NoraHvem.blogg.no -
Hjem FLG MEG Om meg Kontakt

2

Det slitsomme internettet

Internett er noe de aller fleste benytter seg av i dag og som har blitt en viktig ting i livet vrt. Vi bruker opptil flere timer p det hver eneste dag, og vi fr nesten abstinenser hvis vi ikke fr sjekket Facebook eller Instagram ofte nok. Vi har rett og slett blitt avhengige. Men jeg klarer ikke helt skjnne hvorfor det er s viktig flge med p andres liv i den grad vi gjr, eller hvorfor vi m lese uendelige mengder med stoff p nettet og se p alle videoene av folk som driter seg ut som blir lagt ut hver eneste dag.

Jeg for min del syns det er godt med noen dagers pause fra internett. Jeg blir nesten r i hodet av alt som m flges med p, alle oppdateringene som blir lagt ut og alle bloggene som det blir skrevet p hver dag. For jeg fler at jeg m og burde flge med p det som skjer, og at hvis jeg ikke gjr det s faller jeg utenfor hvis jeg ikke fr med meg alt. Og det er jo s utrolig mye flge med p, og det resulterer i at det m brukes mye tid bak dataskjermen for kunne f med seg alt. Jeg sier ikke at alle er snn og har det slik som meg, men er det flere som fler p det presset jeg prver skildre?

Jeg bruker for det meste internett til snakke med venner og bekjente, selvom jeg savner slik det var fr i tiden. Fr i tiden brukte jeg alltid telefonen til ringe de jeg var glad i, hrte stemmene deres og jeg fler det ble et annerledes og tettere forhold til vennene mine ut av det. Jeg tror jeg ville foretrukket det hvis jeg ikke hadde slitt med angsten, men n tr jeg nesten ikke snakke i telefonen lenger, og jeg blir skikkelig stresset hvis det er noen som ringer meg. S p grunn av det foretrekker jeg dessverre snakke med folk over facebook allikevel. Det er ogs noen blogger som jeg liker flge med p og lese, men det tar som regel bare noen minutter om dagen. Jeg googler ting som jeg trenger vite og hvis det er noe jeg lurer p, men utover det s orker jeg ikke mer. Internett er for meg veldig slitsomt, selvom jeg m innrmme at det kan vre hendig bruke i noen situasjoner.

Nettet frer ogs med seg nettmobbing. Det blir enklere mobbe og slenge negative kommentarer etter andre nr man gjemmer seg bak en skjerm og et "nick".. Tingene som blir sagt har blitt dryere, og det tror jeg er fordi man slipper se den man utsetter det for i ynene mens man gjr det. En ting som er vondt med nettmobbing er at man aldri kan f et "fristed" fra det. Man kan ikke dra hjem slippe og mte mobberne, man kan alltid bli funnet og ting kan bli lagt ut selvom man selv ikke er p internett.



Det er bde fordeler og ulemper med internett. Det blir enklere holde kontakten med andre som det kanskje ville vrt unaturlig og plutselig skulle ringe for ta en prat, og det kan vre enklere bli kjent med nye mennesker. E-post, blogging og nettbank er ogs veldig kjekt ha, det gjr hverdagen litt enklere. Ogs er det ogs all den kunnskapen man kan finne der! Det er mange eksempler p positive ting med internett, men jeg str fast ved at det ogs finnes noen negative. Som jeg nevnte s brukes det mye tid p datamaskinen, tid som heller kunne blitt brukt til gjre andre ting, oppdage verden, skape nye gode minner og rett og slett leve livet. Selvflgelig er det fint at minner kan samles og deles med andre over internett, men helt rlig, hvor mange gode minner og fine yeblikk har du fra ha sittet p internettet?

  • 6

    Jeg str ved et veiskille

    Jeg har ftt et slags ultimatum, om at jeg m ta imot behandling for spiseforstyrrelsen og det setter et stort press p meg. Det virker som om at hvis jeg ikke gjr det s kommer folk til gi meg opp, men jeg vet ikke om det er tilfelle. De sier at hvis jeg skal komme meg videre og skal kunne f det bedre, s er det den vi m jobbe videre med, for det er den som styrer livet mitt n. Den har et hardt grep rundt halsen p meg og bestemmer hvordan jeg har det. Det er den som gjr meg s deprimert som jeg er n, og det er den som har mye av skylden for at angsten min har vrt s sterk. Livet mitt styres av den, og folk begynner sprre meg om jeg virkelig vil ha det snn som jeg har det n. Selvflgelig vil jeg ikke ha det snn, men samtidig s er jeg livredd for gi slipp p denne sykdommen. Det er s vanskelig forklare, men som jeg har skrevet tidligere s er jeg redd for at jeg vil fle at uten den klarer jeg ingenting og vil ikke ha kontroll over livet mitt hvis jeg gir slipp p den.

    Jeg har ftt tilbudet om ske meg inn p RASP (Regional seksjon for spiseforstyrrelser), og jeg ser at det er et tilbud jeg burde takke ja til. Men hvordan jeg skal klare ta det skrittet aner jeg ikke, og det er jo ikke sikkert at jeg fr en plass en gang. S hva er vitsen liksom? Jeg har tenkt mye p om jeg skal takke ja eller nei den siste tiden, veier for og imot, men jeg m innrmme at jeg nesten allerede har landet p et nei. Jeg er for redd, jeg er ikke klar, men kommer jeg noen gang til bli klar til det? Noen sier at det er noe jeg m bare m kaste meg ut i, men hvordan skal jeg klare det nr livet mitt er et fullstendig kaos fra fr av? Jeg er redd for at hvis jeg kaster meg ut i dette s vil det bare bli et enda strre kaos, og nr jeg nesten ikke takler hverdagen slik den er n hvordan skal jeg klare den med enda mer usikkerhet, kaos og rot? Jeg ser det ble mange sprsml her n, men det er fordi jeg ikke aner hva jeg skal gjre.


    S.. Jeg hper jeg klarer lande p et svar snart, og at jeg slipper st ved dette veiskillet, det er jo ganske drastiske forskjeller p de to veiene jeg kan g p. Jeg vil ikke at noen andre skal ta valget for meg, selvom det hadde vrt veldig lettvint s vil jeg ta dette store valget selv. Jeg skjnner at alle kommer til si at dette er noe jeg burde gjre, bortsett fra spiseforstyrrelsen som vil at jeg skal fortsette til jeg blir s tynn at jeg nensten dr av det, og til og med da vil jeg kanskje ikke vre tynn nok. Men anoreksien er min venn, min trygge havn som jeg alltid vet at den er der for meg. Samtidig fler jeg at jeg burde hre mer p de som er glad i meg og bryr seg om meg, for det kan ikke vre enkelt for dem leve med en syk Nora. Jeg vil ikke at Dag skal f nok av dette, at han ikke orker mer av sykdom, s jeg tenker at jeg burde gjre dette for han, slik at vi kan f vre i fred uten dette monsteret.

    Jeg burde takke ja, men jeg vil virkelig takke nei. Men egentlig vet jeg at dette er noe jeg m gjre. Jeg vet at jeg ikke er radmager eller at man kan se det p meg p utsiden, men p innsiden er jeg faktisk veldig syk. Jeg har vrt veldig undervektig flere ganger n, og jeg vet ikke om kroppen min takler en runde til. Spiseforstyrrelser er p ingen mte glamorst, det er et helvete som tar livet av mange mennesker. S aldri begynn tulle med maten, prv vre glad i deg selv slik du er. Det skulle jeg nske at klarte.


    For g over til noe mer positivt s har jeg vrt veldig flink nr det gjelder utfordre angsten, og det har jeg tenkt til fortsette med. Jeg vet at n som jeg har klart ta ordentlig tak i det s kommer angsten til bli svakere, litt etter litt. Det hadde vrt s utrolig godt kunne klare dra ut p ting alene og slippe g rundt og vre s redd hele tiden, men jeg fler at det allerede har blitt bedre. Jeg klarer g inn p butikken alene n og om 2 uker skal jeg dra til psykologen helt alene i taxi, og det som er s godt og som er annerledes enn fr er at jeg vet at jeg kommer til klare det! Jeg kjenner det i magen, at det ikke knyter seg bare jeg tenker p det. Eller, jeg kjenner det jo, men lysten til klare f det til er sterkere enn den vonde flelsen. S jeg fler virkelig at dette gr riktig vei, og en ting som er sikkert er at angsten kan dra til helvete og bli der.


    I dag s har jeg det ganske greit. Jeg ble litt syk over natten og er sliten, men da er det godt rigge seg til i sofaen under pleddet med serier og passe p drikke mange kopper med glovarm te.

    Og forresten.. en siste ting. Jeg ser at lesertallet har gtt ned den siste uka, og det syns jeg er leit. Er det noe jeg gjr feil, eller noe jeg kan gjre annerledes? Vil dere at jeg skal fortsette vre s rlig, eller vil dere at jeg skal skrive om de dagene som jeg har det bra? Det hadde vrt fint for meg vite, selvom det er viktig for meg kunne skrive ogs i de periodene jeg har slik som det er n. Takk til dere som fortsatt holder ut med meg!

  • 1

    Motivasjon og bedre livskvalitet

    I det siste har jeg ikke hatt s mye motivasjon til noe som helst. Ting har gtt veldig sakte, men jeg har iallefall ftt gjort noen smting. Jeg prver virkelig finne tilbake motivasjonen, men jeg kjenner at det er ganske vanskelig akkurat n. Treningen, behandlingen og bloggen er de tingene som har ftt lide mest. Det hres kanskje merkelig ut, men jeg har stor motivasjon til finne tilbake motivasjonen! Det viktigste og det frste jeg m gjre er komme igang med behandlingen igjen, det er jo s viktig for at jeg skal klare bli bedre. Jeg har vrt litt flink da, og vrt mange turer hos legen de siste ukene, og jeg har ftt snakket en del med henne og funnet ut av noen ting. Men n er det p tide ringe psykologen f ny time, jeg har ftt et press p meg av mine behandlere om jobbe med spiseforstyrrrelsen, og jeg m nok snart ta det p alvor selvom jeg er livredd for gjre det. Jeg fler meg ikke klar til det i det hele tatt, men det er mange som sier at jeg egentlig aldri vil bli klar til det, og at jeg bare m kaste meg ut i det. Men jeg aner ikke hvordan jeg skal klare gjre det.

    Selvom motivasjonen til trene og blogge ikke har vrt helt tilstede og at jeg bare har ftt gjort disse to tingene halvveis, s har jeg ihvertfall prvd mitt beste. Det som er vanskelig for meg er at jeg ikke vet om jeg har prvd hardt nok, og om det jeg har ftt gjort har vrt bra nok. Det er en vanskelig flelse kjenne p, men jeg m bare bite tenna sammen og prve enda litt hardere, selvom jeg ikke vet om det er mulig. Jeg m komme igang igjen, det er s viktig for at jeg skal f bedre livskvalitet en dag. For er det noe jeg nsker meg, s er det akkurat det; bedre livskvalitet.


    Tenk kunne vkne hver morgen med et smil og vre klar for utnytte den til det fulle. Tenk kunne slippe spise mltider p spesielle tidspunkt og heller kunne spise nr jeg er sulten, og ikke minst kunne spise det jeg vil og har lyst p selvom det er karbohydrater og fett i det. Tenk kunne sette seg i bilen og kjre en tur p butikken for kjpe noe jeg har lyst p, eller for drikke en kaffe p caf. For n er det faktisk helt utelukket og umulig for meg gjre slike ting alene. Tenk p hvor fint livet kunne vrt hvis jeg aldri hadde blitt syk, hvor mange flere gode minner jeg ville hatt og s mange arr jeg hadde sluppet ha i sjela.

    Jeg m finne tilbake motivasjonen igjen. Motivasjonen for ville leve et godt liv.

  • 2

    En snn dag

    Dette er en snn dag hvor jeg har ingenting si. Jeg fr komme sterkere tilbake i morgen etter legetimen. Kanskje kan ting bli som fr snart. En ok hverdag uten angstanfall og hyperventilering. Jeg prver ikke ha hye forventninger, for jeg er s redd for bli skuffet enda en gang. N gjelder det bare se om jeg i det hele tatt klarer komme meg opp av senga og ut dra s tidlig som jeg skal for klare komme meg til timen, jeg burde klare meg uten 12 timers svn hver eneste natt. Dette er forresten noen bilder fra i gr. Det var s deilig fle meg litt fin for en gangs skyld, og ikke g skamme meg snn over meg selv hele tiden. Jeg hper jeg kan f flere slike dager i fremtiden.



    Der var det tomt for ord. Jeg hper dere fr en fin sndag :-)

  • 2

    Laidback friday

    Gjett hva jeg har gjort i dag? Jeg har vrt enda en tur i byen. 3 ganger p 2 uker syns jeg er veldig stor fremgang fra aldri dra dit. Bare for noen uker siden klarte jeg nesten ikke dra til legen engang, s derfor var slike ting som et kjpesenter helt utelukket for meg. Jeg vet at jeg har skrytt veldig av meg selv de siste innleggene, men jeg syns helt rlig at jeg fortjener det. For jeg har virkelig prvd hardt og kjempet for klare og komme meg dit jeg er i dag nr det gjelder angsten. Det er fortsatt vanskelig, og hjertet sitter i halsen nr jeg gr ute blandt folk, men jeg faller ikke sammen i grt og fr angstanfall av det, noe som er ganske utrolig. Men nok om det.

    I dag har vi vrt p caf og drukket god caffe latte, vi har kjpt flere julegaver og jeg har ftt nye sko av kjresten. Er jeg ikke heldig? Resten av kvelden skal jeg slappe av, for etter mange timer i byen p hyhlte sko = veldig slitne ftter! S n er det beina p bordet og serietitting som gjelder. Vaskingen kan jeg ta en annen dag, jeg blir ikke lykkelig av det. Jeg er glad for at jeg har ftt et mer avslappet forhold til det. Fr gikk jeg trket stv og vasket hver eneste dag, noen ganger to ganger om dagen, og det sier seg selv at det hverken er ndvendig eller sunt. N tler jeg litt stv og velger heller leve livet litt enn ha stv p hjernen.


    Har dere planer for kvelden? Jeg hper ihvertfall at dere fr en fin kveld, s snakkes i morgen.

  • 0

    Det er bare skjerpe seg

    Jeg er s dypt nede at hver morgen blir en kamp om komme seg opp av sengen. Jeg skulle nske jeg kunne ligget der hele dagen, bare sttt opp for g p do eller spise innimellom, gjemme meg bort fra de vonde tankene og flelsene i svnen og vkne opp en dag friskere. Tenk om det hadde vrt s enkelt at jeg kunne gtt i dvale, slippe all kulden og mrket som vinteren frer med seg, og vkne opp til vren da knuppene springer p trrne og med et nytt hp om at det en gang blir bedre, at jeg en dag kommer til bli frisk.

    Det er vanskelig for meg n som jeg fler at ting aldri kommer til bli bedre. At jeg kommer til vre syk resten av livet mitt, med den dype depresjonen, angsten og higet etter bli tynnere enn tynnest. Det bryter meg ned og tar med seg troen i den nedgende spiralen. Jeg har fortsatt et bittelite hp, men jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer holde p det. Alt er s mrkt og klumpen i magen vokser seg strre for hver dag.

    Jeg har heldigvis noen bedre dager som gjr det mulig for meg klare og fortsette denne kampen, for det er slik at hver dag er en kamp jeg m kjempe om igjen og om igjen. Det fles ut som det er en kamp jeg ikke kan vinne, men samtidig vet jeg at det er mange som har kommet seg ut av det i live. Det er en liten trst at jeg vet det, og at jeg vet at det er flere som har det som meg, at jeg ikke er alene. Selvflgelig unner jeg ingen ha det vondt, men dere skjnner sikkert hva jeg mener.

    Selvom det er tungt n, s tvinger jeg meg selv til fortsette. Jeg kan ikke tape, jeg kan ikke forlate dem som er glad i meg. Jeg kan ikke la sykdommen seire over meg og hne meg p den mten, den skal ikke f lov til ta knekken p meg. Det er hpet som gjr at jeg klarer tenke disse tankene. Jeg m innrmme at jeg er sint og frustrert over at jeg ble s syk, at noen hadde hjerte til delegge livet mitt p den mten. Tenk at noen ikke bryr seg om noen andre enn seg selv og driter i hvordan det pvirker dem som m lide for det. Men kanskje har jeg blitt et sterkere menneske av det.


    Jeg tror det ofte er slik at de som opplever noe vondt blir sterkere nr de kommer ut av det p den andre siden. At de klarer sette seg bedre inn i hvordan andre har det. Selvom det egentlig ikke er mulig kunne forst hvordan andre har det, s tror jeg det blir litt enklere forst litt av det andre gr igjennom. De som har vunnet kampen over sykdommen er forbilder for meg og som gir meg hp om at ogs jeg kan klare det, selvom det er en helt jvlig og en fryktelig lang vei g. Jeg syns det er vanskelig skulle ta steget og vge meg ut p den veien. Jeg har s inderlig lyst til komme s langt at jeg tr prve det selv, men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare komme meg dit. Livet som psykisk syk er et vanskelig liv med mange kamper, og det er viktig ikke blse bort hvor vanskelig det kan vre. Uansett om man sliter litt eller mye s er det vanskelig, og jeg mener at alle burde bli tatt serist nr de sier at de har det vanskelig. Alle burde bli hrt og trodd p, for jeg tror ikke det er mange som later som at de er syke. Hva skulle de ftt ut av det? S fr du dmmer og tror at det bare er skjerpe seg, at det bare er gjre ditten og datten; s blir alt bedre, s skal du vite at det er de som sier og tror slike ting som burde skjerpe seg.

  • 5

    Du m bli likt av alle!

    Ta p deg sminken, bruk god tid for gjre det perfekt. Det er veldig viktig ha en perfekt hud og dyre renseprodukter i alle slag. Glem ikke hret, det m skinne og ligge perfekt. Her m det ogs brukes dyre sjampoer og balsamer, conditioner, kurer og oljer. Det er viktig bruke lang tid p badet hver morgen, slik at den perfekte masken og fasaden sitter perfekt p. Dra til frisren jevnlig slik at hret alltid ser bra ut, utvekst eller slitte tupper gr det ikke ann g med. Lp en ekstra mil p tredemlla og tren styrke ved siden av, skaff deg helst en personlig trener, det betyr ikke hvor mye det koster, det er viktig bli stram og fit, med en smal midje og stor rumpe. Ta alltid trappene istedenfor heisen og vei deg hver dag. Det er viktig holde seg tynn, slik at andre vil like deg og hvordan du ser ut. Ta p deg det ene sexy antrekket etter det andre, det er viktig alltid se bra ut. Bruk s lite klr som mulig, ikke vr sjenert, for det er slik du fr oppmerksomhet og blir likt av bde gutta og jentene. Det er dette du vil, er det ikke? Slik at alle liker deg.


    Dra p kjpesenteret ofte og se hva slags nye klr og andre ting som er nytt, shop gjerne p nettet ved siden av slik at du alltid fr med deg hva som er siste mote. Du trenger ikke velge, bare kjp alt du syns er fint. Hvor mange kroner det kommer til koste betyr ingenting. Bare du passer inn. Du trenger ikke noe annet enn havregryn for overleve, det viktigste er f seg de rette klrne! Det er alt som betyr noe, er det ikke? Det er viktig flge med p moten slik at du alltid vet hva som "inn", det er viktig bruke de klrne selvom du egentlig ikke liker stilen.

    Utad er det viktig bygge opp en fin fasade og dokumentere hvor bra ditt liv er. Sett opp ett smil og lat som alt er bra i livet ditt. Det er flaut slite og ha det vondt, s det er best holde slike ting for seg selv. Ingen skal tvile p at livet ditt er fint leve - for hvilket nederlag det hadde vrt om andre fikk vite at du har det vanskelig. Da blir man sett ned p og noen ganger utsttt av vennegjengen, for hvis man sliter er det ens egen feil, og da m man bare ta seg selv i nakkeskinnet og ordne opp. Det kan vel ikke vre s vanskelig? Bare skaff deg en jobb eller start studere, s skal du se at ALT ordner seg.

    Men fr du det bra av alt dette? Av prve s jvlig hardt p oppfylle forventninger som ikke burde bety noe?

    Du er god nok som du er. Du trenger ikke forandre noe ved deg selv. Du trenger ikke prve s hardt bare for "passe inn". Jeg hper at en dag kan det bli slik for alle.

  • 0

    Smellet

    I det siste har jeg ikke klart sette ord p flelsene mine eller f s mye utlp for de. De metodene jeg har brukt fr funker ikke akkurat n, og det gjr meg litt bekymret. For jeg har tidligere erfart at hvis vonde og tunge flelser fr samlet seg opp over lengre tid, s kommer alt til komme ut i et skikkelig smell nr kroppen ikke klarer holde p s mye p en gang lenger. Jeg fler det p innsiden at det samler og samler seg opp, og at det snart er fullt der inne. Jeg klarer ikke lenger snakke ut om alt til kjresten min, bde fordi han har hrt nesten alt jeg har si fr (for det gr i det samme hver gang nr det gjelder vekta og angsten) og fordi jeg vil ikke legge alt over p han lenger. Han har nok tenke p med seg selv, studier og jobben. Det kan hende det har blitt slik fordi jeg egentlig srt trenger en psykolog, men ettersom vi er i prosessen med bytte s m jeg bare holde ut til vi fr en ny, selvom jeg vet at det kan ta litt tid.

    Jeg har det tungt , veldig tungt, men samtidig har jeg som sagt blitt flinkere til utfordre angsten, noe som er veldig positivt. Men energien og motivasjonen til gjre ting har forsvunnet, og jeg er sliten hele tiden, hver dag. Men jeg fortsetter kjempe mine kamper, og selvom det fles ut som om jeg ikke klarer mer n, s m jeg bare det. Jeg vil ikke d, jeg vil komme meg ut av dette og kunne leve et godt og langt liv sammen med den lille familien min. Kanskje kommer smellet snart, men det fr vi ta hvis den dagen kommer, jeg kan ikke sitte her grue meg til det. En dag om gangen.


    Det er vanskelig forklare hva jeg fler, og jeg klarer ikke helt sette ord p flelsene her p bloggen lenger heller. Ikke s godt som fr ihvertfall. Men jeg prver skrive, fordi det er s godt for meg. Nr jeg frst har ork til sette meg ned skrive, s pleier det komme litt av seg selv, noe som er veldig bra. Jeg har s mye jeg vil si og skrive, men jeg klarer ikke tenke meg fram til det p forhnd eller planlegge noen innlegg. Det kommer bare helt av seg selv nr jeg setter meg framfor skjermen. S det er positivt at det ihvertfall blir litt skriving p meg.

    Jeg hper dere der ute som sliter klarer holde ut, for en dag kommer det til snu og bli bedre.

  • 4

    En helg med frihet

    Bde p onsdag og i dag har jeg ftt kjenne litt p frihetsflelsen, jeg har utfordret angsten og vunnet. P onsdag hadde jeg et vanskelig mte i Oslo sentrum, og for slippe stresse med parkering og bruke masse penger p det, s valgte vi ta bussen in til byen. Frst s nektet jeg, men jeg skjnte at det var den beste mten gjre det p. S med mye angst trasket vi i vei og kom oss inn til byen. Det var vanskelig og jeg hadde en klump i magen, men det fikk bra selvom bussturen virket som en liten evighet.

    Mtet vi skulle p gikk ikke s bra. Eller, det gikk p en mte bra og s bra som det kunne g, men angsten hemmet meg veldig og jeg klarte kun si noen f setninger ilpet av hele mtet. Jeg var ganske glad da mtet var over, selvom jeg vet at det kommer til bli flere av dem, men jeg pustet lettet ut allikevel. Ett skritt nrmere noe som enten ikke gr, eller noe som kan bli veldig bra. Det er veldig personlig, s jeg vil ikke g noe mer inn p hva det gjelder.

    Etter mtet flte jeg meg p en mte sterk fordi jeg har begitt meg ut p en vei som kan fre til rettferdighet, s jeg valgte utfordre meg selv litt til i samme slengen. Nr jeg frst var s godt i gang med det og hadde kommet meg til byen helskinnet. S det vi gjorde var g p caf og ta med en kaffe "to go", og s trasket vi i vei for utforske byen litt, gikk innom noen butikker og handlet litt smtteri, og jeg flte meg rett og slett litt fri. Det var en deilig flelse og jeg kommer til fortsette utfordre meg selv og dra inn til byen p den mten. Det er helt jvlig n og jeg tenker alltid at dette kommer ikke til g bra, men det gjr det nesten hver gang og det er absolutt verdt det! Og for hver gang jeg klarer gjre det blir det litt enklere. Jeg tror nok det blir en god stund til jeg kommer til klare ta bussen igjen alene, hvis det i det hele tatt kommer til bli slik igjen, men selvom jeg m ha med meg kjresten p tur er det uansett bra at jeg kommer meg litt ut av huset og min lille hule.



    Allerede i dag har jeg valgt g videre p den veien jeg har begynt g, mot mer frihet og muligheten til dra p kjpesentre, cafturer og kunne bli bedre kjent med byen vi bor i. Det har vrt et stort skritt for meg ta og skulle jobbe med angsten s intenst og s mye p en gang, men jeg har ikke ddd av det enda - og det jeg ikke dr av gjr meg sterkere. S som dere sikkert skjnte har jeg vrt p et senter i dag ogs, noe som var ganske koselig. Det kunne g rundt og titte i butikkene og vre ute blandt andre mennesker ga meg en flelse av frihet. Det at jeg som ikke klarte hente posten for noen mneder siden klarer det, det er for meg bde stort og litt utrolig. S jeg syns jeg fortjener kunne skryte litt av meg selv n. Eller hva syns du?

    Resten av kvelden blir det vin og pitabrd med deilig fyll. Lrdagen ble flyttet til i dag ettersom jeg har vrt s flink, fordi kjresten skal bort i morgen og jeg ikke vil sitte skulle kose meg p den mten alene, og fordi jeg ikke klarte vente lenger. Haha! S jeg hper dere alle fr en fin fredagskveld og en fin start p helgen.

  • 5

    Jeg var helt alene i den store verden

    Helt siden jeg ble syk tror jeg at andre har flt at jeg var annerledes, og jeg passet liksom ikke helt inn noe sted. Jeg var og er fortsatt veldig sjenert og usikker, og ble pga det mobbet da jeg byttet skole i 6. klasse (tror jeg det var), noe som igjen frte til at jeg begynte trekke meg unna folk. Da jeg virkelig begynte bli deprimert og begynte slite veldig s merket jeg at vennene som jeg hadde begynte trekke seg unna meg. Jeg vet ikke om det var fordi de var redde eller usikre p hvordan de skulle forholde seg til meg, men jeg vet at jeg syns det var veldig vondt og vanskelig. Det er s viktig ha venner, noen snakke og tulle med, finne p ting og ha noen som man stoler p. Jeg hadde ingen som sa ifra til mobberne som ertet meg for alt fra vantene mine eller strrelsen p kroppen min, til og med ikke lrerne ville si ifra selvom jeg spurte de om gjre det flere ganger. Til slutt flte jeg meg veldig alene og stolte ikke p noen.

    Da jeg etterhvert byttet skole for andre gang, faktisk tilbake til den jeg byttet fra p barneskolen, s husker jeg at det frste som skjedde da jeg kom inn i klasserommet var at da jeg skulle sette meg ned ved pulten min, s var det noen som dro stolen bakover slik at jeg datt p rumpa. Alle lo av meg, s det var litt av en velkomst. Da jeg i 9. klasse ble innlagt i 3 mneder s mistet jeg enda mer kontakten med de vennene jeg hadde.

    Da jeg startet p videregende for frste gang klarte jeg rett og slett ikke ta kontakt med noen, og jeg gikk for det meste for meg selv. Det var ogs det ret da jeg ble alvorlig syk og undervektig, s da gikk fokuset bort fra det f meg venner til tenke p mat og vekt. Til slutt mtte jeg slutte p skolen, og selvom jeg har prvd flere ganger etter det starte p videregende p nytt, s har jeg aldri klart f meg noen venner. Jeg tror det har mye gjre med at jeg mtte ha det tilrettelagt og ikke var med i s mange timer, da ble jeg vel "den rare" som de sikkert trodde det var noe rart med ettersom jeg hadde slike ordninger. Ogs p videregende ble jeg mobbet en del, og det er nok litt av grunnen til at jeg ikke har klart fullfre.


    Jeg klarer ikke skjnne hvordan noen har hjerte til delegge og bryte ned andre mennesker ved mobbe. De skjnner kanskje ikke hvor mye de delegger og hvor mye det har si for den som blir mobbet. At noen slemme ord fra eller til ikke har s mye si, men det har det faktisk. Noen gjr det kanskje for at de selv kan fle seg bedre ved rakke ned p andre. Men det kan delegge s mye. Det kan gjre at man gruer seg til g p skolen, og kanskje ogs prver slippe unna i frykten for bli mobbet igjen. Mange mister selvtillitten og fr et drlig selvbilde. Jeg husker at jeg ikke flte meg like bra som andre, for hvorfor valgte de akkurat meg til si de stygge tingene til? Hva var det med akkurat meg som gjorde at jeg fortjente det? Jeg sier ikke at jeg var den eneste som ble mobbet, men det var slik det virket for meg. Snn tror jeg det er for mange andre ogs. Men bare s det er sagt : s er det INGEN som fortjener bli mobbet.

    I dag har jeg ikke s mange gode venner. Jeg kan bare komme p to stykker som jeg fler meg passe trygg sammen med og som jeg stoler p. Og den dag i dag klarer jeg fortsatt ikke bli kjent med andre p min egen alder og slippe de inn, for jeg er s redd for at de skal synes jeg er rar og gal som sliter, at jeg er slitsom og skummel vre sammen med. Og jeg er s redd for miste de vennene jeg kan f, s derfor har jeg p en mte gitt litt opp med akkurat det der. Hvem vil vel bruke tid p en som meg? Jeg fortjener ikke f noen gode venner.. Det er det jeg tenker om meg selv.

    S til alle dere der ute som fler dere alene og ensomme, og at dere ikke har noen ordentlige venner, dere skal vite at dere ikke er alene.

  • 6

    Overlevelsesteknikker

    I dag kom jeg meg p trening etter ha psyket meg opp til det siden i gr. Motivasjonen for trene har dabbet litt av med den dalende psykiske helsa, men jeg klarer allikevel komme meg p 2-3 kter i uka, som jeg egentlig er ganske fornyd med! Jeg prver ogs g noen turer med Minna innimellom, det er tross alt litt mer spennende g tur ute slik at man har litt natur og hav se p mens man gr, enn stirre rett framfor seg p en tredemlle. Men begge deler har jo sine fordeler.

    I dag gleder jeg meg litt ekstra til middag, for det blir nemlig gresskarsuppe laget fra bunnen av. Jeg husker en gang jeg fikk det servert hos noen venner, og jeg husker hvor utrolig godt det var, s jeg hper vi klarer lage den like bra. Suppe er alltid sunt. Nesten alltid da. Hvis man kjrer oppi med masse smr og flte kan det vel diskuteres, men her i huset blir det ikke mye av slike ting av naturlige rsaker. En annen ting som er fint med en slik suppe er at det blir en kjtt-fri middag. Man trenger ikke kjtt til hvert eneste mltid, og det er vi nordmenn altfor drlige til. Vi skal liksom ha kjtt til absolutt alt. Jeg kunne skrevet mye om hvorfor man ikke burde spise s mye kjtt, men det fr jeg ta en annen gang.


    N som livet ikke er s enkelt for meg leve, s har jeg vrt ndt til finne noen teknikker for klare overleve. Noen er nok mer usunne enn andre, men jeg gjr alt jeg kan for prve dristrahere meg selv fra det vonde og for finne noen lyspunkter holde fast i. Det blir en del ryk ilpet av dagen, og det blir ett glass vin hver kveld, men akkurat n blir det bare snn og det syns jeg er greit. Senga er en god venn hvor jeg sker trst og lager min lille trygge hule, og hvor kjresten kan finne meg nr han vet jeg har det som verst og kommer for holde rundt meg. Jeg fordyper meg selv i serier, vasker og rydder s mye som jeg klarer, og tvinger meg selv ut av huset for finne p ting. Hva som helst for slippe unna de vonde tankene.

    Jeg leter og graver etter lsninger, mter gjre det bedre p. Noen ganger lykkes jeg med det, men som oftest er jeg bare desperat og naiv i letingen. Hadde jeg bare hatt en konkret grunn for hvorfor det er som det er n, s ville det nok blitt litt enklere akseptere situasjonen. Jeg vet at jeg ikke burde snakke s mye om vekt og slikt her inne, men jeg fler at det noen ganger er ndvendig for at dere skal forst hvorfor jeg har det s vanskelig n. Vekta str helt stille selv om jeg gjr alt "etter boka", spiser sunt og ofte, og trener i tillegg. Da burde jo vekta g min vei, alts nedover, men det gjr den ikke og har ikke gjort det p noen mneder. Etter ha funnet flere ting som jeg trodde var grunnen, tror jeg at jeg n har funnet den riktige. Insulinnivet kan ha blitt hyere pga epilepsimedisinen jeg gr p, noe som hemmer fettforbrenningen. S dere kan tro jeg er frustrert. Det som gjr at jeg tror at dette kan vre kjeltringen er fordi det hele startet etter at jeg begynte p denne medisinen. Hvis det er slik at det er grunnen, s har jeg gtt og hatet meg selv og lagt skylden p meg selv i flere mneder, ogs er det kanskje pga en dum medisin som jeg er dmt til g p resten av livet mitt. Men jeg hper s inderlig at det er noe som kan gjres noe med, ellers s vurderer jeg sterkt slutte p den. Jeg vet at det burde jeg absolutt ikke gjre, men s syk er jeg faktisk, at jeg heller vil ha epilepsianfall om natten som kan skade kroppen min, enn ikke g ned i vekt. S da vet dere litt av hva jeg har slitt med de siste mnedene.

  • 2

    Alt er et ork

    N er det endelig mandag igjen, som bringer med seg en ny uke som betyr nye muligheter. Almanakken skal fylles opp med trening og avtaler, cafturer og andre fine planer. Jeg hper at jeg klarer fullfre disse, for jeg er s fryktelig sliten. En ting vet jeg ihvertfall, og det er at jeg skal bruke denne dagen p knaske vitaminpiller og drikke te, og maten kommer ikke i hus p magisk vis av seg selv. Men noe mer tror jeg ikke at jeg klarer i dag. Kjresten sier jeg har feber, noe som kan stemme ettersom jeg har vrt skikkelig kald og slappfisk i hele dag.

    Det eneste som delegger den nye uken er at jeg har s lite energi. Jeg er trtt dgnet rundt, og hvis jeg ville tror jeg at jeg kunne ligget sove nesten hele tiden. Men jeg vil ikke bruke opp tiden min p svn. Det er selvflgelig godt sove hvis jeg fr gjre det uten mareritt og flere oppvkninger, men livet skal vre mer enn drmmeland. Jeg venter p svar p blodprvene jeg tok for 2 uker siden, for sjekke om jeg har noen mangler i kroppen. Forrige gang jeg gjorde det var alt fint bortsett fra D-vitamin, s jeg hper at jeg ikke har ftt flere ting som ikke er som de skal. Jeg m nok ringe hre, for det er viktig ta tak i det hvis det er det som gjr at jeg er s sliten.

    Nr jeg er s sliten hele tiden s blir alt vanskelig. Det holde leiligheten ren, klare vre en god kjreste og trening for nevne noen eksempler. Alt er et ork, og dagene blir s lange. De snegler seg over til den neste, uten at jeg fr gjort noe nytting. Jeg m virkelig finne ut av det, for det kan ikke fortsette slik. Det er s mange flelser inni meg, men jeg klarer ikke f de ut og jeg kjenner at de samler seg opp inni meg. Jeg er nesten litt apatisk, men jeg prver s godt jeg kan tvinge meg ut av det. Jeg prver f til grte s jeg fr lettet litt p trykket, det hadde vrt deilig ettersom det er lenge siden sist.. Jeg hper det ordner seg etterhvert, for bloggen blig ogs vanskelig for meg f skrevet noe p med null energi. Jeg klarer ikke vre kreativ og finne noe skrive om, men jeg prver f satt meg ned skrevet noen ord allikevel.

    Som dere sikkert skjnner s har jeg det ikke s bra hverken fysisk eller psykisk n, men jeg hper det gr over snart. Jeg blir veldig frustrert over ha det snn. Angsten har kommet tilbake for fullt og maten plager meg mer enn den noen gang har gjort fr. Det fles ihvertfall snn. N har jeg ihvertfall klart lage meg en kopp te og spist et knekkebrd til frokost, s kanskje det hjelper litt.

  • 4

    En helg med utfordringer

    Hei og god helg!

    I gr var jeg ute av huset nesten hele dagen og fikk gjort en hel del, det ble vel omtrent 6 timer til sammen. Det var slitsomt, men bra for meg utfordre meg selv p den mten. Det er faktisk ganske utfordrende for meg vre ute av huset s lenge, bde fordi jeg blir vanvittig sliten pga lite mat, men ogs pga at jeg mtte vre ute blandt mange fremmede mennesker s lenge. Vi kjrte ogs bil, noe som jeg syns er veldig skummelt og som gir meg angst. Men jeg kom meg igjennom det. Vi gikk ogs en tur rett etter vi sto opp, og bestemte oss for ta en spontan tur til treningssenteret like etterp nr vi allerede var s godt i gang med treningen. S i gr ble det dobbelt opp og stjerne i boka for min del. Etterp var det litt forskjellig vi mtte ordne rundt omkring i byen. S det var dagen min i gr.



    Det er s bra for meg utfordre meg selv. Jeg blir ganske irritert nr psykologen og andre maser om at jeg burde gjre det, men jeg tror det hjelper at jeg blir pushet litt. Men blir det for mye press s trekker jeg meg unna og klarer ikke gjre noen ting, s det er en balanse vi m finne sammen. Ettersom det begynner bli en god stund siden jeg var hos psykologen sist, s er jeg ganske fornyd med at jeg har klart presse meg selv, helt p egenhnd. Det er fryktelig vanskelig leve med angst, men selvom det er vanskelig er det utrolig viktig utfordre den, ellers kommer man seg ikke videre. Isolerer man seg helt og ikke prver gjre noe med det, s blir angsten bare sterkere og det blir vanskeligere komme seg ut jo lengre man gjr det. Jeg har selv vrt der hvor jeg ikke klarte g ut i det hele tatt. Det gikk bare ikke, bare det tenke p at jeg skulle ut av min lille hule gjorde at jeg ikke fikk puste, men se s langt jeg har kommet i dag. Det er fortsatt veldig vanskelig, og jeg m g noen runder med meg selv og bli mast litt p for at jeg skal klare det, men jeg klarer det faktisk. Ikke alt, men nok.


    Se hvor nydelig kjreste jeg har da!

    I dag er det som dere sikkert vet lrdag, s her i huset er det god stemning og spilling som gjelder. Jeg har allerede startet p mitt frste glass med vin, og jeg gleder meg til middagen som vi snart skal sette igang med. Stikkord for kvelden er musikk, vin, spill, naboer og Mot i brstet, s vi skal nok klare kose oss selvom vi tar det rolig. Jeg har ikke behov for dra ut p utesteder med dundrende musikk og mange mennesker, jeg har det mer enn bra nok hjemme med kjresten eller hos venner og familie. S n mangler det bare nske dere en fin kveld

  • Nora Sveen

    Jeg heter Nora, og bor i Oslo med min fantastiske samboer og vr lille hund Minna. Her p bloggen min skriver jeg om min hverdag og mine tanker, psykisk helse, og litt av hvert av andre ting som faller meg inn. Jeg har slitt psykisk i en del r n, men jobber for f et bedre og friskere liv!

    Kontakt / Sponsing: Norahvem@hotmail.com




    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg



    bilde



    hits