NoraHvem.blogg.no -
Hjem FLG MEG Om meg Kontakt

10

Min egen lille boble og en liten oppdatering

Smellet har kommet slik som jeg trodde ville skje. Flelser og tanker har blitt lagret opp p innsiden i mangelen p f grtt de ut av kroppen. Jeg gr rundt i min egen lille boble og er s sliten som jeg aldri har vrt fr. Jeg er p en mte nummen, har tunnelsyn og fler at jeg har en sky som henger over meg dgnet rundt. Hukommelsen er ikke tilstede i det hele tatt. Jeg klarer ikke huske hva jeg gjorde dagen fr, og heller ikke samtaler jeg har hatt. Jeg husker egentlig ingen ting. Det er s mye som skjer i livet mitt akkurat n, og jeg klarer ikke flge med p alt som skjer. Alt er et tiltak som koster meg mye, men heldigvis klarer jeg fullfre ihvertfall noen av de tingene jeg gjr til vanlig, feks som trene (selvom det virkelig tmmer meg for energi og at ktene ikke akkurat blir s intensive). Men jeg prver s godt jeg kan, og noe mer kan ikke noen forvente av meg. Selvom det er vanskelig for meg m jeg noen ganger sette ned foten og ta hensyn til hvor grensene mine gr, for jeg er s redd for at jeg blir enda "drligere" hvis jeg eller de rundt meg presser meg for hardt n. Jeg er veldig deprimert, men angsten har heldigvis holdt seg stabilt p bedringens vei.


Maten gr det ikke bra med, men jeg har et hp om at det kan lsne litt snart. Jeg fler at jeg holder p bli gal av ikke ha kontroll over min egen kropp, og at hvis det ikke order seg snart kommer det til eksplodere. Men enda en gang har jeg funnet en mulig lsning p hva det kan vre, og jeg hper virkelig jeg har rett denne gangen. Jeg har tross alt kommet med omtrent 5 mulige lsninger den siste tiden, og jeg fler meg s latterlig som fortsatt prver finne ut av grunnen til dette, men jeg er virkelig desperat etter f tilbake den lille kontrollen jeg kan ha over livet mitt gjennom maten. S n er det bare vente se om jeg har rett denne gangen.

Jeg vet at jeg har sagt flere ganger at jeg fler at jeg ikke fr den hjelpen jeg trenger, men som sagt er jeg ikke klar til jobbe med anoreksien. Og jeg vet ogs at den henger sammen med depresjonen og angsten, men jeg vil ikke, klarer ikke. Alt det presset jeg fler folk rundt meg legger p meg n, gjr at jeg stritter litt imot. Jeg fler meg s dum og svak som ikke klarer alt som blir forventet av meg og som ikke klarer ta imot det tilbudet jeg har ftt. Men heldigvis har psykologen kommet p andre tanker etter ha snakket med meg de siste timene vi har hatt. Hun foreslo i gr at det kanskje er viktigere jobbe med traumene mine n og f bearbeidet de skikkelig, for det har jeg aldri ftt gjort fr. Det er litt rart at det ikke har blitt tatt ordentlig tak i tidligere egentlig, men heldigvis er det noen som vil gjre det n. Det vonde jeg har opplevd og alt det har frt med seg har pvirket meg i en stor grad, og traumene jeg har ftt pga det plager meg mye i hverdagen. Derfor har jeg sagt at jeg kanskje kan klare takke ja til et tilbud om en langtidsinnleggelse for jobbe med det p traumeavdelingen p Modum Bad, for f bearbeidet det skikkelig og kanskje kunne legge det litt bak meg. Jeg tenker p hvor godt det hadde vrt kunne fle mindre p skammen, og slippe f alle de vonde flashbackene og marerittene jeg har om det som har skjedd. Jeg tror virkelig at det kan hjelpe meg en hel del hvis jeg klarer kvinne meg opp til takke ja til dette tilbudet, men om jeg klarer det n fr vi se, men lysten er virkelig tilstede.


Jeg har virkelig lyst til klare skrive oftere igjen, s jeg fr ta meg litt i nakkeskinnet og sette meg ned framfor datamaskinen og rett og slett bare gjre det. For som jeg har sagt fr, s kommer ordene p rekke og rad bare jeg fr satt meg ned med det. Det er s fint f kommentarer om at dere savner bloggingen min, og det gir meg litt motivasjon til klare gjre det igjen.

Jeg kjemper fortsatt mine kamper for klare overleve, og selvom det virker veldig fristende i mine mrkeste stunder, s kommer jeg aldri til gi opp.

  • 6

    Jeg str ved et veiskille

    Jeg har ftt et slags ultimatum, om at jeg m ta imot behandling for spiseforstyrrelsen og det setter et stort press p meg. Det virker som om at hvis jeg ikke gjr det s kommer folk til gi meg opp, men jeg vet ikke om det er tilfelle. De sier at hvis jeg skal komme meg videre og skal kunne f det bedre, s er det den vi m jobbe videre med, for det er den som styrer livet mitt n. Den har et hardt grep rundt halsen p meg og bestemmer hvordan jeg har det. Det er den som gjr meg s deprimert som jeg er n, og det er den som har mye av skylden for at angsten min har vrt s sterk. Livet mitt styres av den, og folk begynner sprre meg om jeg virkelig vil ha det snn som jeg har det n. Selvflgelig vil jeg ikke ha det snn, men samtidig s er jeg livredd for gi slipp p denne sykdommen. Det er s vanskelig forklare, men som jeg har skrevet tidligere s er jeg redd for at jeg vil fle at uten den klarer jeg ingenting og vil ikke ha kontroll over livet mitt hvis jeg gir slipp p den.

    Jeg har ftt tilbudet om ske meg inn p RASP (Regional seksjon for spiseforstyrrelser), og jeg ser at det er et tilbud jeg burde takke ja til. Men hvordan jeg skal klare ta det skrittet aner jeg ikke, og det er jo ikke sikkert at jeg fr en plass en gang. S hva er vitsen liksom? Jeg har tenkt mye p om jeg skal takke ja eller nei den siste tiden, veier for og imot, men jeg m innrmme at jeg nesten allerede har landet p et nei. Jeg er for redd, jeg er ikke klar, men kommer jeg noen gang til bli klar til det? Noen sier at det er noe jeg m bare m kaste meg ut i, men hvordan skal jeg klare det nr livet mitt er et fullstendig kaos fra fr av? Jeg er redd for at hvis jeg kaster meg ut i dette s vil det bare bli et enda strre kaos, og nr jeg nesten ikke takler hverdagen slik den er n hvordan skal jeg klare den med enda mer usikkerhet, kaos og rot? Jeg ser det ble mange sprsml her n, men det er fordi jeg ikke aner hva jeg skal gjre.


    S.. Jeg hper jeg klarer lande p et svar snart, og at jeg slipper st ved dette veiskillet, det er jo ganske drastiske forskjeller p de to veiene jeg kan g p. Jeg vil ikke at noen andre skal ta valget for meg, selvom det hadde vrt veldig lettvint s vil jeg ta dette store valget selv. Jeg skjnner at alle kommer til si at dette er noe jeg burde gjre, bortsett fra spiseforstyrrelsen som vil at jeg skal fortsette til jeg blir s tynn at jeg nensten dr av det, og til og med da vil jeg kanskje ikke vre tynn nok. Men anoreksien er min venn, min trygge havn som jeg alltid vet at den er der for meg. Samtidig fler jeg at jeg burde hre mer p de som er glad i meg og bryr seg om meg, for det kan ikke vre enkelt for dem leve med en syk Nora. Jeg vil ikke at Dag skal f nok av dette, at han ikke orker mer av sykdom, s jeg tenker at jeg burde gjre dette for han, slik at vi kan f vre i fred uten dette monsteret.

    Jeg burde takke ja, men jeg vil virkelig takke nei. Men egentlig vet jeg at dette er noe jeg m gjre. Jeg vet at jeg ikke er radmager eller at man kan se det p meg p utsiden, men p innsiden er jeg faktisk veldig syk. Jeg har vrt veldig undervektig flere ganger n, og jeg vet ikke om kroppen min takler en runde til. Spiseforstyrrelser er p ingen mte glamorst, det er et helvete som tar livet av mange mennesker. S aldri begynn tulle med maten, prv vre glad i deg selv slik du er. Det skulle jeg nske at klarte.


    For g over til noe mer positivt s har jeg vrt veldig flink nr det gjelder utfordre angsten, og det har jeg tenkt til fortsette med. Jeg vet at n som jeg har klart ta ordentlig tak i det s kommer angsten til bli svakere, litt etter litt. Det hadde vrt s utrolig godt kunne klare dra ut p ting alene og slippe g rundt og vre s redd hele tiden, men jeg fler at det allerede har blitt bedre. Jeg klarer g inn p butikken alene n og om 2 uker skal jeg dra til psykologen helt alene i taxi, og det som er s godt og som er annerledes enn fr er at jeg vet at jeg kommer til klare det! Jeg kjenner det i magen, at det ikke knyter seg bare jeg tenker p det. Eller, jeg kjenner det jo, men lysten til klare f det til er sterkere enn den vonde flelsen. S jeg fler virkelig at dette gr riktig vei, og en ting som er sikkert er at angsten kan dra til helvete og bli der.


    I dag s har jeg det ganske greit. Jeg ble litt syk over natten og er sliten, men da er det godt rigge seg til i sofaen under pleddet med serier og passe p drikke mange kopper med glovarm te.

    Og forresten.. en siste ting. Jeg ser at lesertallet har gtt ned den siste uka, og det syns jeg er leit. Er det noe jeg gjr feil, eller noe jeg kan gjre annerledes? Vil dere at jeg skal fortsette vre s rlig, eller vil dere at jeg skal skrive om de dagene som jeg har det bra? Det hadde vrt fint for meg vite, selvom det er viktig for meg kunne skrive ogs i de periodene jeg har slik som det er n. Takk til dere som fortsatt holder ut med meg!

  • 1

    Motivasjon og bedre livskvalitet

    I det siste har jeg ikke hatt s mye motivasjon til noe som helst. Ting har gtt veldig sakte, men jeg har iallefall ftt gjort noen smting. Jeg prver virkelig finne tilbake motivasjonen, men jeg kjenner at det er ganske vanskelig akkurat n. Treningen, behandlingen og bloggen er de tingene som har ftt lide mest. Det hres kanskje merkelig ut, men jeg har stor motivasjon til finne tilbake motivasjonen! Det viktigste og det frste jeg m gjre er komme igang med behandlingen igjen, det er jo s viktig for at jeg skal klare bli bedre. Jeg har vrt litt flink da, og vrt mange turer hos legen de siste ukene, og jeg har ftt snakket en del med henne og funnet ut av noen ting. Men n er det p tide ringe psykologen f ny time, jeg har ftt et press p meg av mine behandlere om jobbe med spiseforstyrrrelsen, og jeg m nok snart ta det p alvor selvom jeg er livredd for gjre det. Jeg fler meg ikke klar til det i det hele tatt, men det er mange som sier at jeg egentlig aldri vil bli klar til det, og at jeg bare m kaste meg ut i det. Men jeg aner ikke hvordan jeg skal klare gjre det.

    Selvom motivasjonen til trene og blogge ikke har vrt helt tilstede og at jeg bare har ftt gjort disse to tingene halvveis, s har jeg ihvertfall prvd mitt beste. Det som er vanskelig for meg er at jeg ikke vet om jeg har prvd hardt nok, og om det jeg har ftt gjort har vrt bra nok. Det er en vanskelig flelse kjenne p, men jeg m bare bite tenna sammen og prve enda litt hardere, selvom jeg ikke vet om det er mulig. Jeg m komme igang igjen, det er s viktig for at jeg skal f bedre livskvalitet en dag. For er det noe jeg nsker meg, s er det akkurat det; bedre livskvalitet.


    Tenk kunne vkne hver morgen med et smil og vre klar for utnytte den til det fulle. Tenk kunne slippe spise mltider p spesielle tidspunkt og heller kunne spise nr jeg er sulten, og ikke minst kunne spise det jeg vil og har lyst p selvom det er karbohydrater og fett i det. Tenk kunne sette seg i bilen og kjre en tur p butikken for kjpe noe jeg har lyst p, eller for drikke en kaffe p caf. For n er det faktisk helt utelukket og umulig for meg gjre slike ting alene. Tenk p hvor fint livet kunne vrt hvis jeg aldri hadde blitt syk, hvor mange flere gode minner jeg ville hatt og s mange arr jeg hadde sluppet ha i sjela.

    Jeg m finne tilbake motivasjonen igjen. Motivasjonen for ville leve et godt liv.

  • 0

    Det er bare skjerpe seg

    Jeg er s dypt nede at hver morgen blir en kamp om komme seg opp av sengen. Jeg skulle nske jeg kunne ligget der hele dagen, bare sttt opp for g p do eller spise innimellom, gjemme meg bort fra de vonde tankene og flelsene i svnen og vkne opp en dag friskere. Tenk om det hadde vrt s enkelt at jeg kunne gtt i dvale, slippe all kulden og mrket som vinteren frer med seg, og vkne opp til vren da knuppene springer p trrne og med et nytt hp om at det en gang blir bedre, at jeg en dag kommer til bli frisk.

    Det er vanskelig for meg n som jeg fler at ting aldri kommer til bli bedre. At jeg kommer til vre syk resten av livet mitt, med den dype depresjonen, angsten og higet etter bli tynnere enn tynnest. Det bryter meg ned og tar med seg troen i den nedgende spiralen. Jeg har fortsatt et bittelite hp, men jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer holde p det. Alt er s mrkt og klumpen i magen vokser seg strre for hver dag.

    Jeg har heldigvis noen bedre dager som gjr det mulig for meg klare og fortsette denne kampen, for det er slik at hver dag er en kamp jeg m kjempe om igjen og om igjen. Det fles ut som det er en kamp jeg ikke kan vinne, men samtidig vet jeg at det er mange som har kommet seg ut av det i live. Det er en liten trst at jeg vet det, og at jeg vet at det er flere som har det som meg, at jeg ikke er alene. Selvflgelig unner jeg ingen ha det vondt, men dere skjnner sikkert hva jeg mener.

    Selvom det er tungt n, s tvinger jeg meg selv til fortsette. Jeg kan ikke tape, jeg kan ikke forlate dem som er glad i meg. Jeg kan ikke la sykdommen seire over meg og hne meg p den mten, den skal ikke f lov til ta knekken p meg. Det er hpet som gjr at jeg klarer tenke disse tankene. Jeg m innrmme at jeg er sint og frustrert over at jeg ble s syk, at noen hadde hjerte til delegge livet mitt p den mten. Tenk at noen ikke bryr seg om noen andre enn seg selv og driter i hvordan det pvirker dem som m lide for det. Men kanskje har jeg blitt et sterkere menneske av det.


    Jeg tror det ofte er slik at de som opplever noe vondt blir sterkere nr de kommer ut av det p den andre siden. At de klarer sette seg bedre inn i hvordan andre har det. Selvom det egentlig ikke er mulig kunne forst hvordan andre har det, s tror jeg det blir litt enklere forst litt av det andre gr igjennom. De som har vunnet kampen over sykdommen er forbilder for meg og som gir meg hp om at ogs jeg kan klare det, selvom det er en helt jvlig og en fryktelig lang vei g. Jeg syns det er vanskelig skulle ta steget og vge meg ut p den veien. Jeg har s inderlig lyst til komme s langt at jeg tr prve det selv, men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare komme meg dit. Livet som psykisk syk er et vanskelig liv med mange kamper, og det er viktig ikke blse bort hvor vanskelig det kan vre. Uansett om man sliter litt eller mye s er det vanskelig, og jeg mener at alle burde bli tatt serist nr de sier at de har det vanskelig. Alle burde bli hrt og trodd p, for jeg tror ikke det er mange som later som at de er syke. Hva skulle de ftt ut av det? S fr du dmmer og tror at det bare er skjerpe seg, at det bare er gjre ditten og datten; s blir alt bedre, s skal du vite at det er de som sier og tror slike ting som burde skjerpe seg.

  • 0

    Smellet

    I det siste har jeg ikke klart sette ord p flelsene mine eller f s mye utlp for de. De metodene jeg har brukt fr funker ikke akkurat n, og det gjr meg litt bekymret. For jeg har tidligere erfart at hvis vonde og tunge flelser fr samlet seg opp over lengre tid, s kommer alt til komme ut i et skikkelig smell nr kroppen ikke klarer holde p s mye p en gang lenger. Jeg fler det p innsiden at det samler og samler seg opp, og at det snart er fullt der inne. Jeg klarer ikke lenger snakke ut om alt til kjresten min, bde fordi han har hrt nesten alt jeg har si fr (for det gr i det samme hver gang nr det gjelder vekta og angsten) og fordi jeg vil ikke legge alt over p han lenger. Han har nok tenke p med seg selv, studier og jobben. Det kan hende det har blitt slik fordi jeg egentlig srt trenger en psykolog, men ettersom vi er i prosessen med bytte s m jeg bare holde ut til vi fr en ny, selvom jeg vet at det kan ta litt tid.

    Jeg har det tungt , veldig tungt, men samtidig har jeg som sagt blitt flinkere til utfordre angsten, noe som er veldig positivt. Men energien og motivasjonen til gjre ting har forsvunnet, og jeg er sliten hele tiden, hver dag. Men jeg fortsetter kjempe mine kamper, og selvom det fles ut som om jeg ikke klarer mer n, s m jeg bare det. Jeg vil ikke d, jeg vil komme meg ut av dette og kunne leve et godt og langt liv sammen med den lille familien min. Kanskje kommer smellet snart, men det fr vi ta hvis den dagen kommer, jeg kan ikke sitte her grue meg til det. En dag om gangen.


    Det er vanskelig forklare hva jeg fler, og jeg klarer ikke helt sette ord p flelsene her p bloggen lenger heller. Ikke s godt som fr ihvertfall. Men jeg prver skrive, fordi det er s godt for meg. Nr jeg frst har ork til sette meg ned skrive, s pleier det komme litt av seg selv, noe som er veldig bra. Jeg har s mye jeg vil si og skrive, men jeg klarer ikke tenke meg fram til det p forhnd eller planlegge noen innlegg. Det kommer bare helt av seg selv nr jeg setter meg framfor skjermen. S det er positivt at det ihvertfall blir litt skriving p meg.

    Jeg hper dere der ute som sliter klarer holde ut, for en dag kommer det til snu og bli bedre.

  • 5

    Jeg var helt alene i den store verden

    Helt siden jeg ble syk tror jeg at andre har flt at jeg var annerledes, og jeg passet liksom ikke helt inn noe sted. Jeg var og er fortsatt veldig sjenert og usikker, og ble pga det mobbet da jeg byttet skole i 6. klasse (tror jeg det var), noe som igjen frte til at jeg begynte trekke meg unna folk. Da jeg virkelig begynte bli deprimert og begynte slite veldig s merket jeg at vennene som jeg hadde begynte trekke seg unna meg. Jeg vet ikke om det var fordi de var redde eller usikre p hvordan de skulle forholde seg til meg, men jeg vet at jeg syns det var veldig vondt og vanskelig. Det er s viktig ha venner, noen snakke og tulle med, finne p ting og ha noen som man stoler p. Jeg hadde ingen som sa ifra til mobberne som ertet meg for alt fra vantene mine eller strrelsen p kroppen min, til og med ikke lrerne ville si ifra selvom jeg spurte de om gjre det flere ganger. Til slutt flte jeg meg veldig alene og stolte ikke p noen.

    Da jeg etterhvert byttet skole for andre gang, faktisk tilbake til den jeg byttet fra p barneskolen, s husker jeg at det frste som skjedde da jeg kom inn i klasserommet var at da jeg skulle sette meg ned ved pulten min, s var det noen som dro stolen bakover slik at jeg datt p rumpa. Alle lo av meg, s det var litt av en velkomst. Da jeg i 9. klasse ble innlagt i 3 mneder s mistet jeg enda mer kontakten med de vennene jeg hadde.

    Da jeg startet p videregende for frste gang klarte jeg rett og slett ikke ta kontakt med noen, og jeg gikk for det meste for meg selv. Det var ogs det ret da jeg ble alvorlig syk og undervektig, s da gikk fokuset bort fra det f meg venner til tenke p mat og vekt. Til slutt mtte jeg slutte p skolen, og selvom jeg har prvd flere ganger etter det starte p videregende p nytt, s har jeg aldri klart f meg noen venner. Jeg tror det har mye gjre med at jeg mtte ha det tilrettelagt og ikke var med i s mange timer, da ble jeg vel "den rare" som de sikkert trodde det var noe rart med ettersom jeg hadde slike ordninger. Ogs p videregende ble jeg mobbet en del, og det er nok litt av grunnen til at jeg ikke har klart fullfre.


    Jeg klarer ikke skjnne hvordan noen har hjerte til delegge og bryte ned andre mennesker ved mobbe. De skjnner kanskje ikke hvor mye de delegger og hvor mye det har si for den som blir mobbet. At noen slemme ord fra eller til ikke har s mye si, men det har det faktisk. Noen gjr det kanskje for at de selv kan fle seg bedre ved rakke ned p andre. Men det kan delegge s mye. Det kan gjre at man gruer seg til g p skolen, og kanskje ogs prver slippe unna i frykten for bli mobbet igjen. Mange mister selvtillitten og fr et drlig selvbilde. Jeg husker at jeg ikke flte meg like bra som andre, for hvorfor valgte de akkurat meg til si de stygge tingene til? Hva var det med akkurat meg som gjorde at jeg fortjente det? Jeg sier ikke at jeg var den eneste som ble mobbet, men det var slik det virket for meg. Snn tror jeg det er for mange andre ogs. Men bare s det er sagt : s er det INGEN som fortjener bli mobbet.

    I dag har jeg ikke s mange gode venner. Jeg kan bare komme p to stykker som jeg fler meg passe trygg sammen med og som jeg stoler p. Og den dag i dag klarer jeg fortsatt ikke bli kjent med andre p min egen alder og slippe de inn, for jeg er s redd for at de skal synes jeg er rar og gal som sliter, at jeg er slitsom og skummel vre sammen med. Og jeg er s redd for miste de vennene jeg kan f, s derfor har jeg p en mte gitt litt opp med akkurat det der. Hvem vil vel bruke tid p en som meg? Jeg fortjener ikke f noen gode venner.. Det er det jeg tenker om meg selv.

    S til alle dere der ute som fler dere alene og ensomme, og at dere ikke har noen ordentlige venner, dere skal vite at dere ikke er alene.

  • 2

    Naivitet

    Jeg aner ikke hva jeg skal gjre. Jeg har ingen kontroll over livet mitt lenger og det delegger meg helt. Jeg skjnner ingenting og jeg prver hele tiden finne forklaringer p hvorfor ting er som de er n, og som de har vrt i noen mneder n. Jeg kan bli ganske kreativ nr det gjelder finne forklaringer p hvorfor ting skjer og noe legge skylden p, men som regel tror jeg ikke at de tingene jeg kommer opp med stemmer. Jeg fler meg s naiv som hele tiden tror at alt kommer til bli bra igjen, at det kan bli slik som for noen mneder siden. For hver gang jeg blir sltt i bakken blir veien opp igjen lengre og lengre.

    I dag startet dagen med hulking og grt. Jeg klarte ikke kontrollere meg selv og sank ned p gulvet og vrei meg i smerte, stakkars kjresten min mtte se p meg der jeg l og prve hjelpe meg til se klart igjen. Slike dager er noe av det verste jeg vet om, det kjennes ut som at jeg kan d nr som helst pga smerten jeg fler inni meg. Det sprenger s hardt p i brystet og i magen at det kjennes ut som jeg skal sprekke. Det kan umulig vre plass til s mange og sterke negative flelser inni meg p en gang, men det er det tydeligvis. Heldigvis. For selvom jeg har dager som er helt jvlige komme seg igjennom, s vil jeg ikke d. Jeg har et sterkt nske kunne f det bedre og kunne leve ut drmmene mine. Jeg kommer til kjempe til siste slutt, selvom jeg m kjempe resten av livet mitt. Det er verdt det, ihvertfall vil det bli det til slutt. Den dagen da ting blir bedre og livet blir enklere leve.


    Beklager at det ble et s negativt innlegg, men jeg klarer ikke skrive noe annet i dag. Jeg klarer ikke tenke positivt og skulle late som om alt er i orden. Jeg hper dere holder ut med meg og mine vonde dager. Jeg skal som vanlig prve gjre det beste ut av dagen og slik situasjonen er akkurat n. En liten opptur fr jeg heldigvis i morgen. Da er det tross alt lrdag :-)

  • 13

    Under 40 kg. S tynn at ingen s meg.

    Jeg fikk diagnosen anorexia nervosa da jeg gikk p det frste ret p videregende. Da hadde jeg allerede slitt en stund, men etterhvert ble jeg s tynn at jeg fikk treningsforbud. Det gikk s langt at jeg begynte kjenne at hjertet mitt slo rart, og etter en tur til legen ble tvunget med i ambulanse til sykehuset. Det var skikkelig vondt sitte og ligge p grunn av at jeg ikke hadde noen rumpe og at ryggraden stakk ut. Jeg husker at jeg fikk skikkelig drlig samvittighet av spise en halv tomat til frokost, og nr jeg spiste med familien, noe jeg mtte, s prvde jeg lure unna s mye mat som mulig og kom med alle mulige slags unnskyldninger. Hvis jeg mtte spise ute blandt andre folk s skyldte jeg p meg allergier og mange andre ting for slippe spise, og matpakka jeg hadde ftt med av mamma gikk alltid i spla.

    I 5 r har jeg slitt med denne sykdommen, i 5 r har jeg mttet slite og kjempe alene, blitt drligere og drligere.. og jeg har enda ikke ftt hjelp. Det er ikke fr n jeg har ftt tilbudet om bli innlagt og f behandling for spiseforstyrrelsen, men n er det for sent, n er jeg ikke interessert i det lenger. N har jeg blitt s syk at jeg ikke klarer ta imot hjelp. Hadde jeg enda ftt den hjelpen jeg trengte tidligere, kanskje jeg da ville klart takke ja til tilbudet. Men n har jeg ingen sjanse til klare stoppe det. Hodet mitt er fucka, fornuften min er borte, tankene mine har blitt tatt helt over av sykdommen. Det er den som bestemmer over meg n. Det er den som kontrollerer meg og ikke omvendt. Jeg tror det finnes mange i dette landet og i resten av verden som har opplevd noe lignende, og som ikke har ftt hjelp fr det var for sent.

    Jeg er kanskje ikke undervektig akkurat n, men det er av andre personlige grunner som jeg ikke vil snakke om her, men det problemet har jeg heldigvis klart bli kvitt. Men jeg har vrt veldig undervektig, jeg var til slutt under 40 kg. Psykologen min sa at jeg kanskje ikke kommer til klare overleve enda en slik runde, at kroppen min slutter virke, hjertet stopper sl. N er jeg p full fart ned igjen, og selvom jeg skjnner at det ikke er bra, s kan dere kanskje tenke dere til at jeg er veldig fornyd med det. Jeg bryr meg ikke om at jeg kan d av det, for det viktigste for meg er bli tynn. Det eneste som gir meg et glimt av lyst til bli friskere er at jeg veldig gjerne vil starte min egen familien en dag, og f egne barn. Jeg hper at jeg ikke kommer til delegge den sjansen ved sulte meg, eller at jeg allerede har gjort det.


    Hver morgen m jeg opp p vekta, noen ganger blir jeg fornyd, men som regel blir jeg bare veldig lei meg og fortvilet. Det er vekta som bestemmer om dagen kommer til bli bra eller jvlig. N den siste tiden har jeg slitt veldig og vrt veldig deprimert pga den dumme vekta, men begynner jeg bli fornyd igjen fordi den gr nedover. Grten sitter i halsen p meg hver time av dagen, for jeg vet at jeg m opp p vekta igjen dagen etter og jeg er livredd for at jeg har lagt p meg. Jeg legger meg med en klump i magen og kaotiske tanker hver kveld, fordi jeg gruer meg til st opp til enda en dag med kontroll, mat og kalorier. For hver eneste ting jeg spiser s m jeg tenke meg godt om, kommer jeg til legge p meg hvis jeg spiser dette? Og selvom jeg regner ut dagsinntaket mitt av kalorier omtrent 20 ganger hver enste dag, og vet at jeg ikke har spist mye, s kommer redselen etter hvert eneste mltid, og den er kanskje sterkest p kvelden nr alle mtider er inntatt. Noen ganger blir det s ille at jeg blir redd for om jeg kan legge p meg av for mye vann. Skjnner dere hvor utmattende og frustrerende det er leve slik hver eneste dag? Selvflgelig skulle jeg nske at jeg kunne f slippe ha det snn! Men n tror jeg det er for sent. Jeg nekter ta imot behandling,. Jeg vil ikke, men mest av alt klarer jeg ikke. For uten anoreksien er jeg ingenting. Det er den hele livet mitt handller om.

    Hadde jeg bare ftt hjelp nr jeg virkelig trengte det. Istedefor at folk snakket det bort og aldri ga meg tilbudet om skikkelig hjelp? Det jeg fikk hjelp til var med angsten og min alvorlige depresjon. Det var tydeligvis de to som var viktigst. Og n som jeg ikke er undervektig en gang (enda), s kommer jeg ihvertfall ikke til bli tatt p alvor nr jeg sier hvor mye jeg sliter med maten. Jeg tror de tenker at jeg som er normalvektig kan vel umulig vre s syk. Jeg er ikke tynn nok til bli tatt p alvor. Det de egentlig vet er at selvom man er normalvektig, s kan det fortsatt vre farlig for kroppen tulle med maten. Man M ikke vre mager fr det delegger kroppen, eller ha en alvorlig spiseforstyrrelse. Og hvis de hadde lest skikkelig i journalen min, s hadde de visst at kroppen min ikke tler mer.


    Jeg tror det er mange som har ftt beskjeden om at de ikke er syke nok eller tynne nok da de har bedt om behandling. At det ikke finnes nok plasser, det er de som er p ddens rand som fr behandling. Men tenker de ikke p at hvis de tar tak i problemet mye fr, s slipper mange mennesker bli s tynne og syke som det? Jo lenger man lider av sykdommen, jo flere r tar det bli frisk fra den. Jeg har til og med hrt om noen som har ftt beskjed om at de var for syke til kunne f behandling.. hva i helvete betyr det egentlig? Jeg klarer ikke beskrive ordentlig med ord om hva jeg fler om disse to punktene. Enten s er man ikke tynn nok, eller s er man for tynn. Er det rart det finnes mange syke sjeler her i landet? Det hadde kanskje hjulpet hvis regjeringen sluttet legge ned behandlingssteder, og dermed lager frre plasser, og isteden innsett at det landet vrt egentlig trenger er FLERE plasser og bedre kapasitet til hjelpe de som trenger det. Da kunne bde de som ikke var syke nok og for syke ogs ftt hjelp. Jeg blir s forbanna, og jeg skulle virkelig nske det var noe jeg kunne gjre for endre p det.

    Hadde jeg og mange andre bare ftt hjelp tidligere.

  • 7

    - Jeg har vrt flink -

    Jeg har tidligere skrevet et innlegg om at jeg ville prve innfre noen rutiner i hverdagen min. Som det ha faste dager som jeg trener p, middag til faste tidspunkt og en god dgnrytme. Enkle ting, som jeg trodde skulle bli enkle innfre... Og det var de ogs. Jeg er faktisk ganske flink til gjre ting eller forandre p ting hvis jeg virkelig nsker det, jeg motiverer meg selv og setter igang s fort jeg har psyket meg godt nok opp og fler meg klar. S n er de fleste tingene jeg ville ordne p i orden. For meg var det ganske enkelt f disse tingene p riktig spor igjen, s jeg er heldig nr det gjelder slike ting.

    Det som gjr at jeg fler meg litt flink er at jeg har startet utfordre angsten min mer. Jeg prver feks g inn p matbutikken alene fr kjresten kommer etter, isteden for mtte g inn sammen med han hver gang. Det har ogs blitt slik at jeg klarer g hente varer alene uten at han trenger vre nr meg ved enhver tid. Og det er bare noen sm eksempler p hva jeg har klart i det siste. Da vi flyttet hit i mars s klarte jeg ikke engang g og hente posten alene, og det sitte ute ryke alene(jeg sitter rett utenfor inngangsdra vr) var veldig skummelt. Ogs m jeg ikke glemme poengtere enda en gang at jeg ogs har klart trene p et senter, og i tillegg har trent sammen med en PT. Det trodde jeg faktisk ikke at jeg skulle klare, men med litt hjelp og sttte fra kjresten s fikk jeg det til! Spiseforstyrrelsen har jeg ogs prvd utfordre litt, selvom det er det vanskeligste for meg. Jeg har hatt en lang periode n hvor jeg mtte regne veldig nyaktig kaloriinnholdet i absolutt alt jeg spiste, mens n prver jeg ta meg en sjokoladebit eller lignende uten ta det med i beregningen. Et lite skritt i riktig retning.


    Jeg vet at det kanskje hres rart ut at s enkle og sm ting kan vre s utfordrene for meg, men slik er det faktisk slite med sterk angst og anoreksi. For meg er det store forbedringer og det har hjulpet meg til et bittelitt friere liv. Angsten er fortsatt sterk, men jeg klarer til en liten grad utfordre og kontrollere den, noe jeg er ganske stolt av at jeg har klart helt p egenhnd.

    S selvom livet fortsatt er vanskelig og at jeg hver dag har mange kamper kjempe, s har jeg mine sm seire. Endelig kan jeg fle meg litt flink.

  • 6

    Mistet troen p helsevesenet

    Ettersom jeg har s lite energi, s orker jeg ikke gjre s mye hver dag. S da er det bedre for meg ta litt hver dag istedenfor alt p en gang, slik at det ikke blir for mye. Jeg velger ogs prioritere trening nr jeg har energi til det, for det gir meg s mye, i tillegg til at nr jeg er p senteret s klarer jeg la vre tenke p alt det vonde, da er jeg fullt konsentrert om hva jeg skal gjre. 3 timer i uka uten ha vonde tanker og bekymringer hjelper ihvertfall litt, og jeg tar imot alle pausene jeg kan f fra kaoset med pne armer.



    Humret er ikke p topp i dag. Det startet med skuffelse og et sinne mot meg selv, men jeg jobber virkelig for klare snu det igjen. At ting skal kunne holde seg bedre en stund, og ikke bare i 2 uker slik som det gjorde fram til n. En ting som har skjedd i det siste er at jeg har mistet litt troen p helsevesnet. N har jeg gtt i behandling i mange r og jobbet hardt, jeg har vrt innlagt flere ganger og ingen av delene har hjulpet meg noe srlig. Jeg har det verre n enn da jeg startet. Og i tillegg s stoler jeg ikke p at de tar meg serist, de hrer ikke p hva jeg sier. Jeg brukte ord og sa hva jeg trenger, og hva mine nsker er. Jeg ble ikke hrt, og da er jeg egentlig ikke interessert lenger.

    Jeg vil ikke lenger bli innlagt, for jeg kommer ikke til f noe ut av det. Det blir bare en lagringsplass, slik at de rundt meg kan f en pause. Nr de ikke vil vre p lag med meg, men heller MOT meg, s skjnner jeg ikke hvorfor jeg skal takke ja lenger. Jeg har ikke ftt tilbud om noen innleggelse enda heller, bare p akuttavdelingen, og der er det ikke s mye de fr gjort. De har ikke nok tid til hver enkelt pasient. S da kommer jeg til ha mye tid til tenke og kjede meg, noe jeg absolutt ikke vil ha.
    Psykologen ser eller hrer jeg aldri noe til, og i tillegg sier alle at jeg M jobbe med spiseforstyrrelsen. Jeg nekter, jeg er ikke klar for det. S ikke vet jeg hva som kommer til skje fremover. Jeg m kanskje finne en annen form for behandling, selvom jeg egentlig liker samtaler veldig godt, men det er s fryktelig dumt at de ikke har kapasitet nok til gi meg timer oftere, nr jeg i tillegg har sagt at jeg nsker meg det. Jeg nsker jobbe med de tingene jeg klarer, men s fr jeg ikke muligheten til gjre det.

    Jeg jobber med meg selv hver eneste dag. Jeg prver tenke positivt, finne p ting som kan gi meg glede og et lft i hverdagen. Jeg prver utfordre meg selv s mye jeg klarer. Jeg gjr alt jeg kan f gjort p egenhnd, men det er ikke nok for veien min mot bli frisk(ere). Jeg har blitt anbefalt vre aktiv, og det har jeg startet med. Jeg har ogs blitt anbefalt mindfulness, noe som jeg ogs har prvd ut. Jeg vet ikke hva mer jeg kan gjre, eller hvordan jeg skal f energi og krefter til gjre det.

    Jeg skal gjre mitt beste. Jeg skal klare dette.

  • 2

    Monsteret

    Det styrer hverdagen min, bestemmer nesten alt. Med det er jeg ikke i stand til noenting, men uten det er jeg ingenting. Det har et s hardt grep om meg at jeg ikke klarer komme meg unna. Det har tatt over fornuften og tankene mine, og alt jeg tenker p er mat, kalorier, forbrenning og vekt. Hvert eneste sekund av dagen s tenker jeg p disse tingene, jeg fr aldri fred. Til og med om natten s drmmer jeg om det. Jeg klarer ikke legge det fra meg, slutte tenke p det, for da mister jeg kontrollen over alt. Jeg har ingen valg. Hver dag er en kamp. Jeg kan ikke spise for lite, for da fr jeg ingen energi, orker ingenting og setter kroppen min i overlevelsesmodus. Men spiser jeg "for mye", s blir den drlige samvittigheten s stor at jeg nesten ikke klarer fortsette puste. Uansett hva jeg gjr s blir det feil. Iflge spiseforstyrrelsen fortjener jeg ikke mat. Jeg er s mislykket, feit og stygg at jeg ikke fortjener noenting. Men for kunne fortsette leve, s m jeg spise mat. Alt dette er s utrolig vanskelig og komplisert. Jeg prver spise mer enn det lille jeg gjr n, men jeg klarer rett og slett ikke. Det blir for vanskelig.

    En spiseforstyrrelse kommer sjelden alene. Angst og depresjon er ofte med p kjpet. Konstant drlig samvittighet og en flelse av aldri vre bra nok. Uansett hvor mange kilo man gr ned, s blir det aldri mange nok og man blir aldri tynn nok. Selvom jeg har gtt ned mange kilo og vrt veldig undervektig og mager flere ganger, s har jeg fortsatt sett p meg selv som feit. Den flelsen slipper aldri taket.


    Monsteret har tatt i fra meg hpet om en lykkelig fremtid, med hus, barn og jobb. Jeg klarer ikke se noe annet enn mislykkethet og tvang. For jeg klarer ikke se en fremtid uten dette monsteret. Det har ftt herje inni meg i s mange r, at jeg ikke vet hvem jeg er uten det. Uten det er jeg ingenting, med det har jeg kontroll og gjr at jeg har ihvertfall en ting jeg er god til og fr til. Jeg er s redd for gi slipp. Jeg vil ikke gi slipp. Og det er ogs en del av sykdommen. Jeg nekter jobbe med det i behandlingen, og jeg blir sint nr de sier at jeg m det. Da mumler jeg noen ord for slippe unna, s prver jeg slippe f snakke med disse menneskene igjen. Jeg nekter, for jeg klarer ikke noe annet. Jeg har ikke kontroll over meg selv.

    Mitt monster er spiseforstyrrelsen. Som spiser opp energien min, og tar ifra meg livslysten. Men den klarer lure meg til tro at bare jeg blir tynn nok s kommer alt til bli bra, at da blir jeg lykkelig. Men tynn nok kommer jeg aldri til bli. Jeg setter meg ml som jeg etterhvert klarer n, men da er monsteret allikvel ikke fornyd, og da setter det nye ml, helt til jeg blir s undervektig at hjertet mitt kan stoppe sl. Jeg kan aldri bli tynn nok.


    Jeg er delt i to, den friske Nora og den syke Nora. Den friske delen av meg har drmmer og hp om en dag kunne f slippe alt dette, mens den syke Nora vil ikke gi slipp, den sier jeg ikke fortjener noe bedre. Det er s vanskelig forklare og s vondt snakke om, men jeg syns det er viktig gjre det for vise hvordan det faktisk er. At det ikke er noe som er glamorst med ha en slik sykdom. Det er ingen rask slankekur ftil tynnhet. Det er et helvete, og jeg syns det er s leit og s utrolig flt at det finnes mennesker der ute som faktisk nsker seg en slik sykdom, som leter etter tips p nettet om hvordan man kan f feks anoreksi. Jeg blir s sint! Det er ingenting som er fint med ha en spiseforstyrrelse, absolutt ingenting.

    S det er en av grunnene til at jeg velger dele slike detaljer her p bloggen, og skrive hvordan det er for meg leve med en slik sykdom. Jeg skriver ogs om det fordi jeg vil prve bidra med gjre det mindre tabu snakke om det slite psykisk. Det er ingenting skamme seg over vre psykisk syk.

  • 7

    Hele verden er imot meg

    Jeg hadde p flelsen at selvom de siste dagene har vrt litt bedre, s kom det ikke til vre varig. Jeg vknet opp i dag og trkket p vekta, skuffelse og frustrasjon ble starten p dagen og jeg gikk bare tilbake til senga for sove noen timer til. Det hjalp litt, og jeg begynte glede meg til frisrtimen som jeg hadde kl 13. Da det var p tide dra til timen var jeg spent og gledet meg til f farget og stelt litt p hret mitt. Og jeg som hadde s hye forventninger..


    Jeg orker ikke ta bilder av meg selv og hret mitt nr jeg har det drlig, s dette er bilder fra fr jeg farget det.

    Da jeg satt i stolen og fargingen begynte gikk alt greit, bortsett fra at angsten var ganske stor ettersom det var mange ukjente mennesker rundt meg, men jeg kom meg igjennom farging, vasking og styling. Men plutselig skjedde det noe som ga meg en stor klump i magen. Jeg hadde sagt ifra at jeg ville farge den verste delen av hret, som hadde mistet fargen, lik som det nederste hret. Men da hret var trt og jeg fikk se resultatet, s s jeg raskt at den delen av hret de hadde farget var altfor mrkt! Det var jo ikke det jeg hadde sagt nye ifra om at jeg ville ha. Trene begynte presse p, og jeg mannet meg opp til si ifra, kanskje kunne jeg f ny time til farge det p nytt. Men jeg fikk bare til svar at de syntes det var fint slik som det hadde blitt, og det eneste de sa var at jeg skulle vaske det noen ganger s kom det til bli bedre. Det kan hende at det er snn, men jeg er s redd for at det ikke blir slik jeg nsker det at jeg ikke helt klarer tro p det n, for fargen er virkelig mrkere enn resten av hret. Det er nesten svart noen steder. S her sitter jeg veldig skuffet med trer i ynene, og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjre. Jeg som hadde gledet meg snn og sett fram til det i flere uker.


    Akkurat n fles det som om hele verden er imot meg. Ingenting gr min vei, og jeg har bare en person ske trst og sttte hos, og det er hos kjresten min. Ettersom jeg ikke har ftt noen innleggelse enda, s har den drlige formen min startet g veldig utover ham. Det trer veldig p han mtte vre der for meg absolutt hele tiden, alt det ansvaret som han har og mtte se at jeg har det s vondt. Det er p en mte hans jobb holde meg i live. Jeg mener at nr det er s ille og at det skal s lite til for kjre meg ned i grfta, s m det skje noe snart. Det kan ikke fortsette slik, jeg trenger hjelp, enten jeg vil det eller ikke. Jeg klarer ikke ta vare p meg selv, og nr jeg har det som verst s klarer jeg nesten ikke ha kontroll over meg selv. Jeg vet ikke hva jeg skal gjre. Det koster meg s mye holde meg i skinnet, og jeg kjenner at jeg ikke kommer til klare dette s mye lenger. Jeg str p kanten av stupet. Jeg trenger hjelp og jeg trenger det n, fr det er for sent.

    Det eneste jeg vil er kunne fle meg lykkelig igjen, om det s bare er for noen minutter.

    Og bare s det er sagt, s er det flere ting enn hrfargen som gjr at jeg fikk det vanskelig i dag. Det er bare ikke alt jeg har lyst til dele p internettet. Jeg deler mye fra fr, og jeg prver vre s rlig og pen som mulig. Men noen ting vil jeg holde for meg selv. Dette er min kanal til f ut ting jeg tenker p, og til kunne dele med verden hvordan det er vre psykisk syk. Jeg prver gjre det litt mindre tabu snakke om, og jeg fler at jeg i en bitteliten grad har klart gjre det :-)

  • 0

    Grafitti and me

    Jeg er s sliten, som dere kanskje ser p bildene. Det tar p ha det vanskelig. Det er ingen dans p roser vre halvveis ufr, det er ikke bare sitte p rva hjemme og se p tv mens man utnytter systemet. Det er ikke slik det er. Jeg skulle veldig nske at jeg var frisk nok til kunne studere eller jobbe, hadde jeg vrt det ville jeg vrt ferdig med videregende for lenge siden, og n kanskje gtt p hyskolen og studert til bli psykiatrisk sykepleier. Jeg har egentlig et stort nske om kunne hjelpe andre, for hvis man har slitt selv og kjent det p kroppen, s er det mye enklere forst hvordan den man hjelper har det. Jeg kunne tenkt meg jobbe p en dgnenhet, et slikt sted som jeg har vrt innlagt p tidligere og som jeg kanskje skal legges inn p n. Det tror jeg hadde vrt en utfordrende men givende jobb. Det er lov drmme.




    Helt rlig s har jeg ikke srlig troen p at jeg kommer til bli frisk noen gang. Jeg vet at familien min, kjresten min og psykologen min har det. Men jeg klarer ikke tro p at jeg kommer til bli kvitt angsten for verden og for mennesker, eller spiseforstyrrelsen som styrer og pvirker meg hver eneste dag, og som ogs gjr meg deprimert. Jeg klarer ikke se det for meg, men hpet har jeg jo. Tiden vil vise.

    Men hvordan kan jeg bli frisk nr jeg ikke nsker jobbe med spiseforstyrrelsen? Jeg er ikke klar for det. Den har vrt i livet mitt i s mange r at jeg ikke klarer se for meg et liv uten den. Det er for skummelt tenke p. Uten den er jeg ingenting. Uten den har ikke livet mitt noen mening, for meningen med livet mitt er bli tynn, det er det jeg nsker meg mest av alt i verden. Jeg skal forklare litt nrmere.. Bde psykologen min og overlegen som jeg snakket med p det forrige mtet psto at hvis jeg skulle komme noen vei, s mtte jeg ta problemene ved roten og jobbe med spiseforstyrrelsen, fordi de mente at angsten og depresjonen er et resultat av den. Jeg vil ikke og klarer ikke jobbe med det, men samtidig s presser de meg veldig til skulle gjre det. Jeg nektet, men allikevel s skal visst psykologen min sende en sknad til RASP, et sted der de primrt jobber med spiseforstyrrelser. Noe jeg ihvertfall ikke vil! En ting er jobbe med det annenhver uke hos psykologen, men skulle bo p et slik senter, det nekter jeg. S da fler jeg jo at vi ikke kommer noen vei.

  • 5

    Misforsttt

    De siste to ukene har jeg hatt en del kontakt med akutt-teamet og min psykolog, og jeg har vrt p et mte med overlege og psykolog. Alt dette har jeg gjort for f en innleggelse s raskt som mulig. Det har virkelig tatt p og tmt meg for krefter, og jeg var nesten sikker p at jeg skulle f en innleggelse p grunnlag av hvor vanskelig jeg faktisk har det. Men jeg har kanskje ikke klart forklare godt nok hvor mye jeg trenger det n, og hvordan situasjonen er. For n fr jeg beskjed om at det kanskje ikke blir noen innleggelse, at jeg allerede har ftt ett avslag p den frste sknaden som ble lagt inn for noen uker siden. Jeg skjnner det bare ikke, og jeg mistenker at sknader ikke har blitt skrevet godt nok, eller noe i den duren. Hvis de hadde visst hvor vondt jeg har det, s tror jeg at jeg hadde ftt innleggelse p dagen. Jeg har ogs prvd f en akutt innleggelse, men da hadde de ikke plass til meg. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjre.

    Jeg skjnner at det fortsatt er en liten mulighet for at jeg fr en innleggelse og at jeg m holde hpet oppe, for det har tross alt blitt lagt til flere dokumenter om hvordan situasjonen er n, at det er krise. Men det er veldig vanskelig for meg ikke vite noen ting om jeg fr det eller ikke. Jeg har jo pakket sekken og vrt klar for dette i 2 uker.


    Jeg er lei for at det har blitt s mange innlegg om innleggelse og alt som har fulgt med det i det siste. Men det blir bare slik nr det tar opp s mye energi, tanker og tid i livet mitt akkurat n. S jeg hper dere holder ut med meg

  • 2

    Lange dager

    Dagene virker lengre enn vanlig. Timene gr saktere enn de pleier. Dagene handler bare om komme seg igjennom til den neste, jeg teller timer til jeg kan spise middag, og etter det teller jeg igjen, til jeg kan legge meg til sove. Jeg fler meg s til bry, at jeg bare er en byrde for de rundt meg, at jeg drar dem ned i mrket med meg. Jeg syns s synd p min gode kjreste som m holde ut med alt dette hver eneste dag, og som m ha alt dette ansvaret. Ansvaret om trste meg og sttte meg igjennom hele dagen, og ansvaret for holde meg i live. Det skal ikke vre snn. Jeg skulle s gjerne nske at jeg kunne ftt en innleggelse raskere, snn at han fikk slippe dette, at han kan f en pause til tenke kun p seg selv.


    Jeg fler meg s mislykket. Alt ved meg er negativt. Alt jeg sier og gjr er feil. Jeg kommer aldri til lykkes med noe. Jeg vil s gjerne kunne f det bedre og bli mer glad i meg selv igjen. Det er s vondt bli lei seg hver gang jeg ser meg i speilet, og fle at alt ved meg er stygt og ekkelt. Det skal ikke vre snn. Dette m ta slutt. Ingen fortjener ha det snn. Det gjr meg s vondt vite at mange andre ogs har det p samme mte. Altfor mange.



    Et lite dikt jeg skrev den 21. mars 2012


    N sitter jeg hjemme, alene og ganske nede.
    Tenker mye p livet, og skulle nske lykken var tilstede.
    Tilgi meg for dette skriveriet, men i denne stund er det vondt leve.

    Jeg fler meg liten og er redd for hva fremtiden bringer,
    Heldigvis har jeg en god kopp te i mine hender.
    En ting er jeg sikker p da,
    Og det er at det er lykken jeg vil ha.

    N har jeg satt p musikk og kjenner flelsene strmme p,
    Trene kommer - herregud som jeg savner glede n.
    Ikke misforst, for dette diktet letter mitt hjerte.
    Endelig tmmes sakte min smerte.

  • 3

    Snn kan det g

    I gr var ikke livet s lett leve. Det endte med at vi mtte ringe til Akutt-teamet som de har her i omrdet vi bor for prve f en innleggelse. Da fortalte de at vi mtte vente p at sknaden som allerede l inne skulle bli behandlet, men s tror jeg at han vi snakket med leste begrunnelsen for innleggelsen og litt i min journal, for han ringte tilbake kort tid etterp og sa at jeg hadde ftt time for snakke om innleggelse i dag klokka 9. Vi skulle snakke om nr jeg evt. skulle innlegges.

    S i dag tidlig reiste vi p mte. Det var et veldig skremmende og vanskelig mte, for nr jeg kom fram s sto det ikke mindre enn tre personer (!) og ventet p meg. Og alle tre skulle stille meg sprsml og hre hva jeg hadde si. Mtet varte i ca en time, og jeg prvde virkelig svare s godt jeg kunne og forklare hvordan situasjonen er n. Jeg trodde at de skulle forst meg, hva jeg ville jobbe med og hvor viktig det er at jeg fr en rask innleggelse, men jeg kom ut derifra med et svar som gjr meg ganske oppgitt. For det frste s kunne jeg ikke f en innleggelse fr i neste uke, og det er forsvidt greit selvom jeg ble skuffa, for jeg vet at de gjr sitt beste osv. Men det andre de sa, det gjr at jeg nesten ikke fr lyst til legge meg inn i det hele tatt. De mente at hvis jeg skulle ha noen sjanse for bli bedre, s mtte jeg jobbe med spiseforstyrrelsen fremover, ogs mens jeg var der, og det er jeg ikke klar for i det hele tatt! Jeg er ikke klar for gi slipp p den. Og det hrtes nesten ut som at vi skulle jobbe med det enten jeg ville eller ikke. Og vi mtte snakke med psykologen om at jeg m jobbe med det hos henne ogs. S ikke vet jeg hvordan dette kommer til g.. De hrte jo ikke p det som var viktig for meg.

    Selvom jeg ikke liker det de sa p mtet s har jeg tenkt ta imot innleggelsen alts. Jeg vet hvor mye jeg trenger det.


    Etter mtet bestemte vi oss for prve ringe akutt-teamet p nytt for prve f en akutt innleggelse, for vi trodde at det kunne g raskere. Men fra dem fikk vi beskjed om at alle sengene var opptatt, at de ikke hadde plass til meg. De hadde en plass til meg da, men det var p den avdelingen for de som er alvorlig psykisk syke, og de mente at det ikke ville bli en god opplevelse for meg, noe jeg er enig i.

    S her sitter jeg. Redd og skuffa, og lurer p hva jeg skal gjre n. P en eller annen mte m jeg klare holde ut dagene fram til innleggelsen, og det kommer til bli hardt. Hver dag kommer til bli en kamp. Men jeg er ndt til klare det, og prve s godt jeg kan. Jeg hper bare at jeg fr en innleggelse i det hele tatt.

  • 10

    En dag om gangen

    N som livet er vanskelig prver jeg ta en dag om gangen, ikke tenke s langt fremover. Jeg m ta det med ro, og ta vare p meg og mine nrmeste, slik at det ikke blir for mye av det vonde for noen av oss.

    I dag har jeg planene klare. Frst skal jeg ta en treningskt, for det sies vre veldig bra nr man er deprimert, og jeg har merket at det har hjulpet meg f en liten pause fra alle vonde tankene. Etter det skal jeg til legen, har en del viktige ting ta opp med henne, s jeg hper hun forstr meg og kan hjelpe meg. Etter det skal jeg se hvordan formen er. Hvis jeg blir veldig drlig og fr det veldig vondt, s skal vi ringe et akutt-team de har her i Oslo, som kan hjelpe meg med f en innleggelse. Det kan kanskje vre lurt vre fre var, ringe med en gang etter legetimen slik at jeg slipper f det helt jvlig fr jeg fr lagt meg inn. Jeg vet jo ikke hvor lang tid det tar f en innleggelse, s jeg tror jeg satser p det siste.


    Sekken er pakket med klr, bker og alt det andre jeg trenger, og str klar i gangen til jeg skal legges inn. Jeg begynner se litt frem mot det n, f en pause og kunne jobbe med meg selv, f den sttten og hjelpen jeg trenger dgnet rundt. Treningen skal jeg prve f til fortsette med, p et eller annet vis, men det finner vi nok ut av. Og jeg hper virkelig det er en lreit plass jeg skal til, at det er like bra der som psykologen og legen min sier. Jeg hper ogs at de kan tilpasse oppholdet litt til meg, og gjre det mulig for meg holde ut der en stund. En ting som helt klart gjr det lettere er at kjresten har lovet beske meg hver dag, han skal ta med seg Minna ogs, s jeg slipper savne dem altfor mye. Det kommer nok til bli ganske vanskelig i starten, sove alene, st opp alene og generelt klare meg uten dem. Men som sagt s blir det litt lettere nr de skal beske meg s ofte som de fr til.

    En dag om gangen. Sakte men sikkert skal jeg klare komme meg igjennom dette. Time for time.

  • 7

    Jeg orker snart ikke mer

    Denne "tilstanden" jeg er i n og har vrt en stund har trt veldig p psyken min. Jeg har mistet hpet, og troen p at ting kommer til bli bedre. Dette er nesten uutholdelig. Jeg gr brer p en stor klump i magen av vonde flelser hele tiden, som bare vokser seg strre for hver dag som gr. Jeg har det s jvlig at jeg skriker og synker sammen p gulvet i grt. Jeg har mistet den lille kontrollen jeg hadde over livet mitt, n har jeg ikke kontroll over noen ting. Ikke kroppen, ikke over hva jeg sier eller gjr, ikke rutinene mine. Jeg har ikke lenger noen ting av det som gjorde at jeg klarte holde hodet over vannet. Det fles som om jeg drukner, at jeg ikke fr puste. Det er s vondt at det fles som om jeg kan d av psykisk smerte nr som helst, men jeg vet egentlig at det ikke kommer til skje. Hele livet mitt er bare kaos. P innsiden er alt bare kaos.

    Jeg trenger hjelp n. Det kan ikke fortsette slik, det klarer jeg ikke. Jeg holder snart ikke ut lenger.


    Det fles veldig ut som dette er min egen feil, at det er min egen feil at ting har blitt s ille, men jeg vet at det ikke er det. Jeg har ikke gjort noe galt. Jeg fortjener ikke ha det slik som dette. Jeg prvde bare hre p noen i helsesektoren som ga meg medisiner som skulle vre bra for meg, men det var etter at jeg startet p den at dette helvete startet, og det har bare fortsatt bli verre og verre med tiden som har gtt. Jeg har selvflgelig sluttet p medisinen, men ting har ikke blitt normale igjen. Ting skulle egentlig bli det etter at medisinen var ute av kroppen, og det har jeg gtt ventet p i 1,5 mned n uten at det har blitt noe bedre. Jeg har ventet og ventet, prvd holde motet oppe, men n har alt hpet blitt brukt opp. Jeg tror at det aldri kommer til bli bedre, n som jeg har ventet i tilsammen 3 mneder. Dere skjnner vel at det er veldig lang tid? Ihvertfall for meg som var srbar i utgangspunktet. Det er s fryktelig srt tenke p, for fr dette startet, s hadde jeg det helt ok, da gikk ting egentlig helt greit, ihvertfall nr man sammenligner med hvordan ting er n. Jeg er s sint over hele situasjonen som jeg har havnet i. At jeg var s dum som sa ja, det skulle jeg aldri gjort, men jeg kunne ikke vite. Jeg prvde stole p denne personen, men h*n tok ikke det jeg sa p alvor, og det gjr at jeg ikke kan stole p denne personen noe mer.

    Jeg klarer snart ikke mer. Vr s snill la meg bli bedre igjen snart. La denne situasjonen lse seg og alt bli normalt igjen. Jeg klarer ikke mer.

  • 5

    Helt jvlig

    Jeg m bare innse det. Jeg trenger en innleggelse n. Dette trer p helsa mi, og ikke minst p kjresten min og lille Minna. Jeg kan ikke la de mtte vre med p dette lenger, det er ikke deres ansvar ta vare p meg nr jeg har det s flt, og nr jeg trenger s mye sttte og hjelp.


    Og jeg som trodde at bunnen var ndd, men det hadde jeg visst ikke. Ikke fr n. N er jeg ndt til ta imot all den hjelpen jeg kan f for komme meg igjennom dette. Tenk at et tall kan delegge s mye. Det var iallefall det som fikk snballen til rulle. Jeg skulle aldri hrt p psykologen da hun overtalte meg til begynne p den dumme medisinen, det var den som gjorde at vekta begynte g feil vei, og det var da dette helvete startet. Det hres kanskje rart ut at noe s lite kan bety s mye, men slik er det faktisk vre spiseforstyrret. Ihvertfall er det slik for meg.

    Jeg hper det ikke er lang ventetid p f en innleggelse. Hvis det er det m jeg ha en akkutt en, og det anbefalte psykologen min meg til ikke f, for det var visst ikke s bra der. Vi fr se hva som skjer. Det er ihvertfall sikkert at noe m skje. Det kan ikke fortsette p denne mten.

  • 9

    Det m vre lov til ombestemme seg

    Jeg har tenkt mye den siste uka p det skulle legge meg inn. Jeg tror det kunne hjulpet meg litt der og da, men ikke p sikt. Det hadde p en mte vrt litt godt med en innleggelse, en liten pause fra hverdagen, men de siste dagene har jeg ftt en vond klump i magen nr jeg har tenkt p det. Jeg orker ikke mte s mange nye mennesker og mtte forholde meg til dem og snakke med dem. Et nytt sted, med regler og rutiner, og det skulle vre borte fra kjresten og Minna, det blir for vondt. Jeg er ogs redd for at jeg bare hadde blitt sittende stirre i veggen, uten noe gjre, at jeg hadde ftt for mye tid til tenke. Jeg vet at jeg kommer med mange unnskyldninger, men jeg mener det m vre lov til ombestemme seg, det sa ihvertfall psykologen at jeg hadde lov til, s da stoler jeg p henne. Det blir ingen innleggelse akkurat n, jeg klarer det bare ikke. Jeg er for sliten og for srbar. Jeg vil prve finne andre metoder for klare komme meg igjennom dette, metoder som gjr at jeg kan vre hjemme og sove i min egen seng.

    Det jeg fler at jeg trenger akkurat n er vre hjemme, det er her jeg fler meg mest trygg i hele verden, i armene til kjresten min. Jeg trenger rutinene mine som gjr at jeg fler jeg har litt kontroll p livet mitt. Jeg trenger ha Minna hos meg, hun er s god og hun passer p meg.


    Jeg er s uendelig sliten og trist, jeg klarer ikke se for meg at dette kommer til g bra, hvordan jeg skal klare holde ut. Men jeg er bare ndt til finne en mte klare det p, og jeg hper jeg kan f hjelp av de jeg er glad i til finne den. Det er nok viktig at jeg prver utfordre angsten min litt, for som Dag ppekte i dag, s har den blitt sterkere n den siste tiden. Og jeg som trodde det ikke gikk ann, at den umulig kunne bli sterkere enn det den var.

    Jeg skal nok klare dette. Beske familien min er en ting jeg har lyst til gjre ganske fort igjen, for jeg klarte ha det litt fint sammen med dem, le og klare vre sosial. Det er s viktig at jeg ikke isolerer meg helt, slik som jeg n er p vei til gjre.


    Forrige gang jeg var innlagt s brukte jeg nesten all min tid p rommet mitt, i denne senga, bortsett fra nr jeg skulle ut ryke og hente meg mat. Det var en veldig trist og vanskelig opplevelse som jeg helst vil klare unng mtte gjre igjen. Jeg har vrt innlagt en del ganger n, og det er ikke en ting jeg vil bruke mer tid av livet mitt p. Det skjnner dere sikkert. Dette skal jeg klare! Jeg har s mye leve for, og jeg kommer aldri til slutte kjempe. Vi fr se hvordan ting blir fremover, om jeg blir bedre eller drligere, hvis det blir drligere n s er jeg nok ndt til legge meg inn, uansett hvor vondt og dumt jeg syns det er.

    Jeg hper dere forstr

  • 0

    Noen ganger m man prve, prve og prve p nytt

    "Where there is desire, there is gonna be a flame. Where there is a flame, someone's bound to get burned. But just because it burns doesn't mean you're gonna die. You gotta get up and try, try, try." - P!ink - Try.

    Nr det stormer som verst p innsiden, det er vanskelig puste, og det er et trykk og en s vond flelse inni deg at det fles ut som om du skal d, da er det viktig holde ut. Holde ut hplsheten og smertene i magen og brystet. Prve puste dypt. Jeg pleier la alt komme, alle trene og alle ordene jeg har inni meg, bare prve f det ut av systemet. Selvom det er veldig vanskelig se det akkurat der og da, s kommer dette ogs til g over, det kommer ikke til vre slik for alltid. Det er s viktig huske p at alle har opp- og nedturer i livet sitt. Det er veldig vanskelig skulle tro p at man skal komme seg igjennom de vonde periodene, men hvis man klarer holde ut, s kommer det etterhvert en opptur. En opptur som det er veldig viktig ta vare p, huske p og fokusere p. Det er de bedre periodene mine som gjr at jeg klarer holde ut dette livet, at jeg kan vite at det kommer til bli bedre!

    Bildet er av meg og lillesster fra i fjor da jeg var innlagt.


    Jeg syns det er veldig vanskelig vite at sykdommene mine og nedturene mine pvirker de rundt meg som jeg er glad i. At det ikke bare er jeg som m holde ut komme meg igjennom det, men ogs dem. Jeg har spesielt drlig samvittighet for det ovenfor kjresten min og hunden min, som m leve med det hver dag. Jeg fr lyst til gjemme meg under dyna bli der helt til jeg fr det bedre, slik at de kan f slippe. Slippe mtte trste og sttte, slippe all hplsheten og alle trene. Slippe se at jeg har det jvlig. Jeg hper at de en dag kan f fri - nr alt blir bedre, nr jeg blir friskere.

    Denne vonde perioden fles det som har holdt p i en evighet. Tiden gr s sakte n som jeg venter p at ting skal bli bedre. Jeg klarer nesten ikke gjre noenting eller dra ut p ting, jeg fr bare lyst til isolere meg her hjemme. Jeg syns det var s utrolig bra at jeg og kjresten min kunne og klarte dra p en liten tur n i helgen. Komme oss litt bort fra alt det vonde hjemme, oppleve litt og vre litt rundt mennesker som jeg er glad i. Jeg m si at det hjalp meg litt, og gjorde at jeg fikk det litt bedre iallefall i helgen, at jeg fikk en liten pause. Det ga meg litt motivasjon til klare holde ut til ting - forhpentligvis - snart blir bedre.

    Og apropos motivasjon. Den har kommet for fullt nr det gjelder treningen, jeg har lyst til komme meg i gang og starte med det s fort som mulig. Jeg tror at det kan vre en ting som jeg kan gjre der jeg kan f ut litt frustrasjon, svette det ut og lpe vekk fra det. Hva tror du? Det hadde jo vrt helt fantastisk. Kanskje hjelper det p svnen ogs at jeg fr brukt kroppen litt mer. Det er helt klart en stor utfordring i forhold til angsten. Det skulle eksponere meg p den mten ute blant mennesker, og jeg er s redd for at de skal le av meg og tenke for seg selv at jeg virkelig gjr det drlig, at jeg er lat og at jeg ikke klarer trene riktig. Teknikk har jo blitt veldig viktig n som treningstrenden har kommet de siste rene. Det virker som alle kan det, og at man er helt utenfor hvis man ikke kan det. Slik fles det i hvert fall for meg. Men jeg fr prve s godt jeg kan, og kanskje kan jeg f en liten omvisning p de forskjellige apparatene? Det er VELDIG fint for meg at jeg har funnet et billig treningssenter der man kan trene nr man vil p dgnet, ogs om natten, og det er akkurat det jeg har tenkt til gjre. For kanskje er det mindre folk der da ? Det er lov hpe :-)

    Jeg setter s utrolig pris p alle kommentarene og fine ordene som dere legger igjen til meg ♥ Mtte bare f sagt det enda en gang.

  • 8

    INNLEGGELSE

    I dag hadde jeg time hos psykologen, og ettersom hun ba meg tenke p om jeg ville ha en innleggelse forrige time, s snakket jeg og kjresten sammen om det i gr. Da kom vi fram til at vi skal skrive en sknad og se hva som skjer etterhvert. Jeg tenker at det kan vre lurt med en innleggelse n bde fordi jeg er s sliten og jeg trenger en liten pause til samle krefter, men ogs fordi jeg fler at jeg drar kjresten veldig ned nr jeg gr hjemme sammen med han n som jeg er s deprimert. Jeg fler meg veldig til bry, og det er ikke s lett. Jeg trenger mye omsorg og sttte nr jeg har det slik, og jeg fler det blir for mye kreve det av kjresten dag ut og dag inn. Jeg kan g fra ha det ok, til plutselig f veldig tanker fylt av angst og fortvilelse p veldig kort tid. Da snur situasjonen seg helt, og jeg blir helt delagt og fortvilet, jeg aner ikke hvor jeg skal gjre av meg eller hva jeg skal gjre med meg selv. Noen ganger synker jeg bare ned p gulvet av utmattelse, det blir for mange flelser som herjer i kroppen til klare bre min egen vekt. Jeg har grtt mye den siste uken, grtt for fortiden min og grtt for fremtiden min. Det er s urettferdig, livet er s urettferdig.


    Nr jeg er s langt nede s mister ting mening, nesten ingenting betyr noe lenger. Jeg klarer ikke le p ekte, og jeg m presse frem et smil eller en latter. Jeg fler jeg m prve holde flelsene mine inni meg, slik at de rundt meg ikke gr helt lei av meg. Jeg fler meg s mislykket, og jeg tenker at familien og kjresten m vre ganske skuffet over meg, selvom jeg prver hre p dem nr de sier det motsatte. Jeg prver virkelig tenke p de positive tingene i livet mitt, men n som jeg har ndd bunnen s klarer jeg det ikke. Det virker umulig. Jeg vrir og vrenger omtrent alt til det negative, det er jeg visstnok veldig flink til. S da er jeg ihvertfall flink til noe :-)

    Hvis det blir en innleggelse og jeg ikke fr kalde ftter i siste sekund - nr jeg str der med sekken pakka og klar til dra - s blir det kanskje en plass til meg allerede fr helgen, men da tror jeg at jeg skal vre veldig heldig. Jeg har bde lyst og ikke lyst til dra. Jeg har ikke lyst fordi jeg gruer meg til vre borte fra Dag og Minna, skulle sove alene og ligge i mrket helt alene med tankene mine, jeg er ogs redd for at jeg skal kjede meg s mye at jeg bruker all energien og tiden til sitte tenke negative tanker. Ogs er det selvflgelig veldig vanskelig med s mange ukjente mennesker samlet p ett sted nr jeg er s srbar. S det er mange ting tenke p, og jeg m nok kanskje lage meg en liste med for og imot for f bestemt meg for hva jeg vil gjre.

    Det at jeg kanskje takker ja til en innleggelse ser jeg p som et godt tegn, at jeg tar imot hjelp, at jeg ikke har gitt helt opp. Ogs m jeg si som jeg har sagt s mange ganger fr - at jeg er s heldig ha kjresten min og lille Minna ved min side, som sttter meg og trster meg n som jeg trenger det. Tusen takk for det

  • 3

    Tiden str stille

    Tiden gr s uendelig sakte. Ingenting skjer, samtidig skjer det s utrolig mye. Det er s mange avtaler dra til, og s mye ansvar. Tiden gr s sakte, samtidig som at dagene raser forbi. Jeg ser p og leser om alle menneskene som er s travle, farter rundt og klarer gjre s mye p en gang. Det har jeg ingen energi til. Jeg er s utrolig sliten, men det er s vanskelig slappe av, for tankene og kaoset i hodet roer seg aldri ned. Om natten fr jeg heller ikke slappet av, for da delegger marerittene, og jeg vkner opp svett og redd. Dagene handler om klare komme seg til den neste, holde ut alle timene og minuttene hver dag. Livet er veldig vanskelig n, og det er vanskelig klare beholde hpet og motivasjonen.


    I gr natt prvde kjresten overtale meg til bli med p legevakten, s ille var det, men jeg klarte ikke, orket ikke. Det er s vanskelig sette ord p flelsene, har ingen energi til tenke ordentlig. Vi tok oss en biltur istedet, og det hjalp litt og det var godt bare fokusere p veien mens vi pratet sammen. Det gjelder finne tingene som kan hjelpe i slike situasjoner, selvom det kan vre ganske vanskelig. I dag var det time hos psykologen, og jeg hpte veldig p at hun kunne si de riktige tingene klare og berolige meg litt. Men slik gikk det ikke. Jeg kom ut derifra med mer angst enn da jeg kom inn. Hun var irritert p meg og streng med meg, og det var noe jeg absolutt ikke trengte akkurat n. Jeg flte at jeg har gjort alt galt, at jeg ikke klarer gjre noenting riktig. At jeg er mislykket. Hun ville at vi skulle ske om en innleggelse, s det ble planlagt og bedre for meg enn en akutt, jeg sa jeg skulle tenke p det til mandag da jeg har neste time hos henne.


    Jeg klarer ikke sette opp en fasade late som at ting er bedre enn de egentlig er. Ihvertfall ikke i dag. Men jeg skal prve jobbe med det, slik at det ikke blir bare negativ stemning her p bloggen. Noen dager klarer jeg ikke annet enn vre pen og rlig, for bloggen er tross alt til for meg, og for at jeg skal f utlp for flelser og tanker. Men jeg vil ogs si tusen takk for alle de fine kommentarene jeg har ftt den siste tiden, det varmer hjertet mitt.

    Jeg har akkurat sovet litt til meditasjonsmusikk, det var veldig godt, for samle krefter etter den slitsomme timen p sykehuset i gr og timen i dag. Jeg trengte det n, egentlig burde jeg prve g noen turer av og til ogs, men det har jeg ikke energi til akkurat n. Det blir nok bedre etterhvert, for ting kan ikke bli verre enn de er n, og det er det p en mte litt fint tenke p, at det bare kan g oppover.

    - God helg -

  • 2

    IT'S OKEY, NOT TO BE OKEY

    Jeg str ser p speilbildet av meg selv i speilet. Hvorfor gjr jeg egentlig dette mot meg selv? Jeg holder p miste grepet p meg selv, jeg vet ikke hva jeg skal gjre. Hvorfor sulter jeg meg selv? Hvorfor straffer jeg meg selv med pfre meg selv smerte? Har jeg egentlig fortjent dette her? Har jeg fortjent vre deprimert og ha en sterk angst gnagende i magen? Hvorfor skal jeg lide p grunn av at et annet menneske valgte sre meg og delegge meg i fortiden? Er det min skyld at det skjedde? Jeg har tenkt fram og tilbake p disse sprsmlene lenge, men jeg kommer ikke fram til et svar. Kanskje det ikke finnes et svar, men at jeg m slutte ta det utover meg selv. Men det er en veldig lang vei g, med mange kamper kjempe hver eneste dag, og det kommer til koste. Jeg vet egentlig at det ikke er mine feil alt dette, at jeg sliter psykisk, det er et resultat av mange handlinger i fortiden. Blant annet at jeg ble mobbet p ungdomsskolen, at jeg har blitt sret av en av de som sto meg nrmest som jeg stolte p. Jeg sier til meg selv at det m vre slik, for hvis jeg begynner tenke at det er min egen feil igjen, slik som jeg var helt sikker p at det var for noen r siden, s kommer jeg til bli helt delagt. Men innerst inne s vet jeg at det ikke er min egen feil at jeg sliter s mye som jeg gjr i dag. Alle psykologene jeg har hatt har ogs vrt enige med meg i dette. Det er godt f bekreftelse p det av noen som kan faget.

    It's okey, not to be okey.


    Det fles som om jo mer jeg jobber med hvordan jeg har det i behandlingen, jo verre blir jeg. Men s er det ogs noen som sier at man blir verre fr det blir bedre, s jeg vet ikke hva jeg skal tro lenger. For hvis det er slik det er, s tar det jvlig lang tid fr det blir bedre. Og hvis det er snn, hvor mye verre skal man egentlig bli fr det skal begynne bli bedre igjen? Nei.. Jeg har nok mistet troen p at jeg noen gang kommer til bli bedre, friskere. Og det er s trist at det er snn.

    Det er s viktig at jeg ikke kommer til det steget at jeg vil gi opp alt sammen, men jeg merker at det ikke er s mange skritt igjen dit. Hpet svinner med tiden, og motivasjonen til fortsette kjempe varer ikke for alltid. Heldigvis har jeg et legeteam og en utrolig omtenksom kjreste rundt meg. Og heldigvis klarer jeg fortelle kjresten min hvordan jeg har det nr jeg har det som verst, slik at han eventuelt kan ordne en innleggelse for meg. Vi snakket om dette p den forrige legetimen min, at jeg mtte ringe med en gang jeg fr slike tanker. Men jeg vil ikke bli innlagt, det hadde jo vrt godt f rmme bort fra verden i noen uker og samle krefter til fortsette, men jeg er livredd for miste den lille kontrollen som jeg fler at jeg har. Alle rutinene mine kommer til bli borte, og jeg vet ikke om jeg klarer det akkurat n. Men m jeg, s m jeg. Vi fr se hvordan de neste ukene blir. Kanskje alt det vonde, alle vonde tankene og den mrke skyen som henger over meg kan bli littegrann bedre snart. Jeg hper virkelig det. Det m det!


    Selvom jeg har mistet troen p at alt kommer til bli bedre, s har heldigvis kjresten og familien min den fortsatt. Jeg tror de er livredde for at jeg kommer til ha det slik resten av livet, og jeg tror det hadde vrt veldig vanskelig for dem. S for deres skyld og for min egen skyld, s hper jeg virkelig at jeg ikke ender opp like syk i fremtiden. Men mest sannsynlig s kan det bare bli bedre, det finnes en grense for hvor langt ned man kan synke, og hvor dypt det er til bunnen.

    Smting kan velte klossene jeg har bygd opp over lang tid, men jeg SKAL klare bygge de opp igjen, til et stort og hyt trn.

  • 2

    Hplst

    I det siste har ting bare gtt nedover, og enda litt nedover. Tanta mi og det at jeg tok restylane er omtrent de eneste bra tingene som har skjedd meg p flere uker. Og kjresten min og hunden min da selvflgelig. Jeg m ikke glemme de tingene som faktisk er bra. Det er veldig viktig, slik at jeg kan klare holde ut. Jeg hper virkelig, virkelig at livet begynner smile litt til meg igjen snart, jeg trenger virkelig det. Jeg tror ting blir bedre igjen da ting begynner stabilisere seg litt igjen. Det er s kjedelig ikke ha noe glede seg til, og nr ting jeg gleder meg til ikke blir s bra som jeg hadde tenkt. Det bli skuffa. Men jeg tror hstfesten som vi skal p hos naboen til helga blir bra da, og at det blir like fint som jeg hper. Det var jo veldig moro og koselig forrige gang!

    Det er s slitsomt vre deprimert. De som ikke har opplevd det selv, kjent det p kroppen, aner ikke og klarer ikke se for seg hvor forferdelig det er. Det miste livslysten og gnisten, nr alt blir et ork, ingenting gir mening lenger.. det er s jvlig, og ingen fortjener mtte g igjennom det. Jeg er s heldig ha mennesker rundt meg som bryr seg om meg, og som tar vare p meg. Nr jeg har det som verst s klarer de dra meg opp fra den mrke dalen, gi livet mitt mening igjen. Jeg fr lysten til holde ut for dem, og for lille Minna. Jeg fortjener ha det bra!


    Her om dagen fikk jeg en kommentar her som sa at jeg burde legge ned bloggen, at alt jeg skrev bare var depressivt og negativt. Det var veldig vondt f en slik kommentar, men jeg er ikke enig i det den personen skrev. Den sa ogs at grunnen til at jeg burde legge ned bloggen var fordi jeg m slutte tenke p det negative, og fokusere p bli bedre. Men jeg kan ikke bare slutte tenke p hvordan min psykiske helse er, det klarer jeg ikke, for det er noe som ligger der hele tiden, som jeg kjenner veldig godt p kroppen, og da er det ikke s lett bare skulle "slutte fokusere p det". I tillegg s syns jeg ikke at bloggen bare er negativ, og jeg prver ikke la bloggen bli det. Det er viktig for meg kunne klare skrive positive innlegg ogs. Jeg syns det er veldig trist at noen kan skrive slike ting, og i tillegg skulle vre anonym, at de ikke tr st for det de skriver. Jeg har lurt veldig p hvem det er som skrev det, og jeg skulle nske at jeg kunne f vite det, men det fr jeg nok aldri. I starten tok jeg det veldig tungt, men etter ha snakket med kjresten og den snille tanta mi, s ble det litt bedre. Jeg m jo f velge selv om jeg vil legge ned bloggen eller ikke, og det er jo noe jeg ikke er interresert i gjre i det hele tatt. Som jeg har skrevet fr, s syns jeg bloggen er en fin hobby, og den er noe jeg bruker mye tid p og har lagt ned mye jobb i, rett og slett fordi den betyr mye for meg. S jeg tenker at hvis noen mener at jeg burde legge ned bloggen, s burde de heller bare slutte komme innom for lese det jeg skriver. Beklager at jeg slettet kommentaren, men jeg ble s opprrt, og jeg var redd for at andre skulle si seg enig i den kommentaren, det ville blitt for vanskelig for meg takle. Snn er det med den saken.

    N er det p tide med litt middag. Jeg er s sulten at det kjennes ut som om jeg skal besvime. Vi var akkurat p butikken og handlet litt, og da m jeg ha sett full ut slik som jeg sjangla, kjrte inn i ting og skalv. Haha. Hadde nesten lyst til si det til dem, "jeg er ikke full alts, bare veldig sulten!". Men det hadde jo blitt litt for komisk.

  • 4

    Nr angsten tar meg

    I gr orket jeg ikke skrive noe, og det er litt godt ha en dag innimellom der jeg tar en pause fra bloggen. Det skal vre morsomt skrive innlegg, det er viktig for meg ikke gjre det fordi jeg fler jeg m. Jeg har vrt s utrolig sliten og kvalm siden i gr, og da de vonde tankene kom for fult, s klarte jeg ikke noe annet enn legge meg i senga. Grten kom endelig, og kjresten kom og holdt rundt meg og trstet meg. Det var p en mte veldig godt f lettet litt p trykket, men det ble etterhvert litt skummelt ogs. Jeg fikk et ganske kraftig angst anfall, l og ristet og hadde kramper en liten stund. Det var vanskelig puste, jeg hadde ikke kontroll over kroppen min. Men det gikk bra, og det ga seg etterhvert, selvom det fltes ut som om jeg l der i en evighet. Da jeg s p klokka da jeg kom meg opp fra senga hadde det gtt to timer som jeg brukte p grte og snakke ut. Jeg tror anfallet var et resultat av at vonde flelser har blitt lagret opp over lang tid, og jeg har ikke ftt grtt skikkelig ut p en lang stund. Det blir slik nr man setter p seg et smil og later som om alt gr fint. Sier det til meg selv og de rundt meg, for prve lure meg selv til tro at det er snn. Men det gr ikke ann i lengden, og jeg tror jeg m bli flinkere til snakke ut om hvordan jeg har det, slik at det ikke lagrer seg opp som en stor klump i brystet.

    Det skjedde ogs en fin ting i gr. Jeg og Dag spilte et dataspill sammen med tanta mi og gubben hennes, og det var veldig moro. De er s snille og morsomme mennesker, og jeg hper virkelig at vi kan bli bedre kjent etterhvert. Kanskje kan vi dra beske de en dag, hvis de vil ha besk av oss da selvflgelig :-) Og ja, jeg har en liten nerd inni meg. Jeg m si at det lftet dagen min veldig opp, og jeg er s takknemlig for at de ville ta seg tid til oss ♥



    I dag skal jeg ta det rolig og f slappet litt av. Benke meg i sofaen med en god bok, og bare fordype meg i den. Jeg har startet p boken hvis jeg forsvinner, ser du meg da? av Kristine Getz for tredje gang. Bde fordi den er veldig bra, men ogs fordi bker om spiseforstyrrelser interesserer meg veldig. Jeg har tre bker til om det temaet, som jeg ogs har plyd meg gjennom mange ganger. Jeg gr liksom aldri lei. Jeg vet ikke helt om det er bra eller drlig at jeg leser slike bker, men det er ihvertfall fint kunne lese om at de klarer bli friskere p slutten av boka, at til og med de som har hatt sykdommen i mye strre grad enn meg har klart komme seg ut av det. Det gir er lite hp, selvom jeg m innrmme at jeg ikke er klar til gi opp sykdommen selv enda. Det har blitt en stor del av meg og mitt liv, og anoreksiens stemme har et for stort grep om meg enda til at jeg klarer ta opp kampen mot den.

    Jeg vet ikke hva mer jeg kan skrive om. Motivasjonen til skrive blir druknet av alt det vonde og at jeg er s sliten hele tiden, men jeg prver skrive nr jeg har energi til det og noe skrive om. Livet mitt er jo ikke s veldig interresant, og det ville vrt veldig kjedelig om jeg skulle skrevet om at jeg har gjort det samme nesten hver dag. Jeg har to ting jeg m f prve f gjort snart da, nappe bryn og klippe hr, hret mitt har jo blitt s langt at det nesten begynner bli for langt. Det hadde ogs vrt godt med en forandring n. Jeg tenkte at jeg skulle farge hret mitt rosa denne gangen. Neida, jeg skal selvflgelig ikke det, og det kommer jeg aldri til gjre heller.

    N er det p tide finne fram boka og en kanne med kaffe. Jeg hper dere fr en fin dag

  • 15

    DARK VS LIGHT

    Nr man har det som mrkest er det viktig prve huske p de positive og gode tingene man har i livet. Jeg vet at det ikke alltid er s lett, men kanskje det gr ann skrive det ned p en lapp, som man kan ta frem for huske de tingene nr man er trist og lei seg? Kanskje har man en snill og god kjreste, et nydelig kjledyr, en familie som er glad i deg, et fint og trygt sted bo, en hobby man liker holde p med og som gir deg masse glede, en god helse... Listen er lang, og jeg har ihvertfall tenkt skrive meg en slik liste - for som dere vet har jeg mange dager der jeg har det ekstra vanskelig, og da klarer jeg ikke helt huske p de fine tingene jeg faktisk har i livet mitt, og da er det fint kunne ta frem en slik pminnelse. Det tar ikke lang tid skrive ned noen punkter p lappen, og man kan finne den fram senere hvis man kommer p flere ting man vil legge til p listen. Hva tror dere om det?





    Nr du har det mrkt trist, s husk p at dette ogs kommer til g over. Det finnes lys i tunellen, det gjelder bare finne veien dit.

    Jeg sender gode tanker til alle dere der ute som sliter og har det vanskelig.

    - ♥ -

  • 4

    Det som en gang ble kalt min verste fiende, har n blitt mitt fyrtrn.

    Jeg har skrevet et innlegg om dette tidligere, selvom dette kommer til bli litt annerledes, det kan dere lese - HER -

    Jeg er s fryktelig sliten og lei av livet, jeg skulle nske jeg kunne f slippe ha det slik som jeg har det. Men jeg vil ikke d, jeg vil leve og oppleve. Kroppen min har ingen energi, hodet mitt er kaotisk og mrkt i sinnet, og det er i slike tider som jeg finner tilbake til min beste venn, anoreksien. Nr livet mitt blir for vanskelig takle, s blir anoreksien en mte f tilbake kontrollen p. En overlevelsesteknikk, som noen kanskje ser p som en drlig teknikk, men jeg klarer ikke bry meg. Jeg vil bare vre i fred og f holde p som jeg vil - er ting som sykdommen kan f meg til si og mene.


    Fr s jeg p spiseforstyrrelsen som bde en god og en drlig venn, fordi den dela s mye i livet mitt og tok ifra meg mange r som jeg kunne hatt det bra i. Men n har den blitt til noe helt annet. En redning i mrket, kontroll. Selvom det fortsatt delegger mye i livet mitt og er en del av grunnen til at det er vanskelig, s fles det ut som jeg trenger den. Eller kanskje det ogs er noe som anoreksien fr meg til tenke og tro p. Jeg vil ha hjelp med bli kvitt angsten, og jeg vil slippe vre s fryktelig deprimert, men akkurat spiseforstyrrelsen fr ingen ta ifra meg. Jeg vil ikke jobbe med det i behandlingen, for det blir for skummelt, for srt og vanskelig. Jeg er ikke klar til gi slipp p den, og jeg vet ikke om jeg noensinne kommer til bli det, den er en s stor del av livet mitt.Anoreksien hjelper meg til klare takle livet, og jeg vet ikke engang hvem jeg er uten den lenger.

    Jeg har slitt med den sykdommen siden jeg var omtrent 15 r, s det begynner bli en stund n. Selvom jeg har perioder der jeg blir innlagt og legger p meg, s ligger den alltid der venter p meg, lokker meg tilbake til den med fine ord om at alt kommer til ordne seg bare jeg gjr som sykdommen sier. "Bare jeg blir tynn s kommer alt til bli bra, da kommer alt til ordne seg, jeg kommer til bli lykkelig og vellykket" - er noen av tingene den fr meg til tro p. Men jeg vet jo innerst inne at dette ikke er sant. Hvis jeg blir s tynn og skrpelig som jeg har vrt flere ganger fr, s ender det bare med at jeg blir enda mer deprimert og fr enda mer angst, og at jeg blir innlagt. Og det handler jo ikke bare om meg heller, for tenk p hvordan familien min og kjresten min m ha det oppi alt dette. De sier de er bekymret, og jeg tror de skulle nske slippe se at jeg har det snn. Stakkars kjresten blir hver eneste dag bombadert av sprsml om jeg ser feit ut, om jeg har spist for mye, om han tror det gr bra om jeg spiser middag i dag, osv. Og hver dag sier han det samme. Nei, du ser ikke feit ut. Nei, du har ikke spist for mye. Ja, det gr bra at du spiser. Nei, du kommer ikke til legge p deg. Det m vre utrolig slitsomt og irriterende mtte hre de samme sprsmlene hver dag, og mtte trste meg hver eneste dag etter at jeg har veid meg. Unnskyld kjresten min, for at du m oppleve det.



    Men det fles veldig som om det er for sent for meg, jeg kan ikke reddes. Jeg er allerede p full vei tilbake til dit jeg var, selvom det kanskje ikke ser slik ut p utsiden av meg akkurat n, s er det allerede slik inni meg. Jeg har egentlig alltid vrt i det sporet, jeg har alltid higet og prvd gjre alt for lykkes med bli "tynn nok", og jeg har blitt helt fra meg i de periodene jeg har lagt p meg. Hodet mitt har blitt okkupert, og hver enste time av dagen bruker jeg til tenke p mat, kalorier og vekt. Noen ganger drmmer jeg ogs om mat om natten, s det tar opp veldig mye av tiden min. Av livet mitt. Jeg teller hele tiden ned timene til jeg fr lov til spise igjen, til de faste tidspunktene hver dag. Tenk at jeg bruker det dyrebare livet mitt opp p noe s forferdelig. Tenk at et tall p vekta skal bety alt, absolutt alt for hvordan jeg har det. Hver eneste dag m jeg opp p den dumme vekta, og hver eneste dag blir jeg skuffa. Enten s har jeg ikke gtt ned noe, eller s har jeg ikke gtt ned nok. Anoreksien blir aldri fornyd, men allikevel klamrer jeg meg til den. Jeg vet ikke hvordan jeg skal f sagt hva jeg tenker om det.

    Det er s urettferdig. Det er s undvendig. Det er s skummelt.


  • 0

    Det er hp

    Utredning og behandling hos psykolog krever mye krefter og stjeler mye energi, jeg blir alltid s sliten bare av komme dit, og sitter holder p sovne under hele timen. Rart at det er slik egentlig. Men behandlingen er absolutt verdt det! Legen min sier at psykologen min er veldig flink, og det tror jeg p. De psykologene jeg har hatt tidligere har ikke klart hjelpe meg s mye, men det holdt meg iallefall i live den gang. Legen min er ogs flink fler meg, hun er omsorgsfull, enkel pne seg for og snakke med. Jeg fler jeg har et godt team rundt meg n, og jeg stoler p at de gjr deres beste for hjelpe meg. De pusher meg akkurat nok, men det skjnner nr de skal stoppe, s jeg ikke trekker meg helt unna. Snart skal jeg ogs f ernringsfysiolog, som kan hjelpe meg med kosten og hjelpe meg f i meg alle vitaminene om mineralene jeg trenger. Hun tar iflge psykologen min hensyn til hva jeg klarer spise av matvarer, og som hun sa "s setter hun ikke opp kjttkaker i feit saus". S det hres lovende ut. Jeg kommer ikke til utvide kosten min eller ke p kaloriene, jeg er veldig bestemt p akkurat det, jeg er ikke klar for det. Men det kommer til bli fint ha noen snakke med om mat og kostholdet mitt.



    Jeg tror og hper veldig at de p Vindern kan hjelpe meg! Jeg vil s gjerne bli bedre. Jeg orker ikke og klarer ikke ha det slik som jeg har det n mye lenger. Jeg vil ha en kt livskvalitet. For yeblikket isolerer jeg meg litt hjemme, og drar sjeldent ut p noe annet enn til timene mine og til butikken, innimellom p apoteket selvom jeg hater akkurat det. Men det er jo noe jeg bare m gjre. Jeg vil kunne dra p cafetur, til kjpesenter og titte i butikker, rusle rundt i Oslo by og bli bedre kjent. Jeg vil kunne klare dra p besk til de jeg er glad i, spesielt til mamma og fostermoren min, men jeg er s redd for at de skal presse meg til spise mat, ogs at jeg skal bli fristet til spise mer enn jeg pleier. Men jeg har bestemt meg for at ilpet av de to neste mnedene s SKAL jeg klare beske de to, uansett hvor vanskelig det blir, for jeg savner de s fryktelig masse.

    Det er kanskje hp for meg, selvom jeg er i en mrk og trist periode akkurat n, s har jeg fortsatt hpet

  • 2

    Det leve med en spiseforstyrrelse

    I dette innlegget tenkte jeg si litt om hvordan det er for meg ha en spiseforstyrrelse, og hvordan det pvirker livet mitt. Det kommer til vre vanskelig for meg skulle vre s rlig om det, og jeg hper dere leser med respekt. Hvis dere har sprsml angende sykdommen er det bare sprre i vei i kommentarfeltet, s skal jeg prve svare s godt jeg kan

    Jeg sliter med anoreksi og har gjort det i over 5 r n. Det er en lang vei skulle bli frisk fra en spiseforstyrrelse, men jeg er ikke "klar" for ta opp den kampen enda. Jeg vil liksom ikke bli frisk, for anoreksien er den eneste kontrollen jeg fler at jeg har over mitt eget liv. Og hvem er jeg egentlig uten den? Jeg har slitt s lenge n, at jeg ikke klarer se for meg et liv uten det. Det blir for ukjent og skummelt. Selvom jeg ikke har et nske om bli frisk, s skulle jeg nske at jeg aldri fikk sykdommen i utgangspunket. Jeg ser noen ganger for meg hvordan livet mitt ville vrt uten det, og fantaserer om utdanning, jobb, hus og familie. Jeg har egentlig et stort nske om f barn, men jeg vet ikke om jeg er i stand til f det, og jeg er redd for at jeg har delagt muligheten for det ved bryte ned kroppen min. Jeg har vrt s tynn at jeg mtte legges inn p sykehuset, for legen min var s bekymret for meg. Da jeg skulle mle blodtrykket var armen min s fryktelig tynn at det ikke gikk, s da mtte jeg bruke den mleren de bruker p sm barn.


    I de periodene jeg har veid spass lite, s har jeg sovet utrolig drlig. Jeg har mye vondt i kroppen. Uansett hvilken stilling jeg prver ligge i s gjr det vondt ett eller annet sted. Jeg fryser hele tiden, fr bl hender og ftter, fordi kroppen m spare p ressursene og kan ikke kaste de bort p disse kroppsdelene. Og nr man nr en veldig lav vekt, s er det noe som skjer i hjernen. Bildet du ser i speilet stemmer ikke, fordi du har ftt et forvrengt bilde av deg selv. Uansett hvor lite du veier s er det aldri lite nok, du blir aldri fornyd. Sult og metthetsflelsen har tatt natta for lenge siden, og man mister egenskapen til vre sikker p hvor mye og hvor ofte man skal spise. Det er vanlig f angst og bli deprimert nr man veier veldig lite. Nr man ikke spiser nok, s fr man lite eller ingen energi, og man mister muligheten til leve et godt liv.

    Mange som sliter med spiseforstyrrelser er faktisk normalvektige. S det er viktig ikke dmme folk etter utseendet, for selvom det ikke ser slik ut fra utsiden, s kan det vre store problemer med mat og kropp p innsiden av et menneske.

    Uansett hvor lite jeg spiser, s blir det aldri lite nok. Egentlig burde jeg klare meg helt uten mat, for jeg fortjener det jo ikke. Men hvis jeg ikke spiser s fr jeg heller ikke leve for oppleve det jeg jobber s hardt for. Derfor m jeg spise litt. Og egentlig, s har jeg lyst p mat hele tiden. Jeg tenker konstant p mat, hele dagen, og jeg teller ned timene til neste mltid. Det er det livet mitt handler om, det neste mltidet. Og nr jeg har spist mitt siste mltid for dagen, s vil jeg bare legge meg fortest mulig, slik at det raskest mulig kan bli det neste mltidet. Jeg klarer rlig talt ikke skjnner hvorfor noen kan NSKE SEG en spiseforstyrrelse. At de tror det er en enkel vei til bli tynn. Men som dere ser, s er det alt annet enn enkelt. Jeg kunne ha skrevet side opp og side ned om dette temaet, men det koster meg s mye energi tenke p det, og det er vanskelig skulle utlevere meg i en s stor grad. Jeg hper dere forstr.

    Bde hverdag og hytider er veldig vanskelig for meg, spesielt hvis jeg feirer hytider hos noen og det forventes at jeg skal spise like mye som de andre. Da fler jeg at jeg mister kontrollen, og ender opp med bruke dagen p desperat telle kalorier. Og da har jeg ingen tid igjen til kose meg og bare nyte. Det er vanskelig spise sammen med andre, for jeg er enten redd for at de skal synes jeg er en gris som spiser s "mye" som jeg gjr, eller s er jeg redd for at de skal legge merke til eller si noe om at jeg spiser for lite. Det gr bra spise foran kjresten min, for han er jeg veldig trygg p, han er min aller nrmeste som vet alle mine dypeste hemmeligheter.
    Nr jeg trr p vekta, som jeg gjr hver eneste morgen, s bestemmer tallet hvordan dagen min blir. Mindre enn i gr betyr en grei dag. Det samme tallet som i gr betyr en vond dag. Og hvis tallet er hyere enn i gr betyr en helt forferdelig dag, som starter med panikk, desperasjon, trer og hyperventilering.

    Og selvom jeg har s mye negativt skrive om sykdommen, s klarer jeg ikke fri meg fra anoreksiens klr. Jeg vil ikke bli frisk, jeg vil vre sykest mulig, en god anorektiker. Det er den eneste mten jeg fler meg vellykket p. Det er trist at det er slik, men jeg kan ikke noe for det. Jeg tror jeg fikk denne sykdommen fordi noen var vonde mot meg i barndommen. Hva som skjedde vil jeg ikke g inn p. Men alle psykologene jeg har hatt sier at det er mest sannsynlig derfor jeg sliter spass som jeg gjr i dag, med alt sammen som jeg har i bagasjen. Jeg aner ikke hvor mange timer jeg har brukt hos leger eller psykologer, men jeg vet at det begynner bli mange, og mest sannsynlig er det mange timer igjen som jeg m igjennom.

    S vr s snill, hvis du har tanker om at du ikke er tynn nok eller bra nok, s stemmer de ikke. Du er god nok og fin nok akkurat slik du er! Husk p det. Og ALDRI, ALDRI start klusse med maten. Det er ikke verdt det.

  • 2

    TANKEKAOS

    Jeg kjenner p meg at dette blir et flelsesladd innlegg, men jeg er litt desperat akkurat n. Jeg hper det kommer til hjelpe litt f skrevet ned tankene mine.

    Det er s vondt ikke klare grte. Jeg m finne nye mter f ut flelsene som lagres i kroppen, og lette p trykket innvendig. Jeg blir desperat og redd, for jeg vet at hvis jeg ikke fr kanalisert de vonde flelsene, s kommer jeg til g p en skikkelig smell snart. Bloggen er en slags kanal, men jeg klarer ikke helt kjenne p gleden som den skaper. Jeg blir aldri fornyd med det jeg skriver eller bildene jeg legger ut. Jeg fler meg s mislykket.

    Jeg kjenner at jeg har blitt mer deprimert de siste ukene. Jeg str p kanten til stupet. Noen skritt nrmere, s kommer jeg til falle ned til bunnen. Kanskje jeg trenger den innleggelsen som legen spurte om jeg trengte. Jeg har prvd s lenge n og holde hodet over vannet, og ikke synke til bunnen. Kanskje jeg kunne trengt en liten pause fra alt sammen, en pause fra kaoset og alt ansvaret. Nr jeg har det som verst er det vanskelig finne motivasjon og energi til klare alt som blir forventet av meg. Det sminke meg og ta p meg klr jeg fler meg fin i koster s mye energi at jeg ikke orker det. Og hva er vitsen? Det meste blir vanskelig for meg nr jeg er s langt nede. Alt blir et ork, bortsett fra noen f ting hvis jeg har nok energi til det, og hvis jeg har en relativt bra dag. Det mte opp til alle avtaler er vanskelig. For meg er det slik at jeg m virkelig motivere meg selv for klare dra dit, og som oftest er det de 317 kronene som gjr at jeg drar. Og det er s dumt at det slik, for bare jeg kommer meg dit s er det veldig godt f snakket om det som er vanskelig, og veien videre. Det er godt fle p sttten og omsorgen jeg fr hos legen og psykologen min.



    Nr familie og bekjente spr hvordan jeg har det, s tar jeg p meg masken og gjemmer jeg meg bak den. Jeg sier nesten alltid at det gr bra. Det er dumt, for jeg tror det hadde vrt godt kunne ske sttte hos de som bryr seg om meg. Ogs det bare kunne dele med noen tror jeg kunne hjulpet. Men s er det slik at jeg ikke vil vre til bry. Jeg orker ikke hre p den samme reglen som kommer hver gang. Om at det er bare gjre snn og slik, og tenke mer positivt, s ordner alt seg og ting blir bedre. For det er ikke s lett! Da tenker jeg at "de skulle bare visst hvor hardt jeg har prvd gjre de tingene, og mange andre ting, uten at det har hjulpet meg noe". Men jeg m si at der er bloggen veldig fin ha. Bde fordi jeg fr delt med noen hvordan jeg har det, og jeg fr s mange fine kommentarer og opplftende ord. Bloggen gjr ogs at familien min fr vite hvordan jeg egentlig har det, s jeg slipper fortelle det direkte til dem. Selvom det kanskje er en enkel lsning for slippe unna det i lengden.

    En dag kommer jeg nok til enden av tunnelen og ser lyset. Slutten p all sykdom og alt det vonde. Jeg hper innderlig det, at jeg slipper ha det snn her resten av livet mitt. Men det er slik det fles som akurat n, at det er slik det kommer til bli. Men vr s snill, la meg f slippe det. Jeg vil s gjerne ha muligheten til smile og le, oppleve ting, reise og det klare vre litt spontan i hverdagen og bare finne p ting som jeg har lyst til gjre. Men angsten gjr at jeg ikke klarer det. Det blir for skummelt. Jeg har ikke energi til det. Det er slitsomt ha det vanskelig. Man blir slapp og sliten av det. Det ha det slik, det unner jeg ikke min verste fiende engang. Ingen fortjener ha det slik, og jeg blir s trist av tenke p hvor mange som egentlig sliter og har det vanskelig.

    En dag er det min tur

  • 6

    SUSHI OG LEGETUR

    I dag har vi vrt litt rundt omkring, fra den ene butikken til den andre. Vi rakk innom Rema 1000, Kiwi, Vinmonopolet og Apoteket. Det er nemlig ingen butikken i nromrdet her som har alt vi (jeg) trenger av varer og ting. S da m vi litt rundt omkring. Men det gjr egentlig ingenting, for vi handler alltid inn for en hel uke av gangen, s da slipper vi reise p butikken noe mer ilpet av uka. Det er bde smart og konomisk. I starten er det vanskelig, hvis man er vandt til kunne reise nr man vil i uka for hente smting man fr lyst p. Men det handler rett og slett om planlegging, og det kjenne seg selv og vanene sine. Vi for eksempel, lager en plan for hver dag i en hel uke, om hva vi skal ha til middag. Da kan vi handle inn deretter. Vi gjr mest dette for min del, da spiseforstyrrelsen trenger ha mest mulig kontroll, og vil da vite hva jeg kommer til putte i meg til middag. Men jeg liker ogs ha det slik, selvom jeg m legge til at vi ikke alltid flger planen 100%. Det skal vre lov til ha lyst p noe annet den dagen, eller ombestemme seg :-)

    Men iallefall. Vi endte opp med en veldig enkel lsning i dag, da vi begge er litt smsyke og slitne. S da ble det sushi! Jeg syns det er godt, men jeg spiser det ikke s ofte. For jeg takler egentlig ikke r fisk eller kjtt. Ogs er det mange ting jeg syns er bedre enn sushi. Jeg tror den beste maten jeg kan f er helstekt kalkun p nyttrsaften, med alt det deilige tilbehret. Nam! Hva er din yndlingrett ?



    Jeg var ogs hos legen i dag, og det bde s og hrtes ut som hun ble bekymret over det jeg sa. Hun spurte meg om hvordan jeg har det, og da hadde jeg ikke sjangs til klare finne ord for beskrive hvordan det er. Hvor jvlig det er n. S da svarte jeg bare "vet ikke". Hun spurte meg om en del andre ting ogs, og jeg svarte s godt og rlig som jeg klarte. Legen min er s snill og god. Hun tar seg tid til snakke med meg om det som er viktig for meg, og hun er veldig lett snakke med og pne seg for. Det jeg syns var mest vanskelig med timen var nr hun spurte meg om jeg trodde jeg trengte en innleggelse. Det var ikke vanskelig fordi jeg er redd for bli innlagt uten min vilje. Det var vanskelig fordi jeg ikke vet om jeg burde takke ja eller nei. P en mte hadde det vrt veldig godt f en pause fra alt sammen, og ha noen som passer p meg hele tiden. Men samtidig s vil jeg jo helst vre hjemme sammen med Dag og Minna, for hvordan skal jeg klare meg uten dem ? Jeg er avhengig av de to :-) Ogs er jeg selvflgelig redd for miste kontrollen. Jeg er litt sta, jeg vil gjre som jeg selv vil. Og det er noen ting jeg er avhengig av ha hver dag, som kaffe, ryk, saft uten sukker, sukkerfrie drops og internett. Jeg er veldig redd for at de nekter meg ha de tingene med meg hvis jeg blir innlagt.

    Men vi fr se. Hvis jeg kjenner at behovet for en innleggelse ker, s kommer jeg til si ifra og takke ja til det. For jeg vil ikke d, ikke egentlig. Det er vanskelig vre en fare for seg selv og sitt eget liv, det har jeg dessverre opplevd fr, men denne gangen kjenner jeg at det er annerledes. Jeg har lyst til leve!

  • 2

    Tvangstanker. Sykdommen bestemmer.

    Mange som er psykisk syke opplever ha forskjellige "stemmer" i hodet som forteller dem ting. Det er ikke slik at jeg "hrer stemmer", jeg vet at det er min egen stemme og mine egne tanker. Men det er sykdommen som snakker til meg. Det kan vre blandt annet angsten eller spiseforstyrrelsens stemme. Slik er det ihvertfall for meg, det er de som fr meg til tenke vonde tanker. De rakker ned p meg, og forteller meg ting som ikke er sant. Men de sier det s mange ganger, at til slutt begynner jeg tro p dem. De sier at jeg M gjre forskjellige ting, ellers kommer alt til g galt, at jeg kommer til miste kontrollen hvis jeg ikke hrer p dem. Nr jeg har veldig angst sier de til meg at jeg kommer til d, at n kommer vi til krsje bilen, hvis jeg gr ute alene nr det er mrkt kommer noen til angripe meg, hvis jeg ikke har spist noe fr jeg skal til butikken s kommer jeg til besvime, osv. N kommer det til skje noe forferdelig. Men for meg, s er det spiseforstyrrelsens stemme som er sterkest. Den roper til meg hvis jeg gjr noe som den ikke liker, eller hvis jeg ikke har vrt "flink nok". Spiser jeg for mye sier den at jeg m trene for gjre det godt igjen, gr ikke vektpila i den retningen den vil, eller ikke fort nok nedover, s blir den sint. Da m jeg straffe meg selv. Og slik fortsetter det i det uendelige. Gjr jeg noe feil s skriker den til meg. Dden gir meg sterke og vonde psykiske flelser i kroppen, mens den terroriserer meg med den ene jvlige glosen etter den andre. Det gjr s vondt. Og nesten uansett hva jeg gjr, s er det feil eller ikke bra nok. Stemmene begrenser meg og livet mitt veldig, og det er s urettferdig. Det blir nrmest en form for tvang.



    Forhpentligvis blir det annerledes nr jeg en gang blir friskere. Det hadde vrt godt kunne tenkt bare mine egne tanker, "friske Noras" tanker og ikke tanker som sykdommen skaper. N som jeg er s deprimert, s tenker jeg helt rlig at jeg aldri kommer til bli frisk. At det bare kan g en vei, og det er nedover. At jeg kommer til bli drligere. Jeg hper jo inderlig at det ikke sant, men hva som er sant eller ikke vil vel tiden vise meg. Alle har troen p meg, og alle forventer at jeg skal bli frisk. De forventet vel egentlig at jeg skulle blitt bedre for lenge siden. Men n har det uheldigvis vrt slik at nr den ene lidelsen har blitt litt bedre, s kommer de andre lidelsene og tar over. De tar over for hverandre, overlapper hverandre, slik at jeg aldri skal f lov til bare ha et normalt og godt liv. I de siste rene s er den perioden jeg var p Rhodos som har vrt best, og det var selvom jeg slet med angst og maten da jeg var der ogs. Men p en mte flte jeg meg bedre enn jeg har gjort s lenge jeg kan huske tilbake.

    En dag skal jeg f lov til fle meg lykkelig og frisk.

  • 4

    Surr i systemet

    I dag fikk jeg en skikkelig drlig start p dagen. Det blir nok en vanskelig dag i dag. Klump i brystet og magen, angsten river meg i filler innvendig. Depresjonen, som har kommet tydeligere frem i det siste, sniker seg sakte tilbake inn i livet mitt igjen. Jeg merker det godt. Jeg blir tung i kroppen og hodet, orker ingenting. En mrk sky henger over meg, og gjr sinnet mitt mrkt og trist. Det dra ut av huset blir nesten et umulig prosjekt, det blir for vanskelig og for slitsomt. Jeg fr lyst til isolere meg, og flykte vekk fra den vonde og skumle verden. Spiseforstyrrelsen er hovedgrunnen til at de fleste dagene blir s vonde som dette. Nr tallet p vekta ikke viser det jeg vil at den skal vise, men helt det motsatte, da raser verden min sammen og dagen blir helt delagt.

    Det irriterer meg at jeg ikke klarer komme meg til psykologen i dag, for selvom jeg har frikort, s m jeg betale for de timene jeg ikke mter opp til. 317 kroner, fordi jeg er for drlig til dra. Det er etter min mening veldig urettferdig. Det er jo derfor jeg drar dit, fordi psyken min ikke er bra, ogs skal de utnytte det ved ta betalt for at jeg ikke klarer komme. Jada. Og jeg fr s drlig samvittighet for at jeg ikke klarer dra. Det blir som kaste penger i do. Jeg burde og skulle egentlig ha dratt dit. Men jeg prver ikke tenke for mye p det, slik som med de fleste andre ting ogs. Nyhetene orker jeg ikke se p, for det er jo s mye elendighet i verden. Jeg klarer ikke mtte tenke p og vre lei meg for det i tillegg til alt det andre. Jeg m ta en dag om gangen, ellers blir det for mye, og jeg blir stressa av alt jeg har gjre fremover. Selvom det ikke er s mye, s bruker jeg mye krefter p grue meg til det lille jeg skal ut p. Legetimer, psykologtimer og sykehus turer. Det er det jeg m bruke livet mitt p. Hvorfor kan de ikke bare la meg vre i fred!

    Jeg m prve tenke p de positive tingene jeg har i livet mitt. Det er bare det at jeg er s redd for miste det fine jeg har, jeg er nesten sikker p at det kommer til skje. For hvem orker bruke tiden sin p meg? Fine, lille Minna vil vel ikke forlate meg? Den snille og gode kjresten min? Familien min? De vil vel ikke forlate meg? Jeg orker ikke tenke p det. Jeg blir sint p meg selv som i det hele tatt tenker slike tanker.




    Det er skikkelig surr i systemet mitt i dag. Et farlig virus, som innfiltrerer de gode filene jeg har lagret, som jeg har jobbet s hardt og lenge for opprette. Jeg m prve st imot. Jeg m finne p ting, sette opp en stappfull timeplan for dagen, slik at det ikke blir mer tid til tenke. Det er s fryktelig vondt ha det slik som jeg har det n. Og jeg hper dere skjnner hvor vanskelig det er slite psykisk. For vi som gjr det sitter faktisk ikke bare p rumpa i sofaen og "nyter livet" mens NAV kaster penger etter oss. Slik er det absolutt ikke. Vi m kjempe en hard kamp hver eneste dag for klare holde hodet over vannet, og ikke synke til bunnen. Noen dager er heldigvis bedre enn de andre, og det er de dagene vi lever for. Slik er det iallefall for meg.

    Takk til dere som orket lese hele dette negative innlegget. Det er egentlig ikke meningen plage dere lesere med slike innlegg som dette. Jeg gjr det for meg selv, prver tmme systemet for vonde tanker og drlig humr. Og jeg fler det hjelper, selvom det er i en liten grad. Men alle monner drar. En dag skal alt bli bedre, og jeg skal f lov til leve livet og fle meg lykkelig. Det er jeg sikker p. Iallefall nesten.

    Kom gjerne med forslag til hva jeg kan fylle inn i timeplanen min for dagen, slik at jeg slipper bruke s mye tid til tenke vonde tanker

  • 6

    M masken vre p?

    La oss snakke litt om det med ta p seg en maske. Det er s enkelt for andre si til oss som er psykisk syke at vi bare skal skjerpe oss, eller at det er bare gjre snn og slik, s ordner alt seg. At det p en mte er som om vi velger selv om vi vil ha det slik eller ikke. Men slik er det absolutt ikke! Hvis man kunne sett p utsiden at en person har psykiske plager, hadde det da vrt enklere og skjnt hvor vanskelig det egentlig er? For har man brukket benet, er skadet, syk eller lam, s er dette noe man ser. Man ser det utvendig. Men p en person som sliter innvendig, s er det ikke s lett se eller skjnne hvordan den personen har det. Ihvertfall ikke om personen tar p seg masken sin. Derfor mener jeg at man kan ikke dmme folk ut i fra dette, for det kan vre like vanskelig slite psykisk som fysisk. Det kan faktisk vre enda vanskeligere, spr du meg.

    Har man diabetes tar man spryter, har man influensa fr man medisiner, og har man brukket benet fr man gips og krykker. S enkelt er det ikke med psykiske lidelser. Ja, man kan f medisiner for forskjellige ting, men det eneste dette gjr er dempe symptomene p den egentlige grunnen til at man sliter. Angst, depresjon eller spiseforstyrrelse er ofte kun et symptom p noe som ligger under. Og det er derfor det er s vanskelig komme seg ut av sykdommen, fordi man m virkelig grave dypt og lenge for komme fram til den egentlige grunnen, og klare bearbeide det som har skjedd.





    Masken blir en trygghet, som passer p deg og verner om deg. Det er i alle fall slik det kan fles, mens sannheten er at den er med p og skjule hvordan man egentlig har det. Du fr ikke vist andre hvordan du har det, og da mister de muligheten til kunne vre der for deg og sttte deg. Men det er ikke lett skulle kaste masken man gjemmer seg bak, for som sagt blir det en trygghet som skjuler hemmeligheten din. Det kan vre veldig skummelt skulle "tre fram" og si hvordan man virkelig har det.




    Mange som sliter psykisk fler at de m ta p seg en maske, for skjule hvordan de har det, og det kan vre mange forskjellige grunner til det. Det kan vre hvis man ikke vil bekymre de man bryr seg om, som venner, kjresten eller familien. Eller det kan vre nr man blogger, og man merker at leserne ikke bare vil lese om hvor mrkt og trist livet ditt er. Det kan kanskje hres litt teit ut, men man fler at man m p med masken, for kunne holde p leserne sine. At det ikke skal g i den samme deprimerte tralten, for si det p den mten. Jeg vet ikke om det er flere som har det p denne mten. P en mte fr jeg lyst til lage meg en perfekt fasade p bloggen, s den kanskje blir litt mer interessant lese, slik som de fleste toppbloggerne gjr. Men p en annen mte s vil jeg ikke det, for da blir ikke det jeg skriver rlig. Og jeg vil ikke lure leserne mine til tro at livet mitt er perfekt. Det tror jeg ingens liv er, selvom mange prver f folk til tro det. Det er p ingen mte meningen vre frekk. Det er noe jeg faktisk lurer p : Hva slags blogg liker du best lese? En ekte og rlig en som for eksempel Maren Vik sin, eller en med en perfekt fasade som Fotballfrue sin?


    Noen ble kanskje overrasket da jeg startet virkelig vre rlig her p bloggen. Da jeg startet skrive om hvordan jeg har det og hva jeg sliter med. Fram til da flte jeg at jeg mtte skjule problemene mine, s folk ikke skulle se ned p meg eller prve unng meg. Det er veldig vanskelig skulle fortelle andre hvordan man egentlig har det, og derfor er det dessverre mange som velger heller ta p seg en maske enn mtte dele dette med andre. Jeg fler jeg har kommet ganske langt n som jeg klarer fortelle hvordan jeg har det. Litt av det iallefall, for jeg tar ogs p meg masken av og til, for det kan noen ganger vre enklere enn ikke gjre det. Eller det kan ganske enkelt vre godt av og til.

    Dette ble et rart og rotete innlegg. Men hva s egentlig? Jeg har ftt delt det jeg hadde p hjertet, og det var veldig godt. Hper dere alle har ftt en fin start p uken

  • 2

    Mrket

    Jeg vet ikke hvordan jeg skal f forklart hvordan jeg har det akkurat n. Det er helt forferdelig. Det har skjedd noe den siste uken, hva det er vil jeg ikke g inn p, men jeg vet ikke hvordan jeg skal takle flelsene det bringer med seg. Det fles som om jeg har ftt et hardt slag i hodet, og s ett i magen. Det blir vanskelig puste, og etterhvert begynner jeg hyperventilere. Halsen snrer seg sammen, og det fles som om jeg blir kvalt. S kommer trene. Store, salte trer, som ikke vil slutte renne nedover kinnene mine. Jeg vet ikke hva jeg skal gjre for komme meg igjennom dette, eller hvor jeg skal gjre av meg. Jeg har lyst til er grave meg ned under dyna, og ikke komme ut fr verden blir overkommelig leve i igjen. Jeg fr lyst til sl hodet i veggen og kaste ting rundt meg. Egentlig har jeg aller mest lyst til bare ende alt sammen, og d ifra all denne smerten, men samtidig s kan jeg ikke det. Jeg kan ikke. Bde fordi jeg egentlig har veldig lyst til leve, leve til jeg blir gammel og gr. Men ogs fordi jeg har et stort ansvar. Jeg m ta vare p lille Minna. Jeg vil ikke forlate henne alene i denne store, skumle verden.

    Jeg har tatt meg to ryk for prve gjre ting bedre, og jeg har satt p fin musikk for prve roe meg ned. Musikken har hjulpet meg igjennom mrke tider fr. Det hjelper meg f tmt meg for alle trene jeg har lagret opp den siste tiden. Ogs skriver jeg dette innlegget, for f tmt meg litt for flelser og tanker. Det hjelper skrive, som jeg har sagt fr, s er det f skrevet ned tankene mine en slags terapi. S derfor gjr jeg det n, n som jeg trenger det mest. Men jeg m beklage at det ble s mrkt og negativt. Heldigvis har jeg lille Minna og den snille, omtenksomme og forstelsesfulle kjresten min. Som har vrt der for meg s mange ganger fr, og hjulpet meg igjennom tunge stunder.

    Jeg har troen og hpet p at jeg skal komme meg igjennom dette ogs, og jeg har prvd fikse p det som fikses kan, for ordne opp i denne situasjonen. S forhpentligvis ordner det seg ilpet av s kort tid som mulig. Takk for at dere holder ut med meg, og alt det vonde som jeg deler med dere her p bloggen.

  • 1

    Tanker. Og heia veganere!

    I det siste har vi startet se p Mot i brstet! Det er morsomt det. Og det er jo s artig se klr farger , teknologiog, og alt det andre de hadde p 90-tallet. Og Nils, Karl og Henry er jo s gode. Har dere sett p Mot i brstet?

    Men det jeg hadde tenkt til skrive litt om i dag, er hvordan det er g til psykolog for meg. Det er kanskje ikke s lett se for seg hvordan det er mtte g til en psykolog eller psykiater en eller flere ganger i uka, fr man har opplevd det selv. Det er hardt arbeid og veldig slitsomt. Det mtte snakke om og starte bearbeide vonde ting tar p bde p kropp og sjel. Jeg har gtt til psykolog i mange r n, det fles ialle fall som mange. Jeg startet opp hos BUP p Lillehammer i tenrene, da jeg slet veldig med depresjon, spiseforstyrrelse og traumer fra barndommen. Det gjr jeg jo forsvidt enda, men jeg har ftt snakket ut om forskjellige ting, og startet bearbeide traumene mine. Men det tar lang tid. Ting tart tid.

    Det g til psykolog er bde godt og vondt. Det er vondt fordi man blir sliten, i drlig humr, det er mange flelser som vekkes, og man m grave i vonde minner. For eksempel om man har angst, blir man presset til gjre ting man syns er vanskelig. Det som er godt med g til psykolog er jo at man fr "lettet litt p trykket" innvendig, man fr tmt seg for frustrasjon, sinne og sorg. Det er en person som bryr seg om deg, som nsker at du skal f det bedre, og som vil prve hjelpe deg med det. En person som lytter, og som veileder deg igjennom vonde tider. Jeg har ogs blitt introdusert for mindfulnes, noe som hjelper meg slappe av og f ro i kroppen. Hvordan det fungerer kan jeg skrive om en annen gang.

    Hvis man sliter psykisk er det veldig godt ha en venn som kan vre der for deg, i gode og vonde tider. Min beste venn, bortsett fra kjresten da, er min lille hund Minna. Hun sttter meg, trster meg og lyser opp dagen min. Hun fr meg til smile, noe som er veldig godt i en ellers gr hverdag.






    I tillegg til alle disse tankene har jeg en foresprsel. Visste dere at i 2008 ble 80 milliarder dyr drept, kun for tilfredsstille kjttlysten i USA !? S foresprselen min er; kunne du tenke deg ha EN kjttfri dag i uka? Det er ikke vanskelig i det hele tatt, for hvis du tenker deg om, er det mange gode matretter som ikke inneholder kjtt. Poenget mitt er at vi delegger jordkloden vr, fordi vi absolutt M ha kjtt hver eneste dag, gjerne i hvert eneste mltid. Bare tenk litt p det, ok ? Jeg er ihvertfall klar til ha kjttfri dag hver sndag heretter. Heia veganere, sier jeg!

  • 2

    Nr angsten blir bedre, kommer de andre plagene fram

    P fredag forrige uke var jeg hos psykologen min for frste gang etter ferien, og da snakket vi om noe som jeg syns var ganske interresant. For n som jeg har begynt p enda en medisin mot den sterke angsten min, s kommer depresjonen og spiseforstyrrelsen tydeligere fram. Da er det viktig at de to ikke tar helt over. Det er viktig prve finne riktig kombinasjon nr det gjelder medisiner, og det er viktig prve kontrollere de to tingene, slik at de ikke "blomstrer videre opp" og blir mye vrre. Jeg husker ikke akkurat hvordan hun sa det, men jeg har n prvd forklare det best mulig, selvom det kanskje ikke er s lett forst hva jeg mener.



    Angsten har faktisk blitt litt bedre etter at jeg startet p medisinen. For fra ikke trre hente posten, eller sitte rett utenfor dra og ryke, s tr jeg n og snakke med naboen og bli med til Sverige p tur. Jeg har nemlig veldig angst for bde kjre bil og sitte p i bil. S jeg syns jeg var flink som klarte og turte sitte p og bli med p en s lang og ukjent kjretur. I bilen fler meg veldig utrygg, og at jeg ikke har noen kontroll over hva som kan skje. Jeg er konstant redd for krsje eller kjre av. Det er jo p en mte en forbedring, for fr, da depresjonen var det som satt sterkest i kroppen, s satt jeg ofte hpet at vi skulle kjre av, slik at jeg kunne f slippe alt sammen og d. Mens n er jeg livredd for d!

    Med maten gr det ikke s bra. Spiseforstyrrelsen har et sterkt grep om halsen p meg, og kontrollerer en stor del av hverdagen min. Jeg vil ikke g s mye innp det, for det er veldig komplisert, og et vanskelig tema for meg snakke om. Men jeg kan jo si at selvtilliten er lav, og selvhatet er ganske stort. Nr jeg ser meg i speilet begynner jeg nesten grte. For i mine yne er jeg s stor og stygg. S jeg prver ligge unna speil. Hvis jeg hadde kunnet ville jeg forandret p ganske mye ved meg selv, bde utseendemessig og p personligheten min. Jeg er for barnslig, uansvarlig, lat, teit, kjedelig og ja.. Jeg orker ikke tenke mer p det. Jeg prver distrahere meg selv fra de vonde tankene mine hele dagen. P natten er det dessverre vanskelig kunne gjre det, og mareritt har jeg ofte. Og det er jo s dumt! For da vkner jeg opp med et trist sinn, og hele dagen er egentlig delagt. Flelsen sitter igjen i kroppen, selvom jeg prver overbevise meg selv om at drmmen ikke betyr noe, og at det ikke er sant. Noen ganger nr jeg vkner, s er jeg ikke sikker p hva som er sant eller ikke, og jeg m ta meg sammen for skjnne at det bare var en drm.

    Huffameg, dette ble et negativt innlegg. Men jeg fikk ihvertfall skrevet ned noen tanker, noe som hjelper meg iallefall litt. Det er jo tross alt en slags terapi skrive, ihvertfall er det slik for meg.

    Varme tanker til alle dere der ute som sliter

  • 4

    En start p noe godt?

    Jeg sitter i sofaen med musikken p full guffe. Noen sanger som har hjulpet meg i vonde tider fr ogs. Who you are - Jessie J og Try - Pink, de er mine favoritter. Skrivelysten kom plutselig, og jeg skal prve skrive litt om hva som skal skje fremover, for det er mye som skal skje, og det er overveldende mye for meg.

    P mandag dro jeg for frste gang p lenge ut helt alene, til psykologen i taxi. Uten kjresten ved min side som sttte og noen gjemme seg bak, noen til svare for meg nr jeg ikke klarer svare p sprsml. Jeg hadde gruet meg i flere dager fr jeg skulle dra, og hadde angst for det ene og det andre, for alle mulige slags ting som kanskje muligens kunne skje p turen, og mennesker jeg mtte forholde meg til helt alene. Tenk om taxisjfren var snakkeglad og forventet at jeg skulle snakke med han? Tenk om vi krasjer og jeg dr? Tenk om jeg m betale for turen denne gangen og jeg ikke har penger til det, selvom jeg aldri har mttet det fr ? Tenk om venterommet er fult, og jeg m sitte sammen med mange andre mennesker? Tenk om jeg ikke klarer si noen ting nr jeg kommer inn til psykologen, og hun tror jeg er gal ? osv. Alt mulig rart gr gjennom tankene mine nr jeg har angst, og det er fryktelig slitsomt. S nr jeg endelig kom fram, like hel heldigvis, s var jeg helt utslitt. Men det viktigste var jo at jeg faktisk klarte det! Jeg dde ikke, og n kan jeg si at jeg klarer ihvertfall EN ting alene!

    Hos psykologen gikk det ganske greit. Ikke s rart nr hun faktisk er en veldig snill og flink dame. Men alt hun sa og alt hun n forventer av meg, det er for meg s mye at jeg fr lyst til grave meg ned under dyna og bli der. Det virker kanskje ikke s mye for andre, men nr man sliter med depresjon, sosial fobi og spiseproblematikk, s har man egentlig nok med klare seg gjennom dagen. Bare det eksistere er vanskelig nok. Men ihvertfall. N, i dag, har jeg startet p en ny medisin som skal roe ned mye av angsten og depresjonen, selvom det tar litt tid og det er mange fle bivirkninger, s skal det visstnok vre verdt det. Og det tror jeg nok det kanskje kan vre ogs. For kan man bare f litt fred fra den helsikkes angsten, s er mye gjort. Man fr mer energi og mer lyst p livet! Det har jeg lyst til f! S det var en ny ting i livet mitt. S er det ogs et par ting til som psykologen ville at jeg skulle starte med. Det ene er utfordre meg selv og angsten en gang om dagen. Som foreksempel dra ut et sted alene ( butikken, cafe, osv), g en tur alene eller spise en ting jeg har angst for. Mlet mitt er at jeg til slutt skal kunne klare ta bilen og dra til butikken for handle alene, men akkurat n virker det helt uoverkommelig. Ting tar tid, lrte jeg en gang, og det er jammen sant, dessverre.

    En annen ting som psykologen vil at jeg skal prve er meditasjon. S jeg har forelpig iallefall lastet ned appen hun ba meg om, og prvd noen korte guidede meditasjoner. Det er ganske behagelig, med en rolig kvinnestemme som sier hva jeg skal gjre eller ikke gjre. S det er vel greit nok det, og mlet her er at jeg skal legge inn en meditasjon om dagen, og prve bruke det fr jeg skal gjre noe jeg gruer meg til for roe meg litt ned.

    Ogs kan jeg fort nevne til slutt at det har vrt snakk om ernringsfysiolig, som jeg pent takket nei til, og et ambulant team som skal hjelpe meg og guide meg gjennom ting jeg har angst for. Rett og slett ve p ulike situasjoner, noe jeg ogs er litt usikker p om jeg vil. Jeg vil ihvertfall ta en ting om gangen, slik at det ikke blir for mye og jeg trekker meg unna alt og alle slik jeg har gjort noen ganger fr.

    Dette er den mest intensive behandlingen jeg har vrt borti, s kanskje det er det som m til for f meg friskere? Hpet er der, og jeg skal prve s godt jeg kan. nsk meg lykke til!

  • 2

    ...

    I cry inside, but smile on the outside... :(

  • 8

    Hvedagen er vanskelig takle

    Med hverdagen kommer mye ansvar som jeg syns er vanskelig takle. Det blir altfor mye. Hele tiden kommer det nye regninger betale, klesvasken hoper seg opp, mat m handles inn, man m vre sosial og komme seg ut av den trygge leiligheten iblandt, mter og psykologtimer m gjennomfres hver uke, leiligheten m vaskes og holdes ren, medisiner m hentes ut p apoteket og de m ogs tas, mltider m lages og spises, hunden m luftes og iblandt kjres p utstillinger, og mye mer. Det blir for meg veldig vanskelig, og mange utfordringer. Det kan sikkert for mange virke enkelt nok, men det er ikke det for alle. Nr man 90% av tiden tenker vonde tanker, bekymrer seg, har angst og er deprimert, s kan det bli for mye ansvar.

    Alene har jeg det vrst, ting gr ganske mye enklere nr for eksempel min mor er med meg ut, eller at min kjreste kommer p besk. Nr jeg er alene kan en enkel handletur p matbutikken vre en utfordring jeg gruer meg til i flere dager, hente ut medisiner er enda vrre. Det er s mye enklere nr man har en person ved sin side, og jeg fr mindre angst sammen med andre. Men selvflgelig ikke hvem som helst, det m vre en jeg stoler p og fler meg trygg sammen med.



    Det fles ofte som om jeg ikke skal klare alt sammen. Jeg som fr var flink til gjre ting med en gang, har n begynt utsette ting, "jeg gjr det i morgen..". Noen ganger fles det som om eneste mulighet er innlegges p dgnenheten her p Lillehammer, for der er alt s trygt og godt. Man trenger ikke tenke p noenting annet enn seg selv og sin egen helse. Det er alltid noen der snakke med, som kommer innom og passer p at man har det bra. Maten blir servert, og alt det andre som hrer med "den virkelige verden" kan vente til man er frisk nok til utskrives. Men s er det dette dumme hodet mitt, som sier til meg at jeg ikke fortjener hjelp, jeg fortjener ha det vondt. Det er vanskelig vite hva jeg skal gjre. Jeg vil s gjerne klare alt selv, men jeg tror ikke det gr denne gangen.

    Helst vil jeg bare rmme. Bort fra alt det vonde, fra alt og alle jeg kjenner. Jeg drmmer om Rhodos, og skulle nske jeg kunne flyttet dit. Kanskje en dag nr ting har falt p plass, nr hodet ikke er s kaotisk. Det er lov drmme.

  • 7

    It's okey not to be okey

    N sitter jeg her p slutten av 17. mai og har det ikke s bra. De siste dagene, og den siste tiden,har vrt vanskelige p grunn av ting jeg ikke vil snakke om med noen, for det er noe som jeg m ordne opp i selv og som er min egen feil. Grunnen til at dette problemet startet var ikke min feil, det var noen andre sin feil,men det er jeg som m st i det og klare leve med det. Akkurat n klarer jeg ikke det. Jeg m ordne opp i det jeg og andrehar rotet til, slik at jeg kan klare leve igjen. Jeg kan rlig si at det er og har vrt s vanskelig at jeg har hatt lyst til bare legge meg ned forsvinne ned i et svart hull, men dessverre er jeg for viljesterk og har for mye hp til klare det. Men det er vel egentlig en positiv ting, og ikke noe jeg skal si dessverre til. Musikken, Minnaog folkene rundt meg er det som klarer holde meg i live, og det virker kanskje litt rart at jeg skriver dette her akkurat n, ettersom jeg har klart holde en fin maske i det siste, og klart svare "ja, jeg har det bra" da noen har spurt. Men jeg har det ikke s bra, ikke egentlig.

    Andre positive ting som jeg hari livet mitt er kaffe, nttegodtog ryken. Det er kanskje ikke s bra skrive, men det er sant.








    Jeg har blitt alene ogs, men det skjnte dere kanskje p det forrige innlegget jeg skrev. Det er vondt og vanskelig,og jvlig ensomt,ikke mer si om det egentlig. Men det medfrer ogs at jeg m flytte fra den fine leiligheten min,s nesten alle de sikre og stabile tingene jeg hadde i livet mitt har blitt borte. Revet bort fra meg, uten at jeg harmulighet til protestere.Bde min sjelevenn og leiligheten min. Selvflgelig har jeg det vanskelig.

    Heldigvis har jeg Minna min, ryken, kaffen og nttene mine.

    Jeg vet ikke helt hva mer jeg skal si, for det blirnesten bare syt og negative tanker, s kanskje det er best ikke si noe mer?

  • 10

    Innlagt, igjen.

    Nr man tror at man har ndd bunnen, helvete, s har manofte ikkedet. Det kan som oftest bli enda litt mer jvlig, helt til man str der og fler seg s hjelpels og redd for fremtiden at man ikke har noen andre valg enn ske hjelp. Slik har det i alle fall vrt for meg de siste dagene, at jeg trengte at noen kunne passe litt p meg. Jeg trengte omsorg. Derfor valgte jeg og enda en gan, p ganske kort tid, ske om f en innleggelse. Jeg var heldigvis s heldig at jeg fikk plass etter bare to dager her p Lillehammer.

    Jeg trenger n i disse dager noen som passer p at jeg ikke skader meg, jeg trenger noen som maser litt p meg slik at jeg fr i meg litt nring, og jeg synes det er s utrolig godt ha noen rundt meg hele tiden som jeg kan snakke med ved behov. Miljterapauter er en fin ting, sku hatt det hjemme i min egen spring!

    En ting som jegsavner og trenger er noen som kan ligge ved siden av meg i senga og holde hardt og lenge rundt meg, slik at jeg kan fle meg helt trygg og ikke s forferdelig ensom. Men n har jeg ikke det lenger. Jeg hverken orker eller klarer utdype det noe mer, og det er ingen vits i det heller. Det er altfor usikkert og vondt alt sammen, og jeg aner ikke hvordan jeg skal klare holde ut dette faenskapet som kalles livet.

    Heldigvis har jeg den fine og gode hunden min Minna i alt dette vonde! Hun er p ferie n mens jeg er innlagt, og jeg tror det kan vre litt bra for henne. Bde fordi det er sosial trening, og fordi hun er ganske avhengig av meg virker det som (meg jeg syns det er ganske fint, for da vet jeg at hun er like glad i meg som jeg er i henne), men ogs fordi det er en annen hund der som hun kan leke med og vre sammen med. Hunden Brek! Minna er faktisk p sin frste utstillingdenne helga, noe som er veldig spennende og nytt for bde henne og meg.

    Jeg savner Minna min veldig masse ♥Og jeg merker ogs at det er veldig godt for meg f skrevet igjen. Det blir nok mer av det i fremtiden!

    God natt ♥

  • 18

    Tiden gr s sakte

    Hei igjen.

    Livet som innlagt er p en mte veldig spesielt. Det er rutiner flge, aktiviteter vre med p, men ogs veldig mye tid skulle fylle. Tankene er mange, om alt fra hvordan livet skal bli, til hvordan det gr med mine kjre som jeg tenker s mye p og savner. Det er vanskelig plutselig skulle vre alene, og selvom det er medpasienter, psykologer, leger og miljterapauter snakke med, s ligger ensomhetsflelsen der allikevel.

    vre borte fra min kjre lille Minna er ikke noe gy, og jeg ringer ofte til min mor for hre hvordan det gr med henne. Heldigvis gr det veldig bra og Minna koser seg med sin nye venn Brek, som er hunden til familien min. Minna har ogs ftt nytt tyggeben og ny lilla sele det str "i'm the boss" p, som hun liker veldig godt! S selvom savnet er stort er det betryggende tenke p at hun trives p ferien sin. Det gjr savnet litt lettere leve med.


    S var det disse rutinene. Man blir vekket p morgenen rundt klokka 8 (hvis det ikke er helg, da fr man sove helt til 9), s er det tid for frokost kl. 8.30-9. Etter frokosten er det morgensamling med litt morgenstrekk i gymsalen, og noen timer senere en annen aktivitet man kan bli med p om man nsker det. S er det tid for lunsj kl 11.30-12 og tidlig middag kl 15. Innimellom er det samlinger med kaffe, prat og litt kaffekos. Kveldsmaten er kl 19, og etter den gr tida for meg raskest. Kanskje fordi jeg er et B-menneske, men ogs fordi at da er dagen snart over, og jeg har klart overleve enda en dag.

    Kaffe og tevann str alltid fremme, noe som er ganske luksus for meg. Det er ogs hobbyrom her, flere Tv'er med noen kanaler p, data med internett i stua, og rommene er nye og fine. Det er generelt fint her, og folkene som jobber her er veldig snille og gode snakke med. Det er vanskelig f skrevet ned alt, gi dere en god nok beskrivelse p hvordan det er her, men selvflgelig finnes det bde positive og negative ting ved avdelingen. Og alle andre avdelinger.

    Alt i alt er det helt greit vre her, selvom det noen ganger fles som at jeg mister den lille kontrollen/friheten i livet mitt som jeg fler at jeg har. Dumme, kompliserte flelser.. Selvflgelig kan jeg egentlig "gjre akkurat som jeg nsker" og dra hjem akkurat nr jeg vil det, ettersom det er en frivillig innleggelse p en pen avdeling. Men s er det som sagt flelser og ikke logikken som sier det. Jeg mener selv at jeg har vrt flink som i det hele tatt dro hit, og ihvertfall som har klart vre her i spass "mange" dager, for jeg var veldig usikker p om jeg ville dra i det hele tatt.

    S n fr vi se hva dagene fremover vil bringe, og hvor lenge jeg blir her. Uansett s jobber jeg hardt hver eneste dag for f et godt og friskt liv - og jeg SKAL klare det!

  • 4

    Hpls og frustert

    Hej, hej.

    Egentlig har jeg hverken motivasjon eller energi til skrive n, men s har jeg blitt s glad i denne bloggen min og i dere som leser den at jeg gjr det likevel. Tusen takk til dere alle sammen! Jeg har vrt veldig treg med konkurransen som har vrt gende, men i kveld har jeg alts endelig klart kre en vinner av slvkjede. Denne gangen gikk det til beste initiativ. Gratulerer til ★ TONEPUS ★ , jeg kontakter deg p mail og hper du blir fornyd med premien!



    Dagen i gr var den beste dagen p lenge. Alt er ikke alltid like svart, selvom det kan virke slik av det jeg har skriver - noen dager er bedre enn andre. I gr presset jeg meg selv til bli med kjresten til et jorde for st p snowboard, og det var overraskende gy! Dag var en veldig flink lrer, og jeg var overraskende flink. Fikk masse skryt, noe jeg er ganske glad i. S n blir det nok snart en tur til Hafjell eller lignende, hvis snen ligger lenge nok.

    Vi dro ogs p pskebesk til Dags familie i gr, der vi spilte spill og laget knallgod vegetarpizza + salat. Dag er ikke akkurat vegetar kan man si, s han rensket i steketidens mulm og mrke ett eget lite hjrne, fritt for det han kaller "ulumskheter" og byttet det med ost og tomat. Jeg koste meg masse, selvom jeg ble sliten ♥




    De siste dagene har som noen sikkert har skjnt ikke vrt s srlig gode, og dagen i dag har vrt ganske trist den ogs. Det er s vanskelig, for jeg skjnner ikke hvorfor! Eller, jeg skjnner godt hvorfor jeg har det slik, men ikke hvorfor det kommer akkurat n. Kanskje ble det for mye for meg? Prver jeg for hardt skulle vre bra nok, flink nok, pen nok, snill nok, f suksess. .... ? Lista slutter aldri, for akkurat n fler jeg meg ikke bra nok uansett hvor jeg befinner meg, uansett hva jeg gjr, eller uansett hvordan jeg gjr det. Jeg lister meg p t hev rundt, med skuldrene i taket og humret p gulvet. Jeg vil s veldig gjerne ha det bra, og jeg vil s veldig gjerne vre glad! Jeg starter nesten grte bare jeg tenker p det, for jeg aner ikke hva jeg skal gjre med det eller hvordan jeg skal komme meg opp fra denne dalen. Bunnen. Helvete. Kall det hva dere vil.

    Jeg fler jeg har prvd alt. Jeg har lagt meg tidlig og sttt opp tidlig, og motsatt. Jeg har gtt turer og virkelig prvd f i meg nok og riktig nring, for ja, jeg er klar over at hvis man kke spiser, s blir ikke humret s godt heller. Jeg har prvd omringe meg med mennesker og jeg har prvd vre for meg selv. Jeg har bakt, lest, sett filmer og serier, strikket, pugget naturfag, vrt med Minna og ja.. Dere skjnner. Som sagt fler jeg at jeg har prvd det meste. Det gjr meg s hpls og frustert! Jeg vet ikke hvor jeg skal gjre av meg, og hadde jeg ikke hatt Minna og Dag ville jeg nok sittet og stirret i veggen. Bokstavelig talt.

    Psykologen og jeg har snakket om skalteplanlagte innleggelserden siste tiden. Slik at jeg forhpentligvis skal (skulle) slippe akutte innleggelser. Men n ser det ut som om det kanskje m bli akutt allikevel, for planlagte innleggelser er det ker man m st i for f, og skalt brukerstyr seng tar nok lang tid kanskje, muligens, om hundre r f til. Jeg trenger hjelp. Hvorfor kan de ikke se det!? Hvorfor m det g s langt og s lenge som det har gjort n, fr noe blir tatt skikkelig tak i? S mange r som jeg har vrt i systemet deres, s mange leger jeg har vrt innom, ogs alle turene p legevakta. Jeg har allerede vrt innlagt flere ganger, og jeg har til og med bedt rett ut om hjelp. M jeg ligge halvdd p bakken fremfor de for at de skal se hvordan jeg har det og skjnne alvoret !?!?!?!?! Beklager antallet utropstegn, men jeg synes det er altfordrlig.

    N er jeg tom for ord, atter en gang. Middagen er ogs glemt av, s det er vel greit f unnagjort den snart ogs.Kalkun og blomkl er tingen, sku hatt det i springen. Eller kanskje ikke?







  • 8

    "Ikke ta livet for serist, ingen har overlevd det s langt.."

    Det blir lite skriving om dagen - rett og slett fordi jeg er utslitt. Det er mange ting som er vanskelige n, og jeg blir s frustrert av all denne motstanden. Jeg er s sliten og lei av mtte kjempe med klr og tenner for f en ok dag i resultat, for jeg har faktisk ikke gjort noe galt. Jeg fortjener ha det bra!

    Jeg er meg selv og prver s godt jeg kan, bde i gode og i vonde tider. Jeg er ikke personen som legger meg ned gir opp - kanskje utad / fysisk s kan jeg rulle meg sammen i en ball av grt og virke ganske hpls - men jeg vil selv pst at jeg er bra nok og jobber veldig hardt p det psykiske plan. Hvis ikke hadde jeg ikke kunnet sitte her skrive dette innlegget, for da ville jeg nok vrt dd for flere r siden.

    Jeg starter nesten tenke at jeg sikkert fortjener all driten, ettersom det virker som om negative opplevelser og flelser aldri blir helt borte. Det kommer alltidtilbake. Suget i magen og den stikkende flelsen i brystet, noen ganger blir jeg stiv og nummen i hele kroppen, og det blir vanskelig puste.

    Heldigvis har jeg klart jobbe meg opp en liten mur. Ikke bare av styrke, men ogs av erfaring. Jeg kan dermed erfaringsmessing si at ogs dette kommer til g over - ting kommer til bli bedre. Men du kan ikke vre helt sikker p det, hilsen angsten...



    Egentlig burde jeg vel ikke starte p slike innlegg som dette, for de kan bli s utrolig lange og rotete hvis jeg skal skrive alt jeg vil skrive - som dere kanskje allerede ser - s da velger jeg heller avslutte innlegget her.Samtidig som jeg ikke kanskrive alt jeg vil skrive, av hensyn til dere lesere og til meg selv. Kaotiske tanker og tilstander oppe i hodet mitt!

    Har du ikke hatt angst selv noengang, s skal du holde kjeft om hvordan det fles og hvor ille det er.
    For har du ikke opplevd det selv, s har du ingen forutsetning for vite hva ordet angst egentlig vil si. Det er min mening.

    Jeg nsker alle en s fin kveld som mulig. Jeg skal n krype under teppet i sofaen sammen med Minna, tenne levende lys og sette p unge Mdre, mens pizzaen jeg laget til kjresten fr i dag steker i ovnen. Go' kvll.

  • 4

    Du og jeg og vi to!

    Her kommer noen flere bilder som ble tatt p onsdag, av Minna og meg. Jeg er s uendelig glad og takknemlig for at jeg fr lov til vre Minna sin mamma ♥







    I dag sitter klumpen i magen helt fast, den nekter forsvinne.. Jeg har prvd alt fra ta medisiner, til prve f tankene p andre ting; som se p Unge Mdre, strikke, fokusere p Minna, spille kornett, g tur og vasking. Det er tydeligvis ingenting som vil hjelpe noe srlig i dag, og det er s fryktelig vondt sitte med en konstant dirrende flelse av angst p innsiden av kroppen.

    Iflge angsten min kommer alt til g til helvete, fremtiden min er usikker og skummel, alle kommer til forlate meg fordi jeg er s dum og mislykket som jeg er. Jeg vet med logikken at ting ikke gr til helvete, at jeg ikke kommer til ende opp alene, og alt det andre som min dumme hjerne prver skremme meg med. Kroppen er klar til rmme, den nekter slappe av - ettersom den er helt sikker p at noe vondt snart kommer til skje.

    Men det kommer jo ikke til skje noe! Hallo kroppen, jeg prver overbevise deg om noe her! Men neida, den nekter hre p meg..

  • 9

    Min beste venn og min verste fiende

    Innlegget er veldig personlig, og jeg hper dere skjnner hvor srbar jeg er rundt dette temaet.
    ---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------


    Det startet for mange r siden, altfor mange. Jeg kan nesten ikke huske livet mitt fr jeg mtte p deg, og det er ikke din skyld. Men jeg husker enda mindre av livet mitt etter jeg mtte deg, og det er kun din feil. Jeg kan huske sm bilder fra den tiden, men det er ikke spesielt gode minner vi har sammen. Eller, jo vi har jo det ogs. Men det er dt som er problemet med deg og meg, at vi er s forskjellig og at vi ikke har de samme mlene i livet vrt. Det er du som tar opp all plassen nr vi er sammen, og det er du som bestemmer over oss begge.

    Jeg er delt i to. To helt forskjellige personer p innsiden av meg, som nsker og mener helt forskjellige ting.

    Jeg vet ikke akkurat nr det startet eller hva som utlste det, men bde jeg og andre tror det kan ha mye med saken min gjre ( Den jeg har skrevet litt om fr; HER ). Jeg vet at jeg som 15 ring ble sendt til sykehuset fordi jeg var s drlig og svak. Jeg hadde allerede trenings- og bevegelsesforbud fra fr av, s jeg ble veldig sint og frustrert da jeg ble tvunget inn i ambulanse og kjrt til sykehuset mot min vilje. Det ble for mye for meg nr de ville ha i meg flytende nring p turen, s etter det husker jeg ikke s mye. Kanskje like greit ?




    Det jeg snakker om er et deleggende og forvrengt forhold til mitt eget utseende og min egen kropp. Det er en av mine strste utfordinger i hverdagen. Jeg er s sliten og tom for energi nesten hele tiden, jeg er ofte svimmel og har en del hodevondt, det er vanskelig sove, og ikke glem selvhatet - spesielt til kroppen min. Jeg har ogs drlig hukommelse og det er vanskelig konsentrere seg. Jeg prver unng mitt eget speilbilde, fordi jeg blir s frustrert over det jeg ser, og jeg skulle nske jeg kunne blitt en annen. Men det er jo ikke slik det skal vre.
    Man skal liksom kunne godta seg selv, og kanskje til og med bli litt glad i seg selv. Jeg klarer egentlig ikke se hvordan det kan vre mulig. Hvordan skal jeg kunne endre p noe som har vokst seg sterkere i meg i over 5 r? 1/4 av livet mitt. Det hres kanskje ikke s ille ut, men nr jeg nesten ikke husker noen ting fra fortiden min s blir det vanskelig, for det blir nesten det eneste jeg husker.

    Heldigvis har jeg bedre perioder ogs, der ting kan bli litt "enklere", selvom jeg aldri har klart godta min egen kropp. Helt rlig skjnner jeg ikke hvordan jeg skal kunne klare det noen gang, for det virker s hplst.

    Grunnen til at jeg velger skrive om dette her og n er fordi at dette ikke kan vre min egen lille hemmelighet lenger, for s lenge jeg har den holdningen kommer jeg aldri til komme meg ut av den uendelige runddansen. Det kan kanskje ogs hjelpe folk rundt meg til forst hvorfor ting er som de er litt bedre?




    Det er vanlig skille mellom tre typer spiseforstyrrelser, men husk at dette er ikke hele sannheten, for det er ikke mulig forklare hvor altoppslukende og jvlig det er :

    Anoreksi
    , man begrenser hva og hvor mye man spiser. Personer med anoreksi opplever ofte en intens frykt for legge p seg. Mange fler at kroppen er stor og tykk, til tross for at man har en vekt under normalen. Det er vanlig benekte bde at man er undervektig og de medisinske konsekvensene av tilstanden. Samtidig kan man tenke mye p disse konsekvensene. Et eksempel er at mange har et sterkt nske om f barn, men samtidig er nsket om bli tynn p en mte enda sterkere, man er veldig delt i sine egne nsker, noe som skaper mye frustrasjon og redsel for fremtiden.
    Anoreksi frer til underernring som pvirker de fleste organer i kroppen. Vanlige komplikasjoner er lav kroppstemperatur, drlig blodsirkulasjon, trr hud, at menstruasjonen blir borte og man kan utvikle benskjrhet. Det kan ogs gi alvorlige hjerterytmeforstyrrelser, hjertesvikt og endringer i sentralnervesystemet. Hjernen trenger ogs mat for fungere og leve. Sammenlignet med andre psykiatriske lidelser er anoreksi den lidelsen som har hyest ddelighet.

    Bulimi, kjennetegnes av gjentatte episoder av overspisning. I lpet av kort tid spiser man mye mer mat enn hva andre ville spist i samme situasjon. Episoden etterflges av handlinger for kompensere for det store matinntaket og unng vektkning. Den mest vanlige atferden er oppkast, men man kan ogs misbruke avfringstabletter, gjennomfre fasteperioder eller overdrive trening. For omgivelsene kan bulimi vre vanskeligere oppdage enn anoreksi, og omlag 30 prosent av personer med bulimi har en forhistorie med anoreksi. Selvfremkalt oppkast kan fre til forstyrrelser i eletrolytt- og saltbalansen og gi syreskader p tennene, noe som kan gi hye tannlegeregninger.

    Overspisingslidelse, kjennetegnes av episoder med overspising uten den kompenserende handlingen som er til stede ved bulimi. En overspisingsepisode kjennetegnes av at man mister kontrollen nr man spiser. Man klarer ikke stoppe fr man har spist mye mer enn hva andre ville spist i samme situasjon. Man kan spise raskere enn vanlig, spise nr man ikke er sulten, eller spise alene fordi man er flau over det store matinntaket. Episodene etterflges ofte av skam eller depressive tanker.


    Som dere kanskje ser er det ikke noen dans p roser. Ikke i det hele tatt.

  • Stikkord:
    9

    Selv i mrket finnes det lys

    Hei..

    Mtet jeg hadde med NAV i gr gikk overraskende bra, og behandleren min der virker som ei forstelsesfull og snill dame. M si at hpet mitt ker bittelitt, nr jeg endelig blir mtt p en respektabel og akseptabel mte. Det er veldig dumt at NAV-kontorene som ligger rundt omkring i landet vrt, skal vre s forskjellige og mte oss p s forskjellige mter. Noen steder fr man veldig god hjelp, mens andre steder blir man hverken hrt eller forsttt..

    Hva er deres erfaring med NAV ?




    Jeg er ganske deprimert om dagen, det er ingen hemmelighet, og n i en strre grad enn p lenge. De fleste tanker utvikler seg i negativ retning, og ender i grt eller sinne, og jeg er s utrolig frustrert og desperat etter f bort det vonde jeg fler. Jeg jobber hele tiden for at det skal bli bedre, for at jeg skal f det gode livet jeg fortjener. Men det er ikke s lett nr jeg starter dagen med grte, og jeg ikke aner hvordan jeg skal f bort smerten. Det hjelper at Minna ligger inntil meg om natten, og at hun venter tlmodig i sengen til jeg vkner om morgenen, at hun er der for meg og passer p meg. I gode og vonde dager ♥

    Det er heldigvis noen ting som har blitt bedre med tiden. Jeg hater ikke meg selv like sterkt som fr, og jeg har blitt flinkere til takle vonde / destruktive tanker. Men det som er viktigst for meg, er at jeg ikke lenger tar p meg skylden for det vonde som har skjedd. Jeg har ikke bedt om ha det slik jeg har det, og jeg har ikke bedt om f oppleve det helvete jeg har vrt igjennom. Men her sitter jeg og skriver, med min nydelige valp og min snille kjreste ved min side - jeg har klart overleve.

  • 7

    I try, but it's not easy.


    Jeg prver se de gode tingene i hverdagen, og jeg prver glede meg over det jeg faktisk har, og ikke tenke s mye p det som mangler eller er vanskelig i livet mitt. Det er ikke lett i det hele tatt, men jeg prver s godt jeg kan hele tiden, hver eneste dag. Jeg gjr mitt beste for nyte dagene mine. Det er en hard jobb og en lang vei til bli frisk. I motsetning til andre kan jeg ikke legge fra meg jobben p kontoret etter jobb, eller ta meg juleferie fra sykdommen min. Jobben min varer dgnet rundt.

    Grunnen til at jeg kaller det en jobb kan jeg gjerne forklare; det er fordi at det er vanskelig nok skulle holde ut dagen, det er nok skulle overleve. I mine tyngste perioder, legger jeg meg om kvelden for sove, med et nske om ikke skulle vkne igjen neste dag. Psykologen sier at en innleggelse kan vre ndvendig n, men jeg vil ikke det fr det blir akutt, tror jeg.. Jeg trenger fle meg trygg, og jeg vil veldig gjerne kunne fle meg litt selvstendig og voksen som 20-ring. Vi fr se hvordan det gr. Ingen kan sp fremtiden, og for alt jeg vet s har jeg det bedre innen kort tid. Jeg krysser fingre og tr, armer og bein, for at ting kan bli bedre veldig snart. Det m det.


    Heldigvis har jeg fortsatt positive ting i livet mitt, som det er viktig at jeg husker p i mine mrkeste timer. Ting som kan gjre dagen bedre eller humret gladere.Her er noen av dem;

    Kjresten ♥ kaffefilmer og bker ♥ familie♥drops ♥ musikksol duftlys


    Hvilke ting gjr deg glad?

  • 26

    Sannheten om saken min.

    Teksten er personlig, leses med respekt. Alle har jo selvflgeligrett til skrive hva de vil, men jeg vil sette stor pris p om dere kan tenke dere godt om fr dere poster negative kommentarer p dette innlegget. Dette er veldig vanskelig for meg skrive om, men samtidig veldig viktig for meg endelig trre dele med verden. Derfor er jeg ekstra srbar, og kan lett bli lei meg.

    N har jeg lyst til fortelle litt om saken min, den som jeg har snakket om svidt tidligere. Den har allerede vart i 5 r, og deter en ting jeg tenker mye p, og som plager meg mye i hverdagen. Det er s mange ting som kan minne meg om fortiden min, og alt jeg har vrt igjennom. Av og til fr jeg ogs flashback*. Men jeg prver holde saken p avstand, slik at jeg kan klare fungere og leve livet mitt litt. Selvom jeg m si at det gr ganske drlig n, mens saken fortsatt pgr, og jeg hper virkelig jeg slipper vente 1 r til p svar.

    * "I psykiatri betegnes flashback som korte, glimtaktige gjenopplevelser av tidligere opplevelser, oftest av skremmende eller truende art." Flashback betyr raskt glimt bakover.



    Det som skjedde var at jeg fikk det s vanskelig p ungdomsskolen, at jeg trengte en "assistent"/person jeg kunne snakke litt med. Og det var frst da hemmeligheten min kom ut, min skam. Da det ble funnet ut hva som hadde skjedd med meg, ble det meldt fra til barnevernet. Jeg og mamma fikk et brev med innkalling til et mte angende en tilfeldig sak (de ly i brevet), og mens jeg og mamma satt fremfor dem buste de alts ut med min sak, uten ha snakket med meg frst. Jeg visste ikke at assistenten hadde snakket med barnevernet, fr jeg satt der hjelpesls og flte at livet mitt gikk under p noen f sekunder. Selvflgelig ble jeg sint nr ting ble gjort p den mten, og det resulterte i at jeg reiste meg opp og ville lpe langt bort derifra. Da var den verste kjerringa fra barnevernet s frekk, at hun tok hardt tak i klrne og armen min for holde meg igjen. Ikke nok med at min strste og verste skam her i livet skulle deles uten mitt samtykke, men jeg skulle heller ikke f forlate rommet fr jeg fikk deres tillatelse. Jeg rev meg ls og startet lpe bortover veien. Det var sn, og jeg grt. Det tok ikke lang tid fr jeg inns at jeg hadde to politifolk etter meg - en mann og ei dame i uniform - noe som fikk meg til ville lpe enda raskere og enda lenger vekk derifra. Men det gikk ikke.. For etterhvert tok herr og fru politi meg igjen, fordi jeg ikke klarte lpe lenger.
    Jeg ble tatt med inn igjen i bygningen jeg lp fra og inn p et lite rom, satt i en stol, og plutselig var mitt frste avhr igang. Saken skulle anmeldes. S utrolig jvlig det var. Alt man sier skal helst filmes, bndopptaker brukes og det skal ogs skrives notater. Hvor mange avhr det ble husker jeg ikke, det var s skremmende og hardt at det er vanskelig skulle tenke tilbake p det...

    Etter hendelsen med barnevernet tok det 2 fr jeg fikk brev om at det ikke ble noen rettsak - da anket advokaten og jeg saken min for frste gang.. 1 r senere fikk jeg svar p anken vi hadde sendt inn, for prve f en rettsak, for prve f rettferdighet. Men den saken ble ogs henlagt! Da foreslo advokaten at jeg kunne prve ske voldsoffererstatning, som et siste forsk p f gjerningsmannen til mtte betale for det han gjorde. Han har tross alt delagt livet mitt, men allikevel er ikke det nok til f han dmt. P grunn av han har jeg prvd ta mitt eget liv, jeg har skadet kroppen min, og jeg har psykiske lidelser som jeg kanskje aldri kan bli helt frisk fra. Jeg er s sint og lei meg, og jeg er s lei av hre at jeg bare m komme meg over det. For det er f*** ikke s lett, alts! Jeg og psykologen er enige om at det er veldig viktig for meg kunne bearbeide fortiden min, slik at jeg faktisk kan komme meg videre i livet. Og slik at det ikke bygger seg opp inne i meg, og en vakker dag smeller hyt og sender meg rett i kjelleren.



    Det er viktig huske p at jeg er et menneske med en personlighet og hjerte. Jeg er ikke en rekke hendelser, og jeg er heller ikke saken min. Jeg er meg selv, men jeg har det jvlig vondt pga det jeg har opplevd og slik jeg har blitt behandlet. Jeg mener ogs at det er viktig kunne vre rlig og pen om hvem man er, og hva man sliter med p sin egen blogg, hvis man nsker det. Uten at det skal delegge mitt sosiale liv fordi alle ser p meg annerledes. Uten at jeg risikerer miste jobber, bli nektet fly eller andre ting pga bloggen. Hva skjedde med ytringsfriheten som vi skryter snn av?

    N er jeg kjempesliten og tom. Jeg har ftt skrevet meg ferdig for n. Det tar p tenke tilbake p og skrive om s vanskelige ting..

  • 2

    Black and white

    l




    (bildene er fra nyttrsaften)

    ★ ★ ★

    Verden er ikke bare svart-hvitt, selvom det kan virke snn og se slik ut. Mange tror at man kan vite akkurat hvordan andre har det, men alle er forskjellige og reagerer p forskjellige mter. Selv med et rolig og plettfritt ytre kan det storme p innsiden av et menneske, og man kan ikke ane noenting om hva det mennesket har vrt igjennom eller fler. Det er veldig dumt dmme en bok fra utsiden, for man kan ikke vite hva som gjemmer seg p innsiden fr man tar seg tid til faktisk lese hva som str. Ja, man kan lese bakp boken og kanskje f en id om hva den handler om, men man kan ikke dmme noen eller tro at man vet alt fr man leser hele boken - fra perm til perm.Tenk deg om fr du dmmer andre. Man vet ikke en dritt om hvordan andre har det eller hva de kan ha opplevd. Det er min mening.

    Selvom en person smiler p utsiden - s betyr ikke det at personen har det bra p innsiden.

  • 4

    Helvete p jord

    Har ikke ord som kan beskrive hva jeg fler akkurat n.

    Meg og makronen mot verden. Det er frste gang jeg smaker det, s hper virkelig at jeg liker den. Klarer ikke mer negativt eller vanskelig n..

  • 6

    Oh, well.. I just don't know.

    Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive, for jeg vet ikke helt hva jeg tenker og fler. Jeg har p en mte mistet litt kontakten med min egen kropp, eller, at kroppen og hode ikke er koblet s godt sammen akkurat n. Kanskje jeg har en skrue ls for tiden ? Neida, det er mer det at jeg fler meg nummen i kroppen og at jeg ikke klarer vre helt tilstede med tankene. Jeg tror det kan vre en forsvarsmekanisme eller noe lignende som ble skrudd p da det i gr natt sa stopp. Det var ikke noe srlig lett f sove for si det snn. S n sitter jeg her og fler meg litt tom, men samtidig full av flelser innvendig. Det er litt vanskelig puste skikkelig og dypt. Jeg klarer ikke slutte tenke de tankene jeg egentlig vet med logikken ikke er sanne, men samtidig er jeg livredd og kjenner at kroppen er p vakt, klar til flykte fra fare. Kjresten sier at jeg ligger spenner musklene i kroppen i svne, skjrer tenner og str p. Det kan vre grunnen til at jeg har hatt s mye vondt i hode og kroppen den siste tiden. Angst er ikke gy. Til og med i svne fr jeg ikke fred.

    Det kommer til bli bedre, det m det bare bli - det kan ihvertfall ikke fortsette nedover p denne mten srlig mye lenger. Jeg har jo p en mte kontroll, men det blir alt for mye ansvar og tanker, og redselen/angsten tar helt over fornuften min noen ganger.
    Det er s slitsomt g vre redd nesten hele tiden, og kjenne klumpen i magen vokse seg stor, strre og strst. Den ene tingen drar med seg den andre nedover spiralen, og det er vanskelig tenke p at de som kan/skal hjelpe meg har tatt seg fri for helga alle sammen. Jeg vet at jeg ikke kan f tak i dem, og jeg vet at de ikke fr gjort s mye for meg heller. Skulle nske jeg kunne ta meg fri fra angsten, tankene og trene ogs. Men hvis ting blir for vanskelig har jeg to alternativer; enten ta mitt eget liv for slippe smerten, eller legge meg inn p akkutten p sykehuset. To flotte alternativer, begge deler er like (u)aktuelle.



    Men over til noe ganske annet..
    Ilpet av helga skal jeg endelig f vist dere bildene jeg har hatt "fanget" p mitt gamle kamera. Jeg har en stund n manglet en kabel for f overfrt bildene - trodde jeg. Det var faktisk bare stappe minnekortet hardt og brutalt nok inn i alle hullene p forsiden av datamaskinen etter tur. Dere kan tenke hva dere vil, jeg er superfornyd over endelig f tak i bilder fra bde Berlin og Rhodos (fra 2012, ikke bare fra 2011).

    Hva gjr du i dag ? Jeg gjr ingenting nyttig - og godt er det ♥ God helg.

  • 6

    Toppen av kransekaka

    I dag har jeg ftt nok. Ftt nok av sitte stille vente p svar, nr jeg allerede har ftt 3 urettferdigenei. Jeg har ftt nok av sitte se p at personen som skadet meg, og mest sannsynlig har gjort livet mitt s vanskelig og utfordrende som det er i dag,f g ustraffet. Politiet vil ikke etterforske saken ordentlig og papirarbeidet er ikke s godt skrevet heller, og jeg blir s sint og skuffet over at de personene som skal hjelpe meg i min sak ikke gjr ting grundig nok. Da blir det plutselig mitt eget ansvar skulle gjre jobben ordentlig, slik at jeg i det minste fr en liten sjanse til vinne min egensak. Det er ikke godt nok. Det er ikke bra nok!
    Det er s mange ting jeg har lyst til sprre om eller si, til de personene som kunne si nei til meg og min sak, men de har ikke gitt meg noen sjanse. Jeg har ftt lovnader om at diverse folk skulle ringe meg forklare hva som skjedde osv, men tror dere det ringte noen? Nei, selvflgelig ikke.

    En ting som jeg mener er s stygt og urettferdig at jeg ikke klarer la vre skrive om det er Utya-saken. Visste dere at det ble laget nye regler kun pga den saken, og at det gjorde ting mye bedre for ofrene/fremtidige ofre? Men hva er s spesielt med akkurat de? Ikke misforst - det er kjempebra at det ble laget nye regler osv, men det er ikke rettferdig at det kun skal bli gjort p det omrdet. Kun for de personene som var p Utya. For det skjer urettferdige og grusomme ting hver eneste dag som er like viktig tenke p, og som er like viktig endre p.Hva med voldtekts-ofre ? Er dere klar over hvor urettferdige de lovene er? Det vet jeg.Men jeg er ikke noe Utya-offer, og derfor er det ikke like viktig kjempe for min sak eller endre p de reglene, slik at det kan bli lettere f dmt voldtektsmenn i dette skakk-kjrte landet vrt.

    Det er mange mennesker det er snakk om, som har mttet oppleve noe sgrusomt og forferdelig som det bli misbrukt her i Norge. Og da er det ikke bare seksuelt jeg snakker om heller, men ogs psykisk. Jegmener det100%nr jeg sier at vi trenger endre p lovene som gjeldermisbruk/voldtekt/incest. Og detskulle vi hagjort for lenge siden.For slik lovene og reglene er i dag, s er det ikke s vanskelig for voldtektsmenn slippe unna noe slags form for straff. De kan bare nekte for at de har gjort noe, og s vente litt - voila, s er de good to go. For det er ingen som bryr seg om at det mennesket er farlig p noe slags mte. Det er ihvertfall ingen grunnlag til at mennesket skal mtte i fengsel eller betale voldsoffererstatningfor misbruke noen.



    JEG VET IKKE HVORDAN JEG SKAL HOLDE UT LEVE I EN VERDEN SOM SYNS DETTE ER GREIT !

    Det er viktigere bygge nye veier og tunneler, legge ned avdelinger p sykehus og beske Obama.

    Jeg er ssint,skuffa og lei meg.

  • 2

    Tenker tusen tanker

    Sola strler gjennom vinduene, men det eneste jeg klarer tenke p er at jeg ikke vet hvordan jeg skal klare holde ut. Det er s utfordrende og vondt. Jeg fler meg ofte ensom, og i all elendigheten s fles det virkelig som om ingen forstr meg eller bryr seg om meg, selvom jeg vet at det ikke stemmer. Jeg vet innerst inne at jeg har en mor, stefar, sster og bror som er glad i meg, selvom vi som familie ikke er s godt egnet til bo sammen. Jeg vet at jeg har en kjreste som bryr seg masse om meg, og som er glad i meg. Men jeg klarer ikke tro p at det er sant, og flelsene mine styrer veldig ofte tankene mine. Jeg kan henge meg opp i noe bli s sint og fortvilet at jeg blir nummen p innsiden. Det er ikke s lett forklare, for det er en blanding av psykisk og fysisk smerte/ubehag.

    N harjeg endelig ftt time hos psykologen, s p mandag hper jeg at jeg fr ordnet en del ting. Jeg tror ikke hun (psykologen) vet helt hvor vanskelig jeg har det, og jeg skal prve be om mer hjelp nr jeg skal dit. Tar med meg Dag som stttespiller, og han er veldig flink til forklare hva jeg mener hvis jeg ikke klarer det helt selv. To yne ser bedre enn ett, som Pelle og Pysa synger.




    Ikke bry dere om dette, det er bare noe teknisk: <a href="http://www.blogglisten.no"><img src="http://www.blogglisten.no/connect/fad3cf25f6b11d97bb885b7f5e20230c" alt="Blogglisten" /></a>


    Neste uke skal jeg prve mte min mor og sster f tatt meg noen turer p kaf. Jeg trenger noen positive opplevelser i hverdagen n, som motivasjon og oppmuntring. Det er s fint mte Mamma, for vi kan le, skravle og prve klr sammen. Lillesster Hella er ogs med gir motetips og velger mellom farger for meg hvis jeg er usikker ♥

    Jeg kan rlig si at dette ikke har vrt noen god dag for meg forelpig, og jeg blir litt skremt over hvor langt nede og utslitt jeg fler meg. Jeg hper virkerlig at jeg blir hrt p mandag, eller at psykologen kanskje kan hjelpe meg til f litt mer hjelp/sttte i hverdagen akkurat n som det er s tungt. Det blir for mye, for mange bekymringer, og da klarer jeg ikke fungere. Det slite psykisk er en heltidsjobb i seg selv, og kanskje enda tyngre. Jeg er ikke den frste som sier det, bare bruk internettet hvis du ikke tror meg. Og derfor kan ikke folk rundt meg forvente at jeg skal vre superwoman. Skal jeg forvente av alle som ikke sliter at de skal ha to jobber? Ettersom det er det som blir forventet av meg og alle andre som sliter. Det er ikke bare skru av problemene sine, for s dra p jobben for tjene seg opp pensjonspoeng. Jeg kan ikke skyve problemene mine unna og late som om alt er greit, for da vil det vonde bygge seg opp innvendig og en dag eksplodere. Den skaden har allerede skjedd, da jeg mtte holde p en grusom hemmelighet i mange r. Resultatet av det er at jeg n har det vondt og vanskelig, og akkurat derfor er det s viktig at jeg virkelig gr inn for f det bedre n. S det vonde ikke fr gjre mer skade p min psykiske helse enn det allerede har gjort.

  • 2

    Surr i systemet ?

    Jo mer jeg tenker p hvordan jeg har blitt behandlet og oversett av det offentlige gjennom rene, jo verre blir det. Jeg kommer p flere vonde hendelser, stygge ting som har blitt sagt og hvor lite respekt og forstelse det er ute gr. Jeg sier ikke at alle er slik, for jeg har ogs mtt p mange fine mennesker. Problemet mitt er bare at jeg har mttet flytte mye ilpet av mitt korte liv, og har derfor mtt p mange forskjellige mennesker ogs. (leger, psykologer, lrere, personer p NAV o.l) Noen skal lpe etter meg, andre skal ta fysisk tak i meg, noen liker g ba ryggen min, noen skal si stygge ting til meg, og andre skal kaste meg ut fra mitt eget hjem.




    Jeg vet jeg har snakket om dette temaet fr, men n har jeg startet tenke p hva jeg skal gjre med det. For jeg vil ikke bare sitte her tenke hvor urettferdig det er, jeg vil prve gjre noe med det. Det frste jeg skal gjre er snakke med psykologen om det, s kan jeg f hre hennes tanker om det og kanskje hun har noen ideer ogs ? Jeg har ofte opplevd ikke bli tatt serist nr jeg taler alene om mine nsker, men hvis psykologen er enig med meg blir det en annen sak. Da kan de ikke overse meg lenger. Jeg fler jeg har falt ned i sprekker og gjennom hull i systemene deres gang p gang, og aldri blit fanget ordentlig opp.




    N klarer jeg ikke stole p dem i det hele tatt, tror de nsker meg vondt og fler meg oversett og ensom. Egentlig skal jeg g til psykologen 1 gang i uka, men de glemmer gi meg ny time, akkurat som om det ikke er s viktig om jeg dr i mellomtiden. De tar "sjansen". Fra snakke om planlagt innleggelse og kontaktpersoner i hytt og pine, til total stillhet, tomt pilleglass og flelser fra helvete. Tusen takk for den (kortvarige) hjelpen som ikke hjalp en dritt liksom.

    Det kom ingen brev fra psykologen i dag heller. Noen tenker kanskje at "det er jo bare ringe, s fr du ny time", men det gr ikke pga angsten. Det er jo akkurat derfor jeg trenger dra dit. Fordi jeg trenger hjelp.

  • 5

    En slik periode..

    Hei

    Jeg velger i kveld bruke bloggen min til det den egentlig er til for, alts skrive ned det jeg har p hjertet som plager meg, og som jeg trenger f ut.

    Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjre.. Fra 2011 til 2013 har jeg hatt en fast medisin mot angsten min; for klare vre bittelitt sosial, komme meg p butikken, eller s jeg skal kunne klare fungere i hverdagen. Den kunne brukes ved behov, og det tok ca 30 minutter for medisinen " sl inn" - fr den begynte hjelpe. Det fungerte egentlig ganske greit ettersom angsten min ikke er hos meg konstant - styrken p angsten gr opp og ned i perioder, hvis dere skjnner ? Men s kunne jeg ikke g p den medisinen mer, det er helt utelukket, og jeg har derfor ikke den "tryggheten" lenger. I det siste har det blitt gjort halvhjertede forsk p utprving av forskjellige medisiner, og jeg har n landet p et antidepressiva fra USA. Fler meg skikkelig tff .. Eller ikke.



    Den siste tiden har jeg begynt f sterkere angst igjen. Det er en slik periode, igjen. Angst for mennesker, for at noen skal komme ta meg eller gjre meg vondt. Jeg stoler ikke p s veldig mange mennesker, og jeg ser veldig sterkt ned p meg selv. Bde det som er utenp og inni. Og jeg tror det har mye med angsten gjre. For den fr meg til tenke over hver eneste lille detalj, for tenk om noe kan komme til g galt ? Tenk om ditten, tenk om datten. Tenk om jeg driter meg ut, sier noe dumt, glir p isen eller glemmer betale husleie? Tenk om alle egentlig hater meg, tenk om kjresten min havner i en ulykke p vei til butikken, tenk om min mor blir syk. Tenk om, tenk om, tenk om !!!! Og jeg er s redd, s fryktelig og inderlig redd for alt. Jeg kan med logikken forst at det er usannsynlig at alt skal g galt samtidig, men slik er det med angsten, den kan jeg ikke styre. Det er den som styrer meg.

    En dag skal nok angsten overvinnes, men det er dessverre ikke det jeg m ta tak i frst. Det er andre ting som er viktigere jobbe med frst...

    Jeg vet jeg har sagt det fr, men jeg sier det igjen ; Heldigvis har jeg min kjre Dag Rikar ♥ Takk for at du hjelper meg til komme meg ut av huset og p butikken, for at du roer meg ned og trster meg i all frustrasjon, sorg og sinne. Takk for at du holder ut med meg i gode og vonde dager. Og ja, det hres klisje ut - men dere og jeg vet at det er sant.

    ---------------------------------------------------------

    " Angst kan innebre flelser av frykt, bekymring, uro og panikk. Angst som psykisk lidelse oppstr nr redselen er overdimensjonert, langvarig og kommer uten at det egentlig er fare p ferde. Det ansees som en lidelse nr angsten gr utover menneskers daglige funksjon. " - Kilde / www.psykiskhelse.no

  • 5

    I've got a war in my mind

    Jeg skulle s gjerne nske at jeg klarte skrive mer pent om hva jeg sliter med og hvordan det faktisk er. Men det er ikke s lett skulle fortelle om sin drlige psykiske helse, nr man samtidig leser om f. eks. folk som mister jobb og andre ting, pga at arbeidsgiver har "funnet ut at de sliter psykisk" gjennom en blogg p nettet. Det er virker som om temet psykisk helse/psykiske lidelser er tabu snakke om, og jeg fler at (vi) som sliter blir sett ned p nettop fordi vi sliter. Akkurat som om vi er en annen type mennesker, som er gale i hode hele gjengen. Hva er det med psykisk helse som er s skremmende ?










    Jeg klarer ingenting akkurat n. Helt lammet av flelser. God natt.


  • 2

    Nei. Nei. Nei.

    Hvorfor er det s vanskelig skrive?!?!

    For hvert minutt jeg sitter her kjenner jeg magen knyter seg sammen til et eneste rot av flelser. Grten ligger i halsen, og er p vei opp og ut. Og samtidig vokser ogs sinnet og frustrasjonen, som fr meg til ville kaste og knuse ting. Og ikke misforst - det er utrolig viktig slippe flelsene ut og fle p dem. Men samtidig blir det s mange og sterke negativeflelser p en gang at... det gr bare ikke! Og da begynner det bli skummelt. Noe m skje eller gjres, for det blir ikke mulig for min kropp og mitt sinn fungere videre i en slik tilstand. Det fles litt som om jeg forvandles til Hulken. At jeg blir ett sinna og stygt monster som gjr dumme ting utenp - men jeg er fortsatt Nora p innsiden. Jeg forstr at jeg er veldig vanskelig ha med gjre i slike situasjoner - for jeg er en utmerket svartmaler. Jeg er en mester til vri og vrenge p ting. Negative ting, om meg.

    Jeg klarer ikke tenke rasjonelt eller nye igjennom ting i en slik sitasjon som nevnt over. Jeg klarer kontrollere trangen til delegge ting, selvom jeg selvflgelig har prvd ut forskjellige ting for se om det faktisk kunne hjelpe; sparket min mors bil, knust kjeks utover gulvet, kastet mobilen i veggen flere ganger enn jeg kan huske - ogs er jeg veldig glad i banne nr jeg er sint.




    Det er flelsene mine jeg ikke klarer kontrollere. Det stopper helt opp. Alt kommer ut p en gang. Verden raser sammen.
    Dette innlegget endte i sinne, fortvilelse og i grt. Heldigvis har jeg Dag. Uten han hadde jeg vrt p vei til akkutt innleggelse n. Jeg vet det av erfaring.

    N er jeg helt ferdig.


  • 6

    Vi mtes igjen ..



    Med litt hjelp fikk jeg endelig meldt meg opp til eksamen i Naturfag vg1 yrkesfag! Forhpentligvis er det det siste faget jeg mangler for f fullfrt 1. ret p Resturant- og matfaglinja.

    Men, skole er en veldig vanskelig ting for meg. Jeg skulle egentlig vrt ferdig med videregende allerede, med tanke p alder.
    Mobbing, for drlig tilrettelegging og en drlig psykisk helse er nok de strste grunnene til jeg ikke har klart det enda. Jeg er ikke dum hvis noen tror det, og heller ikke lat..
    For f flest mulig til forst skal jeg prve forklare. Det er bedre at dere vet sannheten, enn at det blir anntatt og trodd og hrt ting om meg som ikke er sant.

    I korte trekk :

    Vanskelig barndom har gitt meg problemer med blandt annet mat, angst og depresjoner. Da dette kom frem kom bde barnevern og politi lpende etter meg, bokstavelig talt.
    Mobbing p skolen gjorde ting enda verre, selvtilliten ble borte og selvhatet ble s stort.
    Det har vrt s vanskelig at jeg ikke ville leve lenger. Jeg trodde alt var min feil, og at jeg fortjente de grusomme tingene jeg har opplevd.
    Innimellom har det vrt noen innleggelser her og der, noen turer i ambulanse, og noen r med medisiner og behandling hos psykolog.

    Jeg har ogs blitt behandlet drlig av skole og andre offentlige hold, og ikke ftt den hjelpen jeg har hatt krav p.
    Det har hatt veldig mye si for utdanningen min. P en negativ mte.

    Jeg har prvd s godt jeg kan. Og jeg har hatt det jvlig vanskelig. Det er sannheten.

    I dag kan jeg stolt kalle meg student, selvom det bare er ett fag det er snakk om. Det som faktisk betyr noe er at jeg fortsatt lever.
    Skole og utdanning er ikke alltid like lett, og det kan vre mange grunner til det. Tenk deg om fr du rakker ned p andre fordi de sliter med- eller ikke klarer fullfre skole.


  • 2

    Ryddegalskap og takk.

    Frst vil jeg si tusen takk for alle de snille og stttende kommentarene jeg har ftt den siste tiden ♥ Jeg setter stor pris p det!


    Denne dagen kommer til bli lang og slitsom, for jeg har tenkt vaske og rydde hele leiligheten igjen. Egentlig s trengs det vel ikke, for jeg har allerede hatt 2 rundvasker her siden september da vi flyttet inn.Men jeg takler ikke rot, stv eller sl rundt meg. Heller ikke at det er uorganisert. Jeg er en reser p organisere alts, og har faktisk tenkt svidt p om jeg burde jobbe med det.Men da m det mest sannsynlig bli i USA eller noe lignende - tror det er mer vanlig med slike yrker der. I Norge skal vi klare alt selv her! Men jeg kan nesten love dere, at den dagen jeg fr rd, kommer jeg til leie inn noen for vaske for meg. Fler meg ferdigvaska for flere r fremover.

    Til vanlig vasker jeg alle overflater annenhver dag, fr Dag til stvsuge ca hver 3. dag, vasker hele badet mist 2 ganger i uka,vasker kjkkenet omtrent daglig - og ellers gr jeg mye rundt og trker stv. Men p mine verste dager gr det mange timer med til vask av alt mulig. Skapdrer, skuffer, tepper, kraner, vegger, vinduer, bord, stoler og alle bilder og pyntegjenstander. Alt m ryddes. Jeg fr ikke satt meg ned eller slappet av fr det er gjort, og noen ganger grter jeg av fortvilelse over rot som ikke finnes.
    Dette er noe som har utviklet seg de siste rene og jeg vil si det er p sitt verste n. Heldigvis hjelper kjresten meg s mye han kan, selvom jeg skjnner det ikke er s lett.

    Det er s slitsomt og det knyter seg i brystet nr jeg tenker p det. Det er ikke slik det skal vre, er det vel?




    Ettersom jeg ikke kler joggebukse og ansiktsmaske s godt,
    tenkte jeg at en melkedrikkende, halvnaken Kate Moss var hakket bedre vise frem.

    Fr hpe jeg blir ferdig etterhvert. nsker alle en fin og ren dag :-)

  • 2

    P leting etter rettferdighet

    Hei.

    P mandag ringte advokaten min og ga meg dommen p min sknad om voldsoffererstatning. Jeg ble avvist - for tredje gang... Og jeg som har sittet og ventet og ventet, og hpet p positivt svar, jeg hpet bli trodd. Men det ble jeg ikke.
    Jeg er ikke klar for fortelle mer om hva dette gjelder enda, men med tiden kan jeg kanskje overvinne skammen som stopper meg fra dele.

    Det er ikke mulig forklare hvor vondt det er, hvor stor plass det tar i livet mitt, og hvor mye det har delagt for meg. Hver dag er en jobb, fysisk og psykisk - i tillegg til diagnosene jeg har ftt etter flere r i behandling. Jeg har vrt innom leger, helsesstre, psykiatriske sykepleiere, ernringsfysiolog, fysioterapaut, 3 forskjellige psykologer - i tillegg til noen innleggelser... Jeg nsker jo ikke leve slik.

    Er det det fortsatt noen som tror jeg har valgt leve som jeg gjr? Er det fortsatt noen som har lyst til kalle meg stygge ting, s vedkommende kan fle seg bedre selv?
    Tenk p alle timene jeg har brukt opp av livet mitt p grunn av det som skjedde. Det er ikke f.
    Tenk p hvor mye jeg har gtt glipp av..




    Spotify : Yiruma / Kiss the rain , Coffee and sigarettes / Michelle Featherstone , Matisyahu / One Day.

    Jeg vil ogs leve et godt liv - slik jeg vil ha det, men for yeblikket ser den drmmen ganske fjern ut. Angst og depresjon passer ikke godt inn i et lykkelig liv akkurat.
    Gjennom rene har venner og bekjente trukket seg unna meg, kjrester har ftt nok av meg - fordi jeg har slitt/sliter psykisk.

    Hvorfor er det slik? Hva er s skremmende med psykiske sykdommer?

    I gr fikk jeg en ny telefon fra advokaten. Hun hadde tenkt mye p saken, og mente det var et s urettferdig svar at hun vil klage p saken for meg. Jeg ble selvflgelig glad da jeg fikk hre dette, for selvom det fortsatt vil bli vanskelig vinne, s har jeg ihvertfall ftt en mulighet til. En siste sjanse, som advokaten sa.

    Men jeg kommer aldri til gi opp.



  • 2

    Negativitet

    I dag er min verden ganske svart. Nr det frst blir s mrkt og trist i sinnet er det vanskelig gjre noe med. Kanskje med hjelp fra andre eller gode opplevelser, men det er uaktuelt nr man sliter med redsel for mennesker og verden sjenerelt. Jeg har ogs gode dager, det er ikke slik at hver dag er like tung, men i det siste har det blitt fler og fler tunge dager. Hvorfor vet jeg ikke. Kanskje det er hst/vinterdepresjon? Eller er det depresjonen jeg har slitt med i flere r n som har utviklet seg i feil retning? Det er ikke godt vite. Kanskje jeg skal sprre psykologen min, men hun har ikke kjent meg i mer enn 1 mnd, s hun vet jo egentlig ikke mer om meg enn navnet mitt.

    Jeg fr prve fokusere p det positive rundt meg, og det lille jeg har ftt til i livet (i forhold til andre p min alder). Ogs m jeg huske p hvor heldig jeg er som har en flott og kjrlig kjreste!
    Jeg drmmer om kunne reiste tilbake til Rhodos, bo og jobbe der sammen med kjresten, bare nyte livet. Men s er det slik at jeg har jo allerede prvd det, to ganger til og med. Frste gang ble veldig bra, mtte fine mennesker og fikk oppleve mye. Men andre gangen gir meg mareritt om nettene, tredje natt p rad n, der jeg mister Dag og livet mitt raser sammen. Det virker s ekte at jeg klarer ikke skille mellom drm og virkelighet, og nr jeg endelig vkner klarer jeg ikke legge fra meg de vonde flelsene som har satt seg i meg ilpet av natten.
    Skulle nske jeg klarte tyde drmmene mine, for det er jo kroppen og sinnet som prver si meg noe.

    Men tilbake til det positive. Jeg spiller xbox n,Fable 2, og jada jeg burde vel vokse av meg slike lyster, men s er jeg jo ganske barnslig ellers ogs.
    Jeg har en hvit og fin leilighet, med alt fra stor TV til fine pyntegjenstander, snart kommer gubben hjem med den nye sofaen ogs.
    Kornetten min er veldig viktig for meg, instrumentet jeg har spilt i over 10 r n. Jeg er ingen proff, selvom jeg fikk hre at jeg kunne komme s langt jeg bare ville, bare jeg gikk inn for det. Og jeg prver ve, helst hver dag, minimum 3 ganger i uka. Psykologen sa jeg burde finne meg en amatrgruppe spille i, og kanskje skal jeg det. En dag...




    Det er skummelt dele tankene mine p denne mten, og gjentatte ganger mens jeg skriver fr jeg lyst til slette hele greia. Hvem bryr seg? Ingen vil vel lese dette her? Men som jeg nevnte sist, s er det jo min blogg, noe jeg kan styre og bestemme over. Det liker jeg, enda en positiv ting.

    Snart er det jul ogs, men frst er det bursdagen min. Jeg vet ikke helt om jeg gleder eller gruer meg til det, s jeg prver ikke tenke p det, ta det som det kommer. Tenk hvis ingen husker det? Eller verre, at ingen bryr seg om det. Egentlig er det vel ikke s viktig med disse bursdagene, men for meg er det en seier at jeg har overlevd enda et r. Det hres vel litt dramatisk ut, men vet dere hvor mange som har det slik som jeg? Hvor mange som sliter psykisk? Det er nok flere enn dere tror, det er bare det at vi mennesker skammer oss og gjemmer oss bak masker. Ingen skal se hvordan vi egentlig har det. Mange sliter med slippe mennesker innp seg ogs, de er redde for bli avvist, eller ikke vre bra nok. Selvom jeg og mange andre svarer "jada, det gr bra med meg" nr andre spr hvordan det gr, s er det ikke sikkert det er sant. Tenk litt p det til neste gang. N er jeg sliten.

    Forresten, beklager rotete innlegg, det er bare slik tankene mine er. De surrer hit og dit, og tar seg ikke tid til tenke ferdig om noe.

    God helg.

  • 6

    ENSOMHET

    "Ensomhet er en flelse av savn av nsket kontakt med andre. Ensomhet vil si ha mindre kontakt med andre enn man nsker, eller at denne kontakten gir s liten sosial verdi at den ikke opphever flelsen av kontaktsavn. Det er ikke ndvendigvis en sammenheng mellom det vre ensom og det vre alene. Man kan vre helt alene og fornyd eller ha en stor omgangskrets og fle seg ensom. Allikevel er mennesker med f kontakter oftere ensomme enn de med stort nettverk." Kilde: Wikipedia.



    Ensomhet er i dag nesten tabu snakke om, det skal helst skjules og kan oppleves som flaut. Dagens ideal er ha mange venner og et bredt sosialt nettverk, men man kan jo ogs fle seg ensom sammen med andre. Jeg tror det viktigste er kunne vre seg selv - for hvis man ikke kan det, selv sammen med familie og venner, s kan man ofte fle seg ensom selvom man har et stort sosialt nettverk.
    Det er ogs viktig tenke p at de fleste opplever fle seg ensomme p et eller annet tidspunkt i livet. Du er alts ikke alene om det, og det er en "normal" flelse ha.

    "Mennesker som for eksempel har en psykisk sykdom, har sosial angst og ikke klarer vre blant mange mennesker, har fysiske begrensninger, eller mennesker som fler at de ikke passer inn noe sted kan ogs fle seg svrt ensomme. Andre igjen kan fle seg ensomme fordi de har mistet noen som sto dem veldig nr."
    Kilde: ung.no


    Men hva kan du gjre med det ?

    Det er ikke s lett snakke om denne flelsen med noen, og heller ikke innrmme det for seg selv at man er ensom. Helsesster p skolen kan vre en god hjelp, og det finnes ogs mulighet for f en stttekontakt gjennom kommunen. En stttekontakt kan komme p besk, snakke med deg, hjelpe deg til komme deg litt ut osv. Jeg har selv prvd dette tilbudet og det hjalp meg veldig i den perioden jeg trengte det. Det er verdt et forsk!
    En annen mulighet er engasjere seg i en idrett, hobby-kurs, frivillige organisasjoner e.l - der vil det vre naturlig bli kjent med nye mennesker, som kanskje ogs har like interesser som deg selv.


  • 4

    Lytt til kroppen din


    Jeg fler at kroppen og hodet mitt er et stort rot i dag. Tankekaos, angst og en drpe fortvilelse.Hva er meningen med livet? Hva skal jeg bli nr jeg "blir stor" ? Hvor vil jeg bo? Hvordan vil jeg leve livet mitt?
    Det er bare noen av tankene jeg har. Tanker jeg egentlig ikke trenger ha, men som allikevel har mye si for livet mitt fremover. Det gjelder finne ut av ting, og sortere tankene.

    En annen ting som er viktig er lytte til kroppen - kjenne etter hva som er best for en selv. For jeg mener at det er viktig leve dette ene livet vi har fullt ut. Trenger du hvile, s hvil. nsker du kose deg og ha det moro - s gjr det ogs. Ikke la andre stoppe deg. Bestem over deg selv og din egen kropp!

    Det var alt jeg hadde si for denne gang. N legger jeg meg.

    Er det flere som har tankekaos av og til, eller er det bare meg ? God natt.

  • 0

    VONDT

    I dag har jeg det ikke s bra. Det er vondt, jeg fler jeg har delagt alt. Jeg vil ikke ha det slik ...







  • 0

    11.okt.2010

    I dagens samfunn handler det mye om penger, vellstand og om n alle andres forventninger. Folk higer etter f det perfekte liv, med flott utseende og personlighet, og selvflgelig alle materialistiske godene som finnes. De ender ofte opp med bde falskt/uoriginalt utseende og man lager seg en personlighet som man tror andre liker. Det virker som om alle skal vre prikk like, at vi mennesker ikke tr vre oss selv. Mange kvinner og menn kjper seg nytt utseende, og vil "fikse" p det meste ved seg selv. Hvorfor kan vi ikke fokusere p vre frisk og lykkelig? Alts finne vr EGEN lykke, gjre det som gjr oss lykkelig, og ikke alle andre.. Dagens idoler er vanligvis magre, plettfrie mennesker. Men det er jo ikke naturlig?
    Mennesker i alle aldre, menn og kvinner, sliter med livet og lavt selvbilde pga dagens press. Overalt i media ser og hrer vi om alle mulige slags kjendiser, og produkter som skal hjelpe oss til "perfeksjon".

    Er dere klar over hva dette presset gjr med enkelte mennesker? Det skaper spiseforstyrrelser, drlig selvflelse, drlig psykisk helse, m.m...
    Tenk om vi kunne lre oss godta oss selv, sette egne ml og nsker om eget liv og fremtid.
    "Det er kort vei fra sammenligne seg selv med andre til misunnelse og sjalusi".
    Vi er opplrt til bli verdsatt av og verdsette prestasjoner og utseende, tror jeg. Det gjr at vi sker ting og tilstander som kan gi oss bekreftelse p dette. Kan man ikke lre bekrefte seg selv, m man jakte p det i en evig konkurranse. Det kan gjre livet utfordrende ved f.eks. gi drlig selvinnsikt.

    99% av alle mennesker gener er like, men vi er allikevel s forskjellige. Det er den ene prosenten som gjr oss spesielle og unike. Alle kan bli flinke til noe, men ingen kan vre god til alt. Det er slik vi er skapt.


    -N

  • 0

    Gode gamledager ?




    N vet kanskje ikke s mange av dere hvordan min barndom var, men det trenger vi ikke g inn p her heller.
    POENGETer; det er maaange barn som har det vondt hjemme. Fler enn mange tror, men det blir hemmeliggjort pga redsel, skam, og at barna rett og slett tror at det er vanlig og f.eks bli sltt hjemme. De lrer kanskje ikke forskjell p godt og vondt.
    Bildet er forresten av meg som liten, ca 3-4 r. Jeg er kanskje en av de barna som ble glemt og behandlet feil. Er derfor jeg tar det opp. Ser dere noe som virker rart, unormalt eller skummelt, s kontakt noen! Ring barnevern, skriv bekymringsmelding, si ifra til barnehagen eller skolen osv. Hva som helst, i TILFELLE noe er galt- Er bedre ringe en gang for mye enn en gang for lite..

    God natt

  • Nora Sveen

    Jeg heter Nora, og bor i Oslo med fantastiske samboer og vr lille hund Minna. Her p bloggen min skriver jeg om min hverdag og mine tanker, psykisk helse, og litt av hvert av andre ting som faller meg inn. Jeg har slitt psykisk i en del r n, men jobber for f et bedre og friskere liv!

    Kontakt / Sponsing: Norahvem@hotmail.com



    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg



    bilde



    hits