NoraHvem.blogg.no -
Hjem FØLG MEG Om meg Kontakt

2

Julen - både en god og en vond opplevelse

Julen har for meg gått veldig fort i år. Dagene i adventstiden har gått i ett og alt har egentlig vært som det pleier. Bortsett fra det jeg nesten liker best med julen, nemlig spenningen og ventingen mot julekvelden, og selvfølgelig den fine adventskalenderen jeg fikk av min mor. Ett lys har blitt tent hver søndag, ukene har rast forbi, og jeg sitter igjen med både gode og vonde følelser. Jeg tror julen kan være vanskelig for mange som sliter og som føler seg ensomme, og for de som sliter med spiseforstyrrelser kan det være vanskelig med all maten og drikkingen som hører med i "normale" menneskers jul.

Jeg sitter igjen med angst pga at det har skjedd veldig mye de siste ukene. Vi har hatt besøk hjemme i leiligheten, noe som jeg føler blir litt som å tråkke over min intimgrense, for her hjemme er min lille trygge hule, hvor jeg kan føle meg helt trygg og gjøre som jeg vil. Men det var koselig med besøk, og jeg klarte det, og vi hadde noen timer med masse prat og god mat til. Jeg har også tatt toget, som jeg skriver mer om nedenfor, som var en stor prøvelse for meg. Jeg har angst for at jeg kanskje kan ha lagt på meg av det lille julegodtet og den ene ribbebiten jeg satte tennene i, og jeg føler meg mye større enn før julen startet, selvom jeg ser at jeg kanskje har blitt det motsatte. Det er så vanskelig, når man føler at man eser ut, men i virkeligheten krymper. Jeg vet ikke hva jeg skal stole på: Synet, følelsen eller vekta. Jeg er også helt vanvittig sliten etter jula. Det har gått med mye energi på å prøve og klare å feire jul på en normal måte, uten å vise de jeg er glad i at jeg har det vondt og ødelegge kvelden for dem, og også på å prøve og være glad og optimistisk. Vonde tanker har vært der hele tiden, men jeg har prøvd veldig hardt å riste de av meg og tenke på det gode som jeg har hatt - en kjempesnill familie som har masse humor å komme med, en kjæreste som elsker meg, og at det faktisk har vært jul. Julen kommer bare en gang i året, og derfor har jeg hatt veldig lyst til å kunne ha det så fint som mulig mens den har vart. Men jeg føler også på den følelsen av at jeg ikke klarte å vise nok glede og takknemlighet til familien min, og at jeg kanskje virket sur/gretten når jeg egentlig bare var sliten. Jeg håper de skjønner at det ikke er på grunn av dem, men på grunn av hvordan jeg har det. For selvom det er jul, så forsvinner ikke alle de vonde tankene, og jeg får det ikke helt supert bare fordi det er jul. Men jeg vil bare si at jeg har hatt det finere i jula enn jeg pleier, så det er en seier i seg selv.


Togturen jeg måtte ta helt alene (med lille Minna inni jakka) var veldig krevende for meg. Jeg har ligget søvnløs og tenkt desperat på hvordan jeg skulle gjøre alt og komme meg igjennom denne reisen. Hvor jeg skulle sitte, hva jeg skulle gjøre under turen, hvordan jeg skulle klare å holde Minna rolig og stille, og det siste og det verste: hvordan jeg skulle komme meg AV toget. Når skulle jeg gå bort til dørene, og tenk om jeg ikke kom meg av på riktig stopp! Jeg var så bekymret at jeg ble utslitt av å tenke så mye på det, og etterhvert ble synet mitt sløret og hodet mitt så tungt at jeg trodde jeg skulle besvime. MEN. Jeg kom meg igjennom det. Minna var rolig og snill hele tiden, og jeg kom meg av på riktig stopp. Ironisk nok var Gjøvik endestasjonen, så jeg bekymret meg uten grunn. Gjett om jeg var lettet da jeg fant familien min som sto å ventet på meg, og som skulle kjøre meg "hjem" til jul.

Jeg sitter også igjen med gode minner. Jeg har kost meg sammen med familien min, som jeg ikke ser så ofte og det da ble ekstra stas å se igjen, og jeg har nytt all julepynten og å knekke nøtter, nytt den gode stemningen som andre påvirker meg med, og all praten som har gått løst og som har fått meg til å le. Maten var også veldig god, og jeg klarte å slappe litt av innimellom med et glass vin. Julegavene var også veldig fine, og jeg er så heldig som får så mange og så fine gaver. Jeg håper jeg klarte å uttrykke hvor mye jeg likte dem, selvom jeg var veldig sliten da vi pakket dem opp.


Julen er snart over for min del, for jeg orker ikke ha julepynten oppe etter at julaften er over, så vanligvis er den ute av huset den 25. desember og hverdagen starter igjen da. Men i år ble den oppe noen dager ekstra, for på fredag den 26. desember, feiret jeg og kjæresten vår egen lille jul. Vi hadde spart på julegavene som var til oss begge to, og det blir derfor litt matrester fra julaften og litt gaveåpning. Vin og og filmtitting ble det også, og jeg har det alltid fint når jeg og kjæresten skal kose oss sammen. Vi har det så fint og morsomt sammen - jeg er så heldig som har en som er så fantastisk å dele livet mitt med.

Det var litt fra min jul. Jeg håper dere har hatt det fint på før, på, og etter selve kvelden, og at dere får en fin romjulstid.

  • 6

    - Feiring har det vært, og feiring skal det bli -

    I dag er det min bursdag, og den har startet med en god frokost med kaffe til. Minna ventet tålmodig i senga til jeg orket å starte dagen, og ettersom vi er bursdagsjenter begge to, så sang vi like så godt bursdags sang til oss selv. Minna hadde bursdag i går, og det ble feiret med brødskive med leverpostei, som ble veldig godt motatt. I dag derimot blir det ikke store feiringa ettersom jeg er alene i leiligheten, men det gjør meg faktisk ingenting, for feiring har det vært og mer feiring skal det bli. På søndag kom familien min med gaver til meg helt fra Valdres (!), og det ble kjempe fine gaver og kjempe god Take Away hos oss. På torsdag kommer kjæresten min hjem fra Polen, for han er nemlig på "guttetur" der med broren sin, så på fredag skal jeg feire sammen med han. Derfor gjør det meg ingenting at jeg er alene i dag, da kan jeg ta det rolig og i mitt tempo,i mitt eget selskap, med noen glass vin og litt ekstra god mat. Som dere sikkert kan skjønne er jeg ikke så glad i store selskaper med mange mennesker, så derfor passer det meg fint at det blir på den måten som det blir i år.


    I år blir jeg 22 år, men jeg føler meg ikke gammel i det hele tatt. Jeg er glad for at jeg har blitt såpass "voksen", ettersom jeg har livet mitt mer på stell nå enn jeg noen gang har hatt det. Jeg har vokst opp rett og slett, og jeg har det bedre nå enn jeg noen gang har hatt det, til tross for all sykdom og motgang som jeg lever med nå. Livet mitt har på en måte akkurat startet, og jeg gleder meg til årene som kommer. Jeg syns det er vondt å tenke på fortiden, for det er så mye vondt og vanskelig som har skjedd, men fremtiden klarer jeg å tenke gode tanker om. Jeg gleder meg til å sitte på en veranda i syden og bare nyte livet, med mann, unger, hund, sol og glede.

  • 2

    Et mareritt

    Hva jeg drømmer om natten kan ha stor innvirkning på hvordan dagen etter blir for meg. Har jeg en fin drøm som jeg egentlig aldri vil våkne opp fra, så våkner jeg lettere til sinns og mer uthvilt enn vanlig. Men har jeg mareritt så kan det bli stikk motsatt. Jeg prøver å ikke la marerittene mine påvirke meg, men uten hell, spesielt når marerittene handler om traumene jeg har opplevd og personer jeg er livredd for. Drømmene er så ekte at det føles som om jeg får fysisk vondt av det som skjer i dem, og som oftest blir jeg skadet eller drept. Når jeg drømmer slike ting, så kan dagen etterpå bli skikkelig vanskelig å komme seg igjennom. Jeg våkner opp med ett rykk, svett og med en angst så stor at det er vanskelig å puste flere timer etter jeg har våknet. Selv om jeg prøver alt jeg kan å fortelle meg selv at det bare var en drøm, så klarer jeg ikke å la være å bli påvirket av dem.


    En ting som ofte går igjen er at jeg blir jaget av noen med enten barberblader eller kniv i hånden, og som kutter meg opp til jeg dør eller til jeg klarer å komme meg unna. Jeg kan også drømme at hele gulvet rundt meg er dekket av barberblader eller spikre, så den eneste muligheten for å komme meg vekk er å trå på dem. Jeg aner ikke hva det betyr, og jeg skulle ønske at jeg klarte å tolke dem for å vite hva det sovende sinnet mitt og underbevisstheten min prøver å fortelle meg.

    Det hadde vært spennende og kanskje hjelpsomt å kunne tolke hva drømmene betyr, og jeg skulle ønske at jeg klarte det. Men det må nok litt studering og informasjonssankning til hvis jeg skal klare det. Kanskje noen av dere klarer å tolke hva de betyr? Drømmeland er et sted som det skal være godt å sige inn i, der man skal få slappe av og sanke energi til den neste dagen som kommer. Hvis det å sove blir noe man gruer seg til, så er det ikke rart at man blir sliten. Det å ligge i timevis uten å få sove er utrolig frustrerende, og jeg er glad for at jeg har medisiner som hjelper meg til å få sovne raskere enn jeg vanligvis ville gjort. Selvom det også bringer med seg noen bivirkninger og kan bli sett på som dumt i andres øyne, så syns jeg det er verdt det. Men jeg må si at jeg gleder meg til den dagen at jeg klarer å sovne helt av meg selv til fornuftig tid, og at jeg klarer å sove godt uten mareritt og mange oppvåkninger iløpet av natten.


    Hvordan går det med dere? Jeg håper dere har en fin adventstid, og at dere koser dere så mye som dere kan mens det varer. Julen er den koseligte tiden på året for meg, selvom noen ting også er vanskelig. Adventslys, julestjerner som henger i vinduene og som pynter opp trærne i hagene rundt her jeg bor er noe jeg elsker. Jeg er også ganske barnslig av meg, og nyter spenningen mot julekvelden, askepott og gaver.

  • 10

    Min egen lille boble og en liten oppdatering

    Smellet har kommet slik som jeg trodde ville skje. Følelser og tanker har blitt lagret opp på innsiden i mangelen på å få grått de ut av kroppen. Jeg går rundt i min egen lille boble og er så sliten som jeg aldri har vært før. Jeg er på en måte nummen, har tunnelsyn og føler at jeg har en sky som henger over meg døgnet rundt. Hukommelsen er ikke tilstede i det hele tatt. Jeg klarer ikke huske hva jeg gjorde dagen før, og heller ikke samtaler jeg har hatt. Jeg husker egentlig ingen ting. Det er så mye som skjer i livet mitt akkurat nå, og jeg klarer ikke å følge med på alt som skjer. Alt er et tiltak som koster meg mye, men heldigvis klarer jeg å fullføre ihvertfall noen av de tingene jeg gjør til vanlig, feks som å trene (selvom det virkelig tømmer meg for energi og at øktene ikke akkurat blir så intensive). Men jeg prøver så godt jeg kan, og noe mer kan ikke noen forvente av meg. Selvom det er vanskelig for meg må jeg noen ganger sette ned foten og ta hensyn til hvor grensene mine går, for jeg er så redd for at jeg blir enda "dårligere" hvis jeg eller de rundt meg presser meg for hardt nå. Jeg er veldig deprimert, men angsten har heldigvis holdt seg stabilt på bedringens vei.


    Maten går det ikke bra med, men jeg har et håp om at det kan løsne litt snart. Jeg føler at jeg holder på å bli gal av å ikke ha kontroll over min egen kropp, og at hvis det ikke order seg snart kommer det til å eksplodere. Men enda en gang har jeg funnet en mulig løsning på hva det kan være, og jeg håper virkelig jeg har rett denne gangen. Jeg har tross alt kommet med omtrent 5 mulige løsninger den siste tiden, og jeg føler meg så latterlig som fortsatt prøver å finne ut av grunnen til dette, men jeg er virkelig desperat etter å få tilbake den lille kontrollen jeg kan ha over livet mitt gjennom maten. Så nå er det bare å vente å se om jeg har rett denne gangen.

    Jeg vet at jeg har sagt flere ganger at jeg føler at jeg ikke får den hjelpen jeg trenger, men som sagt er jeg ikke klar til å jobbe med anoreksien. Og jeg vet også at den henger sammen med depresjonen og angsten, men jeg vil ikke, klarer ikke. Alt det presset jeg føler folk rundt meg legger på meg nå, gjør at jeg stritter litt imot. Jeg føler meg så dum og svak som ikke klarer alt som blir forventet av meg og som ikke klarer å ta imot det tilbudet jeg har fått. Men heldigvis har psykologen kommet på andre tanker etter å ha snakket med meg de siste timene vi har hatt. Hun foreslo i går at det kanskje er viktigere å jobbe med traumene mine nå og få bearbeidet de skikkelig, for det har jeg aldri fått gjort før. Det er litt rart at det ikke har blitt tatt ordentlig tak i tidligere egentlig, men heldigvis er det noen som vil gjøre det nå. Det vonde jeg har opplevd og alt det har ført med seg har påvirket meg i en stor grad, og traumene jeg har fått pga det plager meg mye i hverdagen. Derfor har jeg sagt at jeg kanskje kan klare å takke ja til et tilbud om en langtidsinnleggelse for å jobbe med det på traumeavdelingen på Modum Bad, for å få bearbeidet det skikkelig og kanskje kunne legge det litt bak meg. Jeg tenker på hvor godt det hadde vært å kunne føle mindre på skammen, og å slippe å få alle de vonde flashbackene og marerittene jeg har om det som har skjedd. Jeg tror virkelig at det kan hjelpe meg en hel del hvis jeg klarer å kvinne meg opp til å takke ja til dette tilbudet, men om jeg klarer det nå får vi se, men lysten er virkelig tilstede.


    Jeg har virkelig lyst til å klare å skrive oftere igjen, så jeg får ta meg litt i nakkeskinnet og sette meg ned framfor datamaskinen og rett og slett bare gjøre det. For som jeg har sagt før, så kommer ordene på rekke og rad bare jeg får satt meg ned med det. Det er så fint å få kommentarer om at dere savner bloggingen min, og det gir meg litt motivasjon til å klare å gjøre det igjen.

    Jeg kjemper fortsatt mine kamper for å klare å overleve, og selvom det virker veldig fristende i mine mørkeste stunder, så kommer jeg aldri til å gi opp.

  • Nora Sveen

    Jeg heter Nora, og bor i Oslo med min fantastiske samboer og vår lille hund Minna. Her på bloggen min skriver jeg om min hverdag og mine tanker, psykisk helse, og litt av hvert av andre ting som faller meg inn. Jeg har slitt psykisk i en del år nå, men jobber for å få et bedre og friskere liv!

    Kontakt / Sponsing: Norahvem@hotmail.com




    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg



    bilde



    hits