Monsteret (NoraHvem.blogg.no)
Hjem FØLG MEG Om meg Kontakt

2

Monsteret

Det styrer hverdagen min, bestemmer nesten alt. Med det er jeg ikke i stand til noenting, men uten det er jeg ingenting. Det har et så hardt grep om meg at jeg ikke klarer å komme meg unna. Det har tatt over fornuften og tankene mine, og alt jeg tenker på er mat, kalorier, forbrenning og vekt. Hvert eneste sekund av dagen så tenker jeg på disse tingene, jeg får aldri fred. Til og med om natten så drømmer jeg om det. Jeg klarer ikke legge det fra meg, slutte å tenke på det, for da mister jeg kontrollen over alt. Jeg har ingen valg. Hver dag er en kamp. Jeg kan ikke spise for lite, for da får jeg ingen energi, orker ingenting og setter kroppen min i overlevelsesmodus. Men spiser jeg "for mye", så blir den dårlige samvittigheten så stor at jeg nesten ikke klarer å fortsette å puste. Uansett hva jeg gjør så blir det feil. Ifølge spiseforstyrrelsen fortjener jeg ikke mat. Jeg er så mislykket, feit og stygg at jeg ikke fortjener noenting. Men for å kunne fortsette å leve, så må jeg spise mat. Alt dette er så utrolig vanskelig og komplisert. Jeg prøver å spise mer enn det lille jeg gjør nå, men jeg klarer rett og slett ikke. Det blir for vanskelig.

En spiseforstyrrelse kommer sjelden alene. Angst og depresjon er ofte med på kjøpet. Konstant dårlig samvittighet og en følelse av å aldri være bra nok. Uansett hvor mange kilo man går ned, så blir det aldri mange nok og man blir aldri tynn nok. Selvom jeg har gått ned mange kilo og vært veldig undervektig og mager flere ganger,  så har jeg fortsatt sett på meg selv som feit. Den følelsen slipper aldri taket.


Monsteret har tatt i fra meg håpet om en lykkelig fremtid, med hus, barn og jobb. Jeg klarer ikke se noe annet enn mislykkethet og tvang. For jeg klarer ikke å se en fremtid uten dette monsteret. Det har fått herje inni meg i så mange år, at jeg ikke vet hvem jeg er uten det. Uten det er jeg ingenting, med det har jeg kontroll og gjør at jeg har ihvertfall en ting jeg er god til og får til. Jeg er så redd for å gi slipp. Jeg vil ikke gi slipp. Og det er også en del av sykdommen. Jeg nekter å jobbe med det i behandlingen, og jeg blir sint når de sier at jeg må det. Da mumler jeg noen ord for å slippe unna, så prøver jeg å slippe å få snakke med disse menneskene igjen. Jeg nekter, for jeg klarer ikke noe annet. Jeg har ikke kontroll over meg selv.

Mitt monster er spiseforstyrrelsen. Som spiser opp energien min, og tar ifra meg livslysten. Men den klarer å lure meg til å tro at bare jeg blir tynn nok så kommer alt til å bli bra, at da blir jeg lykkelig. Men tynn nok kommer jeg aldri til å bli. Jeg setter meg mål som jeg etterhvert klarer å nå, men da er monsteret allikvel ikke fornøyd, og da setter det nye mål, helt til jeg blir så undervektig at hjertet mitt kan stoppe å slå. Jeg kan aldri bli tynn nok.


Jeg er delt i to, den friske Nora og den syke Nora. Den friske delen av meg har drømmer og håp om å en dag kunne få slippe alt dette, mens den syke Nora vil ikke gi slipp, den sier jeg ikke fortjener noe bedre. Det er så vanskelig å forklare og så vondt å snakke om, men jeg syns det er viktig å gjøre det for å vise hvordan det faktisk er. At det ikke er noe som er glamorøst med å ha en slik sykdom. Det er ingen rask slankekur ftil tynnhet. Det er et helvete, og jeg syns det er så leit og så utrolig fælt at det finnes mennesker der ute som faktisk ønsker seg en slik sykdom, som leter etter tips på nettet om hvordan man kan få feks anoreksi. Jeg blir så sint! Det er ingenting som er fint med å ha en spiseforstyrrelse, absolutt ingenting.

Så det er en av grunnene til at jeg velger å dele slike detaljer her på bloggen, og å skrive hvordan det er for meg å leve med en slik sykdom. Jeg skriver også om det fordi jeg vil prøve å bidra med å gjøre det mindre tabu å snakke om det å slite psykisk. Det er ingenting å skamme seg over å være psykisk syk.



  • 16.10.2014 kl.19:43
    Det er ikke noe å skamme seg over, men som du sier, man skal heller ikke smitte noen. For det er ikke noe godt i å være så syk. Og det er DU flink til å vise verden, Nora. Du er ei flott jente. Fortsett å spise, fortsett å være med hunden og kjæresten. Det KAN bli barn, jobb og en bedre framtid. Men viktigst i den, er du.
    16.10.2014 kl.21:28
    kamerailomma: Tusen takk for fine ord <3



    Kommenter her

    Design og koding: Ina Anjuta
    Nora Sveen

    Jeg heter Nora, og bor i Oslo med min fantastiske samboer og vår lille hund Minna. Her på bloggen min skriver jeg om min hverdag og mine tanker, psykisk helse, og litt av hvert av andre ting som faller meg inn. Jeg har slitt psykisk i en del år nå, men jobber for å få et bedre og friskere liv!

    Kontakt / Sponsing: Norahvem@hotmail.com



    Kategorier

    Arkiv

    @Norahvem


    Siste innlegg


    Følg meg


    Annonser




    bilde
    hits