NoraHvem.blogg.no -
Hjem FØLG MEG Om meg Kontakt

2

Tanker og søvn

Tankene spinner, fra den ene tanken til den andre. Det er så vanskelig å kontrollere disse tankene, og de vil ikke roe seg ned om jeg prøver veldig hardt engang. Spesielt om kvelden kommer de, og skal plage meg slik at jeg ikke får sove, og når jeg først klarer å sovne så kommer marerittene på rekke og rad. Da våkner jeg av dem etterhvert, og tankene kommer dalende ned i hode mitt igjen og gjør det vanskelig for meg å skulle sovne på nytt. Så når jeg omsider våkner tidlig på morgenen etter litt hakkete søvn, føler jeg meg ganske utslitt. I gjennomsnitt våkner jeg ca 3 ganger hver natt.
Og søvn skal liksom være noe man skal kunne glede seg til. Søvnen skal være en god og avslappende ting man skal kunne se litt frem mot på de jævligste dagene. Aller helst skal man også føle seg litt uthvilt etterpå, slik at man er klar til å ta fatt på en ny dag når man våkner. Man skal ikke være nødt til å slappe av og helle nedpå kaffe for å klare å få noe ut av dagen. Det er ganske frustrerende altså. Ihvertfall når man har slitt med søvn, og måttet bruke medisiner for å få litt søvn så lengeman kan huske tilbake av livet sitt. For min del måtte jeg starte på medisiner kanskje allerede i 14-15års alderen. Jeg husker veldig lite av fortiden min, men det begynner å bli noen år nå. Veldig frustrerende.


Og nei, jeg sover ikke noe på dagen, selvom jeg kanskje kunne trengt det av og til. Jeg passer på å være aktiv og gå en tur hver dag - har hund vet dere. Jeg slutter alltid med kaffe relativt tidlig på dagen/kvelden, slik at det ikke skal ha noe å si for søvnen min. Og jeg har en ganske stabil og fin døgnrytme, ifølge meg selv. Så da slipper dere å komme med råd som jeg har fått hundretusen ganger før. Men har dere noen andre råd å gi meg enn de som står her, så tar jeg de gjerne imot!

Sov godt 'a !

  • 10

    Innlagt, igjen.

    Når man tror at man har nådd bunnen, helvete, så har man ofte ikke det. Det kan som oftest bli enda litt mer jævlig, helt til man står der og føler seg så hjelpeløs og redd for fremtiden at man ikke har noen andre valg enn å søke hjelp. Slik har det i alle fall vært for meg de siste dagene, at jeg trengte at noen kunne passe litt på meg. Jeg trengte omsorg. Derfor valgte jeg og enda en gan, på ganske kort tid, å søke om å få en innleggelse. Jeg var heldigvis så heldig at jeg fikk plass etter bare to dager her på Lillehammer.

    Jeg trenger nå i disse dager noen som passer på at jeg ikke skader meg, jeg trenger noen som maser litt på meg slik at jeg får i meg litt næring, og jeg synes det er så utrolig godt å ha noen rundt meg hele tiden som jeg kan snakke med ved behov. Miljøterapauter er en fin ting, sku hatt det hjemme i min egen spring!

    En ting som jeg savner og trenger er noen som kan ligge ved siden av meg i senga og holde hardt og lenge rundt meg, slik at jeg kan føle meg helt trygg og ikke så forferdelig ensom. Men nå har jeg ikke det lenger. Jeg hverken orker eller klarer å utdype det noe mer, og det er ingen vits i det heller. Det er altfor usikkert og vondt alt sammen, og jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å holde ut dette faenskapet som kalles livet.

    Heldigvis har jeg den fine og gode hunden min Minna i alt dette vonde! Hun er på ferie nå mens jeg er innlagt, og jeg tror det kan være litt bra for henne. Både fordi det er sosial trening, og fordi hun er ganske avhengig av meg virker det som (meg jeg syns det er ganske fint, for da vet jeg at hun er like glad i meg som jeg er i henne), men også fordi det er en annen hund der som hun kan leke med og være sammen med. Hunden Bårek! Minna er faktisk på sin første utstillingdenne helga, noe som er veldig spennende og nytt for både henne og meg.

    Jeg savner Minna min veldig masse ♥ Og jeg merker også at det er veldig godt for meg å få skrevet igjen. Det blir nok mer av det i fremtiden!

    God natt ♥

  • 2

    Kveldskaffe

    Kveldskaffe og prat med en god venn og støtte var akkurat det jeg trengte for å gjøre denne tunge dagen et hakk bedre. Jeg er så takknemlig for at jeg har slike fine mennesker rundt meg!

    Nå skal jeg og Minna se noen episoder med 4 stjerners middag før vi tar kvelden. Vi er begge slitne etter å ha lekt med ball i hagen!

    Håper dere alle har en fin kveld.

  • 4

    Det ordner seg nok til slutt...

    Jeg vet ikke hva jeg skal si eller skrive, for jeg har bare fått mindre og mindre energi de siste dagene. Jeg har kost meg med masse nøtter, så det er ikke det det skal stå på. Det går mye i nøttegodt og funlight-saft om dagen, men jeg synes at jeg fortjener det, og jeg er flink til å spise grønnsaker og ta vitaminer. Så det går nok helt sikkert bra.

    Alt kommer til å ordne seg til slutt. Det er ihvertfall det jeg prøver å fortelle meg selv i de mørkeste timene jeg har.


    Det er mye som skal skje fremover, men det starter dessverre ikke før i mai! Det er ikke noe morsomt å måtte vente så lenge, men det blir utrolig deilig å få det "unnagjort". Først skal lille Minnafrøkna vår på sin første utstilling, så er det naturfageksamen, og til slutt er det oppkjøring på bil (som jeg håper utrolig sterkt på å klare på første forsøk) . Utstillingen skal gå greit, for det er ikke vi selv som skal stille henne ut, men vi vil bli med å se på lille jente vår. Oppkjøring og eksamen er det litt verre med, for det gruer jeg meg skikkelig masse til! Egentlig så prøver jeg å ikke tenke så mye på det, selvom det såklart er veldig vanskelig å la være, men det gjelder for meg å få øvelseskjørt og lest mest mulig frem til den 2. og den 6. mai.

    Men det ordner seg nok til slutt.


    Frem til mai er det altså bare å vente. Nesten. Og jeg som HATER å vente! Har dere noengang tenkt over hvor stor del av livene våre vi faktisk bruker på venting? På alt fra bussen til at maten skal bli ferdig, til å få svar på matteprøva til å vente på at juleferien skal starte. På legekontoret og i køen på butikken. Jeg kunne helt sikkert kommet på mange flere og bedre eksempler hvis jeg hadde hatt lyst.

    Så nå venter jeg bare på at mai måned skal komme, slik at alle tingene jeg gruer meg sånn til skal bli unnagjort, til at kjæresten min har bursdag slik at jeg kan få feiret han på en eller annen super måte, og på at livet generelt skal stabilisere seg og komme litt mer på plass. Det har skjedd mye den siste tiden, litt godt og mye vondt, og her sitter jeg en fredagskveld - fortsatt i live - og hører på musikken min sammen med den lille hjerteknuseren Minna.

    Alt kommer til å ordne seg til slutt.


    ♥ ...  Til slutt vil jeg bare ønske alle en fin helg  ... ♥


  • 9

    I fremtiden

    I fremtiden skal jeg drikke masse god kaffe. Og jeg vil også prøve å få kjæresten til å bli nesten like glad i kaffe som meg, hvis det er mulig da.

    I fremtiden vil jeg spise masse sushi, spesielt laget av tunfisk og med ingefær!

    I fremtiden skal jeg prøve så hardt jeg kan å være den beste mammaen som Minna kan ha. Det fortjener hun!

    I fremtiden vil jeg reise så mye som mulig..


    Fremtiden min skal bli en fin tid. For man er jo tross alt herre over sitt eget liv..!

    Hva vil dere gjøre med fremtiden deres?

  • 4

    Så utrolig sliten.



  • 8

    Opp og ned, dagen lang.

    Dagene smyger seg fremover, som en snegle med utstabilt blodsukker. Noen ganger går timene, minuttene og egentlig også sekundene så utrolig sakte. Mens andre ganger, gjerne hvis det skjer noe eller at jeg snakker med noen i samtale eller på telefonen, kan timene (kanskje ikke mer enn 2-3 timer om gangen) gå relativt raskt. Jeg liker godt når tiden flyr, for da blir ikke dagene så lange, noe som får meg i litt bedre humør. Det å ikke skulle ha  mange timer å fylle.


    I dag har jeg hatt en litt vanskelig start på dagen, med mye uro og usikkerhet i kroppen. Jeg tror jeg begynner å bli litt "flink" til å holde det på innsiden, for selvom jeg egentlig kanskje ikke trenger å føle det, så er det lett å føle seg som en plage eller til bry når man sliter. Det virker litt som om folk "forventer" at ting skal gå over "av seg selv" bare det har gått lang nok tid (for meg har det blitt noen år nå), og jeg føler jeg får skjeve og skuffede blikk da jeg må fortelle andre at; "ja, jeg sliter fortsatt. Dessverre..". Men jeg prøver å ikke tenke så mye på det. For jeg vet godt med meg selv at det er en grunn til at jeg har det så vondt og vanskelig. Det er en grunn til at jeg fortsatt går på NAV, ikke har klart å fullføre videregående skole, eller at jeg sliter litt med det sosiale og andre ting. Det er jævlig vondt å tenke på at andre ikke klarer å forstå at det ikke bare er å "skifte innstilling", eller "bare du får deg noe å gjøre så tror jeg det blir bedre". Ja, hadde det bare vært så enkelt. Er dere klar over at hvis man ikke jobber med problemene sine, og istedet stenger de inne i seg selv, så kan det bygge seg opp til en stor bombe som en dag kommer til å sprenge? Det er ikke bare å overse det vonde og så går det over, det er dessverre ikke slik.

    Det var godt å få ut!

    Selvom dagen i dag har gått ganske sakte, så har den etterhvert blitt til en ganske fin dag, med litt jobb såklart. Det kommer ikke av seg selv, og de gode timene strømmer ikke til som perler på en snor akkurat. Men tilbake til dagen, så ringte det en god veninne av meg som spurte om jeg ville møte henne i byen, og det sa jeg såklart ja til ★ Det var veldig godt å komme seg ut litt fra de fire hvite og sterile veggene på "rommet mitt", og ut i vårsola! Vi ruslet nedover mot gågata og satte oss på en kafè som også er et chocolatier, der det er veldig fin innredning, hyggelige ansatte og sjokolade som selges i løsvekt! Vi måtte jo nesten smake på både kakaoen og kaffen deres, og jeg kan gladelig si at begge deler ble GODKJENT av oss. 

    Foreløpig er det ikke noe mer spennende å fortelle om denne dagen, untatt at jeg har blødd neseblod, noe som jeg ikke har gjort på mange år! Husker faktisk ikke en eneste gang jeg har gjort det, så jeg måtte spørre min mor om det. Så da vet dere det.


    Klokka 6 kommer min mor og resten av gjengen for å ta meg med ut på middag, noe jeg gleder meg veldig til! Minna skal også være med (!!!!), og jeg gleder meg som en mor liten unge til å få se henne igjen 
      ♥ ♥  

  • 18

    Tiden går så sakte

    Hei igjen. 

    Livet som innlagt er på en måte veldig spesielt. Det er rutiner å følge, aktiviteter å være med på, men også veldig mye tid å skulle fylle. Tankene er mange, om alt fra hvordan livet skal bli, til hvordan det går med mine kjære som jeg tenker så mye på og savner. Det er vanskelig å plutselig skulle være alene, og selvom det er medpasienter, psykologer, leger og miljøterapauter å snakke med, så ligger ensomhetsfølelsen der allikevel. 

    Å være borte fra min kjære lille Minna er ikke noe gøy, og jeg ringer ofte til min mor for å høre hvordan det går med henne. Heldigvis går det veldig bra og Minna koser seg med sin nye venn Bårek, som er hunden til familien min. Minna har også fått nytt tyggeben og ny lilla sele det står "i'm the boss" på, som hun liker veldig godt! Så selvom savnet er stort er det betryggende å tenke på at hun trives på ferien sin. Det gjør savnet litt lettere å leve med.


    Så var det disse rutinene. Man blir vekket på morgenen rundt klokka 8 (hvis det ikke er helg, da får man sove helt til 9), så er det tid for frokost kl. 8.30-9. Etter frokosten er det morgensamling med litt morgenstrekk i gymsalen, og noen timer senere en annen aktivitet man kan bli med på om man ønsker det. Så er det tid for lunsj kl 11.30-12 og tidlig middag kl 15. Innimellom er det samlinger med kaffe, prat og litt kaffekos. Kveldsmaten er kl 19, og etter den går tida for meg raskest. Kanskje fordi jeg er et B-menneske, men også fordi at da er dagen snart over, og jeg har klart å overleve enda en dag. 

    Kaffe og tevann står alltid fremme, noe som er ganske luksus for meg. Det er også hobbyrom her, flere Tv'er med noen kanaler på, data med internett i stua, og rommene er nye og fine. Det er generelt fint her, og folkene som jobber her er veldig snille og gode å snakke med. Det er vanskelig å få skrevet ned alt, å gi dere en god nok beskrivelse på hvordan det er her, men selvfølgelig finnes det både positive og negative ting ved avdelingen. Og alle andre avdelinger.

    Alt i alt er det helt greit å være her, selvom det noen ganger føles som at jeg mister den lille kontrollen/friheten i livet mitt som jeg føler at jeg har. Dumme, kompliserte følelser.. Selvfølgelig kan jeg egentlig "gjøre akkurat som jeg ønsker" og dra hjem akkurat når jeg vil det, ettersom det er en frivillig innleggelse på en åpen avdeling. Men så er det som sagt følelser og ikke logikken som sier det. Jeg mener selv at jeg har vært flink som i det hele tatt dro hit, og ihvertfall som har klart å være her i såpass "mange" dager, for jeg var veldig usikker på om jeg ville dra i det hele tatt.

    Så nå får vi se hva dagene fremover vil bringe, og hvor lenge jeg blir her. Uansett så jobber jeg hardt hver eneste dag for å få et godt og friskt liv - og jeg SKAL klare det!

  • 5

    Miss You so much already






    Gleder meg veldig masse til vi skal være sammen igjen i leilgheten vår, alle tre!

    Dere to gir meg motivasjon til å ville fortsette å kjempe denne harde kampen, som kalles livet.

    Skriver mer senere. Skrivelysten har kommet tilbake!

  • 12

    Innleggelse

    For tiden har det skjedd og skjer det så mye at jeg klarer nesten ikke følge med på alt som skjer. Jeg prøver å ta en ting, og en dag om gangen, for jeg blir fort sliten og frustrert og egentlig har jeg mest lyst til å legge meg under dyna med lukkede persienner, og bli der. Men jeg prøver så godt jeg kan. Jeg har en hund og en kjæreste som jeg elsker, og det gjør meg nødt til å fortsette å kjempe, og jeg kan ikke bare legge meg ned å gi opp. Familien min gir meg også motivasjon til å ville lykkes og å bli frisk. De har støttet meg mye de siste dagene, med alt fra snakking på telefon til å hente meg slik at jeg slapp å være alene i det vonde. Selvom jeg ikke alltid er like flink til å si det, så er jeg utrolig takknemlig! Bare så dere vet det :-)




    Nå skal jeg spise litt eggerøre med ost og skinke i, og ta meg et lite glass vin før innleggelse i morgen klokka 9.30. Da kommer mamma og skal følge meg til sykehuset her på Lillehammer, der jeg har fått plass i 1 uke. Vet ikke helt hvordan det kommer til å bli, for jeg gruer meg veldig, men samtidig prøver jeg som sagt å ta ting veldig som de kommer nå om dagen. Jeg er villig til å prøve det meste for å få det bedre, også en innleggelse, selvom det ikke er noe moro å tenke på. Tror det fort kan bli for mye for meg, og det er også en av grunnene til at jeg har sagt ja til en liten innelggelse. Jeg trenger en bitteliten "pause" før jeg skal kjempe videre. For dette livet - selvom det er veldig vanskelig til tider (ganske ofte) - så vil jeg veldig, veldig gjerne få et godt og langt liv.  Jeg ønsker å lykkes, men mest av alt og en dag kunne bli lykkelig. Å føle på følelsen lykke.

    Jeg prøver så godt jeg kan, hele tiden og hver eneste dag, og bedre enn det får jeg ikke gjort det. Jeg tvinger meg selv til å tenke at også dette kommer til å ordne seg, og at en dag kommer ting til å bli bra. Det er slik jeg klarer å holde ut. Men nå må jeg ta eggerøra av stekeplata før den blir brent. God natt!

  • 4

    Krise

    Når ting blir umulige, da gjelder det å ta en dag om gangen og tenke på seg selv. 

    Titt gjerne innom om en stund, kanskje ting har blitt så bra at jeg klarer å skrive igjen.

    Takk for all støtte som jeg har fått fra dere som leser bloggen min. 

  • Nora Sveen

    Jeg heter Nora, og bor i Oslo med min fantastiske samboer og vår lille hund Minna. Her på bloggen min skriver jeg om min hverdag og mine tanker, psykisk helse, og litt av hvert av andre ting som faller meg inn. Jeg har slitt psykisk i en del år nå, men jobber for å få et bedre og friskere liv!

    Kontakt / Sponsing: Norahvem@hotmail.com




    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg



    bilde



    hits