NoraHvem.blogg.no -
Hjem FØLG MEG Om meg Kontakt

7

Jeg orker snart ikke mer

Denne "tilstanden" jeg er i nå og har vært en stund har tært veldig på psyken min. Jeg har mistet håpet, og troen på at ting kommer til å bli bedre. Dette er nesten uutholdelig. Jeg går å bærer på en stor klump i magen av vonde følelser hele tiden, som bare vokser seg større for hver dag som går. Jeg har det så jævlig at jeg skriker og synker sammen på gulvet i gråt. Jeg har mistet den lille kontrollen jeg hadde over livet mitt, nå har jeg ikke kontroll over noen ting. Ikke kroppen, ikke over hva jeg sier eller gjør, ikke rutinene mine. Jeg har ikke lenger noen ting av det som gjorde at jeg klarte å holde hodet over vannet. Det føles som om jeg drukner, at jeg ikke får puste. Det er så vondt at det føles som om jeg kan dø av psykisk smerte når som helst, men jeg vet egentlig at det ikke kommer til å skje. Hele livet mitt er bare kaos. På innsiden er alt bare kaos.

Jeg trenger hjelp nå. Det kan ikke fortsette slik, det klarer jeg ikke. Jeg holder snart ikke ut lenger.


Det føles veldig ut som dette er min egen feil, at det er min egen feil at ting har blitt så ille, men jeg vet at det ikke er det. Jeg har ikke gjort noe galt. Jeg fortjener ikke å ha det slik som dette. Jeg prøvde bare å høre på noen i helsesektoren som ga meg medisiner som skulle være bra for meg, men det var etter at jeg startet på den at dette helvete startet, og det har bare fortsatt å bli verre og verre med tiden som har gått. Jeg har selvfølgelig sluttet på medisinen, men ting har ikke blitt normale igjen. Ting skulle egentlig bli det etter at medisinen var ute av kroppen, og det har jeg gått å ventet på i 1,5 måned nå uten at det har blitt noe bedre. Jeg har ventet og ventet, prøvd å holde motet oppe, men nå har alt håpet blitt brukt opp. Jeg tror at det aldri kommer til å bli bedre, nå som jeg har ventet i tilsammen 3 måneder. Dere skjønner vel at det er veldig lang tid? Ihvertfall for meg som var sårbar i utgangspunktet. Det er så fryktelig sårt å tenke på, for før dette startet, så hadde jeg det helt ok, da gikk ting egentlig helt greit, ihvertfall når man sammenligner med hvordan ting er nå. Jeg er så sint over hele situasjonen som jeg har havnet i. At jeg var så dum som sa ja, det skulle jeg aldri gjort, men jeg kunne ikke vite. Jeg prøvde å stole på denne personen, men h*n tok ikke det jeg sa på alvor, og det gjør at jeg ikke kan stole på denne personen noe mer.

Jeg klarer snart ikke mer. Vær så snill å la meg bli bedre igjen snart. La denne situasjonen løse seg og alt bli normalt igjen. Jeg klarer ikke mer.

  • 5

    Helt jævlig

    Jeg må bare innse det. Jeg trenger en innleggelse nå. Dette tærer på helsa mi, og ikke minst på kjæresten min og lille Minna. Jeg kan ikke la de måtte være med på dette lenger, det er ikke deres ansvar å ta vare på meg når jeg har det så fælt, og når jeg trenger så mye støtte og hjelp.


    Og jeg som trodde at bunnen var nådd, men det hadde jeg visst ikke. Ikke før nå. Nå er jeg nødt til å ta imot all den hjelpen jeg kan få for å komme meg igjennom dette. Tenk at et tall kan ødelegge så mye. Det var iallefall det som fikk snøballen til å rulle. Jeg skulle aldri hørt på psykologen da hun overtalte meg til å begynne på den dumme medisinen, det  var den som gjorde at vekta begynte å gå feil vei, og det var da dette helvete startet. Det høres kanskje rart ut at noe så lite kan bety så mye, men slik er det faktisk å være spiseforstyrret. Ihvertfall er det slik for meg.

    Jeg håper det ikke er lang ventetid på å få en innleggelse. Hvis det er det må jeg ha en akkutt en, og det anbefalte psykologen min meg til å ikke få, for det var visst ikke så bra der. Vi får se hva som skjer. Det er ihvertfall sikkert at noe må skje. Det kan ikke fortsette på denne måten.

  • 11

    Det å ikke føle seg bra nok

    I det siste har jeg følt veldig mye på den følelsen, at jeg ikke er bra nok, at ingenting jeg gjør er bra nok. Det har ingenting å gjøre med noen andre enn mitt eget hode (og kanskje samfunnet som vi lever i), det er aller mest jeg som sier det til meg selv og rakker ned på meg selv. Jeg klarer ikke å være en god nok kjæreste, datter eller venn. Jeg klarer ikke skrive godt nok og ofte nok her på bloggen. Jeg klarer ikke være en god nok "mor" til lille Minna. Jeg klarer ikke å jobbe eller å studere og da er jeg ikke bra nok. Listen er lang, og jeg kunne fortsatt å skrevet ned en hel del til. Det er så vondt at jeg sier slike ting til meg selv, at jeg føler meg så mislykket og fæl på grunn av at jeg sliter. Og på grunn av at samfunnet forventer at jeg skal være perfekt, og det føles som om andre ser ned på meg om jeg ikke klarer å være det.

    Jeg tror det er mange i dagens samfunn som føler at de ikke er bra nok. Det stilles veldig høye krav, som nesten er umulig å kunne klare. Man må gjøre det bra på skolen eller jobben, man må være et perfekt menneske, ha det så jævlig bra hele tiden, trene masse og spise riktig, kle seg riktig, holde huset skinnende rent til enhver tid, gjøre masse hele tiden og klare helt urealistiske mål som man kanskje ikke engang har satt seg selv, men som andre forventer at man skal ville og klare å gjøre. Man må være perfekt hele tiden, uansett hva man gjør. Det er jo helt urealistisk og helt umulig! Er det rart mange ender opp med å bli utbrent og sykmeldt, deprimerte og triste fordi de ikke klarer å gjøre alt som blir forventet av en?


    Jeg klarer ihvertfall ikke å gjøre alle disse tingene, og jeg ønsker ikke å gjøre det heller. Jeg vet at jeg ikke er perfekt, og jeg kommer aldri til å bli det, men jeg trenger ikke å bli det heller. Jeg har en kjæreste som elsker meg, en familie som er glad i meg, jeg har alt jeg trenger og litt til. Jeg prøver så godt jeg kan, og bedre får jeg ikke gort det. Måtte bare få ut litt frustrasjon.

  • 4

    - En produktiv dag -

    I dag har jeg vaska og rydda som en helt. Jeg har sortert og bretta alle klærne jeg eier, og lurer på om jeg skal gå løs på kjærestens sine i morgen. Jeg trenger jo noe å gjøre for å holde tankene borte, men jeg kjenner at jeg er ganske sliten nå. Det tar på å være hjemme alene en hel helg, og jeg savner Dag og Minna veldig masse

    Ellers har jeg trent litt og sett på film, og nå er det tid for middag. Det er litt kjedelig å spise alene, men uten mat og drikke duger helten ikke. I dag blir det grønnsaksgrateng med et glass vin til. Eller fire. Jeg fortjener ihvertfall å kose meg litt!

    Her kommer også et bilde av meg etter treningen i går. Ikke bli for skremt. Det er så rart å se meg selv med så kort hår. Men jeg er veldig fornøyd!


    Jeg håper dere alle får en fin lørdagskveld

  • 2

    Fullstendig avhengig?

    Etter at jeg startet å trene har jeg merket noe som jeg syns er litt skummelt, men også positivt på en måte. Det er treningen jeg snakker om, at jeg merker at jeg har lyst til å trene hele tiden, hver dag. Hvis jeg allerede har fullført en økt en dag, så har jeg lyst til å dra å trene igjen noen timer senere. Grunnen til at jeg ikke har gjort det er fordi jeg sliter veldig mye med den høyre ankelen min, den har blitt vanskelig å gå på, så da må jeg egentlig droppe noen av øvelsene og joggingen, men så har jeg ikke gjort det. En annen grunn er at kjæresten ikke vil at jeg skal trene for mye, ihvertfall ikke nå som jeg akkurat har startet, og ettersom jeg ikke klarer å dra dit alene så blir det ikke mer enn 3 økter i uka. Men det holder kanskje nå i startfasen. Det er ganske frustrerende for meg at jeg ikke får trent noe i helga ettersom kjæresten er borte og jeg ikke har noen andre til å bli med meg. Men jeg får gjøre noen øvelser her hjemme og prøve å være fornøyd med det. Kjæresten sier at det er spiseforstyrrelsen som gjør at jeg føler det slik, som gir meg dårlig samvittighet og som gjør at jeg vil trene hele tiden, og det kan nok hende at det er slik. Det er vanskelig for meg å skille mellom den syke Nora og den friske Nora, for sykdommen har blitt en stor del av meg og mitt liv. Det gjelder nok å være litt forsiktig med treningen, slik at det ikke blir for mye, og slik at jeg gjør det for meg selv og fordi jeg har lyst, og ikke fordi spiseforstyrrelsen tvinger meg til det.

    Det er  veldig positivt at jeg er så motivert og at jeg syns det er så gøy at jeg bare vil fortsette og fortsette. Men det er viktig at det ikke blir for mye ettersom jeg ikke får i meg så mye næring som jeg egentlig trenger, spesielt når jeg løper på tredemølle så blir jeg ganske svimmel, og det føles ut som om jeg kan falle når som helst, men jeg har begynt å like å jogge så jeg håper at det ordner seg etterhvert. Jeg får dårlig samvittighet for at jeg ikke trener hver dag. Men som sagt så er det veldig positivt at jeg er så motivert til å trene! Det er så bra for meg, og det er så fint å kunne ha 1 x 3 timer i uka der jeg klarer å legge igjen de vonde tankene hjemme. Angsten er med, og det er veldig vanskelig for meg å trene ute blandt andre, men vi er flinke til å dra på tidspunkter når det ikke er så mange der, og det er veldig nødvendig for at jeg skal klare å trene. Da går det som regel greit, og det hjelper veldig at kjæresten er så snill og god som vil følge meg og være med meg.


    Jeg tenker at treningen bare er en positiv ting for meg, men det er viktig å passe på at det ikke blir for mye og at den dårlige samvittigheten ikke tar overhånd. Men jeg er sikker på at det kommer til å gå bra ettersom jeg har folk rundt meg som passer på meg. Både familie og kjæresten, men også psykologen og legen min.

    Nå sitter jeg å gleder meg til neste ukes økter mens jeg kjenner på at jeg er ganske støl, og mens egget til frokosten kokes. I dag er det lørdag, og jeg håper det blir en fin dag selvom jeg er alene. Jeg skal gjøre mitt beste. God helg!

  • 6

    Fornøyd og ufornøyd på samme tid

    I dag har jeg vært flink og fullført treningsøkt nummer 2 på treningssenteret. Det var litt vanskelig å klare det i dag, både fordi jeg fikk en veldig vond start på dagen, men også fordi jeg har fått vondt i anklene av å jogge. Jeg tror det er fordi det er mange år siden jeg har jogget for å trene, men det skal det bli en endring på, det er jo så godt å løpe. Men jeg må bare understreke at det ikke var lysten det sto på i dag, jeg ser virkelig frem til øktene, for det gir meg så mye. Når jeg er på trening så klarer jeg å glemme alt det vonde for en liten stund, bare fokusere på de fysiske følelsene jeg får når jeg virkelig gir alt isteden for de psykiske. Det er så fint at jeg har kommet igang med å trene, at jeg har funnet meg en ny hobby, jeg trengte det nå og det er jo ikke dumt å få en sunnere kropp i samme slengen!


    Nå er det helg og i morgen er det lørdag, så jeg håper jeg kan klare å kose meg litt. Det har vært vanskelig å klare akkurat det den siste tiden, for jeg klarer ikke slutte å tenke på vekt og kalorier, det er så dumt og så slitsom, det ødelegger så mye. Jeg skal være hjemme alene i helgen, og det gruer jeg meg til, men det kommer nok til å gå på et vis :-) Jeg får ha serie-maraton eller noe lignende, prøve å trene litt her hjemme, vaske og rydde og lese ut noen bøker. Hva som helst for å slippe å sitte å tenke, hva som helst for å slippe å få det vondt. Dette skal jeg klare. Det er jo bare noen dager, og kanskje kan det være godt å få litt alenetid? Bare fokusere på meg selv og gjøre akkurat hva jeg vil. Nå begynner jeg nesten å glede meg litt. Men jeg kommer til å savne kjæresten og Minna veldig mye.

    Jeg prøver å tenke at snart får jeg det bedre, snart blir ting lettere. En dag skal jeg bli frisk. Forhåpentligvis.

    Har dere noen planer for helgen? Jeg håper uansett at dere får en fin en!

  • 9

    Det må være lov til å ombestemme seg

    Jeg har tenkt mye den siste uka på det å skulle legge meg inn. Jeg tror det kunne hjulpet meg litt der og da, men ikke på sikt. Det hadde på en måte vært litt godt med en innleggelse, en liten pause fra hverdagen, men de siste dagene har jeg fått en vond klump i magen når jeg har tenkt på det. Jeg orker ikke å møte så mange nye mennesker og måtte forholde meg til dem og snakke med dem. Et nytt sted, med regler og rutiner, og det å skulle være borte fra kjæresten og Minna, det blir for vondt. Jeg er også redd for at jeg bare hadde blitt sittende å stirre i veggen, uten noe å gjøre, at jeg hadde fått for mye tid til å tenke. Jeg vet at jeg kommer med mange unnskyldninger, men jeg mener det må være lov til å ombestemme seg, det sa ihvertfall psykologen at jeg hadde lov til, så da stoler jeg på henne. Det blir ingen innleggelse akkurat nå, jeg klarer det bare ikke. Jeg er for sliten og for sårbar. Jeg vil prøve å finne andre metoder for å klare å komme meg igjennom dette, metoder som gjør at jeg kan være hjemme og sove i min egen seng.

    Det jeg føler at jeg trenger akkurat nå er å være hjemme, det er her jeg føler meg mest trygg i hele verden, i armene til kjæresten min. Jeg trenger rutinene mine som gjør at jeg føler jeg har litt kontroll på livet mitt. Jeg trenger å ha Minna hos meg, hun er så god og hun passer på meg.


    Jeg er så uendelig sliten og trist, jeg klarer ikke å se for meg at dette kommer til å gå bra, hvordan jeg skal klare å holde ut. Men jeg er bare nødt til å finne en måte å klare det på, og jeg håper jeg kan få hjelp av de jeg er glad i til å finne den. Det er nok viktig at jeg prøver å utfordre angsten min litt, for som Dag påpekte i dag, så har den blitt sterkere nå den siste tiden. Og jeg som trodde det ikke gikk ann, at den umulig kunne bli sterkere enn det den var.

    Jeg skal nok klare dette. Besøke familien min er en ting jeg har lyst til å gjøre ganske fort igjen, for jeg klarte å ha det litt fint sammen med dem, le og klare å være sosial. Det er så viktig at jeg ikke isolerer meg helt, slik som jeg nå er på vei til å gjøre.


    Forrige gang jeg var innlagt så brukte jeg nesten all min tid på rommet mitt, i denne senga, bortsett fra når jeg skulle ut å røyke og hente meg mat. Det var en veldig trist og vanskelig opplevelse som jeg helst vil klare å unngå å måtte gjøre igjen. Jeg har vært innlagt en del ganger nå, og det er ikke en ting jeg vil bruke mer tid av livet mitt på. Det skjønner dere sikkert. Dette skal jeg klare! Jeg har så mye å leve for, og jeg kommer aldri til å slutte å kjempe. Vi får se hvordan ting blir fremover, om jeg blir bedre eller dårligere, hvis det blir dårligere nå så er jeg nok nødt til å legge meg inn, uansett hvor vondt og dumt jeg syns det er.

    Jeg håper dere forstår

  • 2

    Kveldskos


    I dag har jeg vært så flink at jeg unner meg litt ekstra kos. Så nå sitter (ligger) jeg i sofaen med Minna ved min side, og ser på Twilight. Kjæresten kommer snart hjem fra kurs, så da er det på tide med en sen middag. Tente duftlys fyller rommet med lukt av blomster, og jeg gleder meg til ny treningsøkt i morgen.

    Jeg ville bare titte innom for å ønske alle en fin kveld!

  • 7

    Første treninsøkt fullført

    I dag har jeg vært på min første treningsøkt på et treningssenter på flere år, jeg er fornøyd med at jeg klarte å dra dit til tross for at jeg gruet meg masse, og jeg er litt stolt også. Økten i dag brukte vi til å bli litt kjent på senteret, og til å sjekke ut de forskjellige apparatene. Jeg jogget først på tredemølle i 15 minutter, det blir nok lengre etterhvert som jeg får opp kondisjonen, men jeg merket etter en stund at jeg trenger noe mot astmaen min. Jeg slet også litt med det når jeg spilte på et fotball lag for noen år siden. Men det er enkelt å fikse når jeg skal på neste legetime.

    Det var veldig morsomt å trene! Så jeg håper det kommer til å fortsette slik! Nå etter treningen føler jeg meg veldig bra, og det er godt å kjenne at jeg har vært aktiv. Sliten på en god måte :-) Jeg tror jeg kommer til å fokusere mest på styrke, men også ta noen økter innimellom med jogging for å få bedre utholdenhet og kondisjon. Jeg er som jeg har sagt tidligere en nybegynner når det gjelder å trene, men jeg håper at en personlig trener kan hjelpe meg litt med å bruke riktige teknikker. Jeg får nemlig 3 gratis timer med personlig trener nå som jeg har meldt meg inn, som skal hjelpe meg med å sette opp en plan for treningen og finne ut av hvordan jeg kan nå målene mine. Målet er jo å få en sunnere og strammere kropp, pluss å miste noen kg. Jeg tror det kan hjelpe litt på selvtilliten. Jeg håper det, det hadde vært godt å slippe å hate seg selv så sterkt som jeg gjør, og måtte unngå speilbildet mitt.


    Jeg gleder meg veldig til å fortsette med treningen, og jeg ser frem til neste time, som forhåpentligvis blir på fredag :-) det spørs når det passer for kjæresten å følge meg. Jeg klarer ikke å komme meg dit på egenhånd, for bil kan jeg ikke kjøre og å gå dit syns jeg blir for kaldt nå som været er så kjølig. Jeg tror også det hadde vært veldig kjedelig å skulle gå hjem etter å ha brukt opp alle kreftene på treningsøkten. Jeg vil jo gi alt jeg kan, trene til jeg ikke klarer mer, det er det jeg syns er deilig, den følelsen jeg får av å gjøre det.


    Gjett hvem som glemte både kamera og mobilen hjemme? Så det ble ingen bilder denne gangen, men jeg skal skrive det ned på en lapp slik at jeg husker det til neste gang! Jeg vet ikke om det er noen som vil se meg i treningsklær, men jeg må jo få dokumentert at jeg faktisk trener, slik at dere som tviler ser at det faktisk er sant. Haha.

    Jeg tror jeg kommer til å få veldig mye ut av treningen, jeg føler meg veldig bra nå. Det er heller ikke å forakte å gå en sunnere kropp :-) Jeg har tenkt til å prøve å starte med tre økter i uka, så får vi se hvordan det blir etterhvert som jeg kommer meg i bedre form. Kanskje jeg får enda mer motivasjon til å trene oftere når jeg begynner å se og kjenne resultater? Det blir spennende å se hva som skjer fremover.

    Jeg håper dere har hatt en fin dag sålangt, og at dere får en fin kveld

  • 2

    Små og store gleder i hverdagen


    Jeg har så mange ting å være glad for i livet mitt. Selvom jeg har det vanskelig, så er jeg heldig som har noe og noen som kan gjøre livet bedre, lettere å takle. Jeg må bli flinkere til å huske på de tingene, ta de frem når jeg har det vanskelig. Det trenger ikke å være store ting, selvom jeg har mange av dem også.

    Det første jeg tenker på er kjæresten min, hunden min og familien min. Tenk at jeg får våkne opp ved siden av den fineste gutten jeg noengang har møtt hver morgen, og at jeg får lov til å ha Minna hos meg i sengen til å beskytte og varme meg mens jeg sover. Jeg er også heldig som har noen nære venner. Selvom jeg ikke har mange venner, så er til gjengjeld de jeg har gode venner. Jeg syns det er mye bedre enn å ha mange falske. Familien min er også veldig god å ha. Sammen med dem har jeg det veldig koselig og får mye støtte, og sammen med dem klarer jeg å bli med ut på forskjellige ting å få opplevd litt, selvom det ikke blir så ofte ettersom vi bor 3 timer unna hverandre så setter jeg veldig stor pris på de gangene vi møtes.

    Jeg er heldig som har en god fysisk helse som gjør at jeg nå kan begynne å trene og finne glede i det. Jeg tror det kan hjelpe meg litt, løpe vekk fra de vonde tankene. Jeg kan føle meg flink og kjenne at kroppen blir sunnere. Jeg har kornetten min som jeg elsker å bruke tid på, spille til jeg ikke klarer mer, uttrykke meg gjennom den. Kaffe og cafèturer er også noe som gir meg litt glede i hverdagen

    Det er så mange ting jeg kunne skrevet om, og jeg er så takknemlig for de tingene jeg har

  • 7

    - Ny hårfrisyre og galskap -

    I går var jeg på en sårt trengt time hos frisøren. Jeg har ikke klippet meg siden rundt januar-tider, og på den tiden har håret mitt vokst veldig mye. Det ble egentlig for mye av det gode, og jeg syns det hadde blitt alt for langt. Derfor bestilte jeg en time hos Saxen frisørsalong som ligger 5 minutter unna her vi bor for å klippe av en del centimeter. Forandringen ble stor, ihvertfall i mine øyne, og jeg er veldig fornøyd med resultatet! Tidligere har jeg gått rundt og lett etter den billigste frisøren jeg fant, men jeg har nå funnet ut at det ikke har lønt seg, for jeg har ikke blitt helt fornøyd. Derfor tenkte jeg at jeg skulle prøve å dra til en litt dyrere salong denne gangen, for å finne ut om resultatet ble bedre av det. Og det ble det jo.. Det kan hende at de bare var veldig flinke på Saxen, så jeg har tenkt til å fortsette å gå dit mens jeg bor i dette området. Ettersom økonomien min ikke er den beste, så hadde jeg ikke råd til å både klippe og farge det på en gang, men neste gang skal jeg få farget håret mitt. Når jeg farger håret mitt hjemme (les: når Dag) så blir jeg fornøyd, men fargen øverst på hodet blekes etter en veldig kort stund og jeg sitter igjen med et to-farget hår. Jeg gleder meg veldig til å farge håret hos frisøren, for det har jeg ikke gjort på flere år, så da får vi bare håpe at jeg blir fornøyd når jeg skal gjøre det også :-)

    Her har dere ihvertfall noen bilder av min nye hårfrisyre!


    Vet dere hva jeg gjorde i går ? Jeg meldte meg inn på et treningssenter!!! Det ble veldig spontant, men jeg syns det er viktig å gjøre det nå som jeg er veldig motivert til å trene. Og vet dere hva jeg klarte å få til ? Jeg har mast på kjæresten min en stund om å bli med meg å trene, slik at det blir lettere for meg å komme meg dit, og det klarte jeg altså i går. Og det er jeg veldig fornøyd med! Hehehe.. Jeg tenker at det blir fint å ha noen å trene sammen med og at vi kan motivere hverandre med å fortsette. Og det blir nok litt morsommere også når vi er to. Så da gjenstår det bare å se om vi klarer å holde det gående, og at det ikke blir et støttemedlemsskap. Gru/gleder meg til første timen, som blir i morgen, ettersom Dag har en veldig full dag med skole og kurs i dag. Det blir spennende. Da får jeg dra på meg den nye tightsen min å kjøre på. Jeg skal selvfølgelig dokumentere turen, for dere som ikke tror på meg.

    Er det noen som har erfaring med forskjellen å trene hjemme VS på et senter?

  • 0

    Noen ganger må man prøve, prøve og prøve på nytt

    "Where there is desire, there is gonna be a flame. Where there is a flame, someone's bound to get burned. But just because it burns doesn't mean you're gonna die. You gotta get up and try, try, try." - P!ink - Try.

    Når det stormer som verst på innsiden, det er vanskelig å puste, og det er et trykk og en så vond følelse inni deg at det føles ut som om du skal dø, da er det viktig å holde ut. Holde ut håpløsheten og smertene i magen og brystet. Prøve å puste dypt. Jeg pleier å la alt komme, alle tårene og alle ordene jeg har inni meg, bare prøve å få det ut av systemet. Selvom det er veldig vanskelig å se det akkurat der og da, så kommer dette også til å gå over, det kommer ikke til å være slik for alltid. Det er så viktig å huske på at alle har opp- og nedturer i livet sitt. Det er veldig vanskelig å skulle tro på at man skal komme seg igjennom de vonde periodene, men hvis man klarer å holde ut, så kommer det etterhvert en opptur. En opptur som det er veldig viktig å ta vare på, huske på og fokusere på. Det er de bedre periodene mine som gjør at jeg klarer å holde ut dette livet, at jeg kan vite at det kommer til å bli bedre!

    Bildet er av meg og lillesøster fra i fjor da jeg var innlagt.


    Jeg syns det er veldig vanskelig å vite at sykdommene mine og nedturene mine påvirker de rundt meg som jeg er glad i. At det ikke bare er jeg som må holde ut å komme meg igjennom det, men også dem. Jeg har spesielt dårlig samvittighet for det ovenfor kjæresten min og hunden min, som må leve med det hver dag. Jeg får lyst til å gjemme meg under dyna å bli der helt til jeg får det bedre, slik at de kan få slippe. Slippe å måtte trøste og støtte, slippe all håpløsheten og alle tårene. Slippe å se at jeg har det jævlig. Jeg håper at de en dag kan få fri - når alt blir bedre, når jeg blir friskere.

    Denne vonde perioden føles det som har holdt på i en evighet. Tiden går så sakte nå som jeg venter på at ting skal bli bedre. Jeg klarer nesten ikke å gjøre noenting eller å dra ut på ting, jeg får bare lyst til å isolere meg her hjemme. Jeg syns det var så utrolig bra at jeg og kjæresten min kunne og klarte å dra på en liten tur nå i helgen. Komme oss litt bort fra alt det vonde hjemme, oppleve litt og være litt rundt mennesker som jeg er glad i. Jeg må si at det hjalp meg litt, og gjorde at jeg fikk det litt bedre iallefall i helgen, at jeg fikk en liten pause. Det ga meg litt motivasjon til å klare å holde ut til ting - forhåpentligvis - snart blir bedre.

    Og apropos motivasjon. Den har kommet for fullt når det gjelder treningen, jeg har lyst til å komme meg i gang og starte med det så fort som mulig. Jeg tror at det kan være en ting som jeg kan gjøre der jeg kan få ut litt frustrasjon, svette det ut og løpe vekk fra det. Hva tror du? Det hadde jo vært helt fantastisk. Kanskje hjelper det på søvnen også at jeg får brukt kroppen litt mer. Det er helt klart en stor utfordring i forhold til angsten. Det å skulle eksponere meg på den måten ute blant mennesker, og jeg er så redd for at de skal le av meg og tenke for seg selv at jeg virkelig gjør det dårlig, at jeg er lat og at jeg ikke klarer å trene riktig. Teknikk har jo blitt veldig viktig nå som treningstrenden har kommet de siste årene. Det virker som alle kan det, og at man er helt utenfor hvis man ikke kan det. Slik føles det i hvert fall for meg. Men jeg får prøve så godt jeg kan, og kanskje kan jeg få en liten omvisning på de forskjellige apparatene? Det er VELDIG fint for meg at jeg har funnet et billig treningssenter der man kan trene når man vil på døgnet, også om natten, og det er akkurat det jeg har tenkt til å gjøre. For kanskje er det mindre folk der da ? Det er lov å håpe :-)

    Jeg setter så utrolig pris på alle kommentarene og fine ordene som dere legger igjen til meg ♥ Måtte bare få sagt det enda en gang.

  • 6

    Nytt og bedre design

    Som dere sikkert ser har det blitt gjort store forandringer på designet de siste dagene. Jeg har tenkt på å gå gjort det en liten stund nå, så på lørdag bestemte jeg meg for å sette meg ned å bare gjøre det en gang for alle. Det har blitt mer oversiktlig og rent, med nye farger som jeg har ønsket meg lenge, og som jeg liker veldig godt. Jeg håper det blir enklere for dere å finne dere fram her på bloggen, og det at den har blitt mye raskere å laste er jo veldig bra i seg selv. Det er ikke morsomt å skulle gå inn på en blogg som tar år og dag før man kommer inn og kan lese! Det skjønner jeg veldig godt. Jeg har også hørt fra noen at det har vært vanskelig å komme seg inn her i det hele tatt, og at det har vært litt tull ellers også. Men jeg håper veldig på at det er i orden nå, hvis ikke er det bare å gi beskjed :-)


    Ny header har det også blitt, og jeg er veldig fornøyd med den. Vi brukte en god stund i går kveld på å lage den, og jeg hadde ikke klart det uten god help fra kjæresten min. Jeg syns det var veldig godt med en forandring nå, og det ble i mine øyne veldig mye bedre. Så jeg håper dere liker både det nye designet og den nye headeren!

    I dag er jeg litt syk og veldig sliten etter helgen. Det tar på for meg å være så mye ute blandt folk. Det var veldig godt å få besøkt de fine menneskene jeg besøkte, og å få snakket med dem igjen og gitt dem en klem. Men det er også litt vanskelig, for jeg sitter i igjen med en følelse om at jeg sa så mange feil ting og oppførte meg så teit, men det har kanskje noe med selvtilliten min å gjøre. Jeg prøver jo alltid mitt beste. Jeg er ihvertfall veldig fornøyd med at jeg tok motet til meg og bare fullførte det jeg hadde bestemt meg for, selvom det var veldig skummelt. Så et lite klapp på skuldra mi gir jeg meg selv for det :-)

    Til slutt vil jeg ønske dere alle en fin mandag, og jeg håper at dere får en fin uke

  • 3

    This is gonna be a good day with sad news

    I dag har jeg planene klare, og jeg håper det kommer til å bli en fin dag. Vi startet dagen rolig med frokost og noen kopper med kaffe, og i kveld skal vi reise til tanta mi og bli bedre kjent med henne. Hun er så utrolig snill og forståelsesfull, og jeg er sikker på at vi får en fin kveld sammen. Og vi må ikke glemme  at det er lørdag i dag, og da er det lov til å kose seg litt ekstra, så det blir nok litt sjokolade og noe godt i glasset i kveld. Vi skal visst få indrefilet med masse godt tilbehør i kveld også, så det blir veldig stas! Slike ting er ikke akkurat hverdagskost for oss :-)


    Jeg merker at angsten er tilstede og det er veldig dumt, men foreløpig har helgen vært så fin som den kunne blitt, og jeg er veldig fornøyd med at jeg klarte å dra på turen. Det at jeg i tillegg har klart å gjøre alt jeg har planlagt er jeg litt stolt over, for det har ikke vært lett, jeg er veldig flink til å grue meg til ting. Men så er det som regel slik at når jeg først kommer fram, så blir det helt greit. Jeg kommer nok til å bli veldig sliten når helga er over, og det er litt vanskelig for meg at jeg ikke vet når innleggelsen blir. Jeg skulle få beskjed fra psykologen når hun fikk beskjed fra dem, så da må jeg nesten holde meg hjemme å bare vente på at telefonen skal ringe når jeg kommer hjem til Oslo.

    En annen ting jeg har merket meg i det siste er at jeg har begynt å få litt tvangstanker når det gjelder maten. Hvis jeg spiser, så må jeg trene. Og jeg har startet å føle meg konstant mett, uansett om jeg ikke har spist noe på en hel dag så er jeg fortsatt mett. Det er nok mer psykisk enn fysisk metthet, noe jeg syns er litt fasinerende, at hodet kan ha så mye innvirkning på kroppen. Men jeg håper det går over snart, for det er ikke noe behagelig å gå å føle meg mett hele tiden, det gjør også at det blir vanskeligere for meg å spise. Noe som ikke er så bra.


    Til slutt har jeg en trist nyhet å komme med. Ihvertfall trist for meg. Jeg har merket at bloggen tar utrolig lang tid å laste, noe som er veldig uheldig, og jeg har prøvd å kontakte blogg.no angående dette. De sier at det er hvordan designet mitt har blitt bygget opp som mest sannsynlig er grunnen til det. Så da var det bare en ting igjen for meg å gjøre, og det var å bytte design. Det syns jeg er litt trist, for jeg har brukt mye tid å energi på det designet jeg har hatt til nå. Selvom jeg ikke har vært helt fornøyd med det, så er det vemodig for meg å måtte bytte det ut. Men det er bare noe jeg må gjøre, for jeg vil ikke at bloggen skal være vanskelig å komme seg inn på eller at den ikke skal være i god stand. Det blir på en måte godt med en forandring også. Jeg har tenkt til å gjøre det skikkelig denne gangen, og lage en ny header og endre litt på fargene på designet. Som dere ser har jeg skiftet designet nå, men jeg må bare få sagt at jeg er lang ifra ferdig med det, så det kan hende at dere merker at alt ikke fungerer som det skal enda. Men jeg kommer til å jobbe mye med det fremover, helt til det blir ferdig og jeg er fornøyd.

    Hva syns dere om designet sålangt? Jeg håper dere får en fortsatt fin helg

  • 0

    FØLG MEG

    Følg meg gjerne på bloggens Facebook-side / HER /

    Min Instagram konto er : Norahvem

    Add meg som venn på blogg.no ved å trykke på plusstegnet under profilbildet.



  • 3

    Et tall betyr alt

    Dagen i dag startet med angst og gråt i dusjen. Vekta klarte å ødelegge alt. Det er så dumt at den skal ha så stor påvirkning på hvordan jeg har det de neste dagene, men jeg MÅ veie meg hver dag for å ha kontroll. Når jeg våkner om morgenen så klarer jeg ikke ligge å slappe av før jeg står opp, jeg må sprette rett opp å finne ut hva tallet er. Når tallet ikke viste det jeg ville at det skulle vise i dag, så gkjør det at helgen kommer til å bli brukt på å telle kalorier, ha angst for å spise for mye, og å være redd. Jeg fikk ikke lov til å ta med meg vekta mi på turen, og det bringer med seg uro. Jeg får prøve så godt jeg kan å få det best mulig mens jeg er borte, selvom jeg tror at det ikke kommer til å gå.

    Psykologen sier at jeg egentlig burde prøve å ikke veie meg mer enn en dag i uka, men det klarer jeg ikke, det går bare ikke. Da mister jeg kontrollen og det føles ut som om jeg skal bli gal. Det er så leit at et tall skal bety så mye, at et tall er det som betyr mest i livet mitt. Tallet er alt jeg tenker på, konstant, hele tiden. Det bringer med seg så mange tårer og så mye angst. Det gjør så fryktelig vondt inni meg, at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Jeg får lyst til å bare forsvinne.

    Jeg er fornøyd med at jeg klarte å komme meg igjennom denne dagen. Det har vært fint å være sosial med mennesker jeg bryr meg veldig om og som gir meg mye støtte. Nå er jeg hos mamma og skal være her til søndag.

    Håper dere får en fin helg.

  • 6

    TOM TORSDAG


    I dag har jeg ikke så mye å skrive, jeg er litt tom inni meg. Dagen har jeg brukt til noe så produktivt som å sove på sofaen, mens jeg har ventet på at kjæresten skal komme hjem fra lesesalen. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg hen, og jeg orker ikke vaske og styre slik jeg vanligvis gjør når jeg er rastløs. Jeg vil bare bli ferdig med denne dagen og starte på den neste. Da skal vi reise, så det eneste jeg mangler å gjøre er selvfølgelig å pakke. Helga blir nok ganske slitsom ettersom den har et fullpakket program. Heldigvis er det bare mennesker jeg kjenner som jeg skal møte og bruke tid sammen med, så jeg satser på at det kommer til å gå bra.

    Jeg har forresten fikset litt på designet igjen, og tenkte at jeg skal prøve å få gjort litt til iløpet av helga. Jeg er ikke helt fornønyd med hvordan bloggen ser ut for tiden, så da må jeg prøve å fikse det så godt som jeg kan, selvom jeg egentlig ikke har noen kunnskaper om hvordan det skal gjøres. Ny header må jeg også ta bilder til og lage, så det er nok å henge fingrene i. Heldigvis får jeg litt hjelp, og har klart å lære meg litt grunnleggende ting.

    Det var alt fra meg for nå. Nå legger jeg meg på sofaen og sover litt til.

  • 2

    You better hold on

    Jeg gleder meg så fryktelig til denne perioden med mørket, tristhet og sinne er over. Det skal bli helt vidunderlig å kunne kjenne ekte glede fylle kroppen helt ut i fingertuppene igjen, å kunne ha dager som ikke er helt jævelige å komme seg igjennom, det å slippe å måtte være så sterk hele tiden. Det er slitsomt å måtte være sterk over lang tid, og det kommer til et punkt der det rett og slett ikke går mer. Jeg har heldigvis ikke kommet dit enda, jeg prøver fortsatt å være sterk og jeg føler jeg lykkes til en viss grad. Litt solskinn skinner inn til sinnet mitt av og til, og det gjelder å ta vare på de øyeblikkene og holde fast.





    Jeg har bestemt meg for at jeg venter med innleggelse til over helga slik at jeg kan få brukt litt tid sammen med familien min nå. Jeg føler at jeg trenger det før jeg skal møte mange ukjente mennesker som skal ta vare på meg, og som jeg må forholde meg til når jeg blir innlagt.. Jeg skal legge meg inn hvis jeg får plass, jeg føler det er veldig viktig. Ikke bare for meg selv, men for Dag og for Minna også, de blir påvirket av at jeg har det sånn og det unner jeg dem ikke, jeg unner dem en liten pause fra den mørke og triste meg. Jeg tror nok ikke at jeg klarer å være innlagt i mer enn 1-2 uker, det har ihvertfall vært slik tidligere, for det er tross alt hjemme jeg føler meg mest trygg og har mest lyst til å være.

    Jeg tvinger meg selv til å tenke at "dette kommer til å gå bra" og "jeg har klart meg igjennom verre ting før", jeg vet ikke om det hjelper eller ikke, men det er da verdt et forsøk!

    Jeg vil ønske dere en fortsatt fin dag med solskinn og glede

  • 2

    Høsten er her, på tide med trening!

    En ting jeg er nødt til å kjøpe meg snart er en treningsthigts, det er noe jeg absolutt trenger nå som jeg snart skal starte å trene igjen. Jeg finner selvfølgelig ikke igjen den jeg hadde tenkt til å bruke, selvom jeg har lett overalt! Fram til nå har jeg bare gått tur noen ganger i uka, satt sit-ups og push-ups, og noe andre øvelser jeg ikke kan navnet på. Jeg er en skikkelig nybegynner når det gjelder trening, men jeg håper at jeg kan lære litt etterhvert :-)

    Jeg unner meg nesten aldri noe nytt, for jeg syns det er så kjedelig og frustrerende å måtte traske i butikker og prøve klær. Speilene i prøverommene gjør virkelig ikke saken bedre. Så det har resultert i at jeg nesten bare handler over nettet. Treningsklær er noe jeg trenger. Det er fint å kunne føle seg litt fin også når man skal trene, og jeg ser for meg at hvis jeg hadde gått og trent i klær jeg selv ikke syntes var fine, så hadde jeg ikke følt meg noe særlig bra og hadde vært redd for hva de andre tenke om meg. Det er noe jeg vil prøve å unngå. Derfor har jeg funnet en side som selger treningsklær og en del andre ting når det gjelder sport og trening. Siden heter SPORTAMORE og du kan finne siden ved å trykke / HER / . De har gratis frakt også, noe jeg liker veldig godt. Jeg har sett etter både thigts, overdeler og sko, og har funnet noen favoritter.



                                              Thigts / HER /                                                         Kort thigts / HER /



                                                 Genser / HER /                                                               Genser / HER /
     
                                               Topp / HER /                                                                 Løpesko / HER /




                                                    Topp / HER /                                                              Gul topp / HER /


    Som dere ser liker jeg en blanding av svart, grått og litt sprekere farger. Gleder meg til å få de nye klærne i posten og til å kunne trene igjen når jeg får litt mer energi. Det skal bli godt å få brukt kroppen sin litt, få noe å bruke tiden sin på og kanskje til og med få sove bedre. Vi får se når det blir, men ønsk meg uansett lykke til!

  • 4

    Jeg må huske å ta vare på meg selv

    Det å ta vare på seg selv er utrolig viktig, helsa burde alltid komme først. Hvis man skal klare å lykkes med det man ønsker i livet og klare å ta vare på de man bryr seg om, så må helsa være god og på plass. Det er så viktig å få nok søvn, nok og riktig mat, gjøre ting som gjør deg glad og søke støtte hos sine nærmeste når man sliter. Det å ta vare på seg selv kan bety så utrolig mange forskjellige ting, og det er veldig individuelt hva man trenger for å ha det bra. Noen bruker trening for å føle seg bedre og holde kroppen sterk og frisk. Andre trenger hjelp av lege eller psykolog for å få det bedre psykisk, å jobbe med seg selv. Alle trenger familie og venner som er glad i en og tar vare på en. Men det er ikke alltid så lett å klare å ta vare på seg selv, og noen ganger trenger man litt hjelp for å få det til.

    I dag er en sånn dag som jeg har motivasjon til å ta litt ekstra vare på meg selv, fokusere på meg selv og at jeg skal ha det så bra som mulig. Det trenger ikke å være store ting, kanskje bare det å kunne bruke ekstra mye tid med kjæresten eller å gå en liten tur. Jeg har tatt en lang dusj, drukket god kaffe med litt ekstra melk i enn jeg pleier å tillate meg selv, og jeg har vasket og ryddet litt for at det skal se finere ut rundt meg, gi meg litt mer ro. Til middag blir det grønnsaksgrateng, som jeg er veldig glad i og som jeg gleder meg til, og kanskje blir det tid til litt spilling i kveld. Enkle ting som gjør meg glad og som løfter opp dagen min litt. Jeg har også klart å få gjort noen treningsøvelser som gjør at jeg føler meg litt flink i tillegg :-)


    Det at jeg har sagt ja til en innleggelse er også en måte for meg å ta vare på meg selv. Jeg trenger litt hjelp til det akkurat nå, og jeg trenger at det kan være mennesker rundt meg hele tiden som kan hjelpe meg igjennom det vonde. Selvfølgelig skulle jeg ønske at det kunne være så enkelt som å dra på spa en dag eller dra på ferie, og slik kommer det kanskje til å bli en dag, men akkurat nå trenger jeg hjelp til litt mer grunnleggende ting. Jeg sliter veldig med å få i meg nok mat om dagen. Jeg har fått veldig sterk angst for å spise og følelsene jeg får etterpå, og det gjør at jeg heller velger å holde meg unna og droppe måltider jeg egentlig klarer å få i meg til vanlig. Jeg sliter også litt med å få sove nok og godt, uten mareritt hver eneste natt. Så jeg håper at de som jobber på det stedet jeg skal bli innlagt kan hjelpe meg litt med det. Kanskje finne andre medisiner og bedre kombinasjoner av dem som kan hjelpe meg litt på veien. Det gjelder å prøve seg litt frem og finne det som passer for hver enkelt, ikke bare når det gjelder medisiner, men også for hvordan man kan ta vare på seg selv. Som jeg skrev i forrige innlegg så har jeg tenkt til å prøve å besøke familien min snart, det er også en måte for meg å prøve å ta bedre vare på meg selv. Å ikke dytte vekk de jeg er glad i fra livet mitt, og å ikke isolere meg hjemme. Så jeg krysser fingrene for at jeg klarer å være der noen dager.

    Jeg håper dere får en fin dag, og at dere tar vare på dere selv ♥

  • 4

    Rømme fra byen

    God morgen. I en stund nå har jeg tenkt på å rømme bort fra kjas og mas her i byen Oslo, rømme fra alt stresset og ansvaret i noen dager. En annen grunn til at jeg vil dra er fordi jeg har noen mennesker som står meg veldig nær som jeg har lyst til å besøke, ettersom det blir lenge mellom hver gang vi får møttes på grunn av forskjellige grunner dere sikkert kan tenke dere fram til. Mat, angst, null energi og depresjon. Men nå har jeg lyst til å ta tak i det, og håper at mamma, "fostermor" og tante har tid og lyst til å få besøk av meg. Jeg håper at jeg klarer å dra innom alle tre stedene, og at det ikke blir for mye for meg, men jeg skal prøve så godt jeg kan. Det blir uansett godt med en slags ferie, og kanskje jeg klarer å legge igjen lidelsene mine hjemme? Det hadde vært veldig godt, men lite sannsynlig. Det er lov å håpe.

    I dag har jeg tenkt til å prøve å glemme alt jeg burde og skulle gjort. Bare gjøre ting jeg har lyst til. Det syns jeg at jeg fortjener nå. Jeg vet ikke helt hva jeg har lyst til om dagen, ingenting frister så veldig når man er såpass deprimert, men jeg finner nok ut av det etterhvert som timene går. Mens jeg skrev dette innlegget fant jeg faktisk noen ting jeg har lyst til å klare å gjøre; å spise enn skikkelig god middag med en sjokoladebit til dessert, gå en liten tur ved vannet, fordype meg i en god bok og ta et lite glass vin i kveld mens vi ser en fin film. Så da gjelder det bare å se om samvittigheten tillater det, men med støtte fra Dag og Minna kan jeg nok klare noen av tingene ihvertfall. Jeg skal prøve å virkelig kjenne etter, og ikke bry meg om hva som er "feil". Det er lov til å kose seg litt ekstra på en tirsdag, og det er lov til å være litt spontan i hverdagen. Jeg kommer nok til å få litt hetta av å ikke kunne vaske å styre, så jeg klarer nok ikke å legge det helt ifra meg allikevel :-) Men det går nok greit.


    Jeg har så fryktelig lyst til å dra på ferie i en eller to uker snart! Det er jo så lenge siden, over ett år ihvertfall. Et varmt sted, med sol og strand, gjerne Hellas. Men problemet er bare det at jeg er jo så dårlig nå, og jeg vet ikke når det kommer til å gå over. Det er jo ingen vits i å dra hvis jeg ikke har lyst til noe eller har så angst at jeg vil holde meg på hotellrommet hele ferien. Det har vi opplevd en gang før, og da fikk vi ikke så mye ut av den reisen. Så vi må nok vente enda litt til, til ting blir litt bedre og lysere. Men målet er at vi skal få dratt før året er omme :-)

    Nå starter jeg dagen med ett knekkebrød med egg og noen kopper med kaffe, så får vi se hva resten av dagen vil bringe ♥

  • 8

    INNLEGGELSE

    I dag hadde jeg time hos psykologen, og ettersom hun ba meg tenke på om jeg ville ha en innleggelse forrige time, så snakket jeg og kjæresten sammen om det i går. Da kom vi fram til at vi skal skrive en søknad og se hva som skjer etterhvert. Jeg tenker at det kan være lurt med en innleggelse nå både fordi jeg er så sliten og jeg trenger en liten pause til å samle krefter, men også fordi jeg føler at jeg drar kjæresten veldig ned når jeg går hjemme sammen med han nå som jeg er så deprimert. Jeg føler meg veldig til bry, og det er ikke så lett. Jeg trenger mye omsorg og støtte når jeg har det slik, og jeg føler det blir for mye å kreve det av kjæresten dag ut og dag inn. Jeg kan gå fra å ha det ok, til plutselig å få veldig tanker fylt av angst og fortvilelse på veldig kort tid. Da snur situasjonen seg helt, og jeg blir helt ødelagt og fortvilet, jeg aner ikke hvor jeg skal gjøre av meg eller hva jeg skal gjøre med meg selv. Noen ganger synker jeg bare ned på gulvet av utmattelse, det blir for mange følelser som herjer i kroppen til å klare å bære min egen vekt. Jeg har grått mye den siste uken, grått for fortiden min og grått for fremtiden min. Det er så urettferdig, livet er så urettferdig.


    Når jeg er så langt nede så mister ting mening, nesten ingenting betyr noe lenger. Jeg klarer ikke le på ekte, og jeg må presse frem et smil eller en latter. Jeg føler jeg må prøve å holde følelsene mine inni meg, slik at de rundt meg ikke går helt lei av meg. Jeg føler meg så mislykket, og jeg tenker at familien og kjæresten må være ganske skuffet over meg, selvom jeg prøver å høre på dem når de sier det motsatte. Jeg prøver virkelig å tenke på de positive tingene i livet mitt, men nå som jeg har nådd bunnen så klarer jeg det ikke. Det virker umulig. Jeg vrir og vrenger omtrent alt til det negative, det er jeg visstnok veldig flink til. Så da er jeg ihvertfall flink til noe :-)

    Hvis det blir en innleggelse og jeg ikke får kalde føtter i siste sekund - når jeg står der med sekken pakka og klar  til å dra - så blir det kanskje en plass til meg allerede før helgen, men da tror jeg at jeg skal være veldig heldig. Jeg har både lyst og ikke lyst til å dra. Jeg har ikke lyst fordi jeg gruer meg til å være borte fra Dag og Minna, å skulle sove alene og ligge i mørket helt alene med tankene mine, jeg er også redd for at jeg skal kjede meg så mye at jeg bruker all energien og tiden til å sitte å tenke negative tanker. Også er det selvfølgelig veldig vanskelig med så mange ukjente mennesker samlet på ett sted når jeg er så sårbar. Så det er mange ting å tenke på, og jeg må nok kanskje lage meg en liste med for og imot for å få bestemt meg for hva jeg vil gjøre.

    Det at jeg kanskje takker ja til en innleggelse ser jeg på som et godt tegn, at jeg tar imot hjelp, at jeg ikke har gitt helt opp. Også må jeg si som jeg har sagt så mange ganger før - at jeg er så heldig å ha kjæresten min og lille Minna ved min side, som støtter meg og trøster meg nå som jeg trenger det. Tusen takk for det

  • 5

    Jeg er ikke som alle andre

    Det er ikke så lett for meg å føle seg forskjellig fra de fleste andre. Det er vanskelig å se på de som klarer å leve et normalt liv med jobb og skole, de som klarer å få seg en utdanning og som klarer å jobbe. Det er vanskelig når folk spør meg hva jeg gjør "om dagen", om jeg jobber eller studerer, det er en selvfølge for dem på en måte, og det er like vanskelig hver gang å skulle fortelle sannheten. For sannheten er at jeg klarer ingen av delene. Jeg har slitt og prøvd lenge for å få det til, få til å bli som " alle andre".

    Jeg har prøvd å skulle jobbe, men jeg har ikke klart å møte opp til den første dagen engang. Angsten har blitt altfor stor, angsten for å ikke få det til og å skulle være rundt så mange ukjente mennesker. Jeg har prøvd flere ganger å fullføre videregående, som er en selvfølge for mange andre, at det er enkelt for dem å klare å fullføre og få et diplom. Men for oss som sliter veldig er det ikke enkelt.


    Det første året på videregående prøvde jeg å gå helse og sosial, men datt ut og ble for syk til å klare å fortsette, det var anoreksien som ødela for meg den gangen. Jeg tenkte en stund at det også var fordi jeg hadde valgt feil linje, så jeg bestemte meg for å prøve å bytte det neste året til restaurant- og matfag. Det høres kanskje litt rart ut at en med en spiseforstyrrelse ville gå på den linja, men for meg som har tenkt så mye på mat og brukt så mye tid på det, så ville jeg prøve det. Det gikk bra en stund, jeg fikk meg noen venner og klarte meg bra og fikk ok karakterer, jeg trodde jeg skulle klare å fullføre den gangen, men slik gikk det ikke. Ganske fort ble jeg et mobbeoffer, de fant bilder av store og ikke så pene mennesker på nettet, og sendte dem rundt og sa at jeg så akkurat slik ut. Så lo alle av meg. Det var veldig vanskelig for meg.

    Maten ble også etterhvert vanskelig, for hver gang vi hadde timer på kjøkkenet, så ble det forventet at alle skulle spise maten etterpå. Jeg prøvde å komme meg unna det, men det gikk ikke, jeg måtte spise. Så jeg begynte å skulke de timene, jeg skled ut av den lille vennegjengen jeg hadde, og til slutt klarte jeg ikke annet enn å slutte på skolen den gangen også.

    Jeg fikk godkjent og fullført de fleste fagene allikevel, men to av fagene måtte jeg ta opp igjen som privatist, og det var det jeg gjorde. Før og mens jeg var innlagt på Lillehammer i fjor leste jeg masse hver dag, prøvde å huske ordene og følte at eksamen skulle gå greit, men da tiden var inne og jeg møtte opp, så begynte jeg å gråte og angsten var veldig stor. Jeg kom meg inn og startet, men etter en stund brøt jeg sammen og klarte ikke å holde masken lenger, jeg sa jeg ville gi opp men de pushet meg til å fortsette. Hodet mitt ble helt tomt, alt jeg hadde pugget og trodde jeg kunne helt greit, ble borte. Jeg klarte faktisk å fullføre eksamen, og jeg sto, men det var akkurat. Jeg fikk en 2'er, noe jeg i starten var lykkelig over å ha fått, jeg klarte ihvertfall å stå og da var jeg klar for å ta fatt på det andre og siste året av restaurant- og matfag.


    I fjor ble jeg presset av helseteamet jeg hadde rundt meg til å prøve på nytt enda en gang, jeg visste at det ikke kom til å gå, for jeg følte meg ikke klar, men jeg klarte ikke å holde ut presset og sette ned foten. Jeg klarte ikke mer etter 1 måned. Så her sitter jeg, etter å ha kjempet og prøvd, uten å ha klart å fullføre videregående. Det er veldig tungt for meg, men nå orker jeg ikke prøve mer, jeg har gitt opp.

    Så til alle dere som tror jeg går hjemme og ikke jobber eller går på skole fordi jeg ikke "gidder", her har dere min historie. Prøv å ha litt forståelse for at for mange der ute rett og slett ikke klarer det. Det blir for hardt og for mye når man sliter fysisk eller psykisk. Men vi, ihvertfall jeg, prøver så godt jeg kan å fungere best mulig i hverdagen, og jeg prøver å få det best mulig ut av det jeg faktisk har og klarer å gjøre.

  • 2

    HØSTFEST

    God morgen og god helg!

    I dag klarte jeg å sove litt lenger enn jeg pleier, og det kjennes ut som jeg trengte det. Nå er det i tillegg helg - noe som betyr max avslapning og kanskje litt moro. Dagen i dag startet jeg med en lang dusj og en god frokost, to knekkebrød med egg, det beste jeg vet for tiden. Etter det gjelder det bare å vente til i kveld, da vi skal på høstfest hos naboen. Håper det blir en like stor suksess som den forrige. Jeg tror kanskje denne kan bli hakket bedre hvis du ser bort fra kulden, for forrige gang måtte kjæresten min reise til en bursdagsfest og jeg måtte bli igjen alene, noe som var ganske skummelt. Men denne gangen skal han være med hele kvelden :-) Jeg tror den starter rundt kl 17-18, og hvis det blir som forrige gang så varer den til langt på natt. Det blir grilling, musikk, noe godt i glasset og mange koselige (og ukjente) mennesker. Jeg satser på å klynge meg litt sammen med de jeg allerede kjenner, så får det bli som det blir med de andre, vi får se hvordan formen min er i kveld.


    Jeg tror uansett at det blir en fin kveld, hvis ikke depresjonen slår meg ned i bakken og gjør at jeg må gå hjem å legge meg. Men jeg krysser fingrene for at det ikke skal skje. Det gjelder for meg å være forsiktig og ta vare på meg selv, planlegge ting. Det har jeg funnet ut fra hvordan det har vært de siste dagene. Og jeg har også kjæresten min til å passe på meg og støtte meg. Så da er det bare å se hva dagen vil bringe :-)

    Minna skal selvfølgelig være med på festen, det gikk veldig bra forrige gang, så da må hun på med pynten hun også :-)

    Jeg håper dere får en fin kveld

  • 3

    Tiden står stille

    Tiden går så uendelig sakte. Ingenting skjer, samtidig skjer det så utrolig mye. Det er så mange avtaler å dra til, og så mye ansvar. Tiden går så sakte, samtidig som at dagene raser forbi. Jeg ser på og leser om alle menneskene som er så travle, farter rundt og klarer å gjøre så mye på en gang. Det har jeg ingen energi til. Jeg er så utrolig sliten, men det er så vanskelig å slappe av, for tankene og kaoset i hodet roer seg aldri ned. Om natten får jeg heller ikke slappet av, for da ødelegger marerittene, og jeg våkner opp svett og redd. Dagene handler om å klare å komme seg til den neste, å holde ut alle timene og minuttene hver dag. Livet er veldig vanskelig nå, og det er vanskelig å klare å beholde håpet og motivasjonen.


    I går natt prøvde kjæresten å overtale meg til å bli med på legevakten, så ille var det, men jeg klarte ikke, orket ikke. Det er så vanskelig å sette ord på følelsene, har ingen energi til å tenke ordentlig. Vi tok oss en biltur istedet, og det hjalp litt og det var godt å bare fokusere på veien mens vi pratet sammen. Det gjelder å finne tingene som kan hjelpe i slike situasjoner, selvom det kan være ganske vanskelig. I dag var det time hos psykologen, og jeg håpte veldig på at hun kunne si de riktige tingene å klare og berolige meg litt. Men slik gikk det ikke. Jeg kom ut derifra med mer angst enn da jeg kom inn. Hun var irritert på meg og streng med meg, og det var noe jeg absolutt ikke trengte akkurat nå. Jeg følte at jeg har gjort alt galt, at jeg ikke klarer å gjøre noenting riktig. At jeg er mislykket. Hun ville at vi skulle søke om en innleggelse, så det ble planlagt og bedre for meg enn en akutt, jeg sa jeg skulle tenke på det til mandag da jeg har neste time hos henne.


    Jeg klarer ikke å sette opp en fasade å late som at ting er bedre enn de egentlig er. Ihvertfall ikke i dag. Men jeg skal prøve å jobbe med det, slik at det ikke blir bare negativ stemning her på bloggen. Noen dager klarer jeg ikke annet enn å være åpen og ærlig, for bloggen er tross alt til for meg, og for at jeg skal få utløp for følelser og tanker. Men jeg vil også si tusen takk for alle de fine kommentarene jeg har fått den siste tiden, det varmer hjertet mitt.

    Jeg har akkurat sovet litt til meditasjonsmusikk, det var veldig godt, for å samle krefter etter den slitsomme timen på sykehuset i går og timen i dag. Jeg trengte det nå, egentlig burde jeg prøve å gå noen turer av og til også, men det har jeg ikke energi til akkurat nå. Det blir nok bedre etterhvert, for ting kan ikke bli verre enn de er nå, og det er det på en måte litt fint å tenke på, at det bare kan gå oppover.

    - God helg -

  • 8

    Forandring fryder og sykehus tur

    Hei.

    I dag har jeg vært en tur innom sykehuset for å ta noen prøver, for å finne ut om det virkelig er epilepsi jeg har. Prøvene gikk greit, selvom jeg ble veldig sliten etterpå og fikk vondt i hodet. Men det går nok over. Så nå skal jeg bruke resten av dagen til å slappe av tenker jeg. Jeg prøver å få trent 3 ganger i uka, men det er ikke så lett når det kommer slike ting som jeg må gjøre i tillegg. Det sliter meg ut, og ettersom søvnen ikke er så god for tiden, så blir det ikke så mye energi igjen. Men jeg har vært flink sålangt og fullført det lille opplegget jeg har laget til meg selv, jeg starter i det små og øker etterhvert. Kanskje jeg også får mer energi av treningen også etterhvert, slik at det blir enklere å fortsette og øke.





    Jeg er veldig fornøyd med de små endringene jeg har gjort den siste tiden, selvom det kanskje ikke vises så godt på bilder. Jeg ville ikke gjøre noen drastiske forandringer, og startet i det små for å prøve meg litt fram for å finne ut hvordan jeg vil ha det. Men som sagt er jeg veldig fornøyd så langt! Nå er det bare en tur innom frisøren som er igjen foreløpig, og jeg har lyst til å få gjort det så fort som mulig som lommeboka tillater det.

    Hva syns du?

  • 2

    IT'S OKEY, NOT TO BE OKEY

    Jeg står å ser på speilbildet av meg selv i speilet. Hvorfor gjør jeg egentlig dette mot meg selv? Jeg holder på å miste grepet på meg selv, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Hvorfor sulter jeg meg selv? Hvorfor straffer jeg meg selv med å påføre meg selv smerte? Har jeg egentlig fortjent dette her?  Har jeg fortjent å være deprimert og ha en sterk angst gnagende i magen? Hvorfor skal jeg lide på grunn av at et annet menneske valgte å såre meg og ødelegge meg i fortiden? Er det min skyld at det skjedde? Jeg har tenkt fram og tilbake på disse spørsmålene lenge, men jeg kommer ikke fram til et svar. Kanskje det ikke finnes et svar, men at jeg må slutte å ta det utover meg selv. Men det er en veldig lang vei å gå, med mange kamper å kjempe hver eneste dag, og det kommer til å koste. Jeg vet egentlig at det ikke er mine feil alt dette, at jeg sliter psykisk, det er et resultat av mange handlinger i fortiden. Blant annet at jeg ble mobbet på ungdomsskolen, at jeg har blitt såret av en av de som sto meg nærmest som jeg stolte på. Jeg sier til meg selv at det må være slik, for hvis jeg begynner å tenke at det er min egen feil igjen, slik som jeg var helt sikker på at det var for noen år siden, så kommer jeg til å bli helt ødelagt. Men innerst inne så vet jeg at det ikke er min egen feil at jeg sliter så mye som jeg gjør i dag. Alle psykologene jeg har hatt har også vært enige med meg i dette. Det er godt å få bekreftelse på det av noen som kan faget.

    It's okey, not to be okey.


    Det føles som om jo mer jeg jobber med hvordan jeg har det i behandlingen, jo verre blir jeg. Men så er det også noen som sier at man blir verre før det blir bedre, så jeg vet ikke hva jeg skal tro lenger. For hvis det er slik det er, så tar det jævlig lang tid før det blir bedre. Og hvis det er sånn, hvor mye verre skal man egentlig bli før det skal begynne å bli bedre igjen? Nei.. Jeg har nok mistet troen på at jeg noen gang kommer til å bli bedre, friskere. Og det er så trist at det er sånn.

    Det er så viktig at jeg ikke kommer til det steget at jeg vil gi opp alt sammen, men jeg merker at det ikke er så mange skritt igjen dit. Håpet svinner med tiden, og motivasjonen til å fortsette å kjempe varer ikke for alltid. Heldigvis har jeg et legeteam og en utrolig omtenksom kjæreste rundt meg. Og heldigvis klarer jeg å fortelle kjæresten min hvordan jeg har det når jeg har det som verst, slik at han eventuelt kan ordne en innleggelse for meg. Vi snakket om dette på den forrige legetimen min, at jeg måtte ringe med en gang jeg får slike tanker. Men jeg vil ikke bli innlagt, det hadde jo vært godt å få rømme bort fra verden i noen uker og samle krefter til å fortsette, men jeg er livredd for å miste den lille kontrollen som jeg føler at jeg har. Alle rutinene mine kommer til å bli borte, og jeg vet ikke om jeg klarer det akkurat nå. Men må jeg, så må jeg. Vi får se hvordan de neste ukene blir. Kanskje alt det vonde, alle vonde tankene og den mørke skyen som henger over meg kan bli littegrann bedre snart. Jeg håper virkelig det. Det må det!


    Selvom jeg har mistet troen på at alt kommer til å bli bedre, så har heldigvis kjæresten og familien min den fortsatt. Jeg tror de er livredde for at jeg kommer til å ha det slik resten av livet, og jeg tror det hadde vært veldig vanskelig for dem. Så for deres skyld og for min egen skyld, så håper jeg virkelig at jeg ikke ender opp like syk i fremtiden. Men mest sannsynlig så kan det bare bli bedre, det finnes en grense for hvor langt ned man kan synke, og hvor dypt det er til bunnen.

    Småting kan velte klossene jeg har bygd opp over lang tid, men jeg SKAL klare å bygge de opp igjen, til et stort og høyt tårn.

  • 0

    GOD MORGEN

    God morgen. I dag har jeg faktisk en ganske full timeplan, det er det en stund siden jeg har hatt, og jeg kjenner at det blir godt for meg å fordrive tiden med ting jeg liker, og ikke bare sitte å tenke på alt det vonde hele tiden. Kanskje denne dagen kommer til å gå fort i tillegg, slike dager er jeg veldig glad i. Det er så kjedelig med slike dager da man føler at man har gjort masse og er sikker på at det har gått minst flere timer, feks ved å vaske huset, men så viser det seg at det bare har gått en halvtime. Er det flere som har opplevd det?


    Men ihvertfall. Ettersom det viste seg at timen jeg skulle ha til å fikse brynene mine i går hadde blitt dobbeltbooket, så blir timen i dag istedenfor. Jeg må si at det var ganske irriterende, ettersom det i tillegg sto feil adresse på nettet, og vi surra rundt og rundt kjempestressa på leting etter denne dumme butikken, men vi klarte ikke å finne den. Så da måtte vi ringe og fikk høre at det var på en helt annen adresse. Heldigvis var det ikke så langt å gå dit. Men når vi først kom oss inn i denne butikken, så fikk vi høre at de ikke hadde tid til meg allikevel, så da ble jeg enda litt mer irritert. Så det blir forhåpentligvis i orden i dag, også var det greit for meg at jeg skulle få avslag i prisen på grunn av "misforståelsen".

    Før eller etter at jeg skal fikse brynene, så må vi innom den nye Starbucksen som har kommet til Skøyen (like ved der vi bor)! Da blir det en Venti White Moccha på meg igjen :-) Får håpe den er like god som den de lagde til meg på Rhodos. Men det er den sikkert.



    Helt til slutt på dagen skal vi endelig få stelt Gina Golf litt (bilen vår), det har dessverre blitt litt rust her og der, men heldigvis kommer det en bekjent av oss som er bilmekaniker å hjelper oss. Veldig snillt! Tenk at kjæresten min kjøpte Golf kun på grunn av at jeg syns det er den fineste bilen i verden! Hver gang vi ser en annen bil han syns er fin, så spør han meg om jeg skulle ønske at vi hadde en sånn en istedet, men da svarer jeg alltid nei, fordi det er ingen biler i verden som er finere enn den vi allerede har. Og det mener jeg faktisk. Jeg er kanskje litt rar?

    Jeg skulle egentlig bare innom for å ønske dere en god morgen og en fin dag, men så skravlet jeg meg visst bort. Så får vi håpe at denne dagen går fort og smertefritt :-) God morgen ♥

  • 2

    Prosjekt "bli ny"

    Hei. I det siste har jeg fått en stor trang til å gjøre noen forandringer på utseendet mitt. Jeg trives ikke lenger med hvordan jeg ser ut, og føler meg ikke akkurat så veldig "fresh" for tiden. Liker egentlig ikke ordet "fresh", men jeg kommer ikke på noen andre måter å forklare det på akkurat nå. Jeg har fått en slags "oppvekker", og jeg syns jeg er ganske flink som går igjennom mange skumle ting, med mange forskjellige mennesker innvolvert for å komme i mål. Det høres kanskje rart ut at det er skummelt å dra til Akademiklinikken, til et annet sted for å få nappet bryn og til slutt til en frisør. Men det blir fort mange mennesker å forholde seg til, og det kjennes på kroppen at angsten sier ifra om at det blir vanskelig. Men jeg ønsker meg veldig en forandring til det bedre, og kanskje få føle meg hakket penere enn det jeg gjør nå. Kanskje blir det hakket lettere å bli tatt bilder av og møte nye mennesker uten å bli flau over hvordan jeg ser ut. Jeg merker allerede at jeg har fått litt mer selvtillitt etter at jeg tok restylane, og at jeg ikke skammer meg over leppene mine lenger. For det gjorde jeg faktisk, og jeg syns ikke det er så rart når det så ut som om jeg hadde underbitt! Haha.







    Neste skrittet - å få formet og nappen brynene mine skal jeg faktisk gjøre allerede i kveld, klokka 19.30. Og jeg gru-gleder meg til å se resultatet, for muligheten for at jeg ikke blir fornøyd ligger der, men jeg skal prøve å forklare så godt jeg kan for den som skal gjøre det, så får vi krysse fingrene at hun forstår hva jeg mener. Hun snakker nemlig bare engelsk. Jeg kan engelsk sånn middels godt, men jeg har liksom aldri havnet i en situasjon der jeg måtte forklare akkurat dette, og jeg lærte det selvfølgelig ikke på skolen heller. Men det kommer nok til å gå bra! Jeg vet ikke om dere syns dette er interresant å lese om, men jeg gleder meg ihvertall til å vise dere resultatet. En forbedret utgave av meg selv :-) Over har dere "FØR bildet", så kanskje jeg skal sette før og etter i et innlegg senere, eller kanskje jeg skal la dere få finne ut av det på egenhånd. Vi får se.

    Jeg merker at jeg syns det er litt flaut å skrive om dette temaet. Skjønnhet og mote er liksom ikke helt meg, men her har dere ihvertfall mitt første, og mest sannsynlig mitt siste innlegg om det temaet!

  • 3

    Livet er ikke det verste man har, snart er kaffen klar..

    Hei og god morgen! Jeg våknet for 2 timer siden, men da jeg så på klokka så slang jeg meg bare ned igjen i senga og sov til nå. Det er så frustrerende at jeg må våkne så "tidlig" hver dag. Til og med når jeg er ekstra lenge oppe om kvelden, slik at morgendagen skal bli litt kortere, at timene frem til jeg kan spise frokost og middag (som er dagens høydepunkt) skal gå litt raskere. Men neida. Det ender bare med at jeg får sove enda færre timer enn jeg pleier. Men nå er jeg ihvertfall oppe, og håper på at denne dagen skal bli litt bedre enn de siste dagene. Det har vært ganske mørkt en stund nå pga diverse ting, som ifølge psykologen og legen skal gå over etter 2 uker, men 2 uker går ganske sakte for meg i tillegg til at jeg er et utålmodig menneske. Nå er det ikke lang tid igjen, selvom jeg ikke klarer å være sikker på at det blir bedre da, for jeg var nemlig så lur at jeg søkte på problemet rundt omkring på nettet, og der fant jeg ikke mye positivt for å si det sånn. Men jeg får vel tro på de som forhåpentligvis kan dette, og ikke de på internettet. Dere merker kanskje her på bloggen når jeg har dårlige dager? Da blir det fort noen negative og mørke innlegg, men jeg håper at det er i orden at det blir slik og at dere holder ut :-) På slike dager er det vanskelig for meg å skulle skrive positive innlegg, men jeg prøver så godt jeg kan.


    Som vanlig starter jeg dagen med litt koffein, i form av enten en kanne kaffe eller en energidrikk. Trenger all den energien jeg kan få :-) Jeg skulle gå tur med Minna i sta, men det var ikke så lett ettersom Minna ikke liker at det regner stakkar, så det ble en veldig kort tur. Ellers i dag så skal jeg ikke gjøre så mye, bortsett fra å starte på monsteret av en oppvask som må bli tatt, ettersom vi er tom for rent bestikk. Det har vært vanskelig å finne energien til det de siste dagene da jeg har vært litt langt nede. Jeg prøver også å undersøke hvor jeg kan få fikset brynene mine, men jeg klarer visst ikke slike ting jeg, så jeg får vente til at kjæresten kan hjelpe meg. Det hadde vært veldig deilig å få gjort noe med det så raskt som mulig, ettersom de for øyeblikket ikke ser ut, fordi jeg ikke klarer å gjøre det ordentlig selv.



    Jeg savner sommeren allerede jeg, og skulle ønske det kunne vært varmt og sol hele året, bortsett fra kanskje rundt juletider, at det kunne snødd litt i ca en uke. Men ikke noe mer. Tror kanskje jeg hører til i sydligere strøk. Vi får se hva fremtiden bringer.

    Hva er dine planer for dagen? Savner du sommer og sol? 

  • 2

    Håpløst

    I det siste har ting bare gått nedover, og enda litt nedover. Tanta mi og det at jeg tok restylane er omtrent de eneste bra tingene som har skjedd meg på flere uker. Og kjæresten min og hunden min da selvfølgelig. Jeg må ikke glemme de tingene som faktisk er bra. Det er veldig viktig, slik at jeg kan klare å holde ut. Jeg håper virkelig, virkelig at livet begynner å smile litt til meg igjen snart, jeg trenger virkelig det. Jeg tror ting blir bedre igjen da ting begynner å stabilisere seg litt igjen. Det er så kjedelig å ikke ha noe å glede seg til, og når ting jeg gleder meg til ikke blir så bra som jeg hadde tenkt. Det å bli skuffa. Men jeg tror høstfesten som vi skal på hos naboen til helga blir bra da, og at det blir like fint som jeg håper. Det var jo veldig moro og koselig forrige gang!

    Det er så slitsomt å være deprimert. De som ikke har opplevd det selv, kjent det på kroppen, aner ikke og klarer ikke se for seg hvor forferdelig det er. Det å miste livslysten og gnisten, når alt blir et ork, ingenting gir mening lenger.. det er så jævlig, og ingen fortjener å måtte gå igjennom det. Jeg er så heldig å ha mennesker rundt meg som bryr seg om meg, og som tar vare på meg. Når jeg har det som verst så klarer de å dra meg opp fra den mørke dalen, gi livet mitt mening igjen. Jeg får lysten til å holde ut for dem, og for lille Minna. Jeg fortjener å ha det bra!


    Her om dagen fikk jeg en kommentar her som sa at jeg burde legge ned bloggen, at alt jeg skrev bare var depressivt og negativt. Det var veldig vondt å få en slik kommentar, men jeg er ikke enig i det den personen skrev. Den sa også at grunnen til at jeg burde legge ned bloggen var fordi jeg må slutte å tenke på det negative, og fokusere på å bli bedre. Men jeg kan ikke bare slutte å tenke på hvordan min psykiske helse er, det klarer jeg ikke, for det er noe som ligger der hele tiden, som jeg kjenner veldig godt på kroppen, og da er det ikke så lett å bare skulle "slutte å fokusere på det". I tillegg så syns jeg ikke at bloggen bare er negativ, og jeg prøver å ikke la bloggen bli det. Det er viktig for meg å kunne klare å skrive positive innlegg også. Jeg syns det er veldig trist at noen kan skrive slike ting, og i tillegg skulle være anonym, at de ikke tør å stå for det de skriver. Jeg har lurt veldig på hvem det er som skrev det, og jeg skulle ønske at jeg kunne få vite det, men det får jeg nok aldri. I starten tok jeg det veldig tungt, men etter å ha snakket med kjæresten og den snille tanta mi, så ble det litt bedre. Jeg må jo få velge selv om jeg vil legge ned bloggen eller ikke, og det er jo noe jeg ikke er interresert i å gjøre i det hele tatt. Som jeg har skrevet før, så syns jeg bloggen er en fin hobby, og den er noe jeg bruker mye tid på og har lagt ned mye jobb i, rett og slett fordi den betyr mye for meg. Så jeg tenker at hvis noen mener at jeg burde legge ned bloggen, så burde de heller bare slutte å komme innom for å lese det jeg skriver. Beklager at jeg slettet kommentaren, men jeg ble så opprørt, og jeg var redd for at andre skulle si seg enig i den kommentaren, det ville blitt for vanskelig for meg å takle. Sånn er det med den saken.

    Nå er det på tide med litt middag. Jeg er så sulten at det kjennes ut som om jeg skal besvime. Vi var akkurat på butikken og handlet litt, og da må jeg ha sett full ut slik som jeg sjangla, kjørte inn i ting og skalv. Haha. Hadde nesten lyst til å si det til dem, "jeg er ikke full altså, bare veldig sulten!". Men det hadde jo blitt litt for komisk.

  • 4

    Når angsten tar meg

    I går orket jeg ikke å skrive noe, og det er litt godt å ha en dag innimellom der jeg tar en pause fra bloggen. Det skal være morsomt å skrive innlegg, å det er viktig for meg å ikke gjøre det fordi jeg føler jeg må.  Jeg har vært så utrolig sliten og kvalm siden i går, og da de vonde tankene kom for fult, så klarte jeg ikke noe annet enn å legge meg i senga. Gråten kom endelig, og kjæresten kom og holdt rundt meg og trøstet meg. Det var på en måte veldig godt å få lettet litt på trykket, men det ble etterhvert litt skummelt også. Jeg fikk et ganske kraftig angst anfall, å lå og ristet og hadde kramper en liten stund. Det var vanskelig å puste, jeg hadde ikke kontroll over kroppen min. Men det gikk bra, og det ga seg etterhvert, selvom det føltes ut som om jeg lå der i en evighet. Da jeg så på klokka da jeg kom meg opp fra senga hadde det gått to timer som jeg brukte på å gråte og snakke ut. Jeg tror anfallet var et resultat av at vonde følelser har blitt lagret opp over lang tid, og jeg har ikke fått grått skikkelig ut på en lang stund. Det blir slik når man setter på seg et smil og later som om alt går fint. Sier det til meg selv og de rundt meg, for å prøve å lure meg selv til å tro at det er sånn. Men det går ikke ann i lengden, og jeg tror jeg må bli flinkere til å snakke ut om hvordan jeg har det, slik at det ikke lagrer seg opp som en stor klump i brystet.

    Det skjedde også en fin ting i går. Jeg og Dag spilte et dataspill sammen med tanta mi og gubben hennes, og det var veldig moro. De er så snille og morsomme mennesker, og jeg håper virkelig at vi kan bli bedre kjent etterhvert. Kanskje kan vi dra å besøke de en dag, hvis de vil ha besøk av oss da selvfølgelig :-) Og ja, jeg har en liten nerd inni meg. Jeg må si at det løftet dagen min veldig opp, og jeg er så takknemlig for at de ville ta seg tid til oss ♥



    I dag skal jeg ta det rolig og få slappet litt av. Benke meg i sofaen med en god bok, og bare fordype meg i den. Jeg har startet på boken hvis jeg forsvinner, ser du meg da? av Kristine Getz for tredje gang. Både fordi den er veldig bra, men også fordi bøker om spiseforstyrrelser interesserer meg veldig. Jeg har tre bøker til om det temaet, som jeg også har pløyd meg gjennom mange ganger. Jeg går liksom aldri lei. Jeg vet ikke helt om det er bra eller dårlig at jeg leser slike bøker, men det er ihvertfall fint å kunne lese om at de klarer å bli friskere på slutten av boka, at til og med de som har hatt sykdommen i mye større grad enn meg har klart å komme seg ut av det. Det gir er lite håp, selvom jeg må innrømme at jeg ikke er klar til å gi opp sykdommen selv enda. Det har blitt en stor del av meg og mitt liv, og anoreksiens stemme har et for stort grep om meg enda til at jeg klarer å ta opp kampen mot den.

    Jeg vet ikke hva mer jeg kan skrive om. Motivasjonen til å skrive blir druknet av alt det vonde og at jeg er så sliten hele tiden, men jeg prøver å skrive når jeg har energi til det og noe å skrive om. Livet mitt er jo ikke så veldig interresant, og det ville vært veldig kjedelig om jeg skulle skrevet om at jeg har gjort det samme nesten hver dag. Jeg har to ting jeg må få prøve å få gjort snart da, nappe bryn og klippe hår, håret mitt har jo blitt så langt at det nesten begynner å bli for langt. Det hadde også vært godt med en forandring nå. Jeg tenkte at jeg skulle farge håret mitt rosa denne gangen. Neida, jeg skal selvfølgelig ikke det, og det kommer jeg aldri til å gjøre heller.

    Nå er det på tide å finne fram boka og en kanne med kaffe. Jeg håper dere får en fin dag

  • 1

    Mitt liv om 10 år

    I dag begynte jeg å tenke litt på hvor jeg er om 10 år, både fysisk og psyksik, og jeg tenkte å få skrevet det ned i form av et innlegg slik at det blir mer systematisk. Jeg ble inspirert av dette fra noen andre blogger jeg har vært innom, det er vel egentlig derfor jeg begynte å tenke på det. Jeg syns det er litt vanskelig å tenke for langt fram i tid, det blir bare for mye og for usikkert. Men jeg kan alltids drømme. Jeg har tenkt til å dele opp innlegget, hvor jeg ser meg selv på gode dager og på dårlige dager. Jeg tenkte det kunne være interessant å se forskjellen, og hvor betydelig den er.

    Mitt liv om 10 år / På gode dager :

    Jeg har alltid drømt om eget hus, familie med hund og minst to barn, og muligheten til å reise rundt i verden. Så jeg håper veldig på at jeg om 10 år kommer til å ha dette.

    Det å eie et hus har jeg undersøkt og tenkt på i noen år nå, for det er jo så mye bedre å eie enn å leie! Og jeg har funnet ut at hvis vi bare klarer å spare opp en sum til egenandel, så kan vi mest sannsynlig få lån til å kjøpe hus, og det er det jeg håper veldig på. Jeg vil ha ett hvitt hus som jeg kan innrede akkurat slik jeg vil, med nok plass til hele familien og gjester. Jeg vil at det skal være en liten hage rundt med ett hvitt gjerde rundt, slik at lille Minna og evt vår andre hund kan løpe fritt rundt og leke som de selv ønsker.

    Jeg håper veldig at jeg klarer å kunne få mine egne barn når den tiden kommer, og hvis jeg kan det så vil jeg veldig gjerne ha to barn. Drømmen hadde vært å få en gutt og ei jente, men jeg vil bli lykkelig uansett hvilke kjønn det blir! Hvis det er sånn at anoreksien har ødelagt min sjanse til å få egne barn, så kommer vi til å prøve å adoptere, for barn er noe jeg vil ha i livet mitt uansett hva. Jeg har så lyst til å kunne ta med barna mine rundt i verden og vise dem hvor mye den har å by på, og det hadde vært utrolig fint å kunne kjøpe seg en leilighet i varmere strøk etterhvert, slik at vi kunne hatt et trygt sted å dra til, men foreløpig blir det med drømmen :-) Jeg må si at lysten på barn allerde har kommet, og jeg har hatt den i allerede noen år nå, men jeg føler veldig på det at jeg vil bli friskere først, slik at jeg kan ta best mulig hånd om barna mine. Noe jeg er sikker på at kommer til å skje en dag.



    For dere som har fulgt bloggen min en stund vet kanskje at jeg er veldig glad i å reise, jeg er spesielt forelsket i Hellas, der jeg bodde to somre sammen med kjæresten. Jeg savner den tiden veldig, og jeg gleder meg masse til å kunne reise tilbake dit snart. Men jeg har også lyst til å oppleve mer av verden, og drømmer om å reise til steder som Frankrike, Australia, Afrika, Thailand, osv. Listen er lang, aller helst ville jeg ha reist til så mange land som mulig, men vi får se hva økonomien og tiden tillater :-) Når jeg blir gammel har jeg veldig lyst til å pakke koffertene å ta med meg kjæresten (da mannen) min til varmere strøk å bo der permanent.


    Mitt liv om 10 år / På en dårlig dag :

    På en dårlig dag er det veldig annerledes enn punktene jeg har skrevet om over. På dager jeg har det vondt og vanskelig så tenker jeg ganske negativt og mørkt. At jeg ikke har noen fremtid i det hele tatt. Da tenker jeg at vi aldri kommer til å få vårt eget hus, for vi kommer ikke til å klare å spare opp så mye penger, og for å få et huslån så må man ha en fast jobb. Og jobb.. Det er et eget kapittel for seg selv. På vonde dager tenker jeg at jeg aldri kommer til å klare og komme meg ut i en jobb, at jeg aldri kommer til å bli frisk nok. Ihverfall ikke på 10 år, kanskje en gang iløpet av livet, men ikke på så "kort" tid. Jeg tenker faktisk at ting bare kan bli verre..

    På en dårlig dag så tenker jeg at jeg ikke kommer til å klare å få egne barn, og hvem er det som ville adoptert bort barnet sitt til noen som meg? Jeg kommer ikke til å bli en god mor, og jeg er ihvertfall ikke frisk nok til å ta meg av et barn om 10 år. Så negativt kan jeg faktisk se på fremtiden på slike dager.

    Angående reising, så tenker jeg at jeg kanskje ikke kommer til å klare å reise mer, og hvis jeg klarer å komme meg på et fly et eller annet sted, så kommer angsten til å ødelegge hele ferien. Da er det jo egentlig ingen vits i å reise noe sted, for da får jeg ikke opplevd så mye annet enn hotellrommet og kanskje en tur til butikken for å handle inn mat og drikke. Isolere meg fra den skumle verden. Kanskje jeg kommer til å klare å reise hvis jeg blir trykket full av diverse medisiner, hvis Helsevesenet gir meg opp, at jeg ikke kan reddes.




    Hvem kommer vel til å ville bruke tid på ei jente som meg? Tenk om familien min ikke orker mer av meg og min psykisk helse etterhvert, ihvertfall ikke besøke meg så ofte eller ha så mye kontakt med meg. Kanskje de også kommer til å gi meg opp innen 10 år.. Men jeg håper virkelig, virkelig ikke det.


    Jeg har ikke lyst til å snakke mer om de vonde dagene, for jeg ble faktisk overrasket over hvor mørkt og negativt jeg ser på fremtiden på vonde dager. Så jeg må nok prøve å fokusere på det positive som jeg skrev ned. Kanskje jeg kan se tilbake på dette innlegget senere, å bli minnet på at dagene i livet mitt har to sider, og at det i verste fall kommer til å bli en blanding mellom de positive og de negative dagene, som selvfølgelig kommer til å helle mest mot det positive :) Og det er i verste fall! Kanskje kommer jeg til å bli lykkelig, med min egen lille familie, hus og et liv i varmere strøk som gammel og grå ? Jeg har håpet, jeg har troen og jeg har kjærlighet rundt meg.

    Hva er dine drømmer for fremtiden?

  • 3

    Endelig helg og litt av hvert

    God morgen. Jeg våknet for en time siden av mareritt, og turte ikke å legge meg til å sove igjen, fordi jeg var så redd for at de skulle komme tilbake hvis jeg sovnet. Men nå er jeg iallefall våken, og skal snart innta min daglige frokost; ett knekkebrød med egg! Det er så godt det, at jeg må ha det hver eneste dag for tiden, både morgen og kveld. Som jeg har sagt før er jeg litt sær når det kommer til mat, for har jeg først fått dilla på noe, så må jeg ha det hver eneste dag. I går for ekempel, så spiste jeg egg til alle tre måltidene mine, noe som kanskje ikke er helt bra (?) Det går jo helt greit for meg at det er slik, det er bare kroppens vitaminlagre som synker på noen punkter, men jeg tar vitaminer ved siden av så da går det som regel bra :-)

    I dag reiste gubben og naboen til Sverige for å handle, så det blir spennende å se hva og hvor mye de kommer hjem med. Fryseren har snart ikke plass til mer, men vi finner nok ut av det. Jeg orket ikke bli med i dag, ettersom angsten har blitt sterkere igjen etter at jeg sluttet på den ene medisinen jeg gikk på mot det. Jeg blir så frustert av akkurat det, for vannet som lagret seg i kroppen har jeg fortsatt ikke mistet, og det var jo hele poenget med å slutte. Jeg leste på nettet at det tar som regel litt tid (ca 2 uker) før vannet slipper, så jeg krysser fingrene for at det skjer før jeg går helt fra vettet. Jeg er ganske utålmodig..

     
    Mens Dag er i Sverige så tenkte jeg å vaske og rydde litt her hjemme. Det er noe med vasking, for man blir liksom aldri ferdig, det er alltid noe man kan vaske eller rydde, og det er vel det som er ulempen med å være husfrue. Dag er jo på skolen og jobber ved siden av, så da tør jeg liksom ikke helt å spørre han om han kan hjelpe meg, han har jo nok fra før. Men jeg klarer på en måte å få det til å gå opp, på et vis. Vil jo ikke bo i et grisehus heller. Men jeg må jo legge til at kjæresten faktisk hjelper meg en del uten at jeg trenger å spørre om det :-) Jeg får vel ta treningsøvelsene jeg har startet med også mens kjæresten er borte, jeg syns jeg ser så fryktelig teit ut at jeg vil ikke at noen skal se meg mens jeg driver på. Haha. Jeg vet jo ikke om jeg gjør øvelsene riktig heller. Skulle gjerne hatt en time med en personlig trener, men det får bli.. aldri ? Vi får se. Jeg har egentlig andre ting jeg heller vil spare til, og hovedprioritet er jo å spare til egenandel, slik at vi kan få kjøpt et lite hus ett eller annet sted om ikke altfor lenge. I mellomtider får jeg søke opp øvelsene på youtube og sette opp et speil, så kanskje jeg kan lære meg hvordan jeg skal gjøre de riktig etterhvert :-)

    I dag er jeg ikke helt sikker på hva som skjer. Dag kommer hjem fra sverige i 3-4 tiden, så da blir det vel middagstid (indisk kylling) og litt alkohol etter en stund. Etter det aner jeg ikke. Kanskje en gåtur, gå over til naboen, spille spill eller noe i den duren. Jeg gleder meg i alle fall. Men nå skal jeg stoppe skravla og få laget meg en kanne med kaffe, så kanskje jeg våkner til snart.

    Dette ble vel det man kan kalle et ørske-innlegg. Jeg er jo så trøtt at jeg nesten sovner her jeg sitter, men jeg hadde så lyst til å få skrevet litt allikevel. Jeg håper dere får en fin dag, det skal jeg prøve å få også, for det er jo tross alt lørdag, den beste dagen i uka

  • 2

    Jeg tåler det!

    En ting jeg har opplevd etter å ha fortalt folk jeg kjenner at jeg sliter psykisk, eller at noen har lest innlegg på bloggen om det, er at de behandler meg annerledes. Jeg forstår jo at de kanskje prøver å vise sympati og empati, men det er noe alle mennesker trenger. Alle burde vise de to tingene for hverandre, men det kan bli for mye av det gode. Det er godt å få forståelse og fine ord, det er ikke det jeg mener, men at de nesten ikke orker/har lyst til å bruke tid sammen med meg, det er vondt. Når det blir sånn, så føler jeg på en måte at de ser ned på meg, at de setter meg i en bås og ikke tar noe mer stilling til meg. Jeg vil bli behandlet som et normalt menneske, for det er det jeg er, jeg har bare litt mer i bagasjen. Jeg tåler å snakke om alt det de andre vil snakke om, og jeg tåler å høre på hvordan andre har det. Jeg trenger ikke bare å snakke om følelser og alvorlige ting, jeg foretrekker faktisk å snakke om dagligdagse ting: om været, om Minna, om klær, og andre positive ting.




    Jeg er så mye mer enn lidelsen min, jeg har så mye mer å gi, men jeg får så få muligheter til å vise det, og det er så trist. Er det flere som har det sånn? 

    Så vær så snill, behandle meg som et normalt menneske, jeg tåler det.


  • 3

    Følg meg og få muligheten til å vinne abonnement på magasinet Det Nye!

    Hei!

    Jeg har tenkt å feire når facebook-siden min får 150 følgere, og det vil jeg gjøre med en litt større konkurranse til dere enn den som var forrige gang. Jeg kommer til å plukke ut en av dere som liker siden min :) Premien er et abonnement på magasinet Det Nye. Et blad jeg har lest i mange år og som jeg liker veldig godt.

    Direktelink til facebook siden til bloggen er - HER - . Så hvis dere tar dere noen få sekunder til å trykke på følg knappen, så får dere muligheten til å vinne en skikkelig fin premie :) Det synes ihvertfall jeg at den er. Så følg meg gjerne, da ville jeg blitt glad ♥ Og husk å legge igjen en kommentar med navn og e-post adresse under dette innlegget!


  • 1

    RESTYLANE

    Hei! I dag har jeg vært sliten og trøtt, jeg fikk bare sove i 5 timer i natt, noe som er ganske lite i forhold til de 10 timene jeg vanligvis sover. Jeg sover lenge slik at dagen ikke skal gå så sakte. Hver dag handler egentlig bare om å holde ut til den neste, men innimellom kommer det dager som er verdt å leve, og som jeg kan nyte.

    I dag hadde jeg time hos Akademiklinikken kl 14.30. Jeg hadde egentlig tenkt til å reise i god tid, i tilfelle vi ikke fant fram eller andre ting som kunne hende på veien. Men typisk oss kom vi oss ikke ut døra i tide, slik at vi kom frem og opp til 4. etasje akkurat i siste liten. Der måtte jeg fylle ut et skjema om mange forskjellige ting, alt fra om jeg røykte til om jeg var gravid, men det gikk greit selvom jeg brukte litt lang tid. Så ble vi møtt av en veldig koselig dame, som fulgte oss inn på et veldig hvitt og moderne rom. Der forklarte hun meg diverse ting om inngrepet og spurte hva jeg ønsket å gjøre. Da sa jeg at jeg ville få en fyldigere og ikke så smal overleppe, for  det ser ut som om jeg har underbitt selvom jeg ikke har det, jeg ser også konstant sur ut. Så da fikk jeg først tannlege bedøvelse, for det skulle visstnok være ganske vondt, noe som det også var med bedøvelse. Men jeg holdt ut. Etter ca 1 time var vi ferdig, og 1ml var sprøytet inn i meg. Og ja, det var Restylane. Og bare så det er sagt, så gjorde jeg det ikke fordi "alle topp-bloggerne" har gjort det, jeg gjorde det fordi jeg ikke trivdes med slik det så ut, og da valgte jeg å gjøre noe med det.

    Jeg ble forresten veldig fornøyd med resultatet, selvom jeg er ganske hoven. Jeg fikk besked om at jeg kom til å bli enda mer hoven, og at jeg kom til å ha veldig vondt i overleppa i noen dager, og etter 1 uke vil det være "normalt" igjen uten hevelse. Så.. Om 1 uke får dere se resultatet hvis dere vil det, selvom det ikke er så mye å se, for det kommer ikke til å bli så stor forskjell som dere kanskje tror. Jeg vil ikke se ut som en and, jeg ville bare bli mer fornøyd med mitt eget utseende.


    Ja, det er kanskje litt dyrt for noe så lite, men jeg har faktisk spinket og spart lenge for dette her. Og før jeg bestemte meg for å gjøre det, så tenkte jeg masse og veide for og imot. Jeg var helt sikker da jeg gikk inn dit, og jeg er fortsatt helt sikker på at det var dette jeg ønsket.

    Og det var alt jeg hadde å si om den saken :-) Hvis dere har spørsmål er det bare å stille dem, så skal jeg svare så godt jeg kan.

    Hva syns du om at jeg valgte å gjøre det jeg gjorde ? 

  • 1

    HÅP, TRO OG KJÆRLIGHET



    Jeg ville bare titte innom for å ønske dere en god natt, uten mareritt. I morgen er det en ny dag, med nye muligheter. Jeg har en konsultasjonstime hos Akademi kliniken kl 14.30 i morgen. Klarer dere å gjette hva jeg skal gjøre der?

                                                                                               - God natt ♥ -

  • 15

    DARK VS LIGHT

    Når man har det som mørkest er det viktig å prøve å huske på de positive og gode tingene man har i livet. Jeg vet at det ikke alltid er så lett, men kanskje det går ann å skrive det ned på en lapp, som man kan ta frem for å huske de tingene når man er trist og lei seg? Kanskje har man en snill og god kjæreste, et nydelig kjæledyr, en familie som er glad i deg, et fint og trygt sted å bo, en hobby man liker å holde på med og som gir deg masse glede, en god helse... Listen er lang, og jeg har ihvertfall tenkt å skrive meg en slik liste - for som dere vet har jeg mange dager der jeg har det ekstra vanskelig, og da klarer jeg ikke helt å huske på de fine tingene jeg faktisk har i livet mitt, og da er det fint å kunne ta frem en slik påminnelse. Det tar ikke lang tid å skrive ned noen punkter på lappen, og man kan finne den fram senere hvis man kommer på flere ting man vil legge til på listen. Hva tror dere om det?





    Når du har det mørkt å trist, så husk på at dette også kommer til å gå over. Det finnes lys i tunellen, det gjelder bare å finne veien dit.

    Jeg sender gode tanker til alle dere der ute som sliter og har det vanskelig.

    - ♥ -

  • 4

    Det som en gang ble kalt min verste fiende, har nå blitt mitt fyrtårn.

    Jeg har skrevet et innlegg om dette tidligere, selvom dette kommer til å bli litt annerledes, det kan dere lese - HER -

    Jeg er så fryktelig sliten og lei av livet, jeg skulle ønske jeg kunne få slippe å ha det slik som jeg har det. Men jeg vil ikke dø, jeg vil leve og oppleve. Kroppen min har ingen energi, hodet mitt er kaotisk og mørkt i sinnet, og det er i slike tider som jeg finner tilbake til min beste venn, anoreksien. Når livet mitt blir for vanskelig å takle, så blir anoreksien en måte å få tilbake kontrollen på. En overlevelsesteknikk, som noen kanskje ser på som en dårlig teknikk, men jeg klarer ikke bry meg. Jeg vil bare være i fred og få holde på som jeg vil - er ting som sykdommen kan få meg til å si og mene.


    Før så jeg på spiseforstyrrelsen som både en god og en dårlig venn, fordi den ødela så mye i livet mitt og tok ifra meg mange år som jeg kunne hatt det bra i. Men nå har den blitt til noe helt annet. En redning i mørket, kontroll. Selvom det fortsatt ødelegger mye i livet mitt og er en del av grunnen til at det er vanskelig, så føles det ut som jeg trenger den. Eller kanskje det også er noe som anoreksien får meg til å tenke og tro på. Jeg vil ha hjelp med å bli kvitt angsten, og jeg vil slippe å være så fryktelig deprimert, men akkurat spiseforstyrrelsen får ingen ta ifra meg. Jeg vil ikke jobbe med det i behandlingen, for det blir for skummelt, for sårt og vanskelig. Jeg er ikke klar til å gi slipp på den, og jeg vet ikke om jeg noensinne kommer til å bli det, den er en så stor del av livet mitt.Anoreksien hjelper meg til å klare å takle livet, og jeg vet ikke engang hvem jeg er uten den lenger.

    Jeg har slitt med den sykdommen siden jeg var omtrent 15 år, så det begynner å bli en stund nå. Selvom jeg har perioder der jeg blir innlagt og legger på meg, så ligger den alltid der å venter på meg, lokker meg tilbake til den med fine ord om at alt kommer til å ordne seg bare jeg gjør som sykdommen sier. "Bare jeg blir tynn så kommer alt til å bli bra, da kommer alt til å ordne seg, jeg kommer til å bli lykkelig og vellykket" - er noen av tingene den får meg til å tro på. Men jeg vet jo innerst inne at dette ikke er sant. Hvis jeg blir så tynn og skrøpelig som jeg har vært flere ganger før, så ender det bare med at jeg blir enda mer deprimert og får enda mer angst, og at jeg blir innlagt. Og det handler jo ikke bare om meg heller, for tenk på hvordan familien min og kjæresten min må ha det oppi alt dette. De sier de er bekymret, og jeg tror de skulle ønske å slippe å se at jeg har det sånn. Stakkars kjæresten blir hver eneste dag bombadert av spørsmål om jeg ser feit ut, om jeg har spist for mye, om han tror det går bra om jeg spiser middag i dag, osv. Og hver dag sier han det samme. Nei, du ser ikke feit ut. Nei, du har ikke spist for mye. Ja, det går bra at du spiser. Nei, du kommer ikke til å legge på deg. Det må være utrolig slitsomt og irriterende å måtte høre de samme spørsmålene hver dag, og å måtte trøste meg hver eneste dag etter at jeg har veid meg. Unnskyld kjæresten min, for at du må oppleve det.



    Men det føles veldig som om det er for sent for meg, jeg kan ikke reddes. Jeg er allerede på full vei tilbake til dit jeg var, selvom det kanskje ikke ser slik ut på utsiden av meg akkurat nå, så er det allerede slik inni meg. Jeg har egentlig alltid vært i det sporet, jeg har alltid higet og prøvd å gjøre alt for å lykkes med å bli "tynn nok", og jeg har blitt helt fra meg i de periodene jeg har lagt på meg. Hodet mitt har blitt okkupert, og hver enste time av dagen bruker jeg til å tenke på mat, kalorier og vekt. Noen ganger drømmer jeg også om mat om natten, så det tar opp veldig mye av tiden min. Av livet mitt. Jeg teller hele tiden ned timene til jeg får lov til å spise igjen, til de faste tidspunktene hver dag. Tenk at jeg bruker det dyrebare livet mitt opp på noe så forferdelig. Tenk at et tall på vekta skal bety alt, absolutt alt for hvordan jeg har det. Hver eneste dag må jeg opp på den dumme vekta, og hver eneste dag blir jeg skuffa. Enten så har jeg ikke gått ned noe, eller så har jeg ikke gått ned nok. Anoreksien blir aldri fornøyd, men allikevel klamrer jeg meg til den. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få sagt hva jeg tenker om det.

    Det er så urettferdig. Det er så unødvendig. Det er så skummelt.


  • 0

    Helt tom og litt om trening

    Jeg ville bare titte innom for å ønske dere en god morgen og fin dag. Jeg har en dårlig dag og føler meg tom og full innvendig på en gang. Kanskje det blir bedre utover dagen. Kanskje jeg skal prøve å få skrevet ned tankene mine så trykket kan lette litt. Jeg er ganske trøtt, men det blir nok bedre etter noen kopper med kaffe. Jeg må si at treningslysten har kommet skikkelig i det siste, før orket jeg ikke tanken på det, men nå så ønsker jeg å gjøre noe som er godt for kroppen og helsa mi, både den fysiske og den psykiske. Også vil jeg jo stramme opp kroppen litt i samme slengen, jeg er nok ikke ute etter en veldig muskuløs kropp, men jeg kommer til å trene en del styrke allikevel. For min del er det mye morsommere enn å løpe som en gal på en tredemølle. Det har jeg egentlig aldri likt, selvom jeg sikkert kommer til å gjøre litt av det også. Jeg får nok bare prøve meg litt frem, lage meg noen rutiner og finne litt mer ut av hva som passer meg best. Trening skal være moro, ikke noe man gjør kun fordi man føler at man må. Jeg har følt på det selv, at jeg trene for å lette litt på samvittigheten, men nå har jeg lyst til å ha lyst til å trene fordi det er morsomt og godt.  Vi får se hva som skjer fremover, og når jeg kommer meg skikkelig igang. Jeg håper veldig på å kunne trene på et senter, og jeg tror jeg skal satse på det ihvertfall i starten. Når man betaler for et slik senter, så blir jo det en motivasjon i seg selv til å trene, slik blir det ihvertfall for meg.





    Har dere noen planer for dagen?


    - ♥ -

  • 4

    En lite produktiv dag

    I dag har jeg ikke orket å gjøre så mye pga at jeg er syk, men noen ting har jeg klart å få gjort. Jeg har bestilt time hos forskjellige steder, for å få fikset litt på utseendet mitt. Jeg må blandt annet få dratt til frisøren, og fikse både håret og brynene mine. Jeg har så lyst til å føle meg litt fresh igjen, og da er det bare å bla opp lommeboka for å få gjort de tingene jeg ikke klarer å gjøre ordentlig selv. Ellers har jeg bare vært en tur på butikken og handlet inn til hele uka, og resten av tiden har jeg lest i boka mi før jeg sovnet på sofaen. Det tar på å være syk. Egentlig skulle vi ha vært innom dyrebutikken og vinmonopolet også, men det får bli i morgen etter legetimen.

    Til helga bærer det en tur til Sverige med naboen. Jeg orker ikke å dra, det blir for vanskelig akkurat nå, så da sender jeg kjæresten dit istedet :-) Vi skal snart ha en ny hagefest hos naboen, og da trenger vi litt grillmat, ost og billig alkohol. Grugleder meg til den festen, for det er veldig morsomt og koselig, men samtidig er det vanskelig når det er så mange ukjente mennesker som skal komme. Også er det den dumme maten da. Masse grillmat av alle forskjellige slag, og gjerne karbohydrater som tilbehør, noe media har klart å gjøre meg livredd for. Jeg vet jo med logikken at jeg ikke legger på meg av litt potet, men så er det en liten stemme inni meg som sier det motsatte. Det skal ikke være lett å leve. Jeg har ikke klart å spise brødmat til frokost på flere år, jeg har heller ikke klart å spise ris, potet eller pasta. Det er jo så synd, for det er jo så godt hvis man tilbereder det skikkelig! Men en dag håper jeg at jeg kommer til å klare å spise det igjen.



    Jeg har fått søkt litt rundt på nettet etter billige treningssentere i nærheten av her jeg bor, og helst et der det går ann å trene på natten, for da er det ikke så mange folk der. Jeg fant et par stykker jeg har tenkt å dra og sjekke ut, før jeg evt melder meg inn. Stakkars kjæresten kommer jo til å måtte følge meg dit uansett om han vil trene selv eller ikke, så da må han sitte å se på eller lese i en bok eller noe, midt på natta. Jeg har ihvertfall funnet ut at det er noen steder det kun koster 199 kr i måneden, noe som må gå ann å få til. Elixia er jo kjempedyre i forhold! Over 500 kr i måneden, 6000 kr i året. Det har ikke jeg råd til, og så mye vil jeg ikke kreve av min mor i en alder av 21 år. Jeg skal jo egentlig betale for alt selv nå som jeg er voksen, men det er ikke alltid så enkelt å få pengene til å strekke til når man ikke klarer å jobbe.

    I dag var det forresten min første dag uten den medisinen jeg har trappet ned på, og det føles utrolig deilig. Det høres kanskje rart ut, ettersom det var en medisin mot angsten, og den kommer nok til å bli sterkere igjen. Men jeg syns det er mye viktigere å få bli kvitt alt vannet som har samlet seg i kroppen min mens jeg har gått på medisinen. Vannet gjorde meg jo bare mer deprimert og ga meg mer angst enn før, så da ble jo poenget borte. Så jeg gleder meg til å se hva som skjer framover, og gruer meg litt til å se om angsten kommer tilbake. Livet skal ikke være enkelt.

    Helt til slutt vil jeg takke alle dere som har lagt igjen en kommentar den siste tiden, dere er jo så snille mot meg! Dere skal vite at jeg setter stor pris på dem

  • 3

    Å være fornøyd med seg selv og det å fikse på utseendet

    Det å være fornøyd med seg selv er en kunst, de aller fleste har nok etter eller annet de ikke er fornøyd med og har lyst til å forandre på. Jeg for eksempel har alltid vært misfornøyd med leppene mine og nesa mi, leppene er for tynne og nesa mi er for stor. Noen ting må man bare lære seg å leve med, og hvert menneske er unike og det hadde vært trist om alle skulle sett like ut. Er dere ikke enig med meg i det ? Det er flere og flere som tyr til dyre operasjoner av forskjellige slag, og det er så leit at de ikke kan akseptere seg selv og være fornøyd med det utseendet de har. Jeg må innrømme at jeg har tenkt til å endre noen småting ved meg selv iløpet av noen uker, jeg forteller hva det er når det er gjort. Så litt selvmotsigende er jeg. Men jeg gleder meg veldig, for det jeg skal gjøre er noe som drar kraftig ned på selvtilliten min, og uansett hvor mye jeg prøver å godta at det er slik jeg er født, så velger jeg allikevel å gjøre noe med det. Det er vanskelig for meg å bli tatt bilde av, og det er så synd, for det er viktig for meg å fange øyeblikk der jeg har det bra og gode minner. Jeg syns jeg har så mange stygge trekk, men heldigvis har jeg klart å bli mer fornøyd med meg selv iløpet av de siste årene.

    Jeg har også noen ting som jeg faktisk er ganske fornøyd med, for eksempel øynene mine og det tykke håret mitt. Og det er jeg glad for at jeg klarer å se. Jeg tror at en av grunnene til at jeg klarer å se det er fordi jeg har fått mange komplimenter for de to tingene. Jeg har også langt, naturlig hår og slipper å bruke extensions. Jeg har klart å slutte å bite negler etter 15år, og derfor har jeg lange, fine negler som jeg ikke trenger å bruke masse penger på. Heldigvis klarer jeg å skrive noen få fine ting om meg selv, det er godt at jeg ikke lenger misliker meg selv like sterkt som jeg gjorde før.

    Hva er du fornøyd med med deg selv? Skryt litt av deg selv, det har du fortjent



    Jeg mener sterkt at hver og en bestemmer over sin egen kropp og kan gjøre det de selv vil med den. Jeg har en tatovering som jeg er veldig fornøyd med, og flere vil jeg ha. Jeg farger håret, fordi jeg ikke liker min naturlige farge og synes jeg kler mørkt hår bedre. Det er viktig for meg å føle meg vel i min egen kropp og med mitt eget utseendet, og som jeg nevnte er det beste å klare å godta seg selv slik man ser ut. Men det er ikke alltid like enkelt. Det er ikke enkelt når mange blir mobbet på skolen om hvordan man ser ut, da blir det vanskelig å akseptere seg selv for den man er. Selvtilliten kan få et kraftig knekk pga mobbing, det har jeg selv opplevd.

    Det er mange ting man blir fristet til å endre på slik som samfunnet er i dag. Man må være perfekt på alle måter og man må være det hele tiden, og det virker som det finnes en mal på hva som er "perfekt". Det er kanskje ikke så rart at man vil endre på seg selv, når samfunnet er så vanskelig å leve i med all kroppspresset og press på hvordan man "burde" se ut utseendemessig. Toppbloggerne følges av unge jenter som gjerne vil se ut som forbildene sine, og det er hele tiden forskjellige trender man føler man må følge for å passe inn.

    Hva syns dere om plastisk kirurgi? Hva syns du om presset i samfunnet om å være "perfekt" hele tiden?

  • 5

    Vinneren av konkurransen

    Hei. Jeg er så trøtt i dag! Både jeg og kjæresten har blitt ganske forkjøla de siste dagene, så vi prøver å stelle med hverandre og gi ekstra mye omsorg til hverandre. Heldigvis går det nok over raskt, og jeg klarer ikke helt å bry meg om noen få fysiske plager, noe som forsåvidt er bra. Kjæresten er den som er sykest, så da må jeg trå til og leke sykepleier, lage te og suppe dagen lang. Det er bare fint å kunne ta seg av den som betyr aller mest for meg her i verden. Er det noen av dere som har blitt syke i det siste?

    Men over til noe helt annet!

    I dag er det dagen for å trekke en vinner av konkurransen om å vinne et nydelig skjerf fra Nelly.com. For å gjøre trekningen mest mulig rettferdig, har jeg valgt å trille en terning for å bestemme hvem av dere som vant. Og vinneren er... Therese Bråthen! Jeg tar kontakt med deg så fort som mulig :)

    For dere som ikke vant kan skjerfet kjøpes - HER -


    Jeg lurer veldig på hva dere kunne tenke dere å ha som premier i konkurranser fremover? Legg gjerne igjen en kommentar om det :)

  • Nora Sveen

    Jeg heter Nora, og bor i Oslo med min fantastiske samboer og vår lille hund Minna. Her på bloggen min skriver jeg om min hverdag og mine tanker, psykisk helse, og litt av hvert av andre ting som faller meg inn. Jeg har slitt psykisk i en del år nå, men jobber for å få et bedre og friskere liv!

    Kontakt / Sponsing: Norahvem@hotmail.com




    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg



    bilde



    hits