NoraHvem.blogg.no -
Hjem FØLG MEG Om meg Kontakt

2

Negativitet

I dag er min verden ganske svart. Når det først blir så mørkt og trist i sinnet er det vanskelig å gjøre noe med. Kanskje med hjelp fra andre eller gode opplevelser, men det er uaktuelt når man sliter med redsel for mennesker og verden sjenerelt. Jeg har også gode dager, det er ikke slik at hver dag er like tung, men i det siste har det blitt fler og fler tunge dager. Hvorfor vet jeg ikke. Kanskje det er høst/vinterdepresjon? Eller er det depresjonen jeg har slitt med i flere år nå som har utviklet seg i feil retning?  Det er ikke godt å vite. Kanskje jeg skal spørre psykologen min, men hun har ikke kjent meg i mer enn 1 mnd, så hun vet jo egentlig ikke mer om meg enn navnet mitt.

Jeg får prøve å fokusere på det positive rundt meg, og det lille jeg har fått til i livet (i forhold til andre på min alder). Også må jeg huske på hvor heldig jeg er som har en flott og kjærlig kjæreste!
Jeg drømmer om å kunne reiste tilbake til Rhodos, bo og jobbe der sammen med kjæresten, bare nyte livet. Men så er det slik at jeg har jo allerede prøvd det, to ganger til og med. Første gang ble veldig bra, møtte fine mennesker og fikk oppleve mye. Men andre gangen gir meg mareritt om nettene, tredje natt på rad nå, der jeg mister Dag og livet mitt raser sammen. Det virker så ekte at jeg klarer ikke skille mellom drøm og virkelighet, og når jeg endelig våkner klarer jeg ikke legge fra meg de vonde følelsene som har satt seg i meg iløpet av  natten. 
Skulle ønske jeg klarte å tyde drømmene mine, for det er jo kroppen og sinnet som prøver å si meg noe.

Men tilbake til det positive. Jeg spiller xbox nå, Fable 2, og jada jeg burde vel vokse av meg slike lyster, men så er jeg jo ganske barnslig ellers også
Jeg har en hvit og fin leilighet, med alt fra stor TV til fine pyntegjenstander, snart kommer gubben hjem med den nye sofaen også.
Kornetten min er veldig viktig for meg, instrumentet jeg har spilt i over 10 år nå. Jeg er ingen proff, selvom jeg fikk høre at jeg kunne komme så langt jeg bare ville, bare jeg gikk inn for det. Og jeg prøver å øve, helst hver dag, minimum 3 ganger i uka. Psykologen sa jeg burde finne meg en amatørgruppe å spille i, og kanskje skal jeg det. En dag...




Det er skummelt å dele tankene mine på denne måten, og gjentatte ganger mens jeg skriver får jeg lyst til å slette hele greia. Hvem bryr seg? Ingen vil vel lese dette her? Men som jeg nevnte sist, så er det jo min blogg, noe jeg kan styre og bestemme over. Det liker jeg, enda en positiv ting.

Snart er det jul også, men først er det bursdagen min. Jeg vet ikke helt om jeg gleder eller gruer meg til det, så jeg prøver å ikke tenke på det, ta det som det kommer. Tenk hvis ingen husker det? Eller verre, at ingen bryr seg om det. Egentlig er det vel ikke så viktig med disse bursdagene, men for meg er det en seier at jeg har overlevd enda et år. Det høres vel litt dramatisk ut, men vet dere hvor mange som har det slik som jeg? Hvor mange som sliter psykisk? Det er nok flere enn dere tror, det er bare det at vi mennesker skammer oss og gjemmer oss bak masker. Ingen skal se hvordan  vi egentlig har det. Mange sliter med å slippe mennesker innpå seg også, de er redde for å bli avvist, eller ikke være bra nok. Selvom jeg og mange andre svarer "jada, det går bra med meg" når andre spør hvordan det går, så er det ikke sikkert det er sant. Tenk litt på det til neste gang. Nå er jeg sliten. 

Forresten, beklager rotete innlegg, det er bare slik tankene mine er. De surrer hit og dit, og tar seg ikke tid til å tenke ferdig om noe. 

God helg.

  • 5

    Long time no see

    Hei. Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe her. Jeg har ikke hatt noen skrivelyst, og heller ikke noe spennende å fortelle, men noen ganger er det godt å skrive litt usakligheter også. Kjæresten og jeg bor nå på Lillehammer, vi har nesten kranglet ferdig med NAV, og vi har kommet oss igang med behandling. Man trenger ikke være gal for å skulle trenge en psykolog. Det er for min del bearbeiding av traumer jeg har, vonde ting fra barndommen og oppover, og behovet for å ha noen man kan snakke med absolutt alt om. Ikke det at jeg har kommet så godt igang med akkurat de tingene, for det tar tid å bygge opp trygghet.

    Så når jeg ikke sitter rett opp og ned hos psykologen så ser jeg enten på Grey's anatomy, tenker mye, og ellers vasker jeg. Vasketerapi, pluss at når jeg kan leve meg inn i serier så trenger jeg ikke tenke på mitt eget liv. Nok om det.

    Leiligheten vår er ganske fin, det meste er på plass unntatt en sofa, men den skal vi hente i morgen. 500 kr på Finn.no, ganske greit for dem som ikke har lært seg å drite penger enda.

    En ting jeg har tenkt på er at jeg ønsker meg en hund. En hund jeg kan lære opp til å like meg, stole på meg og være der for meg. Men så er det dette pengestyret igjen; en hund koster penger, det er vaksiner, mat, leker, veterinær, osv. Man må også gå turer hele tiden, noe jeg ikke har energi til, og det å skulle plukke opp bæsj frister meg ikke så veldig mye. Så da tenkte jeg kanskje at jeg kunne få meg en katt istedenfor. En katt er flotte saker, som man kan kose med, snakke med og ta vare på. Det eneste problemet da er at jeg ikke vet om det er lov til å ha kjæledyr i leiligheten vår. Jeg får vel kvinne meg opp til å spørre etterhvert, men først er det slike økonomiske saker som må i orden før samvittigheten min sprekker. Snille utleieren vår som har måttet vente så lenge pga NAV. Sier takk for det, selvom han aldri kommer til å trykke seg inn på noe som heter Norahvem.blogg.no. 

    Hvem vil vel egentlig det? Når til og med jeg sliter med å gå inn der, og ihvertfall skrive der. For alt jeg skriver kan alle andre lese, og når jeg tenker på det blir jeg flau, og føler det jeg skriver blir dumt og teit.
    Kanskje vi skal ha avstemning, hvem vil at Nora skal holde tankene og meningene hennes for seg selv? Men da tenker jeg plutselig at dette er jo min blogg, min digitale dagbok (på en måte). Og på min blogg kan jeg vel få lov til å være så teit og dum jeg bare klarer, uten at noen skal kunne si noe på det. 

    Men nå tror vel folk at jeg er gal allikevel...

  • Nora Sveen

    Jeg heter Nora, og bor i Oslo med min fantastiske samboer og vår lille hund Minna. Her på bloggen min skriver jeg om min hverdag og mine tanker, psykisk helse, og litt av hvert av andre ting som faller meg inn. Jeg har slitt psykisk i en del år nå, men jobber for å få et bedre og friskere liv!

    Kontakt / Sponsing: Norahvem@hotmail.com




    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg



    bilde



    hits