg har en stund nå manglet en kabel for å få overført bildene - trodde jeg. Det var faktisk bare å stappe minnekortet hardt og brutalt nok inn i alle hullene på forsiden av datamaskinen etter tur. Dere kan tenke hva dere vil, jeg er superfornøyd over å endelig få tak i bilder fra både Berlin og Rhodos (fra 2012, ikke bare fra 2011). 

    Hva gjør du i dag ? Jeg gjør ingenting nyttig - og godt er det ♥ God helg.

  • 6

    Toppen av kransekaka

    I dag har jeg fått nok. Fått nok av å sitte stille å vente på svar, når jeg allerede har fått 3 urettferdige nei. Jeg har fått nok av å sitte å se på at personen som skadet meg, og mest sannsynlig har gjort livet mitt så vanskelig og utfordrende som det er i dag, få gå ustraffet. Politiet vil ikke etterforske saken ordentlig og papirarbeidet er ikke så godt skrevet heller, og jeg blir så sint og skuffet over at de personene som skal hjelpe meg i min sak ikke gjør ting grundig nok. Da blir det plutselig mitt eget ansvar å skulle gjøre jobben ordentlig, slik at jeg i det minste får en liten sjanse til å vinne min egen sak. Det er ikke godt nok. Det er ikke bra nok!
    Det er så mange ting jeg har lyst til å spørre om eller si, til de personene som kunne si nei til meg og min sak, men de har ikke gitt meg noen sjanse. Jeg har fått lovnader om at diverse folk skulle ringe meg å forklare hva som skjedde osv, men tror dere det ringte noen? Nei, selvfølgelig ikke.

    En ting som jeg mener er så stygt og urettferdig at jeg ikke klarer å la være å skrive om det er Utøya-saken. Visste dere at det ble laget nye regler kun pga den saken, og at det gjorde ting mye bedre for ofrene/fremtidige ofre? Men hva er så spesielt med akkurat de? Ikke misforstå - det er kjempebra at det ble laget nye regler osv, men det er ikke rettferdig at det kun skal bli gjort på det området. Kun for de personene som var på Utøya. For det skjer urettferdige og grusomme ting hver eneste dag som er like viktig å tenke på, og som er like viktig å endre på. Hva med voldtekts-ofre ? Er dere klar over hvor urettferdige de lovene er? Det vet jeg. Men jeg er ikke noe Utøya-offer, og derfor er det ikke like viktig å kjempe for min sak eller endre på de reglene, slik at det kan bli lettere å få dømt voldtektsmenn i dette skakk-kjørte landet vårt.

    Det er mange mennesker det er snakk om, som har måttet oppleve noe så grusomt og forferdelig som det å bli misbrukt her i Norge. Og da er det ikke bare seksuelt jeg snakker om heller, men også psykisk. Jeg mener det 100% når jeg sier at vi trenger å endre på lovene som gjelder misbruk/voldtekt/incest. Og det skulle vi ha gjort for lenge siden. For slik lovene og reglene er i dag, så er det ikke så vanskelig for voldtektsmenn å slippe unna noe slags form for straff. De kan bare nekte for at de har gjort noe, og så vente litt - voila, så er de good to go. For det er ingen som bryr seg om at det mennesket er farlig på noe slags måte. Det er ihvertfall ingen grunnlag til at mennesket skal måtte i fengsel eller betale voldsoffererstatning for å misbruke noen.



    JEG VET IKKE HVORDAN JEG SKAL HOLDE UT Å LEVE I EN VERDEN SOM SYNS DETTE ER GREIT !

    Det er viktigere å bygge nye veier og tunneler, legge ned avdelinger på sykehus og besøke Obama.

    Jeg er så sint, skuffa og lei meg.

  • 2

    Tenker tusen tanker

    Sola stråler gjennom vinduene, men det eneste jeg klarer å tenke på er at jeg ikke vet hvordan jeg skal klare å holde ut. Det er så utfordrende og vondt. Jeg føler meg ofte ensom, og i all elendigheten så føles det virkelig som om ingen forstår meg eller bryr seg om meg, selvom jeg vet at det ikke stemmer. Jeg vet innerst inne at jeg har en mor, stefar, søster og bror som er glad i meg, selvom vi som familie ikke er så godt egnet til å bo sammen. Jeg vet at jeg har en kjæreste som bryr seg masse om meg, og som er glad i meg. Men jeg klarer ikke å tro på at det er sant, og følelsene mine styrer veldig ofte tankene mine. Jeg kan henge meg opp i noe å bli så sint og fortvilet at jeg blir nummen på innsiden. Det er ikke så lett å forklare, for det er en blanding av psykisk og fysisk smerte/ubehag. 

    Nå har jeg endelig fått time hos psykologen, så på mandag håper jeg at jeg får ordnet en del ting. Jeg tror ikke hun (psykologen) vet helt hvor vanskelig jeg har det, og jeg skal prøve å be om mer hjelp når jeg skal dit. Tar med meg Dag som støttespiller, og han er veldig flink til å forklare hva jeg mener hvis jeg ikke klarer det helt selv. To øyne ser bedre enn ett, som Pelle og Pysa synger.




    Ikke bry dere om dette, det er bare noe teknisk: <a href="http://www.blogglisten.no"><img src="http://www.blogglisten.no/connect/fad3cf25f6b11d97bb885b7f5e20230c" alt="Blogglisten" /></a>


    Neste uke skal jeg prøve å møte min mor og søster å få tatt meg noen turer på kafè. Jeg trenger noen positive opplevelser i hverdagen nå, som motivasjon og oppmuntring. Det er så fint å møte Mamma, for vi kan le, skravle og prøve klær sammen. Lillesøster Hella er også med å gir motetips og velger mellom farger for meg hvis jeg er usikker ♥ 

    Jeg kan ærlig si at dette ikke har vært noen god dag for meg foreløpig, og jeg blir litt skremt over hvor langt nede og utslitt jeg føler meg. Jeg håper virkerlig at jeg blir hørt på mandag, eller at psykologen kanskje kan hjelpe meg til å få litt mer hjelp/støtte i hverdagen akkurat nå som det er så tungt. Det blir for mye, for mange bekymringer, og da klarer jeg ikke å fungere. Det å slite psykisk er en heltidsjobb i seg selv, og kanskje enda tyngre. Jeg er ikke den første som sier det, bare bruk internettet hvis du ikke tror meg. Og derfor kan ikke folk rundt meg forvente at jeg skal være superwoman. Skal jeg forvente av alle som ikke sliter at de skal ha to jobber? Ettersom det er det som blir forventet av meg og alle andre som sliter. Det er ikke bare å skru av problemene sine, for så å dra på jobben for å tjene seg opp pensjonspoeng. Jeg kan ikke skyve problemene mine unna og late som om alt er greit, for da vil det  vonde bygge seg opp innvendig og en dag eksplodere. Den skaden har allerede skjedd, da jeg måtte holde på en grusom hemmelighet i mange år. Resultatet av det er at jeg nå har det vondt og vanskelig, og akkurat derfor er det så viktig at jeg virkelig går inn for å få det bedre nå. Så det vonde ikke får gjøre mer skade på min psykiske helse enn det allerede har gjort.

  • 2

    Surr i systemet ?

    Jo mer jeg tenker på hvordan jeg har blitt behandlet og oversett av det offentlige gjennom årene, jo verre blir det. Jeg kommer på flere vonde hendelser, stygge ting som har blitt sagt og hvor lite respekt og forståelse det er ute å går. Jeg sier ikke at alle er slik, for jeg har også møtt på mange fine mennesker. Problemet mitt er bare at jeg har måttet flytte mye iløpet av mitt korte liv, og har derfor møtt på mange forskjellige mennesker også. (leger, psykologer, lærere, personer på NAV o.l) Noen skal løpe etter meg, andre skal ta fysisk tak i meg, noen liker å gå ba ryggen min, noen skal si stygge ting til meg, og andre skal kaste meg ut fra mitt eget hjem.




    Jeg vet jeg har snakket om dette temaet før, men nå har jeg startet å tenke på hva jeg skal gjøre med det. For jeg vil ikke bare sitte her å tenke hvor urettferdig det er, jeg vil prøve å gjøre noe med det. Det første jeg skal gjøre er å snakke med psykologen om det, så kan jeg få høre hennes tanker om det og kanskje hun har noen ideer også ? Jeg har ofte opplevd å ikke bli tatt seriøst når jeg taler alene om mine ønsker, men hvis psykologen er enig med meg blir det en annen sak. Da kan de ikke overse meg lenger. Jeg føler jeg har falt ned i sprekker og gjennom hull i systemene deres gang på gang, og aldri blit fanget ordentlig opp.




    Nå klarer jeg ikke stole på dem i det hele tatt, tror de ønsker meg vondt og føler meg oversett og ensom. Egentlig skal jeg gå til psykologen 1 gang i uka, men de glemmer å gi meg ny time, akkurat som om det ikke er så viktig om jeg dør i mellomtiden. De tar "sjansen". Fra å snakke om planlagt innleggelse og kontaktpersoner i hytt og pine, til total stillhet, tomt pilleglass og følelser fra helvete. Tusen takk for den (kortvarige) hjelpen som ikke hjalp en dritt liksom.

    Det kom ingen brev fra psykologen i dag heller. Noen tenker kanskje at "det er jo bare å ringe, så får du ny time", men det går ikke pga angsten. Det er jo akkurat derfor jeg trenger å dra dit. Fordi jeg trenger hjelp.

  • 5

    En slik periode..

    Hei 

    Jeg velger i kveld å bruke bloggen min til det den egentlig er til for, altså å skrive ned det jeg har på hjertet som plager meg, og som jeg trenger å få ut.

    Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre.. Fra 2011 til 2013 har jeg hatt en fast medisin mot angsten min; for å klare å være bittelitt sosial, komme meg på butikken, eller så jeg skal kunne klare å fungere i hverdagen. Den kunne brukes ved behov, og det tok ca 30 minutter for medisinen "å slå inn" - før den begynte å hjelpe. Det fungerte egentlig ganske greit ettersom angsten min ikke er hos meg konstant - styrken på angsten går opp og ned i perioder, hvis dere skjønner ? Men så kunne jeg ikke gå på den medisinen mer, det er helt utelukket, og jeg har derfor ikke den "tryggheten" lenger. I det siste har det blitt gjort halvhjertede forsøk på utprøving av forskjellige medisiner, og jeg har nå landet på et antidepressiva fra USA. Føler meg skikkelig tøff .. Eller ikke.



    Den siste tiden har jeg begynt å få sterkere angst igjen. Det er en slik periode, igjen. Angst for mennesker, for at noen skal komme å ta meg eller gjøre meg vondt. Jeg stoler ikke på så veldig mange mennesker, og jeg ser veldig sterkt ned på meg selv. Både det som er utenpå og inni. Og jeg tror det har mye med angsten å gjøre. For den får meg til å tenke over hver eneste lille detalj, for tenk om noe kan komme til å gå galt ? Tenk om ditten, tenk om datten. Tenk om jeg driter meg ut, sier noe dumt, glir på isen eller glemmer å betale husleie? Tenk om alle egentlig hater meg, tenk om kjæresten min havner i en ulykke på vei til butikken, tenk om min mor blir syk. Tenk om, tenk om, tenk om !!!! Og jeg er så redd, så fryktelig og inderlig redd for alt. Jeg kan med logikken forstå at det er usannsynlig at alt skal gå galt samtidig, men slik er det med angsten, den kan jeg ikke styre. Det er den som styrer meg.

    En dag skal nok angsten overvinnes, men det er dessverre ikke det jeg må ta tak i først. Det er andre ting som er viktigere å jobbe med først...

    Jeg vet jeg har sagt det før, men jeg sier det igjen ; Heldigvis har jeg min kjære Dag Rikar  ♥ Takk for at du hjelper meg til å komme meg ut av huset og på butikken, for at du roer meg ned og trøster meg i all frustrasjon, sorg og sinne. Takk for at du holder ut med meg i gode og vonde dager. Og ja, det høres klisje ut - men dere og jeg vet at det er sant.

    ---------------------------------------------------------

    " Angst kan innebære følelser av frykt, bekymring, uro og panikk. Angst som psykisk lidelse oppstår når redselen er overdimensjonert, langvarig og kommer uten at det egentlig er fare på ferde. Det ansees som en lidelse når angsten går utover menneskers daglige funksjon. "  - Kilde / www.psykiskhelse.no

  • 5

    I've got a war in my mind

    Jeg skulle så gjerne ønske at jeg klarte å skrive mer åpent om hva jeg sliter med og hvordan det faktisk er. Men det er ikke så lett å skulle fortelle om sin dårlige psykiske helse, når man samtidig leser om f. eks. folk som mister jobb og andre ting, pga at arbeidsgiver har "funnet ut at de sliter psykisk" gjennom en blogg på nettet. Det er virker som om temet psykisk helse/psykiske lidelser er tabu å snakke om, og jeg føler at (vi) som sliter blir sett ned på nettop fordi vi sliter. Akkurat som om vi er en annen type mennesker, som er gale i hode hele gjengen. Hva er det med psykisk helse som er så skremmende ?










    Jeg klarer ingenting akkurat nå. Helt lammet av følelser. God natt.


  • 2

    Nei. Nei. Nei.

    Hvorfor er det så vanskelig å skrive?!?!
     
    For hvert minutt jeg sitter her kjenner jeg magen knyter seg sammen til et eneste rot av følelser. Gråten ligger i halsen, og er på vei opp og ut. Og samtidig vokser også sinnet og frustrasjonen, som får meg til å ville kaste og knuse ting. Og ikke misforstå - det er utrolig viktig å slippe følelsene ut og føle på dem. Men samtidig blir det så mange og sterke negative følelser på en gang at... det går bare ikke! Og da begynner det å bli skummelt. Noe må skje eller gjøres, for det blir ikke mulig for min kropp og mitt sinn å fungere videre i en slik tilstand. Det føles litt som om jeg forvandles til Hulken. At jeg blir ett sinna og stygt monster som gjør dumme ting utenpå - men jeg er fortsatt Nora på innsiden. Jeg forstår at jeg er veldig vanskelig å ha med å gjøre i slike situasjoner - for jeg er en utmerket svartmaler. Jeg er en mester til å  vri og vrenge på ting. Negative ting, om meg.

    Jeg klarer ikke tenke rasjonelt eller nøye igjennom ting i en slik sitasjon som nevnt over. Jeg klarer å kontrollere trangen til å ødelegge ting, selvom jeg selvfølgelig har prøvd ut forskjellige ting for å se om det faktisk kunne hjelpe; sparket min mors bil, knust kjeks utover gulvet, kastet mobilen i veggen flere ganger enn jeg kan huske - også er jeg veldig glad i å banne når jeg er sint.




    Det er følelsene mine jeg ikke klarer å kontrollere.  Det stopper helt opp. Alt kommer ut på en gang. Verden raser sammen.  
    Dette innlegget endte i sinne, fortvilelse og i gråt. Heldigvis har jeg Dag. Uten han hadde jeg vært på vei til akkutt innleggelse nå. Jeg vet det av erfaring.

    Nå er jeg helt ferdig. 


  • 6

    Vi møtes igjen ..



    Med litt hjelp fikk jeg endelig meldt meg opp til eksamen i Naturfag vg1 yrkesfag!  Forhåpentligvis er det det siste faget jeg mangler for å få fullført 1. året på Resturant- og matfaglinja. 

    Men, skole er en veldig vanskelig ting for meg. Jeg skulle egentlig vært ferdig med videregående allerede, med tanke på alder. 
    Mobbing, for dårlig tilrettelegging og en dårlig psykisk helse er nok de største grunnene til jeg ikke har klart det enda. Jeg er ikke dum hvis noen tror det, og heller ikke lat..
    For å få flest mulig til å forstå skal jeg prøve å forklare. Det er bedre at dere vet sannheten, enn at det blir anntatt og trodd og hørt ting om meg som ikke er sant.
     
    I korte trekk :

    Vanskelig barndom har gitt meg problemer med blandt annet mat, angst og depresjoner. Da dette kom frem kom både barnevern og politi løpende etter meg, bokstavelig talt.
    Mobbing på skolen gjorde ting enda verre, selvtilliten ble borte og selvhatet ble så stort.
    Det har vært så vanskelig at jeg ikke ville leve lenger. Jeg trodde alt var min feil, og at jeg fortjente de grusomme tingene jeg har opplevd.
     Innimellom har det vært noen innleggelser her og der, noen turer i ambulanse, og noen år med medisiner og behandling hos psykolog. 

    Jeg har også blitt behandlet dårlig av skole og andre offentlige hold, og ikke fått den hjelpen jeg har hatt krav på. 
    Det har hatt veldig mye å si for utdanningen min. På en negativ måte.

    Jeg har prøvd så godt jeg kan. Og jeg har hatt det jævlig vanskelig. Det er sannheten.

    I dag kan jeg stolt kalle meg student, selvom det bare er ett fag det er snakk om. Det som faktisk betyr noe er at jeg fortsatt lever.
    Skole og utdanning er ikke alltid like lett, og det kan være mange grunner til det. Tenk deg om før du rakker ned på andre fordi de sliter med- eller ikke klarer å fullføre skole.


  • 2

    Ryddegalskap og takk.

    Først vil jeg si tusen takk for alle de snille og støttende kommentarene jeg har fått den siste tiden  ♥  Jeg setter stor pris på det!


    Denne dagen kommer til å bli lang og slitsom, for jeg har tenkt å vaske og rydde hele leiligheten igjen. Egentlig så trengs det vel ikke, for jeg har allerede hatt 2 rundvasker her siden september da vi flyttet inn. Men jeg takler ikke rot, støv eller søl rundt meg. Heller ikke at det er uorganisert. Jeg er en reser på å organisere altså, og har faktisk tenkt såvidt på om jeg burde jobbe med det. Men da må det mest sannsynlig bli i USA eller noe lignende - tror det er mer vanlig med slike yrker der. I Norge skal vi klare alt selv her! Men jeg kan nesten love dere, at den dagen jeg får råd, kommer jeg til å leie inn noen for å vaske for meg. Føler meg ferdigvaska for flere år fremover.

    Til vanlig vasker jeg alle overflater annenhver dag, får Dag til å støvsuge ca hver 3. dag, vasker hele badet mist 2 ganger i uka, vasker kjøkkenet omtrent daglig - og ellers går jeg mye rundt og tørker støv. Men på mine verste dager går det mange timer med til vask av alt mulig.  Skapdører, skuffer, tepper, kraner, vegger, vinduer, bord, stoler og alle bilder og pyntegjenstander.  Alt ryddes. Jeg får ikke satt meg ned eller slappet av før det er gjort, og noen ganger gråter jeg av fortvilelse over rot som ikke finnes.
    Dette er noe som har utviklet seg de siste årene og jeg vil si det er på sitt verste nå. Heldigvis hjelper kjæresten meg så mye han kan, selvom jeg skjønner det ikke er så lett. 

     Det er så slitsomt og det knyter seg i brystet når jeg tenker på det.  Det er ikke slik det skal være, er det vel? 




    Ettersom jeg ikke kler joggebukse og ansiktsmaske så godt,
     tenkte jeg at en melkedrikkende, halvnaken Kate Moss var hakket bedre å vise frem.

    Får håpe jeg blir ferdig etterhvert. Ønsker alle en fin og ren dag :-)

  • 2

    På leting etter rettferdighet

    Hei. 

    På mandag ringte advokaten min og ga meg dommen på min søknad om voldsoffererstatning. Jeg ble avvist - for tredje gang... Og jeg som har sittet og ventet og ventet, og håpet på positivt svar, jeg håpet å bli trodd. Men det ble jeg ikke. 
    Jeg er ikke klar for å fortelle mer om hva dette gjelder enda, men med tiden kan jeg kanskje overvinne skammen som stopper meg fra å dele.

    Det er ikke mulig å forklare hvor vondt det er, hvor stor plass det tar i livet mitt, og hvor mye det har ødelagt for meg. Hver dag er en jobb, fysisk og psykisk - i tillegg til diagnosene jeg har fått etter flere år i behandling.  Jeg har vært innom leger, helsesøstre, psykiatriske sykepleiere, ernæringsfysiolog, fysioterapaut, 3 forskjellige psykologer - i tillegg til noen innleggelser... Jeg ønsker jo ikke å leve slik. 

    Er det det fortsatt noen som tror jeg har valgt å leve som jeg gjør? Er det fortsatt noen som har lyst til å kalle meg stygge ting, så vedkommende kan føle seg bedre selv? 
    Tenk på alle timene jeg har brukt opp av livet mitt på grunn av det som skjedde. Det er ikke få.
    Tenk på hvor mye jeg har gått glipp av..




    Spotify : Yiruma / Kiss the rain , Coffee and sigarettes / Michelle Featherstone , Matisyahu / One Day.

    Jeg vil også leve et godt liv - slik jeg vil ha det, men for øyeblikket ser den drømmen ganske fjern ut. Angst og depresjon passer ikke godt inn i et lykkelig liv akkurat.
    Gjennom årene har venner og bekjente trukket seg unna meg, kjærester har fått nok av meg - fordi jeg har slitt/sliter psykisk. 

    Hvorfor er det slik? Hva er så skremmende med psykiske sykdommer?

    I går fikk jeg en ny telefon fra advokaten. Hun hadde tenkt mye på saken, og mente det var et så urettferdig svar at hun vil klage på saken for meg. Jeg ble selvfølgelig glad da jeg fikk høre dette, for selvom det fortsatt vil bli vanskelig å vinne, så har jeg ihvertfall fått en mulighet til. En siste sjanse, som advokaten sa.

    Men jeg kommer aldri til å gi opp.



  • 2

    Negativitet

    I dag er min verden ganske svart. Når det først blir så mørkt og trist i sinnet er det vanskelig å gjøre noe med. Kanskje med hjelp fra andre eller gode opplevelser, men det er uaktuelt når man sliter med redsel for mennesker og verden sjenerelt. Jeg har også gode dager, det er ikke slik at hver dag er like tung, men i det siste har det blitt fler og fler tunge dager. Hvorfor vet jeg ikke. Kanskje det er høst/vinterdepresjon? Eller er det depresjonen jeg har slitt med i flere år nå som har utviklet seg i feil retning?  Det er ikke godt å vite. Kanskje jeg skal spørre psykologen min, men hun har ikke kjent meg i mer enn 1 mnd, så hun vet jo egentlig ikke mer om meg enn navnet mitt.

    Jeg får prøve å fokusere på det positive rundt meg, og det lille jeg har fått til i livet (i forhold til andre på min alder). Også må jeg huske på hvor heldig jeg er som har en flott og kjærlig kjæreste!
    Jeg drømmer om å kunne reiste tilbake til Rhodos, bo og jobbe der sammen med kjæresten, bare nyte livet. Men så er det slik at jeg har jo allerede prøvd det, to ganger til og med. Første gang ble veldig bra, møtte fine mennesker og fikk oppleve mye. Men andre gangen gir meg mareritt om nettene, tredje natt på rad nå, der jeg mister Dag og livet mitt raser sammen. Det virker så ekte at jeg klarer ikke skille mellom drøm og virkelighet, og når jeg endelig våkner klarer jeg ikke legge fra meg de vonde følelsene som har satt seg i meg iløpet av  natten. 
    Skulle ønske jeg klarte å tyde drømmene mine, for det er jo kroppen og sinnet som prøver å si meg noe.

    Men tilbake til det positive. Jeg spiller xbox nå, Fable 2, og jada jeg burde vel vokse av meg slike lyster, men så er jeg jo ganske barnslig ellers også
    Jeg har en hvit og fin leilighet, med alt fra stor TV til fine pyntegjenstander, snart kommer gubben hjem med den nye sofaen også.
    Kornetten min er veldig viktig for meg, instrumentet jeg har spilt i over 10 år nå. Jeg er ingen proff, selvom jeg fikk høre at jeg kunne komme så langt jeg bare ville, bare jeg gikk inn for det. Og jeg prøver å øve, helst hver dag, minimum 3 ganger i uka. Psykologen sa jeg burde finne meg en amatørgruppe å spille i, og kanskje skal jeg det. En dag...




    Det er skummelt å dele tankene mine på denne måten, og gjentatte ganger mens jeg skriver får jeg lyst til å slette hele greia. Hvem bryr seg? Ingen vil vel lese dette her? Men som jeg nevnte sist, så er det jo min blogg, noe jeg kan styre og bestemme over. Det liker jeg, enda en positiv ting.

    Snart er det jul også, men først er det bursdagen min. Jeg vet ikke helt om jeg gleder eller gruer meg til det, så jeg prøver å ikke tenke på det, ta det som det kommer. Tenk hvis ingen husker det? Eller verre, at ingen bryr seg om det. Egentlig er det vel ikke så viktig med disse bursdagene, men for meg er det en seier at jeg har overlevd enda et år. Det høres vel litt dramatisk ut, men vet dere hvor mange som har det slik som jeg? Hvor mange som sliter psykisk? Det er nok flere enn dere tror, det er bare det at vi mennesker skammer oss og gjemmer oss bak masker. Ingen skal se hvordan  vi egentlig har det. Mange sliter med å slippe mennesker innpå seg også, de er redde for å bli avvist, eller ikke være bra nok. Selvom jeg og mange andre svarer "jada, det går bra med meg" når andre spør hvordan det går, så er det ikke sikkert det er sant. Tenk litt på det til neste gang. Nå er jeg sliten. 

    Forresten, beklager rotete innlegg, det er bare slik tankene mine er. De surrer hit og dit, og tar seg ikke tid til å tenke ferdig om noe. 

    God helg.

  • 6

    ENSOMHET

    "Ensomhet er en følelse av savn av ønsket kontakt med andre. Ensomhet vil si å ha mindre kontakt med andre enn man ønsker, eller at denne kontakten gir så liten sosial verdi at den ikke opphever følelsen av kontaktsavn. Det er ikke nødvendigvis en sammenheng mellom det å være ensom og det å være alene. Man kan være helt alene og fornøyd eller ha en stor omgangskrets og føle seg ensom. Allikevel er mennesker med få kontakter oftere ensomme enn de med stort nettverk."  Kilde: Wikipedia.



    Ensomhet er i dag nesten tabu å snakke om, det skal helst skjules og kan oppleves som flaut. Dagens ideal er å ha mange venner og et bredt sosialt nettverk, men man kan jo også føle seg ensom sammen med andre. Jeg tror det viktigste er å kunne være seg selv - for hvis man ikke kan det, selv sammen med familie og venner, så kan man ofte føle seg ensom selvom man har et stort sosialt nettverk. 
    Det er også viktig å tenke på at de fleste opplever å føle seg ensomme på et eller annet tidspunkt i livet. Du er altså ikke alene om det, og det er en "normal" følelse å ha.

    "Mennesker som for eksempel har en psykisk sykdom, har sosial angst og ikke klarer å være blant mange mennesker, har fysiske begrensninger, eller mennesker som føler at de ikke passer inn noe sted kan også føle seg svært ensomme. Andre igjen kan føle seg ensomme fordi de har mistet noen som sto dem veldig nær."
    Kilde: ung.no
     

    Men hva kan du gjøre med det ?

    Det er ikke så lett å snakke om denne følelsen med noen, og heller ikke å innrømme det for seg selv at man er ensom. Helsesøster på skolen kan være en god hjelp, og det finnes også mulighet for å få en støttekontakt gjennom kommunen. En støttekontakt kan komme på besøk, snakke med deg, hjelpe deg til å komme deg litt ut osv. Jeg har selv prøvd dette tilbudet og det hjalp meg veldig i den perioden jeg trengte det. Det er verdt et forsøk!
    En annen mulighet er å engasjere seg i en idrett, hobby-kurs, frivillige organisasjoner e.l - der vil det være naturlig å bli kjent med nye mennesker, som kanskje også har like interesser som deg selv.


  • 4

    Lytt til kroppen din


    Jeg føler at kroppen og hodet mitt er et stort rot i dag. Tankekaos, angst og en dråpe fortvilelse. Hva er meningen med livet? Hva skal jeg bli når jeg "blir stor" ? Hvor vil jeg bo? Hvordan vil jeg leve livet mitt? 
    Det er bare noen av tankene jeg har. Tanker jeg egentlig ikke trenger å ha, men som allikevel har mye å si for livet mitt fremover. Det gjelder å finne ut av ting, og å sortere tankene. 

    En annen ting som er viktig er å lytte til kroppen - kjenne etter hva som er best for en selv. For jeg mener at det er viktig å leve dette ene livet vi har fullt ut. Trenger du hvile, så hvil. Ønsker du å kose deg og ha det moro - så gjør det også. Ikke la andre stoppe deg.  Bestem over deg selv og din egen kropp!

    Det var alt jeg hadde å si for denne gang. Nå legger jeg meg.

    Er det flere som har tankekaos av og til, eller er det bare meg ? God natt.

  • 0

    VONDT

    I dag har jeg det ikke så bra. Det er vondt, jeg føler jeg har ødelagt alt. Jeg vil ikke ha det slik ...







  • 0

    11.okt.2010

    I dagens samfunn handler det mye om penger, vellstand og om å nå alle andres forventninger. Folk higer etter å få det perfekte liv, med flott utseende og personlighet, og selvfølgelig alle materialistiske godene som finnes. De ender ofte opp med både falskt/uoriginalt utseende og man lager seg en personlighet som man tror andre liker. Det virker som om alle skal være prikk like, at vi mennesker ikke tør å være oss selv. Mange kvinner og menn kjøper seg nytt utseende, og vil "fikse" på det meste ved seg selv. Hvorfor kan vi ikke fokusere på å være frisk og lykkelig? Altså finne vår EGEN lykke, gjøre det som gjør oss lykkelig, og ikke alle andre.. Dagens idoler er vanligvis magre, plettfrie mennesker. Men det er jo ikke naturlig?
    Mennesker i alle aldre, menn og kvinner, sliter med livet og lavt selvbilde pga dagens press. Overalt i media ser og hører vi om alle mulige slags kjendiser, og produkter som skal hjelpe oss til "perfeksjon".

    Er dere klar over hva dette presset gjør med enkelte mennesker? Det skaper spiseforstyrrelser, dårlig selvfølelse, dårlig psykisk helse, m.m...
    Tenk om vi kunne lære oss å godta oss selv, sette egne mål og ønsker om eget liv og fremtid.
    "Det er kort vei fra å sammenligne seg selv med andre til misunnelse og sjalusi".
    Vi er opplært til å bli verdsatt av og verdsette prestasjoner og utseende, tror jeg. Det gjør at vi søker ting og tilstander som kan gi oss bekreftelse på dette. Kan man ikke lære å bekrefte seg selv, må man jakte på det i en evig konkurranse. Det kan gjøre livet utfordrende ved å f.eks. gi dårlig selvinnsikt.

    99% av alle mennesker gener er like, men vi er allikevel så forskjellige. Det er den ene prosenten som gjør oss spesielle og unike. Alle kan bli flinke til noe, men ingen kan være god til alt. Det er slik vi er skapt.


    -N

  • 0

    Gode gamledager ?




    Nå vet kanskje ikke så mange av dere hvordan min barndom var, men det trenger vi ikke gå inn på her heller.
    POENGETer; det er maaange barn som har det vondt hjemme. Fler enn mange tror, men det blir hemmeliggjort pga redsel, skam, og at barna rett og slett tror at det er vanlig og f.eks bli slått hjemme. De lærer kanskje ikke forskjell på godt og vondt.
    Bildet er forresten av meg som liten, ca 3-4 år. Jeg er kanskje en av de barna som ble glemt og behandlet feil. Er derfor jeg tar det opp. Ser dere noe som virker rart, unormalt eller skummelt, så kontakt noen! Ring barnevern, skriv bekymringsmelding, si ifra til barnehagen eller skolen osv. Hva som helst, i TILFELLE noe er galt- Er bedre å ringe en gang for mye enn en gang for lite..

    God natt

  • Nora Sveen

    Jeg heter Nora, og bor i Oslo med fantastiske samboer og vår lille hund Minna. Her på bloggen min skriver jeg om min hverdag og mine tanker, psykisk helse, og litt av hvert av andre ting som faller meg inn. Jeg har slitt psykisk i en del år nå, men jobber for å få et bedre og friskere liv!

    Kontakt / Sponsing: Norahvem@hotmail.com



    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg



    bilde



    hits