NoraHvem.blogg.no -
Hjem FLG MEG Om meg Kontakt

2

Naivitet

Jeg aner ikke hva jeg skal gjre. Jeg har ingen kontroll over livet mitt lenger og det delegger meg helt. Jeg skjnner ingenting og jeg prver hele tiden finne forklaringer p hvorfor ting er som de er n, og som de har vrt i noen mneder n. Jeg kan bli ganske kreativ nr det gjelder finne forklaringer p hvorfor ting skjer og noe legge skylden p, men som regel tror jeg ikke at de tingene jeg kommer opp med stemmer. Jeg fler meg s naiv som hele tiden tror at alt kommer til bli bra igjen, at det kan bli slik som for noen mneder siden. For hver gang jeg blir sltt i bakken blir veien opp igjen lengre og lengre.

I dag startet dagen med hulking og grt. Jeg klarte ikke kontrollere meg selv og sank ned p gulvet og vrei meg i smerte, stakkars kjresten min mtte se p meg der jeg l og prve hjelpe meg til se klart igjen. Slike dager er noe av det verste jeg vet om, det kjennes ut som at jeg kan d nr som helst pga smerten jeg fler inni meg. Det sprenger s hardt p i brystet og i magen at det kjennes ut som jeg skal sprekke. Det kan umulig vre plass til s mange og sterke negative flelser inni meg p en gang, men det er det tydeligvis. Heldigvis. For selvom jeg har dager som er helt jvlige komme seg igjennom, s vil jeg ikke d. Jeg har et sterkt nske kunne f det bedre og kunne leve ut drmmene mine. Jeg kommer til kjempe til siste slutt, selvom jeg m kjempe resten av livet mitt. Det er verdt det, ihvertfall vil det bli det til slutt. Den dagen da ting blir bedre og livet blir enklere leve.


Beklager at det ble et s negativt innlegg, men jeg klarer ikke skrive noe annet i dag. Jeg klarer ikke tenke positivt og skulle late som om alt er i orden. Jeg hper dere holder ut med meg og mine vonde dager. Jeg skal som vanlig prve gjre det beste ut av dagen og slik situasjonen er akkurat n. En liten opptur fr jeg heldigvis i morgen. Da er det tross alt lrdag :-)

  • 2

    Mitt eget speilbilde og dagens ideal

    Hei og god onsdag. I dag skulle jeg egentlig p trening, men jeg mtte droppe det fordi jeg har en drlig dag i dag og energien er p bunn. Jeg tar det heller i morgen og hper p at formen er litt bedre da. Jeg hadde mareritt p mareritt i natt, og det ville ingen ende ta. Til slutt dro jeg meg bare opp av senga og vandret rundt i halvsvne i to timer. N begynner jeg endelig vkne litt til og har allerede ftt styra og vasket litt her. Jeg aner ikke hva denne dagen vil bringe, men jeg fr ta det som det kommer. I dag orker jeg ikke tenke s mye, og jeg har tenkt til gjre akkurat det jeg har lyst til. Jeg klarer ikke bry meg s mye, men jeg skal gjre det beste ut av denne dagen uansett.

    I dag er en slik dag hvor jeg prver og prver fikse og ordne meg, men jeg klarer ikke fle meg fin uansett. Er det flere enn meg som har slike dager? Jeg hper inderlig det. Selvbildet er p bunn, og jeg ble til slutt s frustrert over mitt eget speilbilde at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjre av meg. Jeg ble rett og slett skikkelig oppgitt og sint. Det hjelper litt med fine ord fra kjresten da, og det gikk heldigvis litt over etter at jeg bestemte meg for holde meg unna speil i dag. Noen dager er det bare slik og det m jeg bare godta. Slik er livet. Selvom jeg ikke er s fryktelig fornyd med utseendet mitt s pleier jeg vanligvis ikke tenke s mye over det og bare trekke p skuldrene nr jeg ser meg selv i speilet hver morgen, s jeg vet ikke helt hva som utlste disse flelsene i dag. Eller, jeg tror egentlig at jeg vet det. Jeg l nemlig og "utforsket" p instagram i gr og kom over noen kontoer som nesten fikk meg til skamme meg over meg selv. Det var for det meste lettkledde jenter som s perfekte ut med sine tynne kropper. Uansett om det s ut som om de akkurat hadde sttt opp og hadde hret til alle kanter, eller om de hadde pyntet seg til en bytur, s klarte de ikke la vr se utrolig bra ut. Jeg blir s sint p slike individer, de er enten veldig heldige med hva de har blitt tildelt, eller s har de all verdens tid og energi til bruke p utseendet sitt hver dag. Sukk



    Det er ikke s lett for meg bli fornyd med meg selv og utseende mitt. Det virker som om alle andre jenter fr det til, men uansett hva jeg gjr s blir det bare feil. Idealet i dag alts. Det er helt tragisk at samfunnet og media lager et slik bilde av oss kvinner og hvordan vi burde se ut. Det er jo nesten umulig klare se ut som jentene i blader og p tv nr de er s sminket og dullet opp at det ikke lenger er naturlig. Og ikke bare dem, men se p toppbloggerne og hvordan de fremstiller seg selv p bloggene deres og p instagram. Det er umulig n opp til de forventningene som blir satt til oss jenter. Selvflgelig skulle jeg nske at jeg hadde ork til st 2 timer p badet hver morgen for legge perfekt sminke, og ha penger og kunnskap nok til sette sammen de mest fantastiske antrekk. Men jeg klarer det rett og slett ikke. Jeg har egentlig aldri vrt s interessert i sminke og mote, men jeg fler at jeg m og burde bli det for klare og n opp og vre bra nok. Jeg syns det er vanskelig tenke p at guttene der ute kanskje ogs har disse forventningene til oss, og at listen har blitt satt s utrolig hyt de siste rene. Beklager men jeg klarer det bare ikke. Jeg er ingen perfekt barbiedukke som vier livet mitt til se bra ut. Jeg vil vre god nok og pen nok slik som jeg er, jeg vil ikke bruke masse penger p silikon og merkeklr. Jeg vil vre bra nok som jeg er.

  • 0

    Tilbake til hverdagen

    Lrdag var litt av en opplevelse med styling og fotografering. Jeg tror nesten at jeg aldri har flt meg s fin som jeg flte meg etter at jeg fikk p meg sminke av en som virkelig kunne det. Selvflgelig var det litt vel mye ettersom litt av det forsvinner p bildene, men allikevel. Huden min var helt glatt, og det var ingen urenheter se, ynene mine kom virkelig fram s store og intense ut, noe jeg liker veldig godt. Og la oss ikke glemme hret.. Tenk om jeg kunne lrt meg til klare ordne det slik selv. Men alt er mulig med velse, og jeg fulgte godt med slik at jeg kunne lre litt av det som ble gjort. Jeg m virkelig si at det var en fin opplevelse som jeg ikke kommer til glemme, og det var s deilig at det ble det, ettersom jeg gruet meg veldig p forhnd.

    N er det tilbake til hverdagen, med trening og alt det andre som hrer med. Jeg hper jeg klarer komme meg litt mer ut enn jeg har gjort til n, f oppleve fine ting litt oftere og skape gode minner. Det gir meg et lite lft og et glimt av hvordan livet kan bli uten sykdom, og det gir meg en liten pause fra alt det vonde. Jeg vil ikke bare sitte hjemme og ha det vondt, jeg har ogs lyst til leve livet litt. Planen er spise ute i neste uke, ellers vet jeg ikke hva annet jeg vil gjre. Det er vanskelig vre deprimert, for ingenting frister noe srlig, hva er vitsen liksom. Men kanskje kan jeg f kjresten min til ta meg med ut p ting og presse meg litt mer enn han har gjort til n.

    I gr ble det litt smkrangling her hjemme, for kjresten nevnte at jeg kanskje burde legge meg inn og starte jobbe med spiseforstyrrelsen, og da ble jeg ganske sint og gikk gikk i forsvarsmodus. Jeg vil ikke ha noe snakk om det, for det er uaktuelt. Men han sa at jeg ikke lever livet mitt, at jeg blir s hemmet av det med maten, det delegger s mye og det er alt livet mitt handler om. Det er veldig sant, men hva skal jeg si til det..? Jeg kjenner ikke lenger til et annet liv, dette er vanlig for meg.. Jeg begynner gi litt faen nr jeg fler at alle er imot meg. Jeg orker ikke bry meg s mye lenger. Jeg fler jeg ikke har kontroll lenger. Livet er vanskelig.


    Jeg skulle nske jeg kunne skrevet mer om hverdagen min her p bloggen, men grunnen til at jeg ikke gjr det er fordi det ikke skjer s mye spennende i livet mitt for tiden. Jeg tror ingen vil hre om at jeg ser p serie etter serie, dag etter dag, kanskje vasker litt og trener noen dager i uka, drar p butikken. Jeg ville ihvertfall syntes det var dritkjedelig lese om. Men jeg prver skrive litt om de gangene jeg faktisk klarer gjre noe litt mer spennende enn vanlig, og litt om de gode dagene jeg har. Jeg vet ikke hva dere syns?

    Jeg kan jo alltids prve. Dagen min har ikke riktig startet enda. Jeg m bruke noen timer p f summet meg etter natten, ettersom medisinene jeg bruker gjr at jeg blir litt hangover hver morgen. S det jeg har gjort til n er ryke, drikke kaffe og luftet Minna (og snart skrevet ferdig dette innlegget). N blir det snart Frustrerte fruer p skjermen, og det kommer til st p en stund. Jeg skal ogs prve f lagt inn noen kter der jeg ver litt med lille Minna, og selvflgelig masse kos. Hun begynner bli veldig flink og har lrt seg mange triks, men det er alltids mer lre og ting bli flinkere p. Kjresten kommer ikke hjem fr i kveld, for han skal p to viktige mter i dag, et med selveste regjeringsadvokat! S jeg er litt spent p hans vegne og veldig stolt av han. Men han kommer som sagt ikke hjem fr i kveld og jeg er ikke i form til gjre s mye i dag, derfor serie-titting. Og middagen m ogs derfor lages og inntas alene, noe jeg syns er veldig kjedelig. Men uten mat og drikke duger helten ikke :-) Ryggen har sviktet meg den siste uken og jeg tror kanskje det kan skyldes treningen? Men jeg er ikke helt sikker, kanskje jeg bare har sovet i feil stilling eller noe lignende. Det var litt om dagen min i dag.

    Jeg hper dere fr en super dag

  • 25

    Sniktitt p fotoshooten




    S hva syns dere ?

  • 2

    En fin opplevelse


    Dagen i gr ble vellykket selvom det ogs var litt skummelt. Her har dere et bilde av meg da jeg var ferdig styla og klar for fotografering. Jeg kommer nok til legge ut resultatet her, som jeg fryktet ble jeg ikke helt fonyd, men jeg har en liten perfeksjonist inni meg s det er kanskje derfor. Og slik er det kanskje nr man har et drlig selvbilde. Bildet ble fint og klart, og jeg har tanker om bruke det til noe her p bloggen. Jeg m bare f tid og ork til gjre det, s hper jeg at dere vil like resultatet!

    Jeg er helt ferdig i dag, grsdagen tok p. Jeg var ute av huset i 6 timer, noe som for meg er i lengste laget, men jeg kom meg igjennom det og sitter igjen med en opplevelse rikere. Det var gy, men samtidig flaut st framfor kameraet, og det var veldig fint kunne gjre noe snt sammen med familien min. Takk for en fin dag :-)

  • 10

    Livet raser av sted, uten meg.

    Jeg fler jeg sitter p utsiden av livet og ser p alt som skjer i andres liv, mens mitt eget str p stedet hvil. Andre fr utdanning, jobb, barn og ektefelle, reiser p uttalige ferier og nyter livet til det fulle, mens jeg kjemper for komme meg fra en dag til den neste. Dette skal egentlig vre den beste tiden i livet mitt, vre ung og bekymringsls, men for meg er det ikke slik.

    Jeg blir s sint nr jeg tenker p hvor mange r av livet mitt jeg har mttet bruke i behandling, med sykdom og i sorg, tid som jeg egentlig kunne brukt til reise rundt i verden, starte p skolegangen mot bli psykiatrisk sykepleier som jeg egentlig har lyst til bli. Jeg har s lyst til kunne hjelpe andre, men hvordan skal jeg klare det nr jeg ikke engang klarer hjelpe meg selv? Og jeg som er s glad i barn og som nsker meg det s sterkt har ikke hatt muligheten til det, jeg vil ikke fde et barn til verden fr jeg er friskere og kan ta bedre vare p meg selv.


    Livet mitt er satt p vent - tiden str stille. Dagene gr s utrolig sakte, mens mnedene raser avgrde, nr jeg ser tilbake p dem ser jeg hvor lite jeg har ftt ut av dem, hvor lite jeg har opplevd. Er det flere som fler det samme? Jeg har jobbet s hardt for holde hpet oppe, jeg har s mange drmmer om fremtiden og jeg vet godt hvor jeg nsker komme meg til. Jeg prver tenke ut en plan for hvordan jeg kan f det bedre og kunne leve et bedre liv, men det virker s hplst nr jeg vet hvor lang og hard veien dit er, hvor mye jobb og energi jeg m legge ned i det for klare komme meg dit. Jeg aner ikke hvor jeg skal hente energien og motet til gjre det fra.

    Jeg har etter mye prving, feiling og tenking funnet ut av hva jeg nsker bli nr jeg "blir stor" - jeg vil bli psykiatrisk sykepleier, kanskje jobbe p en avdeling for de som sliter psykisk og kunne vre der for dem, gi dem sttte og hp. Det er mange som har sagt til meg at jeg kunne passet godt til en slik jobb ettersom jeg vet hvordan det er slite, at jeg kan sette meg bedre inn i deres situasjon og vite bedre hvordan jeg skal behandle dem og hvilke ord trenger hre. Jeg skulle virkelig nske at jeg var frisk nok til klare fullfre videregende, og jeg syns det er s dumt at jeg ikke har ftt god nok tilrettelegging til klare det alle de gangene jeg har prvd fullfre. Jeg sa klart ifra om hva jeg nsket, noen f fag om gangen, s det ikke ble for mye og at det resulterte i at jeg ikke klarte annet enn slutte, slik at jeg sakte men sikkert kunne klart bli ferdig. Hvis jeg hadde ftt gjort det p den mten ville jeg vrt ferdig n, da hadde jeg ihvertfall hatt videregende og ikke flt meg fullt s mislykket som det jeg gjr. Jeg vet ikke. Kanskje jeg blir friskere en dag og jeg kan prve meg p skole igjen, det gjr meg ikke s mye om jeg m bli 40 r fr jeg gjr det, det kunne n mlet og en dag kunne jobbe med drmmejobben er det som betyr noe. Selvom jeg egentlig har gitt opp skole n og tenker at jeg aldri i verden kommer til klare begynne p det igjen, s har jeg drmmene, og kanskje det er nok?


    Det er vanskelig lese p facebook og se bilder p instagram om alt det andre klarer, alt de fr oppleve og hvor fint de har det. Jeg vet at mange maler et bilde som er finere enn virkeligheten, men jeg klarer ikke la vr bli litt trist allikevel. Det er s irriterende at det skal skrytes s mye, at det betyr s mye ha en "perfekt fasade". Jeg har til tider prvd gjre det selv, men jeg har klart godta at situasjonen min er som den er og at jeg ikke vil lyve om hvordan jeg har det, jeg ser ingen vits i det lenger. Hvorfor late som at ting er bra, nr de i virkeligheten ikke er det?

    En dag kan jeg sitte i Hellas p verandaen i det lille huset vrt og tenke tilbake p alt jeg har vrt igjennom, og vite at det var verdt det, for til slutt klarte jeg vinne mitt livs kamp og n drmmene mine.

  • 13

    Under 40 kg. S tynn at ingen s meg.

    Jeg fikk diagnosen anorexia nervosa da jeg gikk p det frste ret p videregende. Da hadde jeg allerede slitt en stund, men etterhvert ble jeg s tynn at jeg fikk treningsforbud. Det gikk s langt at jeg begynte kjenne at hjertet mitt slo rart, og etter en tur til legen ble tvunget med i ambulanse til sykehuset. Det var skikkelig vondt sitte og ligge p grunn av at jeg ikke hadde noen rumpe og at ryggraden stakk ut. Jeg husker at jeg fikk skikkelig drlig samvittighet av spise en halv tomat til frokost, og nr jeg spiste med familien, noe jeg mtte, s prvde jeg lure unna s mye mat som mulig og kom med alle mulige slags unnskyldninger. Hvis jeg mtte spise ute blandt andre folk s skyldte jeg p meg allergier og mange andre ting for slippe spise, og matpakka jeg hadde ftt med av mamma gikk alltid i spla.

    I 5 r har jeg slitt med denne sykdommen, i 5 r har jeg mttet slite og kjempe alene, blitt drligere og drligere.. og jeg har enda ikke ftt hjelp. Det er ikke fr n jeg har ftt tilbudet om bli innlagt og f behandling for spiseforstyrrelsen, men n er det for sent, n er jeg ikke interessert i det lenger. N har jeg blitt s syk at jeg ikke klarer ta imot hjelp. Hadde jeg enda ftt den hjelpen jeg trengte tidligere, kanskje jeg da ville klart takke ja til tilbudet. Men n har jeg ingen sjanse til klare stoppe det. Hodet mitt er fucka, fornuften min er borte, tankene mine har blitt tatt helt over av sykdommen. Det er den som bestemmer over meg n. Det er den som kontrollerer meg og ikke omvendt. Jeg tror det finnes mange i dette landet og i resten av verden som har opplevd noe lignende, og som ikke har ftt hjelp fr det var for sent.

    Jeg er kanskje ikke undervektig akkurat n, men det er av andre personlige grunner som jeg ikke vil snakke om her, men det problemet har jeg heldigvis klart bli kvitt. Men jeg har vrt veldig undervektig, jeg var til slutt under 40 kg. Psykologen min sa at jeg kanskje ikke kommer til klare overleve enda en slik runde, at kroppen min slutter virke, hjertet stopper sl. N er jeg p full fart ned igjen, og selvom jeg skjnner at det ikke er bra, s kan dere kanskje tenke dere til at jeg er veldig fornyd med det. Jeg bryr meg ikke om at jeg kan d av det, for det viktigste for meg er bli tynn. Det eneste som gir meg et glimt av lyst til bli friskere er at jeg veldig gjerne vil starte min egen familien en dag, og f egne barn. Jeg hper at jeg ikke kommer til delegge den sjansen ved sulte meg, eller at jeg allerede har gjort det.


    Hver morgen m jeg opp p vekta, noen ganger blir jeg fornyd, men som regel blir jeg bare veldig lei meg og fortvilet. Det er vekta som bestemmer om dagen kommer til bli bra eller jvlig. N den siste tiden har jeg slitt veldig og vrt veldig deprimert pga den dumme vekta, men begynner jeg bli fornyd igjen fordi den gr nedover. Grten sitter i halsen p meg hver time av dagen, for jeg vet at jeg m opp p vekta igjen dagen etter og jeg er livredd for at jeg har lagt p meg. Jeg legger meg med en klump i magen og kaotiske tanker hver kveld, fordi jeg gruer meg til st opp til enda en dag med kontroll, mat og kalorier. For hver eneste ting jeg spiser s m jeg tenke meg godt om, kommer jeg til legge p meg hvis jeg spiser dette? Og selvom jeg regner ut dagsinntaket mitt av kalorier omtrent 20 ganger hver enste dag, og vet at jeg ikke har spist mye, s kommer redselen etter hvert eneste mltid, og den er kanskje sterkest p kvelden nr alle mtider er inntatt. Noen ganger blir det s ille at jeg blir redd for om jeg kan legge p meg av for mye vann. Skjnner dere hvor utmattende og frustrerende det er leve slik hver eneste dag? Selvflgelig skulle jeg nske at jeg kunne f slippe ha det snn! Men n tror jeg det er for sent. Jeg nekter ta imot behandling,. Jeg vil ikke, men mest av alt klarer jeg ikke. For uten anoreksien er jeg ingenting. Det er den hele livet mitt handller om.

    Hadde jeg bare ftt hjelp nr jeg virkelig trengte det. Istedefor at folk snakket det bort og aldri ga meg tilbudet om skikkelig hjelp? Det jeg fikk hjelp til var med angsten og min alvorlige depresjon. Det var tydeligvis de to som var viktigst. Og n som jeg ikke er undervektig en gang (enda), s kommer jeg ihvertfall ikke til bli tatt p alvor nr jeg sier hvor mye jeg sliter med maten. Jeg tror de tenker at jeg som er normalvektig kan vel umulig vre s syk. Jeg er ikke tynn nok til bli tatt p alvor. Det de egentlig vet er at selvom man er normalvektig, s kan det fortsatt vre farlig for kroppen tulle med maten. Man M ikke vre mager fr det delegger kroppen, eller ha en alvorlig spiseforstyrrelse. Og hvis de hadde lest skikkelig i journalen min, s hadde de visst at kroppen min ikke tler mer.


    Jeg tror det er mange som har ftt beskjeden om at de ikke er syke nok eller tynne nok da de har bedt om behandling. At det ikke finnes nok plasser, det er de som er p ddens rand som fr behandling. Men tenker de ikke p at hvis de tar tak i problemet mye fr, s slipper mange mennesker bli s tynne og syke som det? Jo lenger man lider av sykdommen, jo flere r tar det bli frisk fra den. Jeg har til og med hrt om noen som har ftt beskjed om at de var for syke til kunne f behandling.. hva i helvete betyr det egentlig? Jeg klarer ikke beskrive ordentlig med ord om hva jeg fler om disse to punktene. Enten s er man ikke tynn nok, eller s er man for tynn. Er det rart det finnes mange syke sjeler her i landet? Det hadde kanskje hjulpet hvis regjeringen sluttet legge ned behandlingssteder, og dermed lager frre plasser, og isteden innsett at det landet vrt egentlig trenger er FLERE plasser og bedre kapasitet til hjelpe de som trenger det. Da kunne bde de som ikke var syke nok og for syke ogs ftt hjelp. Jeg blir s forbanna, og jeg skulle virkelig nske det var noe jeg kunne gjre for endre p det.

    Hadde jeg og mange andre bare ftt hjelp tidligere.

  • 2

    Positiv

    Det kunne kjenne glede igjen er stort for meg, selvom det kanskje ikke er s mye og selvom det kanskje bare er for i dag, s er jeg s takknemlig for at jeg fikk denne dagen. Jeg kjeder meg kanskje litt her jeg sitter, mens jeg venter p at kjresten skal bli ferdig p lesesalen slik at jeg slipper vre alene, men jeg har det greit og jeg klarer skyve de vonde tankene unna. Jeg sitter i sofaen med Frustrerte fruer p skjermen, og selvom det er 3. gang jeg ser den serien, s husker jeg (heldigvis?) nesten aldri noe fra serier og filmer jeg har sett, s jeg kan se de om igjen og om igjen. Nr kjresten kommer hjem blir det middag, som i dag blir indisk kylling, med et glass vin til. Jeg prver nyte livet s lenge jeg har det, og ikke sette det p vent pga helsa mi. Jeg er kanskje ikke s flink til det enda, men kanskje jeg kan lre meg det etterhvert?



    Bildet er fra i sommer.

    Treningen i dag gikk ganske bra, selvom jeg ikke fikk gjort alle velsene jeg hadde planlagt pga at det var mange folk rundt meg, og da klarte jeg bare ikke skulle sitte der fle meg ukomfortabel og fle at jeg gjr alt p feil mte. Men jeg er passe fornyd med kten, og jeg tror jeg begynner se og kjenne resultater allerde, noe som er veldig motiverende. Motivasjonen er fortsatt p topp etter over en mned med trening, s det er jeg glad for. Det er s godt for meg bruke kroppen, samtidig som jeg ver meg p eksponere meg spass ute blandt fremmede mennesker. Klapp p skuldra til meg!



    P lrdag skal jeg til en fotograf for ta bilder med familien min, noe jeg gruer meg til. Jeg klarer ikke fle meg fin framfor et kamera og jeg fler alltid at det ikke blir et eneste bra bilde. Men jeg har lrt i det siste at det blir det faktisk, noen f bilder som jeg syns er spass fine at jeg til og med har lagt de ut her p bloggen. Man lrer s lenge man lever. Jeg tenkte kanskje prve f tatt et bilde til ny header ogs, det hadde vrt spennende kunne bruke et bilde som har blitt tatt av en fotograf. Vi fr se hva som skjer. Kanskje fler jeg meg ikke s fotogen den dagen at det ikke blir noen bilder jeg vil bruke. Men det er lov hpe p at formen er fin nok p lrdag :-)

    - ♥ -

  • 0

    En hard natt

    I natt ble det ikke mye svn p meg, det tok lang tid fr jeg klarte sovne og det hjelper ikke p at jeg vknet mange ganger ilpet av natten. Men jeg har overraskende nok en ganske fin dag i dag, s jeg hper at det holder seg slik ut resten av dagen. Sinnet er ikke like tungt som det pleier vre, og selvom jeg er sliten s har jeg det helt greit. Jeg sto opp klokka 11, men det er ikke fr n at dagen min virkelig starter. N er det nemlig p tide med en ny treningskt, jeg skal prve yte mitt beste, og hvis jeg ikke klarer det s er det helt greit. Jeg skulle nske hver dag startet som denne.

    Bortsett fra treningen s har jeg tenkt bruke resten av dagen til shine leiligheten. Jeg har tatt p meg hele ansvaret for vasking og rydding her, ettersom kjresten har fullt opp med bde skole og jobb. Jeg vil jo ikke at han skal slite seg helt ut heller, s jeg har bestemt meg for at den tiden han bruker hjemme skal brukes til avslapning. Det eneste han trenger gjre er bli med meg lage middagen ;-) Jeg har *kremt* gtt ett r p kokkelinja, men nr jeg str p kjkkenet og har ansvaret for lage mat til noen andre, s blir jeg s usikker at jeg ikke klarer gjre det alene. Men jeg tror han liker lage middag sammen med meg, ihvertfall jeg koser meg veldig p kjkkenet sammen med ham :-)


    N fr jeg lsrive meg fra datamaskinen og komme meg igang med dagen! P med treningsty og komme meg ut dra. Jeg har rukket drukket mange kopper med kaffe alt, energinivet er s hyt som det kan bli - s er det n eller aldri. Grtt vr og regn stopper ikke meg! Jeg og Minna nsker dere en super dag ♥



  • 7

    - Jeg har vrt flink -

    Jeg har tidligere skrevet et innlegg om at jeg ville prve innfre noen rutiner i hverdagen min. Som det ha faste dager som jeg trener p, middag til faste tidspunkt og en god dgnrytme. Enkle ting, som jeg trodde skulle bli enkle innfre... Og det var de ogs. Jeg er faktisk ganske flink til gjre ting eller forandre p ting hvis jeg virkelig nsker det, jeg motiverer meg selv og setter igang s fort jeg har psyket meg godt nok opp og fler meg klar. S n er de fleste tingene jeg ville ordne p i orden. For meg var det ganske enkelt f disse tingene p riktig spor igjen, s jeg er heldig nr det gjelder slike ting.

    Det som gjr at jeg fler meg litt flink er at jeg har startet utfordre angsten min mer. Jeg prver feks g inn p matbutikken alene fr kjresten kommer etter, isteden for mtte g inn sammen med han hver gang. Det har ogs blitt slik at jeg klarer g hente varer alene uten at han trenger vre nr meg ved enhver tid. Og det er bare noen sm eksempler p hva jeg har klart i det siste. Da vi flyttet hit i mars s klarte jeg ikke engang g og hente posten alene, og det sitte ute ryke alene(jeg sitter rett utenfor inngangsdra vr) var veldig skummelt. Ogs m jeg ikke glemme poengtere enda en gang at jeg ogs har klart trene p et senter, og i tillegg har trent sammen med en PT. Det trodde jeg faktisk ikke at jeg skulle klare, men med litt hjelp og sttte fra kjresten s fikk jeg det til! Spiseforstyrrelsen har jeg ogs prvd utfordre litt, selvom det er det vanskeligste for meg. Jeg har hatt en lang periode n hvor jeg mtte regne veldig nyaktig kaloriinnholdet i absolutt alt jeg spiste, mens n prver jeg ta meg en sjokoladebit eller lignende uten ta det med i beregningen. Et lite skritt i riktig retning.


    Jeg vet at det kanskje hres rart ut at s enkle og sm ting kan vre s utfordrene for meg, men slik er det faktisk slite med sterk angst og anoreksi. For meg er det store forbedringer og det har hjulpet meg til et bittelitt friere liv. Angsten er fortsatt sterk, men jeg klarer til en liten grad utfordre og kontrollere den, noe jeg er ganske stolt av at jeg har klart helt p egenhnd.

    S selvom livet fortsatt er vanskelig og at jeg hver dag har mange kamper kjempe, s har jeg mine sm seire. Endelig kan jeg fle meg litt flink.

  • 6

    Mistet troen p helsevesenet

    Ettersom jeg har s lite energi, s orker jeg ikke gjre s mye hver dag. S da er det bedre for meg ta litt hver dag istedenfor alt p en gang, slik at det ikke blir for mye. Jeg velger ogs prioritere trening nr jeg har energi til det, for det gir meg s mye, i tillegg til at nr jeg er p senteret s klarer jeg la vre tenke p alt det vonde, da er jeg fullt konsentrert om hva jeg skal gjre. 3 timer i uka uten ha vonde tanker og bekymringer hjelper ihvertfall litt, og jeg tar imot alle pausene jeg kan f fra kaoset med pne armer.



    Humret er ikke p topp i dag. Det startet med skuffelse og et sinne mot meg selv, men jeg jobber virkelig for klare snu det igjen. At ting skal kunne holde seg bedre en stund, og ikke bare i 2 uker slik som det gjorde fram til n. En ting som har skjedd i det siste er at jeg har mistet litt troen p helsevesnet. N har jeg gtt i behandling i mange r og jobbet hardt, jeg har vrt innlagt flere ganger og ingen av delene har hjulpet meg noe srlig. Jeg har det verre n enn da jeg startet. Og i tillegg s stoler jeg ikke p at de tar meg serist, de hrer ikke p hva jeg sier. Jeg brukte ord og sa hva jeg trenger, og hva mine nsker er. Jeg ble ikke hrt, og da er jeg egentlig ikke interessert lenger.

    Jeg vil ikke lenger bli innlagt, for jeg kommer ikke til f noe ut av det. Det blir bare en lagringsplass, slik at de rundt meg kan f en pause. Nr de ikke vil vre p lag med meg, men heller MOT meg, s skjnner jeg ikke hvorfor jeg skal takke ja lenger. Jeg har ikke ftt tilbud om noen innleggelse enda heller, bare p akuttavdelingen, og der er det ikke s mye de fr gjort. De har ikke nok tid til hver enkelt pasient. S da kommer jeg til ha mye tid til tenke og kjede meg, noe jeg absolutt ikke vil ha.
    Psykologen ser eller hrer jeg aldri noe til, og i tillegg sier alle at jeg M jobbe med spiseforstyrrelsen. Jeg nekter, jeg er ikke klar for det. S ikke vet jeg hva som kommer til skje fremover. Jeg m kanskje finne en annen form for behandling, selvom jeg egentlig liker samtaler veldig godt, men det er s fryktelig dumt at de ikke har kapasitet nok til gi meg timer oftere, nr jeg i tillegg har sagt at jeg nsker meg det. Jeg nsker jobbe med de tingene jeg klarer, men s fr jeg ikke muligheten til gjre det.

    Jeg jobber med meg selv hver eneste dag. Jeg prver tenke positivt, finne p ting som kan gi meg glede og et lft i hverdagen. Jeg prver utfordre meg selv s mye jeg klarer. Jeg gjr alt jeg kan f gjort p egenhnd, men det er ikke nok for veien min mot bli frisk(ere). Jeg har blitt anbefalt vre aktiv, og det har jeg startet med. Jeg har ogs blitt anbefalt mindfulness, noe som jeg ogs har prvd ut. Jeg vet ikke hva mer jeg kan gjre, eller hvordan jeg skal f energi og krefter til gjre det.

    Jeg skal gjre mitt beste. Jeg skal klare dette.

  • 12

    - Ett skritt frem, to tilbake -

    Jeg er s sliten om dagen, sover mange timer hver natt. Jeg prver dra meg selv i halvsvne bort til treningssenteret, jeg klarer komme meg dit, men jeg klarer ikke yte mitt beste. Jeg prver sette meg ned skulle skrive et blogginnlegg, men jeg klarer ikke tenke. Jeg prver og prver, men klarer ikke gjre ting s bra som jeg nsker. Den bedre perioden min er over n, og jeg er tilbake p bunnen. Livet er mrkt, kroppen er tung og klokka snegler seg i vei. Jeg venter og venter p at ting skal bli bedre igjen, hver dag virker som en evighet.

    Jeg klarte faktisk dra til treningssenteret i dag, og selvom jeg ikke klarte holde p s lenge som jeg nsket, s er jeg fornyd med at jeg klarte komme meg dit. Jogget i 20 minutter og trente litt styrke etterp. Holdt vel p i 40 minutter til sammen, s det er egentlig ikke s verst. I morgen er det tid for min siste PT time, og jeg m si at jeg gruer meg selvom den bare varer i 30 minutter. Da jeg meldte meg inn fikk jeg nemlig 3 timer gratis med p kjpet. 1x60 min, 1x45 min og 1x30 minutter. S jeg syns det var veldig fint, det kunne f litt hjelp med teknikker og lre nye velser.

    Vekta har sttt stille de siste 2 mnedene, og det er det som delegger meg. Det er det som gjr at jeg ikke klarer smile eller le, det er det som gjr at jeg har vrt s deprimert den siste tiden. Noe s lite som egentlig ikke skal bety s mye, betyr alt for meg. Det g ned i vekt er det livet mitt handler om, det er nesten alt som betyr noe. Jeg skjnner ikke hvorfor den str stille. Jeg fler at jeg gjr alle de riktige tingene som spise lite og ofte, og at jeg trener i tillegg. Det burde funke! Overlegen som jeg snakket med p innleggelsesmte sa at det mest sannsynligvis er fordi jeg har gitt kroppen min for lite nring i lang tid, og at den da har satt seg i overlevelsesmodus, eller hva han kalte det. Det gjr meg s frustrert. Jeg gjr alt riktig, men s funker det ikke. Jeg vet at det ikke er sunt holde p slik som jeg gjr, men jeg klarer ikke noe annet. Jeg vet at jeg ikke burde skrive om det her inne, men jeg klarer ikke la vr. Jeg har hatt denne sykdommen n i over 5 r. Jeg klarer det snart ikke mer.


    Sndag er en av de dagene som jeg liker minst i uka. Det skjer ingenting, butikkene er ikke pne, og det er egentlig en dag som for meg bare handler om vente p en ny uke. Selvom det er vanskelig, s gleder jeg meg alltid til dra p butikken p mandager, f kommet meg ut litt. N er det bare 24 timer igjen vente. Hvorfor m tiden g s fryktelig sakte?

    Jeg har forresten fikset enda litt mer p designet til bloggen. Jeg vet ikke om dere ser noen forskjell, men jeg begynner ihvertfall bli ganske fornyd, selvom det alltid er noe man kan gjre bedre eller finere. Jeg skjnner godt hvis dere ikke ser hva jeg har gjort, for det er bare litt smting her og der, og nr til og med ikke kjresten ser det - han som m lese hvert eneste innlegg jeg legger ut og innom bloggen min hver dag - s er det ikke s rart.Jeg syns det er ganske morsomt sitte med koder og finne ut av hvordan jeg skal gjre ting, kunne lre noe nytt. Ser dere noen forskjell?

    Dette ble ikke akkurat det man kan kalle et spennende eller interessant innlegg, men noen dager blir det bare snn. Jeg har ikke energi, og jeg klarer ikke vre kreativ og positiv i dag. Jeg skal prve p nytt i morgen. Ny dag/uke, nye muligheter?

  • 10

    Det er hardt vre blogger

    Det blogge er ingen spk. For de som har lyst til drive en god blogg og gjerne f noen lesere i tillegg, s er det ganske hardt. Det skulle skrive et nytt kreativt innlegg hver dag, gjerne to-tre ganger om dagen. Det hele tiden mtte finne p noe nytt og interessant skrive om, skrive det godt og uten skrivefeil. Og ihvertfall jeg bruker mye tid p hvert eneste innlegg, s det tar noen timer av dagen ha en blogg. Men grunnen til at jeg gjr det er at det gir meg mye skrive, og det er veldig fint f tilbakemeldinger p det jeg skriver. Hvis man skal komme seg til topps og kunne leve av bloggen sin m man vre unik og skille seg ut i mengden, noe som i dag ikke er enkelt.


    Designet er en ting som det ogs er verdt nevne. For det m helst vre fint og oversiktlig, og det er fint hvis det er litt personlig og kan gjenspeile bloggerens personlighet. Det hadde vrt fryktelig kjedelig om alle skulle hatt prikk likt design, og det finnes faktisk mange blogger der ute som har det ogs. Det er veldig mange som bare finner et gratisdesign og limer det rett inn uten redigere det i det hele tatt, noe som jeg syns er ganske kjedelig. Det m sies at jeg ikke har laget designet mitt selv, men jeg har prvd endre p en del ting slik at det blir mer personlig og mer slik som jeg selv vil at det skal vre, og det har jeg brukt mye tid p. Det er ikke s lett finne et design man liker og i tillegg skulle redigere det og f det slik man nsker. Html-koder er ikke s enkelt for de som ikke kan det, og det tar lang tid komme seg inn i det. Jeg har prvd og feilet masse, men jeg har faktisk lrt littegrann p den tiden jeg har blogget.

    En annen ting som jeg personlig syns er ganske vanskelig er det ta bilder til bloggen. Hvis jeg kunne ville jeg helst latt vre. Men for kunne ha en s bra blogg som mulig, s m det noen bilder til. Og da er det ikke bra nok ta 2-3 bilder med mobilen for s legge de ut. N for tiden skal man aller helst ha ett dyrt proft kamera, og man skal kunne alle de forskjellige innstillingene og ta perfekte bilder. Og for at bildene skal bli bra, s m man ogs klare posere litt i tillegg. Jeg syns det er s utrolig flaut st midt p plassen utenfor alle vinduene til alle naboene, eller p en kaf eller lignende, hvor noen kan komme forbi se hva jeg driver med nr som helst. Det er ogs flaut st posere framfor kameraet. Det er ganske vanskelig hele tiden finne nye mter ta bilder p, og finne fine steder gjre det p. Jeg prver faktisk lete rundt p andre blogger for lete etter bilder med inspirasjon til forskjellige poseringer. Og alt bare for dere lesere. For herregud, man kan jo ikke bare st opp og ned. Men det er p en mte litt gy ta bilder ogs da, ihvertfall nr resultatet blir snn passe greit :-)


    Heldigvis har jeg en tlmodig kameramann som blir med ut i all slags vr for ta bilder av meg. Han ler seg sikkert halvt ihjel nr han m st og se p at jeg vrir meg og smiler om kapp til kameraet. Men som sagt, jeg prver s godt jeg kan og jeg hper dere liker bildene som jeg legger ut. Alt i alt gir bloggen meg ganske mye og det er fint kunne holde p med noe jeg syns det moro.

    S til dere som tror det er lett blogge, s tror dere feil. Det er hardt arbeid og mye tid som m bli lagt ned for kunne drive en bra blogg. Man m gi av seg selv, og i mitt tilfelle vre pen og rlig. Og man kan heller ikke vre s redd for kameraet :-)

  • 2

    Monsteret

    Det styrer hverdagen min, bestemmer nesten alt. Med det er jeg ikke i stand til noenting, men uten det er jeg ingenting. Det har et s hardt grep om meg at jeg ikke klarer komme meg unna. Det har tatt over fornuften og tankene mine, og alt jeg tenker p er mat, kalorier, forbrenning og vekt. Hvert eneste sekund av dagen s tenker jeg p disse tingene, jeg fr aldri fred. Til og med om natten s drmmer jeg om det. Jeg klarer ikke legge det fra meg, slutte tenke p det, for da mister jeg kontrollen over alt. Jeg har ingen valg. Hver dag er en kamp. Jeg kan ikke spise for lite, for da fr jeg ingen energi, orker ingenting og setter kroppen min i overlevelsesmodus. Men spiser jeg "for mye", s blir den drlige samvittigheten s stor at jeg nesten ikke klarer fortsette puste. Uansett hva jeg gjr s blir det feil. Iflge spiseforstyrrelsen fortjener jeg ikke mat. Jeg er s mislykket, feit og stygg at jeg ikke fortjener noenting. Men for kunne fortsette leve, s m jeg spise mat. Alt dette er s utrolig vanskelig og komplisert. Jeg prver spise mer enn det lille jeg gjr n, men jeg klarer rett og slett ikke. Det blir for vanskelig.

    En spiseforstyrrelse kommer sjelden alene. Angst og depresjon er ofte med p kjpet. Konstant drlig samvittighet og en flelse av aldri vre bra nok. Uansett hvor mange kilo man gr ned, s blir det aldri mange nok og man blir aldri tynn nok. Selvom jeg har gtt ned mange kilo og vrt veldig undervektig og mager flere ganger, s har jeg fortsatt sett p meg selv som feit. Den flelsen slipper aldri taket.


    Monsteret har tatt i fra meg hpet om en lykkelig fremtid, med hus, barn og jobb. Jeg klarer ikke se noe annet enn mislykkethet og tvang. For jeg klarer ikke se en fremtid uten dette monsteret. Det har ftt herje inni meg i s mange r, at jeg ikke vet hvem jeg er uten det. Uten det er jeg ingenting, med det har jeg kontroll og gjr at jeg har ihvertfall en ting jeg er god til og fr til. Jeg er s redd for gi slipp. Jeg vil ikke gi slipp. Og det er ogs en del av sykdommen. Jeg nekter jobbe med det i behandlingen, og jeg blir sint nr de sier at jeg m det. Da mumler jeg noen ord for slippe unna, s prver jeg slippe f snakke med disse menneskene igjen. Jeg nekter, for jeg klarer ikke noe annet. Jeg har ikke kontroll over meg selv.

    Mitt monster er spiseforstyrrelsen. Som spiser opp energien min, og tar ifra meg livslysten. Men den klarer lure meg til tro at bare jeg blir tynn nok s kommer alt til bli bra, at da blir jeg lykkelig. Men tynn nok kommer jeg aldri til bli. Jeg setter meg ml som jeg etterhvert klarer n, men da er monsteret allikvel ikke fornyd, og da setter det nye ml, helt til jeg blir s undervektig at hjertet mitt kan stoppe sl. Jeg kan aldri bli tynn nok.


    Jeg er delt i to, den friske Nora og den syke Nora. Den friske delen av meg har drmmer og hp om en dag kunne f slippe alt dette, mens den syke Nora vil ikke gi slipp, den sier jeg ikke fortjener noe bedre. Det er s vanskelig forklare og s vondt snakke om, men jeg syns det er viktig gjre det for vise hvordan det faktisk er. At det ikke er noe som er glamorst med ha en slik sykdom. Det er ingen rask slankekur ftil tynnhet. Det er et helvete, og jeg syns det er s leit og s utrolig flt at det finnes mennesker der ute som faktisk nsker seg en slik sykdom, som leter etter tips p nettet om hvordan man kan f feks anoreksi. Jeg blir s sint! Det er ingenting som er fint med ha en spiseforstyrrelse, absolutt ingenting.

    S det er en av grunnene til at jeg velger dele slike detaljer her p bloggen, og skrive hvordan det er for meg leve med en slik sykdom. Jeg skriver ogs om det fordi jeg vil prve bidra med gjre det mindre tabu snakke om det slite psykisk. Det er ingenting skamme seg over vre psykisk syk.

  • 9

    Caftur

    Jeg klarte komme meg p cafe i dag, noe som er litt utrolig. Jeg tok bussen sammen med kjresten, og det er utrolig vanskelig for meg. ha s mange mennesker rundt meg. Men jeg klarte det, jeg dde ikke. S klapp p skuldra til meg :-)

    Jeg har enda ikke klart finne en kaf som kan vre "min", som kan bli vrt stamsted. Men jeg fr bare fortsette lete, s er jeg sikker p at vi finner en til slutt som har bde god kaffe og god service. Jeg er veldig kresen nr det gjelder kaffe, og det er viktig for meg at den er "perfekt", som fyller mine kriterier. Men slik er det vre vanskelig ;-)

  • 2

    Berg og dalbane

    Humret mitt svinger veldig om dagen. Jeg kan g fra ha det greit til ha det flt p veldig kort tid. Det er litt frustrerende, for jeg vet aldri hva jeg har i vente for dagen. Det m ogs vre ganske frustrerende for kjresten min, at jeg i det ene yeblikket er glad og smiler, men at jeg i det neste er sur og gretten. Vi fr hpe det gr seg til etterhvert, at ting kan stabilisere seg litt. Jeg nevnte jo at jeg hadde tenkt til innfre noen rutiner for gjre hverdagen lettere, og det har jeg ogs gjort. Mltidene er til faste tidspunk hver dag, treningen er p de samme dagene hver uke, og jeg har generelt blitt litt flinkere til planlegge uken p forhnd. Det gir meg en trygghet vite hva jeg har i vente, selvom ting selvflgelig m flyttes p og endres av og til, og at det plutselig kan dukke opp noe som ikke var planlagt. Men slik er livet, og det m jeg bare godta.





    I dag valgte jeg g for et litt varmere antrekk enn i gr. Det begynner bli veldig kaldt n, og jeg gruer meg veldig til det blir enda kaldere. I dag klarte jeg faktisk ogs komme meg p trening, selvom jeg er ganske stl fortsatt og at jeg er veldig trtt om dagen. Det kostet meg mye, men jeg klarte det! Den flelsen man fr etter trening er s utrolig god. Det fle at man har vrt flink og brukt kroppen, og bli sliten p en god mte :-)

  • 8

    ...


    Jeg og Minna titter bare innom for nske dere en fin dag

  • 5

    Tirsdag




    I dag er jeg veldig sliten. Det har sikkert noe gjre med den harde treningen i gr, og det har nok tret p kroppen vre i krise i s lang tid. Ting er litt bedre n, men jeg har fortsatt mine daglige kamper kjempe. Jeg skulle nske jeg kunne sovet i noen uker, og vknet opp helt uthvilt og frisk. Men det gr selvflgelig ikke. Istedenfor prver jeg ta s godt vare p meg selv som jeg klarer, og gjre sm ting i hverdagen som gir meg litt glede. Lrdag er som dere sikkert vet en ting jeg gleder meg til hele uka, som jeg teller ned dagene til. Bare det kunne unne meg litt ekstra god mat og litt vin i glasset gir meg masse glede, kunne le litt ekstra og kose meg sammen med Minna og kjresten. Men lrdag er det dessverre ikke hver dag, s slenge m jeg nye meg med drikke masse god te mens jeg leser ut bok etter bok. I morgen er det tid for trening igjen, s det er ogs noe jeg gleder meg til. Egentlig ville jeg dra igjen i dag, men jeg er s stl! Haha. Ogs er det jo viktig ikke vre for ivrig med treningen heller. Men jeg fler jeg har funnet en mengde som passer for meg, alts 3 ganger i uka :-)

    Jeg nsker dere en fin dag videre ♥

  • 4

    Hardkjr

    Dagen i dag har gtt ganske bra selvom jeg fikk en liten knekk p starten av dagen. Jeg har prvd bare skyve det negative unna meg, og jeg fler meg nesten litt apatisk til tider. Jeg klarer ikke reagere p ting slik som fr, jeg klarer ikke nyte maten og smake den ordentlig lenger. Men jeg har det ikke like ille som bare for en uke siden. Det trene, og kunne snakke med folk p Skype som jeg har blitt kjent med den siste tiden mens vi spiller spill, er to nye positive ting i livet mitt. Selvom hodet mitt fortsatt er kaotisk s klarer jeg til en viss grad beherske meg selv. Det er over en uke siden jeg sank ned p gulvet og hylte i smerte, og jeg hper bde jeg og kjresten min kan slippe f oppleve det igjen.

    Treningen i dag.. Ja, hva skal jeg si. Den gikk kjempebra og det var veldig deilig, men jeg ble virkelig pushet hardt denne gangen. Jeg klarer nesten ikke g, for jeg skjelver og er helt gel i beina, s det ble kanskje litt i hardeste laget denne gangen. Jeg klarer ikke si ifra om at det blir for tungt, s jeg bare holder munn og fortsetter pushe p. Men det fles veldig godt n som jeg er ferdig! N har jeg bare en time igjen (30 minutters), som er litt synd, men samtidig litt godt. For det har vrt vanskelig mte opp og fullfre, ogs bli pushet av noen andre enn meg selv, men jeg er S fornyd med at jeg har klart det! S etter den timen er det bare fortsette og holde motivasjonen oppe, og det tror jeg faktisk at jeg kan klare. Jeg syns det er s godt og s gy trene, og jeg er s glad for at jeg klarte motivere meg selv spass mye at jeg klarte starte med treningen.


    Resten av dagen skal brukes til handle inn matvarer til hele uken og slappe mest mulig av. Det er som alltid litt rydding og husvask som m gjres, men jeg vurderer sterkt vente med det til i morgen, hehe..

    Jeg hper at dere fr en fin kveld! Ogs m jeg bare f takke dere for alle de fine kommentarene jeg fr fra dere! Det motiverer meg veldig til fortsette skrive, og det lyser opp dagen min :-)

  • 7

    Endelig mandag

    God morgen. Dagen min har akkurat startet, s jeg sitter her trtt i trynet og med en kropp som egentlig bare vil tilbake til senga. Den siste uken har det vrt snn. Jeg sover mange timer hver natt, kan ikke noe for det, og fler meg helt delagt nr jeg str opp. Men heldigvis kommer det seg utover dagen :-)

    Dagens frste ryk er inntatt og n lurer jeg p om jeg skal lage meg litt frokost. Jeg har ikke hatt s stor matlyst de siste dagene, jeg vet ikke hvorfor. Jeg syns det er bde veldig fint og litt dumt, og dere forstr sikkert hvem som er den logiske Nora og den syke Nora. Jeg m iallefall spise litt fr jeg skal trene med personlig trener kl 15, jeg vil jo ikke akkurat bli svimmel eller besvime. P starten av ret besvimte jeg p butikken, og det var en veldig negativ opplevelse. Det var flaut og jeg fikk mye angst da flere folk kom bort til meg, og spurte om jeg ville ha vann eller om de skulle ringe ambulanse. S derfor vil jeg helt slippe oppleve det igjen.



    Jeg skulle egentlig til psykologen i dag, men jeg orket bare ikke. Jeg fler ikke at vi har s god kjemi, og jeg syns det er drlig at jeg fr time s sjelden og at hun ikke svarer p meldingene jeg sender henne. I forrige uke sendte jeg for eksempel en melding om at n var det krise og at vi trengte hjelp, men jeg har ikke ftt noe svar. Da fler jeg at jeg ikke blir tatt serist. Jeg har heller ikke hrt noe ang innleggelse. Jeg fikk beskjed om at de skulle behandle sknaden min i forrige uke, men har ikke hrt noe. S det er ganske frustrerende. Men jeg syns jeg klarer meg ganske bra til tross for at jeg har det veldig vanskelig, jeg prver ihvertfall s godt jeg kan.

    Jeg prver tenke positivt. Fokusere p de positive tingene. Jeg syns jeg har vrt flink til klare dra meg p trening, og at jeg faktisk turte mte opp til timen med personlig trener. Det er som oftest slik at det gr bedre enn man forventet. Angsten min kommer jo med de utroligste tanker om hva som kan komme til skje, og til slutt sitter jeg der og er helt sikker p at det kommer til bli snn. Men denne gangen er jeg ikke like nervs som forrige gang, jeg gleder meg faktisk litt, selvom jeg vet at det kommer til bli en hard time og at jeg mest sannsynlig er ganske stl i morgen. Men det er godt kjenne at man har brukt kroppen synes jeg, da fler jeg meg flink og at jeg nesten fr til noe. Treningen er en ting som er veldig bra for meg, og nr jeg i tillegg syns det er ganske morsomt, s er jeg glad for at jeg har klart komme meg til senteret 3 gangen i uka.


    Jeg aner egentlig ikke hva jeg skal finne p i dag bortsett fra trene og dra handle inn mat for hele uka. Kanskje jeg skal prve f med meg kjresten p kaf? Det begynner bli en stund siden forrige gang, og jeg som er s glad i det. Jeg vil iallefall f til en kaftur ilpet av uken!

    Jeg hper dere fr en fin dag, og en fin start p uken

  • 5

    Jeg er redd for fremtiden

    Jeg begynner bli veldig redd for fremtiden, for hvordan det kommer til bli leve i landet vrt. Jeg synes endringene som har blitt gjort i statsbudsjettet er illevarslende tegn p hva som kan komme.

    Jeg tar meg selv som eksempel. Jeg er det som tidligere het midlertidig ufr, n heter det g p arbeidsavklaringspenger. Mange ser ned p oss, og tenker at vi er late, snylter p staten og ikke bidrar i samfunnet. Og n er regjeringen med p fremstille oss som nettopp dette, ved effektivt senke stnaden. Fordi det skal motivere til jobbe. Det er allerede vanskelig leve p en slik inntekt, prv den som vil, og n gir dere oss mer skatt s de rike kan bli enda rikere. Alt blir dyrere, lnninger gr opp, mens stnaden ikke holder flge. Vi sitter ikke hjemme og ikke jobber fordi det er deilig og behagelig. Vi gjr det fordi vi er s drlige at vi ikke klarer jobbe. Jeg har det for eksempel s vanskelig og har s mye angst, at jeg ikke kan fungere i en jobb. Det str ikke p viljen, jeg skulle veldig gjerne nske at jeg kunne jobbe, snn at jeg hadde bedre rd og kunne kjpe min egen leilighet. Det er min store motivasjon for bli s frisk at jeg en dag kan klare jobbe. Men n jeg trenger fokusere p behandling for bli frisk nok til jobbe en dag. Da blir det et spark i magen f hre at "det skal lnne seg jobbe" for ufre. Vi er ufre, alts ikke i stand til jobbe!


    Erna og siv. Tar fra de fattige og gir til de rike.

    Og nr vi er inne p behandlig. Som sagt s trenger jeg behandling for kunne bli frisk nok til jobbe. Men min behandling er usammenhengende og lite effektiv. Etter mange r i psykiatrien og i behandling har jeg ikke ftt noen resultater uansett hvor hardt jeg har kjempet. Jeg fr ikke engang 1 time i uka som jeg ble lovet, den siste tiden har det ligget p 1 time i mneden. Hvordan skal jeg noengang bli frisk nr jeg blir s nedprioritert? Psykologer har ikke kapasitet til kunne flge opp pasientene sine skikkelig. De som har fulgt med p bloggen min vet at jeg har prvd f innleggelse n i 3 uker. Jeg fr bare til beskjed at slenge jeg ikke har konkrete planer om ta livet mitt s er det ikke plass til meg. Men jeg vet rlig talt ikke om jeg ville vrt her n om det ikke var for at kjresten min har passet p meg 24 timer i dgnet den siste tiden. Hvis det er slik for flere, da burde helsevernet virkelig tenke p hva slags ansvar de legger p de prrendes skuldre. Jeg vet at det er mange der ute som trenger hjelp, men som ikke fr det fordi helsevesenet ikke har kapasitet eller plasser nok til kunne gi folk innleggelse nr de trenger det mest. Ettersom det er slik burde det bli laget flere plasser, slik at de som trenger innleggelse fr det mye raskere. Men istedenfor legges det ned avdelinger overalt i landet. Hva slags logikk er det? Hva slags samfunn prver de skape? De nedprioriterer psykisk helsevern til fordel for bombefly som er helt ubrukelige og til utvide veier s de takler sommertrafikken bedre. For meg virker dette som drlig samfunnskonomi og helt feil prioritering.

    Helt til slutt legger jeg til en link der dere kan lese hvor Siv Jensen henter pengene hun gir i skattelette fra. Det er helt horribelt spr du meg. Trykk HER for komme til siden.

  • 8

    Lrdag





    Jeg prver s godt jeg kan. Motivasjonen er der, men redselen for ikke lykkes er ogs tilstede. Bortsett fra noen knekk s har de siste dagene gtt s bra som de kunne. Neste uke kommer jeg til fokusere p rutiner og trening, og prve ta s godt vare p meg selv som jeg klarer. Det er litt vanskelig ikke vite om det kommer til bli noen innleggelse. Livet mitt blir satt litt p vent, jeg kan ikke planlegge noe. Men jeg tar en dag om gangen, kjemper mine kamper og prver holde ut. Jeg prver ogs tvinge meg selv til tenke positivt, det er ikke enkelt og jeg vet ikke om det funker, men jeg prver ihvertfall. Det er noen ting som stresser meg ganske mye n, ting som m bli ordnet, telefoner som m tas og papirer som m bli sendt inn. Jeg tar en ting om gangen, og jeg fr masse hjelp og sttte fra kjresten min. Nr disse tingene er i orden tror jeg ogs det kan bidra til en litt enklere hverdag, noe som hadde vrt veldig godt n. Jeg fortjener det.

    Jeg sier til meg selv at dette kommer til g bra, ting kommer til bli bedre snart. Kanskje det kommer til funke? Kanskje er en bedre hverdag like rundt hjrnet?

  • 5

    Tar tilbake kontrollen over livet mitt

    De siste mnedene kan bare beskrives med ett ord. Kaos. Jeg har hatt humrsvigninger, vrt tungt deprimert og slitt veldig med anorektiske tanker. I de verste timene har jeg hatt et stort nske om bare ende det hele, jeg har flt at jeg ikke klarer fortsette ha det snn og at den eneste lsningen ut er dden. Kaos. Bde p innsiden og utsiden. Jeg har ikke vrt meg selv, jeg har ikke tenkt helt klart og jeg har latt det g veldig utover kjresten, familien min, og dere lesere. Det har vrt mange negative innlegg og jeg er lei meg for det, men samtidig ikke, for p bloggen kan jeg uttrykke og skrive mine innerste tanker, og skrive hvordan jeg egentlig har det. Det er ikke s lett skulle svare p sprsml fra folk, "hvordan gr det med deg?" og "hva gjr du om dagen?". Det er absolutt ikke lett skulle svare med sannheten, om at "nei, jeg har det helt jvlig" og "jeg gr i behandling, noe mer klarer jeg ikke". S p den mten gjr bloggen det enklere for meg fortelle andre om hvordan jeg egentlig har det.


    For noen dager siden ble jeg veldig bestemt p at jeg m prve gjre noe for gjre livet mitt litt lettere akkurat n. Nr jeg ikke fr innleggelse og jeg ikke vil plage de rundt meg med mitt hele tiden lenger, s m jeg gjre noe. Det som er viktig er at jeg ikke gir opp, og det viktiste er at jeg prver s godt jeg kan. Derfor har jeg bestemt meg for prve ta tilbake litt av kontrollen over livet mitt, helt p egenhnd. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gjre det, eller om jeg kommer til lykkes i det hele tatt, men jeg skal gjre ett forsk.


    Noen ting som jeg har tenkt til starte med i frste omgang er lage meg rutiner som er enkle flge, som gjr hverdagen litt mer forutsigbar og lettere takle. Det jeg har tenkt p slangt er f en fast dgnrytme, planlagte mltider til faste tider, planlegge hvilke dager jeg vil trene p, nr og hvor lenge. Jeg har ogs lyst til snakke litt alvorlig med psykologen min, slik at jeg kan f den behandlingen av henne som jeg trenger, alts n time i uka, og ikke n time i mneden. Ogs nr det gjelder dette vil jeg ha faste dager og tidspunkt. Og det er s langt jeg har kommet forelpig. Det er jo ogs viktig tenke p at rutinene ikke skal bli for strenge. Jeg kan ikke planlegge alt, selvom jeg egentlig har lyst til det. Men slik er det bare. Jeg tror nok at det kommer til hjelpe ihvertfall litt hvis jeg fr satt igang med de tingene jeg nevnte over, jeg har allerede innfrt noen av punktene, s det lover godt.

    Etterhvert gr det kanskje ann innfre noen smting, slik som gturer og dekke bordet med levende lys til middag (istedenfor spise framfor tv'n). Men jeg starter rolig og ser om de nye rutinene kan hjelpe frst.


    Jeg m sl meg til ro med at jeg ikke kan ha kontroll over absolutt alt her i livet. Men jeg tror at noen faste rutiner kan hjelpe meg litt p veien. Det kommer nok til bli noen flere punkter enn de jeg nevnte over, men veien blir til mens man gr den, s fr vi se hvordan dette prosjektet gr. Kanskje kan jeg f tilbake (bitte)litt av kontrollen over livet mitt?

  • 7

    Hele verden er imot meg

    Jeg hadde p flelsen at selvom de siste dagene har vrt litt bedre, s kom det ikke til vre varig. Jeg vknet opp i dag og trkket p vekta, skuffelse og frustrasjon ble starten p dagen og jeg gikk bare tilbake til senga for sove noen timer til. Det hjalp litt, og jeg begynte glede meg til frisrtimen som jeg hadde kl 13. Da det var p tide dra til timen var jeg spent og gledet meg til f farget og stelt litt p hret mitt. Og jeg som hadde s hye forventninger..


    Jeg orker ikke ta bilder av meg selv og hret mitt nr jeg har det drlig, s dette er bilder fra fr jeg farget det.

    Da jeg satt i stolen og fargingen begynte gikk alt greit, bortsett fra at angsten var ganske stor ettersom det var mange ukjente mennesker rundt meg, men jeg kom meg igjennom farging, vasking og styling. Men plutselig skjedde det noe som ga meg en stor klump i magen. Jeg hadde sagt ifra at jeg ville farge den verste delen av hret, som hadde mistet fargen, lik som det nederste hret. Men da hret var trt og jeg fikk se resultatet, s s jeg raskt at den delen av hret de hadde farget var altfor mrkt! Det var jo ikke det jeg hadde sagt nye ifra om at jeg ville ha. Trene begynte presse p, og jeg mannet meg opp til si ifra, kanskje kunne jeg f ny time til farge det p nytt. Men jeg fikk bare til svar at de syntes det var fint slik som det hadde blitt, og det eneste de sa var at jeg skulle vaske det noen ganger s kom det til bli bedre. Det kan hende at det er snn, men jeg er s redd for at det ikke blir slik jeg nsker det at jeg ikke helt klarer tro p det n, for fargen er virkelig mrkere enn resten av hret. Det er nesten svart noen steder. S her sitter jeg veldig skuffet med trer i ynene, og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjre. Jeg som hadde gledet meg snn og sett fram til det i flere uker.


    Akkurat n fles det som om hele verden er imot meg. Ingenting gr min vei, og jeg har bare en person ske trst og sttte hos, og det er hos kjresten min. Ettersom jeg ikke har ftt noen innleggelse enda, s har den drlige formen min startet g veldig utover ham. Det trer veldig p han mtte vre der for meg absolutt hele tiden, alt det ansvaret som han har og mtte se at jeg har det s vondt. Det er p en mte hans jobb holde meg i live. Jeg mener at nr det er s ille og at det skal s lite til for kjre meg ned i grfta, s m det skje noe snart. Det kan ikke fortsette slik, jeg trenger hjelp, enten jeg vil det eller ikke. Jeg klarer ikke ta vare p meg selv, og nr jeg har det som verst s klarer jeg nesten ikke ha kontroll over meg selv. Jeg vet ikke hva jeg skal gjre. Det koster meg s mye holde meg i skinnet, og jeg kjenner at jeg ikke kommer til klare dette s mye lenger. Jeg str p kanten av stupet. Jeg trenger hjelp og jeg trenger det n, fr det er for sent.

    Det eneste jeg vil er kunne fle meg lykkelig igjen, om det s bare er for noen minutter.

    Og bare s det er sagt, s er det flere ting enn hrfargen som gjr at jeg fikk det vanskelig i dag. Det er bare ikke alt jeg har lyst til dele p internettet. Jeg deler mye fra fr, og jeg prver vre s rlig og pen som mulig. Men noen ting vil jeg holde for meg selv. Dette er min kanal til f ut ting jeg tenker p, og til kunne dele med verden hvordan det er vre psykisk syk. Jeg prver gjre det litt mindre tabu snakke om, og jeg fler at jeg i en bitteliten grad har klart gjre det :-)

  • 1

    En brakstart p dagen

    Dagen i dag startet likt som dagen i gr. Vret var grtt, men jeg slapp unna frustrasjon og trer i dag ogs. Tenk om det kan fortsette slik? Det hadde vrt utrolig godt n etter en s lang periode i helvete. De siste dagene har jeg hatt det ok, slik som det var fr alt ble delagt. Det hadde vrt bde utrolig deilig, men ogs ndvendig med en opptur n. Jeg fortjener det. I det siste har jeg jo klart gjre mange ting som jeg gruer meg for gjre og som utfordrer angsten min, for eksempel begynne trene, dra til frisren og vrt p besk hos mamma, tante og fostermor. Det er ting som jeg har gruet meg til, men som jeg har klart gjennomfre, og det fortjener jeg klapp p skuldra for.

    Det er s rart at vekta skal ha s mye si for hvordan jeg har det, at den betyr alt. Den kan enten gjre livet mitt jvlig, eller lfte opp dagen og gi meg et smil om munnen. Det burde jo egentlig ikke vre snn, men jeg har blitt s vandt til det etter s mange r. Den dagen jeg blir klar for jobbe med spiseforstyrrelsen kommer til bli en stor dag for meg. Jeg vet at det kan ta flere r bli frisk fra en slik sykdom, men jeg hper at jeg klarer ikke la det g s langt at jeg ikke kan f barn, eller at jeg har ftt varige skader i kroppen. Jeg m ta meg sammen og se hva jeg egentlig gjr mot meg selv, at jeg ikke klarer ta ordentlig vare p min egen kropp og helse. Jeg hper at den dagen kommer fr det er for sent. Men akkurat n er jeg ikke klar, og jeg vet heller ikke nr jeg kommer til bli det. Jeg klarer ikke gi slipp.


    Men over til noe helt annet. Kl 13 hadde jeg en time med personlig trener, noe som jeg gruet meg veldig til og som jeg ikke visste om jeg kom til klare og fullfre. Men jeg overrasket meg selv enda en gang, og jeg kom meg igjennom timen. Det var vanskelig bli presset av noen andre enn meg selv, og det var vanskelig lre s mange nye velser p en time. Det hjalp heller ikke at jeg ble ganske svimmel i midten av timen og flte meg veldig eksponert, men jeg prvde s godt jeg kunne. S da hper jeg bare at jeg ikke s altfor dum ut der jeg svettet og holdt p. Den personlige treneren som jeg hadde valgt meg ut er ei veldig snill og flink dame. Hun presset meg ikke for hardt, men samtidig nok, og det virket som at hun forsto hvorfor jeg mtte ha med meg kjresten p timen. S alt i alt gikk det ganske greit. Neste time med henne blir p mandag, s da har jeg noen dager p psyke meg opp p nytt :-)

    Resten av kvelden skal jeg slappe av, jeg er sliten i bde kroppen og i hodet etter timen. Vi fikk faktisk ogs unnagjort noen saker og ting som mtte bli gjort i dag, s det er ogs fint. Middagen i dag ble tacosalat, og p skjermen surrer "Mot i brstet".

    Jeg hper dere fr en fin kveld

  • 4

    Jeg gleder meg til jul

    N er det bare 2 mneder til jul, og jeg bde gleder og gruer meg til det. Selvom jeg liker sommer, sol og varme aller best, s vil jeg si at julen er den mest koselige tiden p ret. Sn, juletre, fyr i peisen, julefilmer p tv, god mat, at familien samles og selvflgelig gaver. Dessverre er det ogs noen ting jeg gruer meg til. Stresset med handle inn alle gavene, og at konomien kanskje ikke strekker helt til, det syns jeg er vanskelig. Ogs er det selvflgelig den dumme maten, i store mengder, noe som ikke er s lett for de som sliter med maten. Selvflgelig er det godt med god mat, godteri og klementiner, det er den fryktelig drlige samvittigheten jeg fr etterp som er det vanskelige. Men jeg satser p at jeg klarer gjre som i fjor, for da klarte jeg meg ganske bra og det ble ikke s ille som jeg hadde trodd p forhnd. Alt i alt gleder jeg meg til jul.

    Her om dagen tittet jeg innom Nelly.com, og jeg klarte enda en gang finne mange plagg som jeg skulle nske jeg kunne f eie. S mange fine kjoler, og s mange tykke gode plagg som kan holde kulden borte. Selvom jeg liker julen godt, s liker jeg absolutt ikke den bitende kulden som flger med vinteren. Det er jeg sikkert ikke alene om. Men jeg har iallefall funnet meg noen plagg som jeg skal sette p nskelisten min i r.



    / HER / / HER /




    / HER / / HER /



    / HER / / HER /



    / HER / / HER /


    S ja. Kanskje jeg skal satse p bli Lottomillionr. Det hadde vrt helt greit for meg egentlig.

  • 2

    Gr tirsdag

    God morgen. I dag er det vret som er grtt, og ikke fullt s mye hodet mitt. Det begynner bli en stund siden dagen har startet p denne mten, og ikke med desperasjon, fortvilelse og angst. Det er utrolig godt, og jeg trengte det n. En ting som har bidratt til dette er at mitt store problem har snudd igjen, det har begynt g den riktige veien. Jeg har som jeg svidt har nevnt gjre noen sm forandringer i hverdagen min, s jeg tror det er derfor. Kanskje til og med jeg klarer gjre noe riktig? Jeg tr ikke vre sikker p om at det er helt i orden igjen, men jeg hper virkelig det. Da hadde jeg ftt det litt bedre igjen, slippet ha s mange drlige dager i fohold til gode. N gjelder det bare vente se, ikke hpe for mye slik at jeg slipper bli altfor skuffa.

    I dag hadde jeg egentlig lyst til ta en slik kroppsanalyse p treningssenteret, for det er personlig trener dager der n, og derfor er det gratis. Kjresten syns ikke det var noen srlig god id, og n begynner jeg bli litt enig. Ettersom jeg ikke har trent ordentlig p flere r, s ville jeg sikkert ftt beskjed om at jeg ikke har s mye muskler, at mesteparten av meg er fett, og jeg tror ikke jeg ville tatt det s veldig bra. S derfor dropper jeg det, og jeg tror det er et riktig valg. Og nr vi allerede er inne p temaet trening... Gjett hva slags galskap jeg har rotet meg inn i n da? Jeg har nevnt tidligere at jeg har ftt 3 timer med personlig timer inkludert den frste mneden jeg trener p treningssenteret, s derfor skal jeg alts ha en slik time i morgen. Og gjett om jeg gruer meg!? Som tanta mi pleier si, s har jeg "elefanter i magen", det kommer til bli veldig utfordrende for meg. Ikke den biten om at jeg kommer til bli presset hardt, men det at jeg skal trene fremfor et menneske som skal flge med p det jeg gjr og som virkelig KAN det, jeg er s fryktelig redd for gjre alt feil og drite meg ut. S jeg tenkte at jeg skulle prve gjre det slik at vi kan sette opp en plan for hvordan jeg kan n mlene mine, og at hun kan lre meg noen velser som jeg er veldig usikker p. Jeg fler at jeg egentlig ikke trenger enda en person som skal presse meg hardt, for det er jeg flink nok til selv. Jeg pleier g ut fra senteret med gelebein og en kropp som rister, og er ikke det bra nok s vet ikke jeg hva som er det.


    I dag er jeg sliten og har vondt i kroppen, men det gr nok over utover dagen. Det hjelper sikkert f i meg litt mat, det blir som vanlig ett knekkebrd med egg. Jeg har jo mine perioder der jeg har veldig dilla p forskjellige matvarer, og n er det egg, igjen. Jeg M ha det knekkebrdet hver dag til frokost, hvis ikke blir jeg gretten, haha.

    Ellers i dag skal jeg psyke meg opp til timen i morgen, lese bok og vaske i leiligheten. Ikke s mye spennende alts. Det var noen som spurte om jeg kunne skrive mer om hverdagen min, men det hadde blitt veldig kjedelig tror jeg. Jeg prver liksom f inn litt innimellom, men jeg vil jo ikke at det skal bli altfor kjedelig lese bloggen min heller. S da vet dere hvorfor jeg ikke gjr det s mye. Jeg vil heller kunne skrive om gode opplevelser de f gangene jeg klarer dra ut og oppleve noe.

    Jeg hper dere fr en fin dag, og en fin start p uken

  • 0

    Grafitti and me

    Jeg er s sliten, som dere kanskje ser p bildene. Det tar p ha det vanskelig. Det er ingen dans p roser vre halvveis ufr, det er ikke bare sitte p rva hjemme og se p tv mens man utnytter systemet. Det er ikke slik det er. Jeg skulle veldig nske at jeg var frisk nok til kunne studere eller jobbe, hadde jeg vrt det ville jeg vrt ferdig med videregende for lenge siden, og n kanskje gtt p hyskolen og studert til bli psykiatrisk sykepleier. Jeg har egentlig et stort nske om kunne hjelpe andre, for hvis man har slitt selv og kjent det p kroppen, s er det mye enklere forst hvordan den man hjelper har det. Jeg kunne tenkt meg jobbe p en dgnenhet, et slikt sted som jeg har vrt innlagt p tidligere og som jeg kanskje skal legges inn p n. Det tror jeg hadde vrt en utfordrende men givende jobb. Det er lov drmme.




    Helt rlig s har jeg ikke srlig troen p at jeg kommer til bli frisk noen gang. Jeg vet at familien min, kjresten min og psykologen min har det. Men jeg klarer ikke tro p at jeg kommer til bli kvitt angsten for verden og for mennesker, eller spiseforstyrrelsen som styrer og pvirker meg hver eneste dag, og som ogs gjr meg deprimert. Jeg klarer ikke se det for meg, men hpet har jeg jo. Tiden vil vise.

    Men hvordan kan jeg bli frisk nr jeg ikke nsker jobbe med spiseforstyrrelsen? Jeg er ikke klar for det. Den har vrt i livet mitt i s mange r at jeg ikke klarer se for meg et liv uten den. Det er for skummelt tenke p. Uten den er jeg ingenting. Uten den har ikke livet mitt noen mening, for meningen med livet mitt er bli tynn, det er det jeg nsker meg mest av alt i verden. Jeg skal forklare litt nrmere.. Bde psykologen min og overlegen som jeg snakket med p det forrige mtet psto at hvis jeg skulle komme noen vei, s mtte jeg ta problemene ved roten og jobbe med spiseforstyrrelsen, fordi de mente at angsten og depresjonen er et resultat av den. Jeg vil ikke og klarer ikke jobbe med det, men samtidig s presser de meg veldig til skulle gjre det. Jeg nektet, men allikevel s skal visst psykologen min sende en sknad til RASP, et sted der de primrt jobber med spiseforstyrrelser. Noe jeg ihvertfall ikke vil! En ting er jobbe med det annenhver uke hos psykologen, men skulle bo p et slik senter, det nekter jeg. S da fler jeg jo at vi ikke kommer noen vei.

  • 5

    Misforsttt

    De siste to ukene har jeg hatt en del kontakt med akutt-teamet og min psykolog, og jeg har vrt p et mte med overlege og psykolog. Alt dette har jeg gjort for f en innleggelse s raskt som mulig. Det har virkelig tatt p og tmt meg for krefter, og jeg var nesten sikker p at jeg skulle f en innleggelse p grunnlag av hvor vanskelig jeg faktisk har det. Men jeg har kanskje ikke klart forklare godt nok hvor mye jeg trenger det n, og hvordan situasjonen er. For n fr jeg beskjed om at det kanskje ikke blir noen innleggelse, at jeg allerede har ftt ett avslag p den frste sknaden som ble lagt inn for noen uker siden. Jeg skjnner det bare ikke, og jeg mistenker at sknader ikke har blitt skrevet godt nok, eller noe i den duren. Hvis de hadde visst hvor vondt jeg har det, s tror jeg at jeg hadde ftt innleggelse p dagen. Jeg har ogs prvd f en akutt innleggelse, men da hadde de ikke plass til meg. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjre.

    Jeg skjnner at det fortsatt er en liten mulighet for at jeg fr en innleggelse og at jeg m holde hpet oppe, for det har tross alt blitt lagt til flere dokumenter om hvordan situasjonen er n, at det er krise. Men det er veldig vanskelig for meg ikke vite noen ting om jeg fr det eller ikke. Jeg har jo pakket sekken og vrt klar for dette i 2 uker.


    Jeg er lei for at det har blitt s mange innlegg om innleggelse og alt som har fulgt med det i det siste. Men det blir bare slik nr det tar opp s mye energi, tanker og tid i livet mitt akkurat n. S jeg hper dere holder ut med meg

  • 2

    Lange dager

    Dagene virker lengre enn vanlig. Timene gr saktere enn de pleier. Dagene handler bare om komme seg igjennom til den neste, jeg teller timer til jeg kan spise middag, og etter det teller jeg igjen, til jeg kan legge meg til sove. Jeg fler meg s til bry, at jeg bare er en byrde for de rundt meg, at jeg drar dem ned i mrket med meg. Jeg syns s synd p min gode kjreste som m holde ut med alt dette hver eneste dag, og som m ha alt dette ansvaret. Ansvaret om trste meg og sttte meg igjennom hele dagen, og ansvaret for holde meg i live. Det skal ikke vre snn. Jeg skulle s gjerne nske at jeg kunne ftt en innleggelse raskere, snn at han fikk slippe dette, at han kan f en pause til tenke kun p seg selv.


    Jeg fler meg s mislykket. Alt ved meg er negativt. Alt jeg sier og gjr er feil. Jeg kommer aldri til lykkes med noe. Jeg vil s gjerne kunne f det bedre og bli mer glad i meg selv igjen. Det er s vondt bli lei seg hver gang jeg ser meg i speilet, og fle at alt ved meg er stygt og ekkelt. Det skal ikke vre snn. Dette m ta slutt. Ingen fortjener ha det snn. Det gjr meg s vondt vite at mange andre ogs har det p samme mte. Altfor mange.



    Et lite dikt jeg skrev den 21. mars 2012


    N sitter jeg hjemme, alene og ganske nede.
    Tenker mye p livet, og skulle nske lykken var tilstede.
    Tilgi meg for dette skriveriet, men i denne stund er det vondt leve.

    Jeg fler meg liten og er redd for hva fremtiden bringer,
    Heldigvis har jeg en god kopp te i mine hender.
    En ting er jeg sikker p da,
    Og det er at det er lykken jeg vil ha.

    N har jeg satt p musikk og kjenner flelsene strmme p,
    Trene kommer - herregud som jeg savner glede n.
    Ikke misforst, for dette diktet letter mitt hjerte.
    Endelig tmmes sakte min smerte.

  • 3

    Snn kan det g

    I gr var ikke livet s lett leve. Det endte med at vi mtte ringe til Akutt-teamet som de har her i omrdet vi bor for prve f en innleggelse. Da fortalte de at vi mtte vente p at sknaden som allerede l inne skulle bli behandlet, men s tror jeg at han vi snakket med leste begrunnelsen for innleggelsen og litt i min journal, for han ringte tilbake kort tid etterp og sa at jeg hadde ftt time for snakke om innleggelse i dag klokka 9. Vi skulle snakke om nr jeg evt. skulle innlegges.

    S i dag tidlig reiste vi p mte. Det var et veldig skremmende og vanskelig mte, for nr jeg kom fram s sto det ikke mindre enn tre personer (!) og ventet p meg. Og alle tre skulle stille meg sprsml og hre hva jeg hadde si. Mtet varte i ca en time, og jeg prvde virkelig svare s godt jeg kunne og forklare hvordan situasjonen er n. Jeg trodde at de skulle forst meg, hva jeg ville jobbe med og hvor viktig det er at jeg fr en rask innleggelse, men jeg kom ut derifra med et svar som gjr meg ganske oppgitt. For det frste s kunne jeg ikke f en innleggelse fr i neste uke, og det er forsvidt greit selvom jeg ble skuffa, for jeg vet at de gjr sitt beste osv. Men det andre de sa, det gjr at jeg nesten ikke fr lyst til legge meg inn i det hele tatt. De mente at hvis jeg skulle ha noen sjanse for bli bedre, s mtte jeg jobbe med spiseforstyrrelsen fremover, ogs mens jeg var der, og det er jeg ikke klar for i det hele tatt! Jeg er ikke klar for gi slipp p den. Og det hrtes nesten ut som at vi skulle jobbe med det enten jeg ville eller ikke. Og vi mtte snakke med psykologen om at jeg m jobbe med det hos henne ogs. S ikke vet jeg hvordan dette kommer til g.. De hrte jo ikke p det som var viktig for meg.

    Selvom jeg ikke liker det de sa p mtet s har jeg tenkt ta imot innleggelsen alts. Jeg vet hvor mye jeg trenger det.


    Etter mtet bestemte vi oss for prve ringe akutt-teamet p nytt for prve f en akutt innleggelse, for vi trodde at det kunne g raskere. Men fra dem fikk vi beskjed om at alle sengene var opptatt, at de ikke hadde plass til meg. De hadde en plass til meg da, men det var p den avdelingen for de som er alvorlig psykisk syke, og de mente at det ikke ville bli en god opplevelse for meg, noe jeg er enig i.

    S her sitter jeg. Redd og skuffa, og lurer p hva jeg skal gjre n. P en eller annen mte m jeg klare holde ut dagene fram til innleggelsen, og det kommer til bli hardt. Hver dag kommer til bli en kamp. Men jeg er ndt til klare det, og prve s godt jeg kan. Jeg hper bare at jeg fr en innleggelse i det hele tatt.

  • 0

    Ny dag, nye muligheter

    Dagen i dag er ingen god dag for meg. Den startet med skuffelse og det ble noen trer som trillet ned kinnene mine. Jeg har allikevel tenkt kjempe, og gjre dagen s fin som den kan bli. Egentlig har jeg mest lyst til legge meg ned d, men jeg er s nrme f den hjelpen jeg trenger n, og derfor m jeg klare holde ut litt til. Kanskje bare noen dager. Jeg skal prve starte p nytt for ordne opp noen ting i livet mitt, og jeg er p god vei til f ordnet noen ting som kan gjre hverdagen min litt enklere. Kanskje jeg kan f slippe litt av den usikkerheten jeg brer p, og hvis jeg er veldig heldig s begynner ting g rette veien igjen snart. Jeg m bare klare holde ut.

    Planen for dagen er f tatt noen viktige telefoner, og dra og trene. Det er viktig for meg f trent en del fr jeg blir innlagt, jeg har tross alt betalt for en hel mned, og jeg vil ogs f brukt opp timene jeg har med personlig trener fr mneden er omme, slik at jeg ikke mister den muligheten. Jeg trenger f tips og rd, f hjelp til kunne bruke de forskjellige apparatene riktig, og bruke riktig teknikk p diverse velser jeg har lyst til starte med. Jeg har klart komme s godt i gang med treningen, og den gir meg mye, s jeg hper virkelig at jeg klarer fortsette med det og holde motivasjonen oppe. Jeg hper ogs at jeg kan f til trene litt mens jeg er innlagt. Men vi fr se hva jeg fr lov til og ikke.

    Jeg har tenkt en del i det siste og bestemt meg for starte litt p nytt. Jeg har lagt planer for forandringer jeg har lyst til gjre i livet mitt, og jeg hper det kan hjelpe meg til f det litt bedre. Det trenger ikke vre store forandringer, bare et lite dytt i retningen til en bedre hverdag. Jeg har allerede startet, og motivasjonen er stor til klare gjennomfre dette, s jeg krysser fingerene for at jeg klarer det.


    Ettersom dagen i dag ble vanskelig, og at jeg har hatt s mange dager i det siste som har vrt helt jvlige, s velger jeg vre fre var slik som jeg nevnte i forrige innlegg, og derfor ringer vi til dem i dag for snakke med dem om innleggelse. Jeg vet ikke hvor raskt jeg kan f det, men jeg hper at jeg slipper vente lenge, og at jeg i det hele tatt fr innleggelse. Det er vanskelig for meg fle at jeg ikke har noen kontroll over livet mitt og hva som skal skje fremover. Jeg fler jeg har mistet den lille kontrollen jeg hadde, og det fles ut som at det er helt kaos inni meg. Det er s vanskelig ha det snn, og jeg hper at jeg slipper ha det slik lenge.

    Jeg har ventet s lenge n p at ting skal g oppover igjen, men n fles det som om det aldri kommer til skje. Heldigvis har kjresten fortsatt hpet og troen p at det kommer til skje, s jeg m sttte meg p ham og prve tro p det han sier. Jeg m klare holde ut. Bare litt til.

  • 10

    En dag om gangen

    N som livet er vanskelig prver jeg ta en dag om gangen, ikke tenke s langt fremover. Jeg m ta det med ro, og ta vare p meg og mine nrmeste, slik at det ikke blir for mye av det vonde for noen av oss.

    I dag har jeg planene klare. Frst skal jeg ta en treningskt, for det sies vre veldig bra nr man er deprimert, og jeg har merket at det har hjulpet meg f en liten pause fra alle vonde tankene. Etter det skal jeg til legen, har en del viktige ting ta opp med henne, s jeg hper hun forstr meg og kan hjelpe meg. Etter det skal jeg se hvordan formen er. Hvis jeg blir veldig drlig og fr det veldig vondt, s skal vi ringe et akutt-team de har her i Oslo, som kan hjelpe meg med f en innleggelse. Det kan kanskje vre lurt vre fre var, ringe med en gang etter legetimen slik at jeg slipper f det helt jvlig fr jeg fr lagt meg inn. Jeg vet jo ikke hvor lang tid det tar f en innleggelse, s jeg tror jeg satser p det siste.


    Sekken er pakket med klr, bker og alt det andre jeg trenger, og str klar i gangen til jeg skal legges inn. Jeg begynner se litt frem mot det n, f en pause og kunne jobbe med meg selv, f den sttten og hjelpen jeg trenger dgnet rundt. Treningen skal jeg prve f til fortsette med, p et eller annet vis, men det finner vi nok ut av. Og jeg hper virkelig det er en lreit plass jeg skal til, at det er like bra der som psykologen og legen min sier. Jeg hper ogs at de kan tilpasse oppholdet litt til meg, og gjre det mulig for meg holde ut der en stund. En ting som helt klart gjr det lettere er at kjresten har lovet beske meg hver dag, han skal ta med seg Minna ogs, s jeg slipper savne dem altfor mye. Det kommer nok til bli ganske vanskelig i starten, sove alene, st opp alene og generelt klare meg uten dem. Men som sagt s blir det litt lettere nr de skal beske meg s ofte som de fr til.

    En dag om gangen. Sakte men sikkert skal jeg klare komme meg igjennom dette. Time for time.

  • Nora Sveen

    Jeg heter Nora, og bor i Oslo med min fantastiske samboer og vr lille hund Minna. Her p bloggen min skriver jeg om min hverdag og mine tanker, psykisk helse, og litt av hvert av andre ting som faller meg inn. Jeg har slitt psykisk i en del r n, men jobber for f et bedre og friskere liv!

    Kontakt / Sponsing: Norahvem@hotmail.com




    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg



    bilde



    hits