NoraHvem.blogg.no -
Hjem FØLG MEG Om meg Kontakt

2

Det slitsomme internettet

Internett er noe de aller fleste benytter seg av i dag og som har blitt en viktig ting i livet vårt. Vi bruker opptil flere timer på det hver eneste dag, og vi får nesten abstinenser hvis vi ikke får sjekket Facebook eller Instagram ofte nok. Vi har rett og slett blitt avhengige. Men jeg klarer ikke helt å skjønne hvorfor det er så viktig å følge med på andres liv i den grad vi gjør, eller hvorfor vi må lese uendelige mengder med stoff på nettet og se på alle videoene av folk som driter seg ut som blir lagt ut hver eneste dag.

Jeg for min del syns det er godt med noen dagers pause fra internett. Jeg blir nesten ør i hodet av alt som må følges med på, alle oppdateringene som blir lagt ut og alle bloggene som det blir skrevet på hver dag. For jeg føler at jeg og burde følge med på det som skjer, og at hvis jeg ikke gjør det så faller jeg utenfor hvis jeg ikke får med meg alt. Og det er jo så utrolig mye å følge med på, og det resulterer i at det må brukes mye tid bak dataskjermen for å kunne få med seg alt. Jeg sier ikke at alle er sånn og har det slik som meg, men er det flere som føler på det presset jeg prøver å skildre?

Jeg bruker for det meste internett til å snakke med venner og bekjente, selvom jeg savner slik det var før i tiden. Før i tiden brukte jeg alltid telefonen til å ringe de jeg var glad i, hørte stemmene deres og jeg føler det ble et annerledes og tettere forhold til vennene mine ut av det. Jeg tror jeg ville foretrukket det hvis jeg ikke hadde slitt med angsten, men nå tør jeg nesten ikke snakke i telefonen lenger, og jeg blir skikkelig stresset hvis det er noen som ringer meg. Så på grunn av det foretrekker jeg dessverre å snakke med folk over facebook allikevel. Det er også noen blogger som jeg liker å følge med på og lese, men det tar som regel bare noen minutter om dagen. Jeg googler ting som jeg trenger å vite og hvis det er noe jeg lurer på, men utover det så orker jeg ikke mer. Internett er for meg veldig slitsomt, selvom jeg må innrømme at det kan være hendig å bruke i noen situasjoner.

Nettet fører også med seg nettmobbing. Det blir enklere å mobbe og slenge negative kommentarer etter andre når man gjemmer seg bak en skjerm og et "nick".. Tingene som blir sagt har blitt drøyere, og det tror jeg er fordi man slipper å se den man utsetter det for i øynene mens man gjør det. En ting som er vondt med nettmobbing er at man aldri kan få et "fristed" fra det. Man kan ikke dra hjem å slippe og møte mobberne, man kan alltid bli funnet og ting kan bli lagt ut selvom man selv ikke er på internett.



Det er både fordeler og ulemper med internett. Det blir enklere å holde kontakten med andre som det kanskje ville vært unaturlig og plutselig skulle ringe for å ta en prat, og det kan være enklere å bli kjent med nye mennesker. E-post, blogging og nettbank er også veldig kjekt å ha, det gjør hverdagen litt enklere. Også er det også all den kunnskapen man kan finne der! Det er mange eksempler på positive ting med internett, men jeg står fast ved at det også finnes noen negative. Som jeg nevnte så brukes det mye tid på datamaskinen, tid som heller kunne blitt brukt til å gjøre andre ting, oppdage verden, skape nye gode minner og rett og slett leve livet. Selvfølgelig er det fint at minner kan samles og deles med andre over internett, men helt ærlig, hvor mange gode minner og fine øyeblikk har du fra å ha sittet på internettet?

  • 5

    Du må bli likt av alle!

    Ta på deg sminken, bruk god tid for å gjøre det perfekt. Det er veldig viktig å ha en perfekt hud og dyre renseprodukter i alle slag. Glem ikke håret, det må skinne og ligge perfekt. Her må det også brukes dyre sjampoer og balsamer, conditioner, kurer og oljer. Det er viktig å bruke lang tid på badet hver morgen, slik at den perfekte masken og fasaden sitter perfekt på. Dra til frisøren jevnlig slik at håret alltid ser bra ut, utvekst eller slitte tupper går det ikke ann å gå med. Løp en ekstra mil på tredemølla og tren styrke ved siden av, skaff deg helst en personlig trener, det betyr ikke hvor mye det koster, det er viktig å bli stram og fit, med en smal midje og stor rumpe. Ta alltid trappene istedenfor heisen og vei deg hver dag. Det er viktig å holde seg tynn, slik at andre vil like deg og hvordan du ser ut. Ta på deg det ene sexy antrekket etter det andre, det er viktig å alltid se bra ut. Bruk så lite klær som mulig, ikke vær sjenert, for det er slik du får oppmerksomhet og blir likt av både gutta og jentene. Det er dette du vil, er det ikke? Slik at alle liker deg.


    Dra på kjøpesenteret ofte og se hva slags nye klær og andre ting som er nytt, shop gjerne på nettet ved siden av slik at du alltid får med deg hva som er siste mote. Du trenger ikke velge, bare kjøp alt du syns er fint. Hvor mange kroner det kommer til å koste betyr ingenting. Bare du passer inn. Du trenger ikke noe annet enn havregryn for å overleve, det viktigste er å få seg de rette klærne! Det er alt som betyr noe, er det ikke? Det er viktig å følge med på moten slik at du alltid vet hva som "inn", det er viktig å bruke de klærne selvom du egentlig ikke liker stilen.

    Utad er det viktig å bygge opp en fin fasade og dokumentere hvor bra ditt liv er. Sett opp ett smil og lat som alt er bra i livet ditt. Det er flaut å slite og ha det vondt, så det er best å holde slike ting for seg selv. Ingen skal tvile på at livet ditt er fint å leve - for hvilket nederlag det hadde vært om andre fikk vite at du har det vanskelig. Da blir man sett ned på og noen ganger utstøtt av vennegjengen, for hvis man sliter er det ens egen feil, og da må man bare ta seg selv i nakkeskinnet og ordne opp. Det kan vel ikke være så vanskelig? Bare skaff deg en jobb eller start å studere, så skal du se at ALT ordner seg.

    Men får du det bra av alt dette? Av å prøve så jævlig hardt på å oppfylle forventninger som ikke burde bety noe?

    Du er god nok som du er. Du trenger ikke forandre noe ved deg selv. Du trenger ikke prøve så hardt bare for å "passe inn". Jeg håper at en dag kan det bli slik for alle.

  • 2

    Mitt eget speilbilde og dagens ideal

    Hei og god onsdag. I dag skulle jeg egentlig på trening, men jeg måtte droppe det fordi jeg har en dårlig dag i dag og energien er på bunn. Jeg tar det heller i morgen og håper på at formen er litt bedre da. Jeg hadde mareritt på mareritt i natt, og det ville ingen ende ta. Til slutt dro jeg meg bare opp av senga og vandret rundt i halvsøvne i to timer. Nå begynner jeg endelig å våkne litt til og har allerede fått styra og vasket litt her. Jeg aner ikke hva denne dagen vil bringe, men jeg får ta det som det kommer. I dag orker jeg ikke tenke så mye, og jeg har tenkt til å gjøre akkurat det jeg har lyst til. Jeg klarer ikke bry meg så mye, men jeg skal gjøre det beste ut av denne dagen uansett.

    I dag er en slik dag hvor jeg prøver og prøver å fikse og ordne meg, men jeg klarer ikke å føle meg fin uansett. Er det flere enn meg som har slike dager? Jeg håper inderlig det. Selvbildet er på bunn, og jeg ble til slutt så frustrert over mitt eget speilbilde at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg ble rett og slett skikkelig oppgitt og sint. Det hjelper litt med fine ord fra kjæresten da, og det gikk heldigvis litt over etter at jeg bestemte meg for å holde meg unna speil i dag. Noen dager er det bare slik og det må jeg bare godta. Slik er livet. Selvom jeg ikke er så fryktelig fornøyd med utseendet mitt så pleier jeg vanligvis å ikke tenke så mye over det og bare trekke på skuldrene når jeg ser meg selv i speilet hver morgen, så jeg vet ikke helt hva som utløste disse følelsene i dag. Eller, jeg tror egentlig at jeg vet det. Jeg lå nemlig og "utforsket" på instagram i går og kom over noen kontoer som nesten fikk meg til å skamme meg over meg selv. Det var for det meste lettkledde jenter som så perfekte ut med sine tynne kropper. Uansett om det så ut som om de akkurat hadde stått opp og hadde håret til alle kanter, eller om de hadde pyntet seg til en bytur, så klarte de ikke å la vær å se utrolig bra ut. Jeg blir så sint på slike individer, de er enten veldig heldige med hva de har blitt tildelt, eller så har de all verdens tid og energi til å bruke på utseendet sitt hver dag. Sukk



    Det er ikke så lett for meg å bli fornøyd med meg selv og utseende mitt. Det virker som om alle andre jenter får det til, men uansett hva jeg gjør så blir det bare feil. Idealet i dag altså. Det er helt tragisk at samfunnet og media lager et slik bilde av oss kvinner og hvordan vi burde se ut. Det er jo nesten umulig å klare å se ut som jentene i blader og på tv når de er så sminket og dullet opp at det ikke lenger er naturlig. Og ikke bare dem, men se på toppbloggerne og hvordan de fremstiller seg selv på bloggene deres og på instagram. Det er umulig å nå opp til de forventningene som blir satt til oss jenter. Selvfølgelig skulle jeg ønske at jeg hadde ork til å stå 2 timer på badet hver morgen for å legge perfekt sminke, og å ha penger og kunnskap nok til å sette sammen de mest fantastiske antrekk. Men jeg klarer det rett og slett ikke. Jeg har egentlig aldri vært så interessert i sminke og mote, men jeg føler at jeg må og burde bli det for å klare og nå opp og være bra nok. Jeg syns det er vanskelig å tenke på at guttene der ute kanskje også har disse forventningene til oss, og at listen har blitt satt så utrolig høyt de siste årene. Beklager men jeg klarer det bare ikke. Jeg er ingen perfekt barbiedukke som vier livet mitt til å se bra ut. Jeg vil være god nok og pen nok slik som jeg er, jeg vil ikke bruke masse penger på silikon og merkeklær. Jeg vil være bra nok som jeg er.

  • 10

    Livet raser av sted, uten meg.

    Jeg føler jeg sitter på utsiden av livet og ser på alt som skjer i andres liv, mens mitt eget står på stedet hvil. Andre får utdanning, jobb, barn og ektefelle, reiser på uttalige ferier og nyter livet til det fulle, mens jeg kjemper for å komme meg fra en dag til den neste. Dette skal egentlig være den beste tiden i livet mitt, være ung og bekymringsløs, men for meg er det ikke slik.

    Jeg blir så sint når jeg tenker på hvor mange år av livet mitt jeg har måttet bruke i behandling, med sykdom og i sorg, tid som jeg egentlig kunne brukt til å reise rundt i verden, starte på skolegangen mot å bli psykiatrisk sykepleier som jeg egentlig har lyst til å bli. Jeg har så lyst til å kunne hjelpe andre, men hvordan skal jeg klare det når jeg ikke engang klarer å hjelpe meg selv? Og jeg som er så glad i barn og som ønsker meg det så sterkt har ikke hatt muligheten til det, jeg vil ikke føde et barn til verden før jeg er friskere og kan ta bedre vare på meg selv.


    Livet mitt er satt på vent - tiden står stille. Dagene går så utrolig sakte, mens månedene raser avgårde, når jeg ser tilbake på dem ser jeg hvor lite jeg har fått ut av dem, hvor lite jeg har opplevd. Er det flere som føler det samme? Jeg har jobbet så hardt for å holde håpet oppe, jeg har så mange drømmer om fremtiden og jeg vet godt hvor jeg ønsker å komme meg til. Jeg prøver å tenke ut en plan for hvordan jeg kan få det bedre og kunne leve et bedre liv, men det virker så håpløst når jeg vet hvor lang og hard veien dit er, hvor mye jobb og energi jeg må legge ned i det for å klare å komme meg dit. Jeg aner ikke hvor jeg skal hente energien og motet til å gjøre det fra.

    Jeg har etter mye prøving, feiling og tenking funnet ut av hva jeg ønsker å bli når jeg "blir stor" - jeg vil bli psykiatrisk sykepleier, kanskje jobbe på en avdeling for de som sliter psykisk og kunne være der for dem, gi dem støtte og håp. Det er mange som har sagt til meg at jeg kunne passet godt til en slik jobb ettersom jeg vet hvordan det er å slite, at jeg kan sette meg bedre inn i deres situasjon og vite bedre hvordan jeg skal behandle dem og hvilke ord trenger å høre. Jeg skulle virkelig ønske at jeg var frisk nok til å klare å fullføre videregående, og jeg syns det er så dumt at jeg ikke har fått god nok tilrettelegging til å klare det alle de gangene jeg har prøvd å fullføre. Jeg sa klart ifra om hva jeg ønsket,  noen få fag om gangen, så det ikke ble for mye og at det resulterte i at jeg ikke klarte annet enn å slutte, slik at jeg sakte men sikkert kunne klart å bli ferdig. Hvis jeg hadde fått gjort det på den måten ville jeg vært ferdig nå, da hadde jeg ihvertfall hatt videregående og ikke følt meg fullt så mislykket som det jeg gjør. Jeg vet ikke. Kanskje jeg blir friskere en dag og jeg kan prøve meg på skole igjen, det gjør meg ikke så mye om jeg må bli 40 år før jeg gjør det, det å kunne nå målet og en dag kunne jobbe med drømmejobben er det som betyr noe. Selvom jeg egentlig har gitt opp skole nå og tenker at jeg aldri i verden kommer til å klare å begynne på det igjen, så har jeg drømmene, og kanskje det er nok?


    Det er vanskelig å lese på facebook og se bilder på instagram om alt det andre klarer, alt de får oppleve og hvor fint de har det. Jeg vet at mange maler et bilde som er finere enn virkeligheten, men jeg klarer ikke la vær å bli litt trist allikevel. Det er så irriterende at det skal skrytes så mye, at det betyr så mye å ha en "perfekt fasade". Jeg har til tider prøvd å gjøre det selv, men jeg har klart å godta at situasjonen min er som den er og at jeg ikke vil lyve om hvordan jeg har det, jeg ser ingen vits i det lenger. Hvorfor late som at ting er bra, når de i virkeligheten ikke er det?

    En dag kan jeg sitte i Hellas på verandaen i det lille huset vårt og tenke tilbake på alt jeg har vært igjennom, og vite at det var verdt det, for til slutt klarte jeg å vinne mitt livs kamp og nå drømmene mine.

  • 10

    Det er hardt å være blogger

    Det å blogge er ingen spøk. For de som har lyst til å drive en god blogg og gjerne få noen lesere i tillegg, så er det ganske hardt. Det å skulle skrive et nytt kreativt innlegg hver dag, gjerne to-tre ganger om dagen. Det å hele tiden måtte finne på noe nytt og interessant å skrive om, skrive det godt og uten skrivefeil. Og ihvertfall jeg bruker mye tid på hvert eneste innlegg, så det tar noen timer av dagen å ha en blogg. Men grunnen til at jeg gjør det er at det gir meg mye å skrive, og det er veldig fint å få tilbakemeldinger på det jeg skriver. Hvis man skal komme seg til topps og kunne leve av bloggen sin må man være unik og skille seg ut i mengden, noe som i dag ikke er enkelt.


    Designet er en ting som det også er verdt å nevne. For det må helst være fint og oversiktlig, og det er fint hvis det er litt personlig og kan gjenspeile bloggerens personlighet. Det hadde vært fryktelig kjedelig om alle skulle hatt prikk likt design, og det finnes faktisk mange blogger der ute som har det også. Det er veldig mange som bare finner et gratisdesign og limer det rett inn uten å redigere det i det hele tatt, noe som jeg syns er ganske kjedelig. Det må sies at jeg ikke har laget designet mitt selv, men jeg har prøvd å endre på en del ting slik at det blir mer personlig og mer slik som jeg selv vil at det skal være, og det har jeg brukt mye tid på. Det er ikke så lett å finne et design man liker og i tillegg skulle redigere det og få det slik man ønsker. Html-koder er ikke så enkelt for de som ikke kan det, og det tar lang tid å komme seg inn i det. Jeg har prøvd og feilet masse, men jeg har faktisk lært littegrann på den tiden jeg har blogget.

    En annen ting som jeg personlig syns er ganske vanskelig er det å ta bilder til bloggen. Hvis jeg kunne ville jeg helst latt være. Men for å kunne ha en så bra blogg som mulig, så må det noen bilder til. Og da er det ikke bra nok å ta 2-3 bilder med mobilen for så å legge de ut. Nå for tiden skal man aller helst ha ett dyrt proft kamera, og man skal kunne alle de forskjellige innstillingene og ta perfekte bilder. Og for at bildene skal bli bra, så må man også klare å posere litt i tillegg. Jeg syns det er så utrolig flaut å stå midt på plassen utenfor alle vinduene til alle naboene, eller på en kafè eller lignende, hvor noen kan komme forbi å se hva jeg driver med når som helst. Det er også flaut å stå å posere framfor kameraet. Det er ganske vanskelig å hele tiden finne nye måter å ta bilder på, og å finne fine steder å gjøre det på. Jeg prøver faktisk å lete rundt på andre blogger for å lete etter bilder med inspirasjon til forskjellige poseringer. Og alt bare for dere lesere. For herregud, man kan jo ikke bare stå opp og ned. Men det er på en måte litt gøy å ta bilder også da, ihvertfall når resultatet blir sånn passe greit :-)


    Heldigvis har jeg en tålmodig kameramann som blir med ut i all slags vær for å ta bilder av meg. Han ler seg sikkert halvt ihjel når han må stå og se på at jeg vrir meg og smiler om kapp til kameraet. Men som sagt, jeg prøver så godt jeg kan og jeg håper dere liker bildene som jeg legger ut. Alt i alt gir bloggen meg ganske mye og det er fint å kunne holde på med noe jeg syns det moro.

    Så til dere som tror det er lett å blogge, så tror dere feil. Det er hardt arbeid og mye tid som må bli lagt ned for å kunne drive en bra blogg. Man må gi av seg selv, og i mitt tilfelle være åpen og ærlig. Og man kan heller ikke være så redd for kameraet :-)

  • 5

    Jeg er redd for fremtiden

    Jeg begynner å bli veldig redd for fremtiden, for hvordan det kommer til å bli å leve i landet vårt. Jeg synes endringene som har blitt gjort i statsbudsjettet er illevarslende tegn på hva som kan komme.

    Jeg tar meg selv som eksempel. Jeg er det som tidligere het midlertidig ufør, nå heter det å gå på arbeidsavklaringspenger. Mange ser ned på oss, og tenker at vi er late, snylter på staten og ikke bidrar i samfunnet. Og nå er regjeringen med på å fremstille oss som nettopp dette, ved å effektivt senke stønaden. Fordi det skal motivere til å jobbe. Det er allerede vanskelig å leve på en slik inntekt, prøv den som vil, og nå gir dere oss mer skatt så de rike kan bli enda rikere. Alt blir dyrere, lønninger går opp, mens stønaden ikke holder følge. Vi sitter ikke hjemme og ikke jobber fordi det er deilig og behagelig. Vi gjør det fordi vi er så dårlige at vi ikke klarer å jobbe. Jeg har det for eksempel så vanskelig og har så mye angst, at jeg ikke kan fungere i en jobb. Det står ikke på viljen, jeg skulle veldig gjerne ønske at jeg kunne jobbe, sånn at jeg hadde bedre råd og kunne kjøpe min egen leilighet. Det er min store motivasjon for å bli så frisk at jeg en dag kan klare å jobbe. Men nå jeg trenger å fokusere på behandling for å bli frisk nok til å jobbe en dag. Da blir det et spark i magen å få høre at "det skal lønne seg å jobbe" for uføre. Vi er uføre, altså ikke i stand til å jobbe!


    Erna og siv. Tar fra de fattige og gir til de rike.

    Og når vi er inne på behandlig. Som sagt så trenger jeg behandling for å kunne bli frisk nok til å jobbe. Men min behandling er usammenhengende og lite effektiv. Etter mange år i psykiatrien og i behandling har jeg ikke fått noen resultater uansett hvor hardt jeg har kjempet. Jeg får ikke engang 1 time i uka som jeg ble lovet, den siste tiden har det ligget på 1 time i måneden. Hvordan skal jeg noengang bli frisk når jeg blir så nedprioritert? Psykologer har ikke kapasitet til å kunne følge opp pasientene sine skikkelig. De som har fulgt med på bloggen min vet at jeg har prøvd å få innleggelse nå i 3 uker. Jeg får bare til beskjed at sålenge jeg ikke har konkrete planer om å ta livet mitt så er det ikke plass til meg. Men jeg vet ærlig talt ikke om jeg ville vært her nå om det ikke var for at kjæresten min har passet på meg 24 timer i døgnet den siste tiden. Hvis det er slik for flere, da burde helsevernet virkelig tenke på hva slags ansvar de legger på de pårørendes skuldre. Jeg vet at det er mange der ute som trenger hjelp, men som ikke får det fordi helsevesenet ikke har kapasitet eller plasser nok til å kunne gi folk innleggelse når de trenger det mest. Ettersom det er slik burde det bli laget flere plasser, slik at de som trenger innleggelse får det mye raskere. Men istedenfor legges det ned avdelinger overalt i landet. Hva slags logikk er det? Hva slags samfunn prøver de å skape? De nedprioriterer psykisk helsevern til fordel for bombefly som er helt ubrukelige og til å utvide veier så de takler sommertrafikken bedre. For meg virker dette som dårlig samfunnsøkonomi og helt  feil prioritering.

    Helt til slutt legger jeg til en link der dere kan lese hvor Siv Jensen henter pengene hun gir i skattelette fra. Det er helt horribelt spør du meg. Trykk HER for å komme til siden.

  • 3

    Å være fornøyd med seg selv og det å fikse på utseendet

    Det å være fornøyd med seg selv er en kunst, de aller fleste har nok etter eller annet de ikke er fornøyd med og har lyst til å forandre på. Jeg for eksempel har alltid vært misfornøyd med leppene mine og nesa mi, leppene er for tynne og nesa mi er for stor. Noen ting må man bare lære seg å leve med, og hvert menneske er unike og det hadde vært trist om alle skulle sett like ut. Er dere ikke enig med meg i det ? Det er flere og flere som tyr til dyre operasjoner av forskjellige slag, og det er så leit at de ikke kan akseptere seg selv og være fornøyd med det utseendet de har. Jeg må innrømme at jeg har tenkt til å endre noen småting ved meg selv iløpet av noen uker, jeg forteller hva det er når det er gjort. Så litt selvmotsigende er jeg. Men jeg gleder meg veldig, for det jeg skal gjøre er noe som drar kraftig ned på selvtilliten min, og uansett hvor mye jeg prøver å godta at det er slik jeg er født, så velger jeg allikevel å gjøre noe med det. Det er vanskelig for meg å bli tatt bilde av, og det er så synd, for det er viktig for meg å fange øyeblikk der jeg har det bra og gode minner. Jeg syns jeg har så mange stygge trekk, men heldigvis har jeg klart å bli mer fornøyd med meg selv iløpet av de siste årene.

    Jeg har også noen ting som jeg faktisk er ganske fornøyd med, for eksempel øynene mine og det tykke håret mitt. Og det er jeg glad for at jeg klarer å se. Jeg tror at en av grunnene til at jeg klarer å se det er fordi jeg har fått mange komplimenter for de to tingene. Jeg har også langt, naturlig hår og slipper å bruke extensions. Jeg har klart å slutte å bite negler etter 15år, og derfor har jeg lange, fine negler som jeg ikke trenger å bruke masse penger på. Heldigvis klarer jeg å skrive noen få fine ting om meg selv, det er godt at jeg ikke lenger misliker meg selv like sterkt som jeg gjorde før.

    Hva er du fornøyd med med deg selv? Skryt litt av deg selv, det har du fortjent



    Jeg mener sterkt at hver og en bestemmer over sin egen kropp og kan gjøre det de selv vil med den. Jeg har en tatovering som jeg er veldig fornøyd med, og flere vil jeg ha. Jeg farger håret, fordi jeg ikke liker min naturlige farge og synes jeg kler mørkt hår bedre. Det er viktig for meg å føle meg vel i min egen kropp og med mitt eget utseendet, og som jeg nevnte er det beste å klare å godta seg selv slik man ser ut. Men det er ikke alltid like enkelt. Det er ikke enkelt når mange blir mobbet på skolen om hvordan man ser ut, da blir det vanskelig å akseptere seg selv for den man er. Selvtilliten kan få et kraftig knekk pga mobbing, det har jeg selv opplevd.

    Det er mange ting man blir fristet til å endre på slik som samfunnet er i dag. Man må være perfekt på alle måter og man må være det hele tiden, og det virker som det finnes en mal på hva som er "perfekt". Det er kanskje ikke så rart at man vil endre på seg selv, når samfunnet er så vanskelig å leve i med all kroppspresset og press på hvordan man "burde" se ut utseendemessig. Toppbloggerne følges av unge jenter som gjerne vil se ut som forbildene sine, og det er hele tiden forskjellige trender man føler man må følge for å passe inn.

    Hva syns dere om plastisk kirurgi? Hva syns du om presset i samfunnet om å være "perfekt" hele tiden?

  • 0

    Natten, søppel og reiseplaner

     

    Ute er det mørkt og kald høstvind. Nå er det snart på tide å legge seg, for hvis jeg legger meg tidlig, så går tiden til lørdagen starter raskere. Jeg håper jeg får sove godt, uten mareritt og mange oppvåkninger. De eneste nettene jeg gleder meg til er natten etter lørdag og litt vin, for da drømmer jeg alltid ingenting, ingen mareritt, bare svart og mørkt. Det er så godt å slippe unna de vonde drømmene, om det så bare er en natt i uken uten mareritt, så er det utrolig deilig og avslappende. Er det flere som har det slik? Er det vanlig å ha mareritt nesten hver natt? Men det går bra, noen mareritt skal jeg tåle, det kan jo ikke være slik for alltid. Den dagen jeg kan kalle meg frisk, så tror jeg at jeg skal få sove veldig godt om nettene. Våkne opp uthvilt til en ny og fin dag. Jeg lengter etter å bli frisk, det å ville bli frisk. Selvfølgelig vil jeg ikke ha angst eller være depresjon, det er det vel ingen som vil. Når jeg blir frisk skal jeg bestille meg billett etter billett, tog, fly eller båt. Det eneste jeg vet er at jeg skal reise verden rundt, ihvertfall til de stedene jeg drømmer om å besøke. Oppleve de forskjellige kulturene, menneskene, maten, naturen.. Jeg vil se alt og lære mer om jordkloden vår.

    En annen ting jeg tenker på er at jeg syns jeg er litt flink. Iallefall noen ganger. De gangene jeg blir så lei av å se søppel flyte rundt langs veien og gatene, at jeg må bare dra på meg engangshansker og ta med meg en pose, og starte å plukke. Her om dagen gjorde jeg nettopp det, og jeg klarte å fylle to fulle bæreposer, og da plukket jeg til og med ikke all søpla jeg så, for kjæresten og Minna ble lei av å måtte vente på meg for hver meter vi gikk. Vi gikk kun 2 km, og jeg plukket 2 fulle bæreposer. Det er jo helt utrolig hvordan folk bare slenger ifra seg søppel hvor enn de går. Langs den lille veien vi gikk er det ca 5 "søppelbøtter", og de klarer altså ikke å vente med å bli kvitt søpla til de kommer fram til de. Det er helt utrolig. Og dere skulle sett hvor mye snus og røykstumper jeg plukket opp, haha! Det verste er jo egentlig det at folk begynte å stirre på meg og se rart på meg. Jeg var liksom den rare, som bare prøvde å hjelpe jorda vår på den måten jeg klarer. Syns du jeg er rar?


    Jeg sitter her i sofaen og hører på fin musikk, gleder meg til i morgen. Gleder meg til å kunne tillate meg sjokolade og vin, en god middag. Jeg gleder meg til å sitte ute med naboen til det blir for kaldt å oppholde seg utendørs. Bare snakke og le, dele minner og ting om oss selv, leke med Minna og smile av hvor søt og fin hun er. Jeg hadde virkelig ikke klart meg uten henne, og jeg klarer ikke se for meg et liv uten henne. Jeg er så heldig som fikk akkurat Minna, og jeg ville ikke byttet hun bort mot noe annet ♥

    I morgen blir det Mot i brøstet og en lang gåtur. Jeg pleier også og alltid vaske og rydde litt i leiligheten på lørdager, i tillegg til tirsdager. Jeg vet ikke helt hvorfor, men da er jeg mye mer motivert til det. Det går så mye lettere, det som alltid er så tungt. Det har nok bare blitt til en rutine, noe jeg sårt trenger. Rutinene mine er en av de tingene som holder lidelsen min i sjakk, som gjør hverdagen lettere å takle. Er det flere som har det slik?

    Men nok skriving for i dag. Nå har medisiene mine kikket inn, og det er tid for å ta med Minna en siste tur ut for dagen og til slutt finne senga. Jeg håper dere alle får en god natt, uten mareritt og vonde drømmer


  • 4

    Litt av hvert

    I dag har det virkelig ikke skjedd mye. Ingenting som helst, egentlig. Jeg har røyket masse, grått noen skvetter, drukket mye brus uten sukker, hørt på musikken min, vært på butikken og fått handlet inn til hele uka, og sittet å glodd inn i skjermen resten av tiden. En relativt usunn dag. Men akkurat i dag så klarer jeg ikke bry meg. Av og til blir det slik. Man kan jo ikke klare alt heller. Og det var forsåvidt ganske godt å klare og gråte litt igjen. Jeg vet ikke hva som gjør det, om det er medisiner eller at jeg prøver å stenge ting inni meg. Late som om ting ikke er som de er. Men jeg klarer ikke å gråte lenger. Jeg kjenner det på meg at det hadde vært godt å gråte litt av og til, få ut noen av følelsene som bygger seg opp inne i meg, men det går bare ikke. Ikke misforstå, jeg VIL jo ikke gråte, men av og til så trenger man det. Slik er det bare. Men endelig, i dag kom tårene. Og trykket letnet litt i brystet og magen min, kroppen og sinnet føles litt lettere.




    Men, ja. Nok om gråting. I kveld eller i morgen tenkte jeg å få kjæresten min til å farge håret mitt, slik at det blir den fargen jeg liker best å ha det i. Det er omtrent slik som på bildet over. Jeg klarer ikke å farge håret mitt selv, så derfor må kjæresten trå til. Men har aldri prøvd heller, så hvem vet. Kanskje jeg legger ut et bilde så dere får se hvordan resultatet blir. Mine nærmeste blir mast på for å få farget håret mitt med gjevne mellomrom. Jeg har jo ikke råd til å gå til frisør. Eller, jeg tar meg ikke råd til det, heter det kanskje heller. Jeg prøver nemlig å spare mest mulig av pengene mine, slik at jeg en gang kan få oppfylt drømmen min. Nemlig å eie min egen leilighet, og slippe å leie. Og da er det jo noe som heter egenandel, og alt det der. Så da må sparegrisen tas frem, og budsjettet må skrenkes inn litt. Jeg syns det å leie leilighet og ikke eie selv, er litt som å brenne opp penger. For hvis man eier, så får man brukt pengene sine til å nedbetale på noe som til slutt blir ditt. En leilighet som du bestemmer helt og holdent over, og du kan gjøre hva du vil der. Vil du ha rosa vegger, så maler du det rosa. Slik er det ikke når man leier. Det er det jeg tenker om den saken, og som dere skjønner, så gleder jeg meg veldig til å kunne eie noe eget en dag!

    Jeg ønsker dere alle en fin kveld og en god natt

  • 4

    Noen tanker ang blogging

    Jeg har sittet her og tenkt litt for meg selv. Om hvorfor jeg ikke klarer å skrive her på bloggen like ofte som jeg gjorde før. Og det jeg har kommet fram til er vel at jeg vil at denne bloggen ikke skal være overfladisk. Jeg vil ikke legge ut bilder av hva jeg har på meg, jeg vil ikke skrive om tingene jeg gjør hver eneste dag, og jeg vil ikke skrive om hvor mye jeg trener eller ikke, eller om kostholdet mitt. Jeg tror det ville vært ganske kjedelig. I tillegg til en "perfekt fasade", som så mange bloggere lager seg på deres blogger. Jeg prøver ikke å kritisere noen, eller å si at jeg er bedre enn andre, for det er jeg absolutt ikke. Det er bare slik jeg vil at min blogg skal være, og det er ikke de tingene jeg ønsker å skrive om. Som jeg har skrevet litt om i LITT OM MEG øverst på siden, så handler denne bloggen ganske mye om psykisk helse. Og det er jo fordi livet mitt handler mye om det akkurat nå. Jeg vil heller at det skal være litt sjeldnere mellom hver gang jeg skriver, enn å legge ut hver eneste dag, hvis det er det som må til for at jeg skal få skrevet og laget skikkelige innlegg. Som jeg er fornøyd med selv. Innlegg som kommer fra hjertet ♥

    Så da vet dere det.

  • 2

    Intervju med Beate Pedersen / Angst

    Jeg vil starte med å takke Beate for å stille opp i dette intervjuet, det var veldig tøft gjort av henne!

    Ordet angst kommer fra latin og betyr tranghet. Angst er noe mer og mye sterkere enn det vi kaller engstelse.
    I psykiatrien snakkes det også om panikkangstanfall - noe som kommer overraskende, uventet og fort. Angsten kan stige til maksimal styrke kort tid ; hjertet banker, halsen snøres sammen, det blir vanskelig å puste, man kan skjelve og svette, blir kvalm / svimmel, føler at man kommer til å besvime, det prikker i huden og du blir nummen. De kroppslige reaksjonene er i seg selv skremmende nok, men i tillegg kommer bekymringene og tankene. Du aner ikke hva som skjer, men er overbevist om at noe kan gå galt, at noe er farlig - eller at du kommer til å dø.


    Når angsten, spenningen eller uroen blir så plagsom at det går ut over hverdagen din, er det viktig å gå til lege og få hjelp. Snakk med fastlegen din, familie, venner eller noen andre du stoler på. Alle fortjener hjelp.  Og husk ; Ingen klarer alt alene.




    Navn: Beate Pedersen
    Alder: 19 år

    Bosted: Stange


    Kan du starte med å fortelle litt om deg selv? 
    Ja, jeg er ei 19 år gammel jente. Opprinnelig sørlending, oppvokst i Valdres og nå bor jeg i Stange. Jeg har 2 blogger, en av dem skriver jeg om angsten her: www.mentalgirl.blogg.no! 

    Hvor gammel var du da angsten kom inn i livet ditt? Og hva skjedde da?
    Oi.. Hvis jeg ikke husker helt feil så var det slutten av 1. året på videregående. Så da må jeg ha vært 16 (fyllte vel 17 det året). Det som skjedde var at de få vennene jeg hadde i klassen og på skolen flyttet og byttet skole. Da satt jeg igjen helt alene, og det er ikke så greit når det er den tiden i ungdoms-livet hvor venner er det viktigste. Heldigvis hadde jeg en super kjæreste som støttet meg og bygget meg opp i det hele, og en mor som stilte opp ved å kjøre / hente på skolen.

    Hva slags angst har du / hva har du angst for?
    Jeg har sosial angst. Det vil si at jeg er redd for å være rundt en stor folkemengde. (butikker, bursdager etc..)

    Går du / eller har du gått i noen form for behandling?
    Ja! Jeg har vært innom det meste kan man si.. Har vært mye innblandet i legetimer og NAV. I Valdres er det noe som heter "psykisk helse", hvor du kan ha samtaler med folk som er utdannet. Der hadde jeg èn time, sluttet pga manglende troverdighet. Har også vært i kontakt med psykolog i 2 år nå. Psykologen har hjulpet meg masse! På Valdres videregående har dem også et ambulant-team som hjelper dem som sliter med skolen generellt. De har hentet meg om morgenen når jeg ikke har klart å komme meg opp av sengen, hatt samtaler med meg utover skoledagen og kjørt/hentet meg til legetimer etc.. Har vært en stor hjelp det og! Uten dem så hadde jeg nok gitt helt opp med å få meg en utdannelse.!

    Hvordan og i hvilken grad vil du si at angsten din utfordrer deg og hverdagen din?
    Den går ikke så mye inn på meg og hverdagen min lenger. Jeg er så og si friskmeldt, og merker ikke så mye til angsten lenger. Men den tiden da angsten nærmest bestemte over livet mitt, vil jeg si at jeg ble tappet helt for krefter. Da hjertet begynte å banke så hardt at man skulle tro det hoppet ut av brystet mitt, jeg var redd for alt og ingenting, følte meg fastspent der jeg sto/satt. Frykten for å dø var stor, og den var der hele tiden. 24 / 7. Jeg visste ikke hva som skjedde. Om det var noe galt med meg? Er dette livsfarlig? Det var noen av tankene som gikk gjennom hodet mitt hele tiden. Det å gå ut utgangsdøra var en stor utfordring for meg. Jeg låste meg inne. Turte ikke en gang å hente posten. Tenk om noen sa hei til meg? Det å gå i butikken var helt forferdelig. Derfor valgte jeg å være hjemme, og sendte min daværende samboer for å handle. 
    Jeg har også hatt angstanfall et par ganger. Det som skjer da er at du begynner å hyperventilere. Resten husker man ikke før man kommer til seg selv igjen. Jeg må bli fortalt hva som har skjedd med meg. Det er skremmende, men helt ufarlig!

    Har du noen måter å takle angsten på?
    Ja, det har jeg! "Mange" måter faktisk.. En av de beste er en spesiell pusteteknikk som alle burde lære seg. Skal prøve å forklare den.
    1.
    Fokuser KUN på tærne dine. Pust rolig. Inn med nesa, ut med munnen. Pust.
    2.
    Tenk på føttene dine. KUN føttene dine. Pust rolig. Inn med nesa, ut med munnen. Pust.
    3.
    Tenk på lårene dine. KUN lårene dine. Pust rolig. Inn med nesa, ut med munnen. Pust.
    Så tar du dette steg for steg til du kommer til hodet. Hør gjerne på litt lav stemningsmusikk i bakgrunnen. EKS: sjø som slår inn mot land.

    +
    Ha alltid et ark og penn i nærheten av deg om du låser deg mye. Skriv ned alt det du tenker på. Det kan være ganske mye! Når du har fått skrevet det ned, så sett deg ned å snakk med deg selv. Hvorfor tenker jeg på dette? Er det sannsynelig? Hvor stor sjanse er det for at det kommer til å skje? osv..
    + Snakk med dine nærmeste om det som plager deg. Det hjelper mye! Det kan kanskje være vanskelig for vedkommende som du snakker med, men da er det bare å si: du trenger ikke si noe! Bare gi meg en klem og lytt til det jeg har på hjertet. For noen ganger er det beste å få luftet tankene litt. 

    Dette er de beste tipsene jeg kan komme på i farten. Det er gode tips som du ikke trenger psykolog til å utføre. Men om du sliter psykisk, så ta kontakt med fastlegen og få en henvisning til psykolog.


    Hvis dere har flere spørsmål til Beate kan dere legge igjen en kommentar under innlegget ! 

  • 3

    Intervju / Lizbeth Osnes / psykisk helse

    Lizbeth Osnes er tjue år gammel, er samboer og bor litt utenfor Ålesund. 
    Hun skriver bloggen Lizbethosnes.com, der hun skriver om bla. hverdag, hundene sine, mote, bloggtips, psykisk helse og kampen for å bli frisk.





    Når startet du bloggen din? Og hva betyr den for deg?
    Jeg startet med blogging i 2007, da var det en slags dagbok hvor jeg "gikk ut" med mine problemer - som den gang ikke var rent få. Det var depresjoner, flere forskjellige typer angst og spiseforstyrrelsen. Fra den gang av har jeg vært opptatt av at bloggen skal være like åpen og ærlig som den alltid har vært. Og det sier jo sitt nå som det er plass til annet enn psykisk helse også - som for eksempel mote og hundene. Dette var noe jeg rett og slett ikke hadde plass til i livet mitt tidligere. Bloggen min ER meg - på godt og vondt.

    Hvor gammel var du da du begynte å slite psykisk?
    Jeg var ikke gamle jenta da emetofobien kom på banen, det var i alle fall før barneskolealderen.

    Merket du selv at noe var galt, eller var det familien / de rundt deg?
    Det var eks-kjæresten min som oppdaget at jeg aldri spiste, og at jeg aldri hadde overskudd til noe annet enn å sove. Kjørte vi i bilen, sovnet jeg. Så vi film, sovnet jeg. Når jeg etterhvert begynte å overnatte hos ham merket han raskt at jeg overhodet ikke hadde et normalt syn på mat. 

    På bloggen din skriver du at du har slitt med både angst og anoreksi i lang tid.
    Kan du fortelle litt om hvordan det har påvirket deg mest i hverdagen?
    Tidligere var det jo blant annet det jeg nevnte ovenfor; jeg hadde ikke overskudd til noe som helst. Jeg kunne sove i mangfoldige timer, og det å prioritere venner klarte jeg aldri. De få timene jeg hadde hvor jeg ikke sov eller var på skolen, brukte jeg til trening. Det var hele livet mitt, rett og slett. Nå merker jeg lite av det i hverdagen, med unntak av at jeg kan bli litt fortere fysisk sliten enn andre (om jeg for eksempel er på en krevende tur eller lignende). Jeg er utrolig mye bedre nå enn noen gang, så da merker jeg veldig lite av anoreksien. 

    Hvordan har familien din og de rundt deg taklet at du har hatt det så vanskelig?
    De har taklet det veldig bra! Pappa har vært en helt enorm støtte, han har virkelig visst gode råd uansett hva det var som var vanskelig. Mamma sliter nok litt mer med det å se meg ha det vondt, hun vil helst ikke høre om det i det hele tatt. 

    Har du gått i behandling, hatt planlagte innleggelser eller andre ting som har hjulpet deg mot bedring? 
    Et par psykologer/psykiatere, noen psykiatriske sykepleiere, helsesøstre, leger, medikamenter og en planlagt innleggelse er noe av det jeg har forsøkt. Det eneste som har hjulpet har vært behandleren jeg går til i dag (psykiatrisk sykepleier), det å ha skiftet livsstil (jeg bor for eksempel med verdens herligste mann) og det å være bevisst på hva jeg vil velge for livet foran meg.

    Har du noen metoder for å takle angst?
    Her har jeg skrevet et godt innlegg om det: http://lizbethosnes.com/hvordan-takle-angst-i-forskjellige-situasjoner/

    Har du fått noen varige fysiske skader som følge av spiseforstyrrelsen?
    Jeg er vel ikke beinskjør sånn sett, men jeg brekker utrolig lett beina i kroppen min. Ellers er hår, negler og hud av dårlig kvalitet, jeg har omtrent null kondisjon og kroppen min bruker lengre tid på å hele seg selv. I tillegg har menstruasjonen tullet noe fryktelig, og spørsmålet om jeg noen gang vil være i stand til å bli gravid har streifet både meg og leger. Det har uten tvil vært en enorm påkjenning for kroppen min, det finnes det ingen tvil om. Heldigvis ser det ut til at det meste begynner å ordne seg, jeg får for eksempel ikke blåkuler av at noen håndhilser på meg lenger.. 

    Hvilket forhold til mat, vekt og kropp har du i dag?
    Jeg har et veldig sunt forhold til det. Det vil si, jeg har et stort ønske om å gå OPP i vekt (i første omgang vil jeg ligge på rundt 45 kilo, deretter bevege meg opp mot det skumle 50-tallet) og matbiten av livet mitt er endelig på plass. Jeg spiser regelmessig, sunt og har i det hele tatt et greit forhold til det. Noen ganger er det jo vanskelig å skulle spise, men jeg gjør det likevel. Det har blitt utrolig mye mindre anstrengt bare i løpet av de siste par månedene. 

    Hva tror du er det som påvirker folk mest i forhold til
    vanskelige tanker om egen kropp/vekt/utseende/selvbilde i dag?
    For min egen del var det i alle fall mobbingen på barneskolen som gjorde utslaget; jeg ville bli pen. På mange måter kan man jo tenke det samme om de store forbildene (modeller, bloggere og lignende) også, selv om ingen av de noen gang har påvirket meg. 

    Hva motiverer deg til å bli frisk?
    Tanken på å bli mamma (og den beste jeg noen gang kan bli!), få en utdannelse og godt arbeid, å kunne leve et normalt liv. Jeg har lyst til så utrolig mye, og ingenting av det er oppnåelig med den livsstilen jeg valgte for så mange år siden. Nå ser jeg endelig lyset - og det lyser vakkert og håpefullt mot meg! 

    --
    Mvh.
    Lisbeth Sæther Osnes
    Http://lizbethosnes.com

    Til slutt vil jeg takk til Lizbeth for å stille opp i intervjuet! Du er så tøff som tør å blogge så åpent og ærlig om deg selv, det du sliter med og tankene dine ellers.
    Håper andre kan bli inspirert til å skrive mer åpent, også om vanskelige ting. Ting skal ikke ties ihjel - men tales ihjel
    Ikke slit alene - søk hjelp.  Ingen fortjener å ha det vondt og vanskelig.

    It's okey, not to be okey.

  • 0

    Visste du at...


    ~ Rundt halvparten av befolkningen i Norge opplever psykiske plager eller lidelser i løpet av livet
    .
       Det er ofte flere og sammensatte årsaker til at mennesker utvikler psykiske plager og lidelser.
       Hvorfor skal psykisk helse være så vanskelig å snakke om...?

    ~ Hvert år registreres det i gjennomsnitt 530 selvmord i Norge. Ca 150 kvinner og 400 menn tar livet sitt hvert år.
     
     Et ukjent antall selvmord er skjult som ulykker. Flere menn enn kvinner tar selvmord.

    ~ Arvelighet kan øke sjansene for utvikling av psykiske lidelser.
       Dette er altså medfødt/ noe man ikke kan noe for.

    ~ Rundt 20 prosent av befolkningen vil i løpet av livet oppleve en depresjon som trenger behandling.
       
    Hvorfor får ikke de som sliter god nok tilrettelegging på skolen så de også kan klare å fullføre?
       Jeg fikk ihvertfall ikke et opplegg jeg kunne klare da jeg skulle gå på vgs, og jeg har enda ikke fått hjelp fra noen. 

    ~ Angst som psykisk lidelse oppstår når redselen er overdimensjonert, langvarig og kommer uten at noe farlig egentlig kan skje.
       Det ansees som en lidelse når det går utover livskvaliteten.
       Sterk angst er forferdelig vondt. Det kødder med følelsene dine, tankene dine og det hemmer deg i hverdagen.

    ~ I Norge er det ca 27 000 kvinner mellom 15-44 år som har anoreksi, 18 000 har bulimi og 28 000 lider av tvangsspising. (tall fra 2002)
       For pasienter med spiseforstyrrelse øker risikoen for en rekke helseplager. Komplikasjoner varierer med diagnose og symptomene på spiseforstyrrelsen.
       Anoreksi kan føre til alvorlig underernæring og har høyest dødelighet sammenliknet med andre psykiatriske lidelser

    ~ I 2009 fikk 11 prosent av den yrkesaktive befolkningen eller i alt 343 277 personer uførepensjon dette året.
       
    Muskel- og skjelettlidelser er de vanligste diagnosene som uførepensjon blir tildelt for, etterfulgt av psykiske lidelser.





    HelseNorge.no kan du finne masse informasjon om bla. psykisk helse, psykisk sykdom, symptomer, osv
    Hvis du har det vondt/ sliter psykisk er det lurt å ta kontakt med noen. Kanskje noen man stoler på, eller helsesøster, osv.
    Det finnes også forskjellige telefonnumre man kan ringe hvis man trenger noen å snakke med.
    Mental helses hjelpetelefon : 116 123. (døgnåpent/ året rundt)

    Og husk: Tenk på det du får til, i stedet for alt du ikke klarer.

  • 1

    Instagram

    Nortea på Instagram, det er meg.



    Har du instagram ?

  • 0

    Overgangen til voksenlivet

    Livet er så enkelt som ungdom, ihvertfall hvis man bor hjemme. Ja, nå mener jeg for det meste når det gjelder praktiske ting, men også andre ting. Man tenker kanskje ikke over det, for man har så mange andre ting å tenke på og bekymre seg over. Gutter, sminke, skole, osv. Man trenger ikke tenke på å bære ut søpla, lage seg mat fire ganger om dagen, handle inn mat, betale regninger, vaske og rydde og generelt holde orden.
    Man må ringe her og der, og dra hit og dit  for å ordne alt som må ordnes. Og hvis man ikke skal studere mer, må man skaffe seg jobb. Man må kunne forsørge seg selv både økonomisk og praktisk. Man må klare å ta vare på seg selv, holde orden på livet sitt. Hvis man ikke har helse til å jobbe må man søke om støtte fra NAV e.l, og man må jo ha jobb, noe annet er en skam...

    Det er slitsomt å være voksen, for man må klare alt- alltid. Man må ha svar på alt, og ihvertfall jeg føler meg teit hvis jeg må spørre andre om hjelp. Hvorfor er det slik? Dagen man fyller 18 forventer alle at man skal vokse opp, og klare alt. Ha svar på alt. Hvorfor? Selvom man runder tallet der man kan kalle seg 18, ja til og med kjøpe egen alkohol, og dra ut på kveldene, så er det ikke sikkert man klarer å lære seg alt over natta. Helt ærlig, min mor forventer at jeg skal klare alt alene, nå som jeg bor med kjæresten. Jeg mener det er feil..

    Ja, jeg klarer å vaske og rydde, gå ut med søpla og komme meg opp om morgenen uten hjelp fra noen. Jeg klarer til og med å betale regninger ((hvis jeg har penger til det,selvfølgelig). Jo, jeg har jobb, men den er ikke så bra betalt akkurat.
    Jeg ville bare dele noen tanker som raste ned i hodet på meg før i dag. Håper det er noe fornuft her.

    Tears og the sun er en trist men fin film. Med Bruce Willis, helten som aldri dør. Anbefaler den, hvis du tåler litt vold.

  • 2

    Mobbing på nettet..

    Forskjeller på nettmobbing og "vanlig" mobbing
    Jeg tror det at folk tør å være enda styggere og hardere mot andre over nettet. Der er det lettere når man kan holde seg anonym, og man trenger ikke å stå face to face og si eller gjøre alle de stygge tingene. Jeg for min del er sterkt imot mobbing, og jeg har gått mellom på mobbing og krangling før. Ville dere hjulpet en/ei som ble mobbet om dere hadde sjangsen?
    For mange kan det være skremmende å skulle beskytte den som blir mobbet, fordi at de er redde for å bli mobbet selv pga dette.

    Forskjellige måter folk blir mobbet over nettet
    Mobbere kan "gå til angrep" på sider som facebook, msn, skype, blogger eller hjemmesider. Noen hacker seg inn og gjør dumme ting med personens profil e.l. Andre kan legge igjen stygge kommentarer osv. på div bilder, innlegg m.mer.

    Hva kan vi gjøre med det?
    "Generelt sett kan det være nyttig å ta tak i problemet med en gang. Dersom du er forelder til en som blir mobbet eller krenket, ta kontakt med mobberens foreldre. Det er alltid bra å forsøke å løse problemet direkte hvis det er mulig og forsvarlig.
    Dersom dette ikke hjelper oppfordrer barneombudet til også politianmelde mobbing. Det er dessverre slik at politiet ikke alltid bruker ressurser på dette, men det er viktig allikevel. For det første for å synliggjøre et problem, og for det andre for å markere ovenfor den som krenker at dette ikke er akseptabelt." 
    kilde: Barneombudet.no

    Jeg vil oppfordre alle som mobber eller de som er vitne til mobbing og prøver å si ifra om at dette ikke er greit, eller si ifra til noen du stoler på. For det første er det utrolig unødvenig, og utrolig umodent. Hvis du er en som har så dårlig selvilde at du må rakke ned på andre for å føle deg bedre, burde du virkelig få hjelp.

    Hva tenker dere om saken?

  • 0

    Artikkel om ungdom, og viktigheten av aktivisering og sosialisering.

     

     

    Denne artikkelen skal handle om viktigheten av at ungdom finner en fritidsaktivitet eller hobby som de kan ha glede av. Det er viktig å kunne stimulere og forme kroppen, hjernen og sinnet, for å holde seg frisk og sunn. Det finnes mange eksempler på rotløs ungdom som sitter hjemme, ofte uten venner eller andre å snakke med, foran pc eller tv. De fleste kan vel skjønne at dette ikke er bra for dem i lengden. Da er det veldig fort å synke nedover og miste mot og motivasjonen, og mange ender opp som meget deprimerte. Det er da det blir farlig, for det skapes en ond sirkel som er vanskelig å komme ut av. Det jeg prøver å formidle er både venners eller egen-erfarte situasjoner. Hvordan kan man unngå, eller komme ut av det?

     

    De aller fleste av oss mennesker kan oppleve stunder der de isolerer seg selv, og blir asosiale. Det som frister mest er å kunne sitte inne foran tv eller pc som nevnt over, og glemme alt og andre rundt seg. Vi kan syntes livene våre er urettferdige og dumme, og vi blir slappe og late.

    Jeg har selv vært akkurat der, og satt kun nede på rommet mitt og syntes synd på meg selv, fordi vennene og foreldrene mine var verdens dummeste. Jeg ble meget deprimert, og orket ikke skolen lengre. Det hele endte med at jeg måtte gå til først helsesøster, så psykolog en gang i uka. Merkelig nok klarte jeg å fullføre ungdomsskolen, men dette var fordi jeg kranglet meg til å få bytte skole. Jeg ble mye mobbet på den forrige.

    Jeg kan ikke si at ting ordnet seg med en gang, for det tok noen år før jeg nå endelig kan føle på at livet ikke er håpløst.

    Ting begynte først å bli bedre da jeg ble først ble flyttet i fosterhjem, så endelig fikk jeg flytte for meg selv ? på hybel.

     

    Jeg mener det er viktig å finne en aktivitet som man selv er glad i, og kan føle at man mestrer. Alt fra musikk, sport, dyr ? nesten hva man vil, bare man selv liker å utøve det. Da kommer man seg ut, treffer nye folk og føler at man klarer noe! Det gir selvtillit, som også er veldig viktig. Å kunne godta seg selv for den man er, er en viktig del av det å ha det bra.

    En gutt jeg møtte hadde opplevd mye av det samme som jeg fortalte om over, men han hadde gode venner som til slutt fikk han ut av kaoset. Han er sterk og et godt menneske, han har til og med fått seg kjæreste. Tror du han kunne tro at det ville skje? Neppe, men han greide det!

     

    «Man kan ikke klare alt alene», sa noen til meg en gang. Noen ganger er det nødvendig å søke hjelp og trøst hos andre. Foreldre, venner eller f.eks. Helsesøster kan kanskje hjelpe deg hvis du trenger støtte eller noen å snakke med. Det er viktig å føle at man blir hørt, da kan man føle seg viktig.. Det finnes også forskjellige sider på nettet eller telefoner som man kan henvende seg til og snakke anonymt med. Det er mange muligheter, man må bare ta sats og prøve!

  • Nora Sveen

    Jeg heter Nora, og bor i Oslo med fantastiske samboer og vår lille hund Minna. Her på bloggen min skriver jeg om min hverdag og mine tanker, psykisk helse, og litt av hvert av andre ting som faller meg inn. Jeg har slitt psykisk i en del år nå, men jobber for å få et bedre og friskere liv!

    Kontakt / Sponsing: Norahvem@hotmail.com



    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg



    bilde



    hits