NoraHvem.blogg.no -
Hjem FØLG MEG Om meg Kontakt

7

En stor bekymring mindre

Den siste tiden har jeg tenkt og grublet mye på hvordan jeg skulle klare å få meg en ny leilighet. Ettersom samboeren min skal flytte til storbyen for å studere, og den leiligheten jeg har hatt til nå ble da for dyr til at jeg kunne beholde den alene, så da trengte jeg å finne meg en ny og billigere leilighet å bo i. Det er ikke noe moro å måtte lete rundt på Finn.no og Hybel.no hver eneste dag etter leiligheter, spesielt ikke nå som alle studentene tar leilighetene som kommer ut med en eneste gang de blir lagt ut. Men før helga fikk jeg endelig ringt på en leilighet med hjelp fra samboeren min, og i dag, søndag, har vi vært på en avtalt visning her i Lillehammer by. Jeg gruet meg kjempemasse i flere dager, og jeg ble litt sur da jeg i tillegg fant ut at det ikke gikk noen buss ned til byen før etter visninga hadde vært. Jeg måtte altså gå ned flere kilometer med gelèbena mine, og en mage som kilte av skrekk. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle klare å dra på visninga i dag, men jeg klarte det. Jeg møtte opp og prøvde så godt jeg kunne..

Etter å ha gått hele veien nedover mot byen og kommet frem, ringt på døra og gått inn på visning, var jeg veldig glad da jeg en time kom ut igjen med et smil.Vi var endelig ferdig og fortsatt i live, og det aller beste var; at jeg hadde fått meg en lys, stor og kjempefin leilighet, kjempesentralt i Lillehammer!! Gjett om jeg ble lettet og glad? Det har faktisk ikke gått helt opp for meg enda, og det er nesten som om jeg venter på at utleier skal komme å si at han bare tullet med meg. Men den 1. august kan jeg altså flytte inn i min fine leilighet, og jeg gleder meg faktisk. Jeg gleder meg litt til å pakke ned alle sakene og tingene mine, for så å sette de opp og inn i den nye leiligheten. Det blir en ny start for meg og Minna. En annen ting er at jeg sparer penger på å slippe å ta buss til byen, da jeg skal bo midt i smørøyet, noe som jeg faktisk har drømt om lenge. Jeg er ei skikkelig byjente, som elsker å sette meg på en kafè med ei venninne og sitte å skravle, eller å tusle gjennom byen å kikke på menneskene som går forbi. Det er også kort vei til parken, butikker og alt man trenger fra leiligheten jeg skal flytte til. Jippi!





Selvom det ikke har gått helt opp for meg enda, så kjenner jeg at det er mange kilo fjernet fra skuldrene mine, en stor bekymring jeg har gnaget over lenge er faktisk borte. Og jeg syns det er helt utrolig at jeg har klart det. Det virker kanskje ikke så veldig stort, men for meg er det altså det. Jeg trodde faktisk ikke at jeg skulle klare det i det hele tatt, men utrolig nok så gjorde jeg det! Hurra

  • 4

    Trying

    Jeg prøver å se de små tingene i livet. Jeg tar en dag om gangen. Og jeg prøver å huske å puste dypt og rolig når ting blir for vanskelig for meg.

    Jeg prøver veldig hardt. Alltid.

  • 4

    Sommeren

    Sommeren har vel så og si allerede kommet, og snart blir det sommerferie for folk også. Det er vanlig å legge planer om turer, sommerjobb, opplevelser og ting som festivaler eller lignende. For mange er sommeren en fin tid, som brukes med venner og familie, men det er ikke like fint, varmt eller innholdsrikt for alle. Det er ikke alle som syns det er like lett å komme seg ut på ting, det er ikke alle som klarer å se gleden i opplevelser og reiser, det er ikke alle som klarer å jobbe i en sommerjobb, det er ikke alle som har penger nok til å reise eller dra på festivaler, og det er ikke alle som har så mange venner eller familie å være sammen med.

    Jeg gruer meg til sommeren. Og jeg vet at jeg ikke er den eneste. Jeg tenker mye på hva jeg skal bruke all tiden på, hvordan jeg skal klare å fylle alle dagene og hvordan jeg skal klare å overleve dem. For hver dag er en kamp, selvom det egentlig ikke burde være det. Man lever kun en gang, og man burde egentlig gripe hver eneste dag og se på hver dag som en ny mulighet til å leve livet. Jeg skulle virkelig ønske at jeg klarte det, men istedenfor starter jeg hver dag med en klump i magen fordi jeg er redd for verden og livet, og jeg aner ikke hva jeg skal bruke dagene til, akkurat som sommeren. Jeg vil egentlig dra på musikkfestivaler, være sammen med venner og familie, kose meg i sola, bade og sole meg, dra på bilturer og turer til utlandet, ha piknik i parken, og alt det andre som livet og sommeren har å by på. Men jeg aner ikke hvordan jeg skal få det til, for sykdommen min og angsten for livet gjør det så vanskelig. Det at jeg blir så fort sliten og har så lite energi hemmer meg så fryktelig.



    Jeg hører folk snakke om at de allerede har planene klare for i sommer, og at de kommer til å ha noe å gjøre hele tiden. Det er vanskelig å høre på, og jeg blir litt misunnerlig. Selvfølgelig unner jeg alle en god sommer med mange fine opplevelser og stunder, men jeg er bare så redd for at jeg ikke skal klare å få det til selv. At jeg må bruke den eneste varme tiden i året her i Norge til å ligge gråtende i sofaen eller under dyna, det spørs hvor vanskelig dagen er. Alle tankene og bekymringene sliter meg helt ut. Ja, jeg er deprimert, og jeg vet at det er vanskelig men mulig å komme seg ut av det. Kanskje jeg kan få hjelp til å planlegge sommeren, slik at det blir litt lettere å komme seg igjennom, og at jeg ikke trenger å grue meg så fælt. Kanskje jeg istedenfor kan få noe å glede meg til. 

    Det er så fint med varmen i lufta, blomstene og de norske jordbærene som snart kommer. Jeg håper jeg klarer å nyte sommeren litt jeg også, og at jeg får kjørt litt bil med mitt nye førerkort! Kanskje det er akkurat denne sommeren jeg kommer til å få det bedre? Det er jo lov å håpe, slik jeg heldigvis alltid gjør. Håpet er det som holder meg i live

  • 7

    Oppkjøring

    I dag har jeg altså hatt oppkjøring på bil. Kl 8.25 sto jeg klar på Felgen trafikkskole for å ha en kjøretime først, for å få kjørt bilen jeg skulle kjøre mest mulig, og for å få mest mulig øvelse og tips før jeg skulle ha oppkjøring kl 9.25. Kjøretimen gikk ganske bra, og jeg fikk beskjed om at det var ingen grunn for at oppkjøringa ikke skulle gå bra av kjørelæreren min. Så etter noen slurker med pepsi max, lykkeønsker fra mamma og en røyk, sto jeg klar utenfor Biltilsynet og tok min sensor i hånda. Den sensoren som jeg hadde fått høre så mest streng ut, men jeg tror ikke det stemte, for han var virkelig snill og grei mot meg!

    Plutselig var det tid for å velge et tall mellom 1 og 9, helt tilfeldig skulle jeg altså velge to oppgaver som sikkert hadde en del å si for resultatet. Det første tallet som landet i hodet på meg var tallet 2, så tenkte jeg på tallet 3, men bestemte meg for å gå for det første og håpte på oppgaver jeg kunne klare. Dere skjønner, jeg er ingen ekspert på bil, så akkurat den delen hadde jeg gruet meg en del for og var redd for å ikke klare det i det hele tatt. Men heldigvis hadde kjørelærer vist meg hvor ting og tang sitter i fronten på bilen, slik at jeg ganske enkelt kunne åpne panseret å sjekke om batteriet var løst. Jeg kunne også nesten svare på spørsmålet om hva som kunne hende hvis det ikke gjorde det.





    Så var det tid for å kjøre bil og vise sensor hvor flink jeg er til den biten, og jeg må si at det gikk ganske bra, selvom jeg kanskje hadde noen småfeil og ble ganske sliten i hodet på slutten. Jeg ble veldig glad da jeg innså at jeg snart var ferdig med kjøringa, og at bydelen ikke var så lang som landeveiskjøringa hadde vært. For jeg blir litt stressa av alle menneskene som fyker over gangfeltene uten å se seg for, og alle bilene som kommer fra alle kanter i de trange og bratte kryssene. Lillehammer by er ganske dårlig planlagt for bilkjøring etter min mening, spesielt når det i tillegg skal være syklister som kommer tråkkende overalt samtidig med alt det andre som allerede har klart å stresse meg. Men det gikk heldigvis bra. Jeg kjørte ikke over noen, krasjet ikke inn i noen, og sensor trengte ikke å bryte inn i kjøringa mi. Vi kom vel fram, og jeg klarte å parkere nesten bra begge gangene jeg måtte det på turen.

    Så da var det tid for å la sensor få noen minutter til å skrive, tenke og bestemme seg, før jeg skulle få mitt resultat på dagens førerprøve. Jeg måtte gå ut av bilen for å lufte meg litt, for jeg klarte ikke sitte stille i bilen å vente på svaret. Jeg så at mamma tittet bort på oss fra nabobilen som jeg med vilje hadde parkert ved siden av, men jeg turte ikke se tilbake på henne før jeg visste om jeg skulle gråte eller smile. Jeg var så fryktelig nervøs, og har vært det i flere dager. Jeg har sovet dårlig og tenkt veldig mye på dagens kjøretur. Så satte jeg meg inn igjen i bilen for å få sensorens dom, jeg turte ikke smuglese på papirene hans, for jeg ville høre han si svaret sitt med egne ord. Det neste som skjedde gjorde så det knøt seg i magen på meg. Han strakte ut hånden til meg, og han sa "gratulerer, du har bestått".

    Det neste jeg husker er at jeg sto framfor mamma med triste og tomme øyne, akkurat slik jeg gjorde da jeg bestod teorien på bil, og jeg ristet sakte på hodet til henne. Det var helt utrolig å se mamma få tårer i øynene da jeg fortalte med et stort smil at, "neida, jeg bestod!! Jeg har klart å ta førerkortet!!". Etterpå fikk jeg sjokolade og en flaske champis til å feire denne store dagen, da jeg ble enda litt mer selvstendig ♥

  • Nora Sveen

    Jeg heter Nora, og bor i Oslo med min fantastiske samboer og vår lille hund Minna. Her på bloggen min skriver jeg om min hverdag og mine tanker, psykisk helse, og litt av hvert av andre ting som faller meg inn. Jeg har slitt psykisk i en del år nå, men jobber for å få et bedre og friskere liv!

    Kontakt / Sponsing: Norahvem@hotmail.com




    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg



    bilde



    hits