Jeg står ved et veiskille (NoraHvem.blogg.no)
Hjem FØLG MEG Om meg Kontakt

6

Jeg står ved et veiskille

Jeg har fått et slags ultimatum, om at jeg må ta imot behandling for spiseforstyrrelsen og det setter et stort press på meg. Det virker som om at hvis jeg ikke gjør det så kommer folk til å gi meg opp, men jeg vet ikke om det er tilfelle. De sier at hvis jeg skal komme meg videre og skal kunne få det bedre, så er det den vi må jobbe videre med, for det er den som styrer livet mitt nå. Den har et hardt grep rundt halsen på meg og bestemmer hvordan jeg har det. Det er den som gjør meg så deprimert som jeg er nå, og det er den som har mye av skylden for at angsten min har vært så sterk. Livet mitt styres av den, og folk begynner å spørre meg om jeg virkelig vil ha det sånn som jeg har det nå. Selvfølgelig vil jeg ikke ha det sånn, men samtidig så er jeg livredd for å gi slipp på denne sykdommen. Det er så vanskelig å forklare, men som jeg har skrevet tidligere så er jeg redd for at jeg vil føle at uten den klarer jeg ingenting og vil ikke ha kontroll over livet mitt hvis jeg gir slipp på den.

Jeg har fått tilbudet om å søke meg inn på RASP (Regional seksjon for spiseforstyrrelser), og jeg ser at det er et tilbud jeg burde takke ja til. Men hvordan jeg skal klare å ta det skrittet aner jeg ikke, og det er jo ikke sikkert at jeg får en plass en gang. Så hva er vitsen liksom? Jeg har tenkt mye på om jeg skal takke ja eller nei den siste tiden, veier for og imot, men jeg må innrømme at jeg nesten allerede har landet på et nei. Jeg er for redd, jeg er ikke klar, men kommer jeg noen gang til å bli klar til det? Noen sier at det er noe jeg må bare må kaste meg ut i, men hvordan skal jeg klare det når livet mitt er et fullstendig kaos fra før av? Jeg er redd for at hvis jeg kaster meg ut i dette så vil det bare bli et enda større kaos, og når jeg nesten ikke takler hverdagen slik den er nå hvordan skal jeg klare den med enda mer usikkerhet, kaos og rot? Jeg ser det ble mange spørsmål her nå, men det er fordi jeg ikke aner hva jeg skal gjøre.


Så.. Jeg håper jeg klarer å lande på et svar snart, og at jeg slipper å stå ved dette veiskillet, det er jo ganske drastiske forskjeller på de to veiene jeg kan gå på. Jeg vil ikke at noen andre skal ta valget for meg, selvom det hadde vært veldig lettvint så vil jeg ta dette store valget selv. Jeg skjønner at alle kommer til å si at dette er noe jeg burde gjøre, bortsett fra spiseforstyrrelsen som vil at jeg skal fortsette til jeg blir så tynn at jeg nensten dør av det, og til og med da vil jeg kanskje ikke være tynn nok. Men anoreksien er min venn, min trygge havn som jeg alltid vet at den er der for meg. Samtidig føler jeg at jeg burde høre mer på de som er glad i meg og bryr seg om meg, for det kan ikke være enkelt for dem å leve med en syk Nora. Jeg vil ikke at Dag skal få nok av dette, at han ikke orker mer av sykdom, så jeg tenker at jeg burde gjøre dette for han, slik at vi kan få være i fred uten dette monsteret.

Jeg burde takke ja, men jeg vil virkelig takke nei. Men egentlig vet jeg at dette er noe jeg må gjøre. Jeg vet at jeg ikke er radmager eller at man kan se det på meg på utsiden, men på innsiden er jeg faktisk veldig syk. Jeg har vært veldig undervektig flere ganger nå, og jeg vet ikke om kroppen min takler en runde til. Spiseforstyrrelser er på ingen måte glamorøst, det er et helvete som tar livet av mange mennesker. Så aldri begynn å tulle med maten, prøv å være glad i deg selv slik du er. Det skulle jeg ønske at klarte.


For å gå over til noe mer positivt så har jeg vært veldig flink når det gjelder å utfordre angsten, og det har jeg tenkt til å fortsette med. Jeg vet at nå som jeg har klart å ta ordentlig tak i det så kommer angsten til å bli svakere, litt etter litt. Det hadde vært så utrolig godt å kunne klare å dra ut på ting alene og å slippe å gå rundt og være så redd hele tiden, men jeg føler at det allerede har blitt bedre. Jeg klarer å gå inn på butikken alene nå og om 2 uker skal jeg dra til psykologen helt alene i taxi, og det som er så godt og som er annerledes enn før er at jeg vet at jeg kommer til å klare det! Jeg kjenner det i magen, at det ikke knyter seg bare jeg tenker på det. Eller, jeg kjenner det jo, men lysten til å klare å få det til er sterkere enn den vonde følelsen. Så jeg føler virkelig at dette går riktig vei, og en ting som er sikkert er at angsten kan dra til helvete og bli der.


I dag så har jeg det ganske greit. Jeg ble litt syk over natten og er sliten, men da er det godt å rigge seg til i sofaen under pleddet med serier og passe på å drikke mange kopper med glovarm te.

Og forresten.. en siste ting. Jeg ser at lesertallet har gått ned den siste uka, og det syns jeg er leit. Er det noe jeg gjør feil, eller noe jeg kan gjøre annerledes? Vil dere at jeg skal fortsette å være så ærlig, eller vil dere at jeg skal skrive om de dagene som jeg har det bra? Det hadde vært fint for meg å vite, selvom det er viktig for meg å kunne skrive også i de periodene jeg har slik som det er nå. Takk til dere som fortsatt holder ut med meg!



  • 18.11.2014 kl.18:02
    Synes du skriver bra og fint som du gjør nå. Litt annerledes blogg som ikke bare omhandler outfit og mote og sånn - det liker jeg. Du kan vel kanskje prøve å variere på det du blogger om, f.eks gi tips til forskjellige ting, favoritt serier, favoritt musikk osv :)
    18.11.2014 kl.18:26
    Marielle Kristine Eliassen: Så bra at du liker det sånn som det er nå :) Jeg kan prøve å variere litt mer, det er jeg enig i :) Takk for svar!
    Linnea
    20.11.2014 kl.14:58
    Jeg forstår liksom ikke helt, du skriver mye om at du ikke får hjelp og når du får tilbud så er du usikker?
    20.11.2014 kl.15:54
    Linnea: Nei, det kan hende at det ikke er så lett å forstå. Men det jeg mener er at jeg vil ha behandling for angst og depresjon, men så får jeg bare tilbud om det for anoreksien, og det har jeg fortalt at jeg ikke er klar for enda. Da føler jeg at de ikke hører på meg og tilbyr meg behandling for det jeg vil fokusere på.
    Linnea
    21.11.2014 kl.15:50
    Jeg har selv anoreksi, og det blir du aldri klar for å ta imot hjelp for. Du må kaste deg ut i det, angst, depresjon og anoreksi henger sammen, du kan ikke jobbe med en av tingene av gangen! Får du tilbud for anoreksian så får du hjelp med resten! Stå på ☺
    21.11.2014 kl.16:42
    Linnea: Så leit å høre at du sliter med det samme. Jeg vet egentlig det, men det er så fryktelig vanskelig. Jeg vil bli bedre, så jeg kommer nok til å takke ja. Jeg har slitt lenge nok og nå fortjener jeg å få det bedre :)



    Kommenter her

    Design og koding: Ina Anjuta
    Nora Sveen

    Jeg heter Nora, og bor i Oslo med min fantastiske samboer og vår lille hund Minna. Her på bloggen min skriver jeg om min hverdag og mine tanker, psykisk helse, og litt av hvert av andre ting som faller meg inn. Jeg har slitt psykisk i en del år nå, men jobber for å få et bedre og friskere liv!

    Kontakt / Sponsing: Norahvem@hotmail.com



    Kategorier

    Arkiv

    @Norahvem


    Siste innlegg


    Følg meg


    Annonser




    bilde
    hits