NoraHvem.blogg.no -
Hjem FLG MEG Om meg Kontakt

2

- Bloggen tok en pause, ndvendig i alt som har hendt -

Bloggen har kommet i siste rekke en god stund n, men det er ikke uten grunn. Det har skjedd mange ting, bde frivillige og ufrivillige, men til slutt har ting endt ganske greit. Jeg klarer meg, selv om livet er ganske vanskelig. Jeg har mange vonde tanker som plager meg store deler av tiden. Tanker som jeg prver skyve bort fra sinnet, men det funker ganske drlig. De ligger der og ulmer, fr meg til fle meg drlig og at jeg ikke er bra nok. Angsten sliter jeg ogs fortsatt med, men den er ikke like sterk som for ett r siden, og det er jo kjempefint tenke p! Det er fortsatt skummelt med andre mennesker, og jeg har hele tiden angst for at noe flt skal skje. Men det kommer seg - ett lite steg fremover om gangen. Maten er et kapittel for seg selv, s det kan jeg kanskje skrive mer utdypende om en annen gang. Men jeg kan jo si at det ikke gr s veldig bra. Konsentrasjonen er ute kjre, og energi er noe jeg sjeldent har noe av. Jeg er konstant sliten og forstr ikke hvordan jeg noen gang skal klare leve et "normalt" liv , men noen dager er heldigvis bedre enn andre.


Jeg kan starte med fortelle at vi har flyttet. Etter ett helt r i vr gamle leilighet, fant de vi leide leiligheten av ut at de skulle selge huset sitt, s da mtte vi flytte. Det gikk ganske greit, selv om det ble mye stress og bekymringer for min del, og det hjalp heller ikke p at vi bare etter noen dager fikk datoer om visning og meklerbesk som skulle skje kort tid etter. Vi skulle egentlig f 3 mneder til flytte ut p, alts vanlig oppsigelsestid, men ettersom vi(jeg) helst ikke ville ha eiendelene mine i leiligheten under visning og fotografering, s dro vi raskt ut p visninger for finne en ny leilighet. Aller helst vil vi jo selvflgelig eie noe eget og kjpe noe, men nr mannen i huset er student og fruen fr trygd, s er ikke det s enkelt f til. Enda. Men uansett, etter 2 visninger fant vi en leilighet som er litt strre og litt billigere enn den vi hadde - og vi fikk den! S nr det gjelder leilighet og alt det der s gikk det ganske raskt, og det gikk ganske greit, men det er nok kun pga min stdige samboer som alltid klarer ordne opp og ta i et ekstra tak nr det trengs. Uten han ville jeg nok sittet der i full panikk og ikke klart gjre noe. S all re til han som alltid klarer roe meg ned!



Vi er veldig fornyd med leiligheten vi fant og vi trives veldig godt. Det er et anneks, s vi fr det privatlivet vi trenger, og damen vi leier det av er veldig snill mot oss. Det eneste som er litt dumt, er at den ligger litt lenger unna Oslo sentrum enn der vi bodde fr. Men det gjr egentlig ikke meg s mye, ihvertfall ikke akkurat n, for jeg har s angst at jeg klarer ikke dra ut av leiligheten s mye. Men jeg hper at det kan bli bedre med tiden til hjelp, nok eksponering og trening. Jeg vet at det bare blir verre hvis jeg ikke presser meg selv ut av leiligheten nok, men jeg vet ogs at hvis jeg blir presset for hardt blir jeg "delagt" og utslitt, og da pleier det ta en stund fr jeg klarer gjre det igjen. S det gjelder finne en fin balanse p det, og det er ogs en av tingene jeg jobber med for tiden.

Ettersom jeg mtte flytte, m jeg ogs bytte psykolog. Det gr ganske greit for meg egentlig, ettersom hun jeg hadde skulle slutte n i februar uansett. S jeg fikk tid til forberede meg p det. Og jeg tror hun var ei meget opptatt dame, for hun glemte ting og husket feil ang hva jeg hadde sagt ganske ofte. Litt vanskelig forklare, men jeg fler at vi ikke "klikket" helt, at vi ikke passet helt sammen. Jeg flte hele tiden at jeg mtte vre bedre og friskere enn jeg egentlig er med henne. At hvis jeg var for syk ville hun dmme meg og se ned p meg, men jeg vet selvflgelig at det egentlig bare er tull. Allikevel kjenner jeg at jeg gruer meg til mtte starte "p nytt" enda en gang hos en psykolog. Jeg fr selvflgelig med meg papirer og diagnoser fra det forrige stedet, men jeg m allikevel bli trygg p den nye psykologen og klare stole p henne. Det blir nok en hard prosess som kan ta litt tid, men jeg hper veldig p at jeg n fr en behandler som tar tak i problemene mine og forstr meg, en som godtar meg for den jeg er, og som ikke kommer til slutte med det frste. En som jeg klarer vre helt rlig med og bli trygg p, uten mtte "bevise" at jeg er friskere enn jeg egentlig er. Det hadde ogs vrt fint om hun har bedre kapasitet enn den forrige, slik at vi kan mtes litt oftere, og forhpentligvis jobbe litt mer intensivt.




Over til noe helt annet. Hvis alt gr som det skal s skal Minna f valper! Og det er en ting som jeg bde gruer og gleder meg til. Parringa er oversttt, s n gjelder det bare vente. Det blir nok noen uker framover n som jeg konstant kommer til passe p at det ikke skjer henne noe og bekymre meg litt ekstra. Jeg kommer ogs til uroe meg en del over hvor mange valper det blir, om fdselen blir vanskelig, og om hvordan Minna kommer til bli som mor. Alle disse tingene vil f noe si for hvordan ting blir fremover for oss alle tre, for vi er bare deleiere frem til Minna har ftt valpene sine. Men det orker jeg ikke skrive mer om n. Jeg vet at bde Minna og jeg kommer til klare dette! Det blir ofte slik nr jeg vet at det er noe jeg M klare, da kommer det frem krefter jeg ikke visste at jeg hadde og fr meg igjennom det.


Det er mange ting som er nytt, ting som for meg er store. Men heldigvis har jeg ihvertfall et fint og trygt sted bo, det er det viktigste av alt. Det er tross alt her jeg oppholder meg mesteparten av tiden. Ett sted som er 20 kvm strre enn det forrige, og selvom vi kun er to mennesker og en hund s trenger vi faktisk litt plass. Det handler nok litt om at jeg befinner meg i leiligheten spass mye, og da trenger jeg ha litt plass boltre meg p. Men det er vel bare naturlig. Ellers gr det veldig bra med oss alle tre - Dag, Minna og meg. Og vi prver s godt vi kan ha det s bra som vi kan ha det.

  • 3

    Minnene mine forsvinner

    Jeg har visst en stund at hukommelsen min er drlig. Jeg husker lite av hva jeg har drevet med de siste mnedene, jeg kan se filmer og lese bker om igjen og om igjen, uten huske noe som helst. Men det gr egentlig greit, det plager meg, men det plager ikke vettet av meg. Det som gjr det er at minnene mine fra fortiden har begynt forsvinne. De vonde minnene gjr det meg ingenting om blir borte, men de gode.. Det er s trist for meg hre om fine ting og opplevelser som andre husker (spesielt familien min og kjresten), men som jeg ikke husker har skjedd. Jeg fr lyst til grte. Jeg har mange vonde minner som jeg prver bearbeide og kanskje til slutt "glemme", men de gode minnene mine vil jeg beholde og kunne ta frem nr livet er som mrkest, som en pminnelse om at ting har vrt bedre, og at det kommer til bli bedre igjen.

    En annen ting som er bde frustrerende og trist for meg, er at jeg ikke husker hva som har blitt sagt i samtaler jeg har hatt. Spesielt med de jeg er glad i. Jeg er s redd for at de skal tro at jeg ikke har hrt etter, eller at det som ble sagt ikke var verdt for meg huske - for slik er det absolutt ikke! Jeg prver virkelig huske. S hvis jeg spr deg om ting som vi har snakket om fr, s er det derfor, det er IKKE fordi jeg ikke bryr meg.

    Noen ting husker jeg en stund fr det blir borte, og de aller viktigste tingene husker jeg heldigvis, men som dere sikkert skjnner er dette en ting som plager meg. Psykologen min sier at det kan vre fordi jeg har s mye annet tenke p, at jeg ikke har kapasitet nok til klare og huske alt fordi jeg har s stort tankekaos i hodet hele tiden. Jeg vet ikke om det stemmer, det kan vre en bivirkning av medisinene jeg tar ogs, men jeg hper veldig p at det blir bedre etterhvert. For de beste minnene mine vil jeg beholde, og jeg vil at de jeg er glad i skal slippe si ting om igjen til meg fordi jeg ikke husker det.

    Er det flere som sliter med s drlig hukommelse ?

  • 2

    Nyttrsskiftet kan vre en skummel ting

    Frst m jeg bare f nske dere alle et riktig godt nytt r! Og jeg hper virkelig at det blir et fint r, med framgang og fine opplevelser. Jeg har veldig lyst til f reist litt, lre nye ting og f ordnet noen ting som kan gjre livet enklere for meg. Jeg syns egentlig at et nytt r er litt skummelt, for det gir forhpninger om et nytt og bedre r. I r skal ALT bli bedre, og JEG skal iallefall forandre meg til en ny og bedre person. Men heldigvis klarer jeg legge det bak meg, og hper egentlig bare p slippe innleggelser og at jeg kan f muligheten til bli litt friskere ilpet av ret.

    I det siste har det skjedd lite, men samtidig mye. Jeg m innrmme at jeg har vrt s sliten og at jeg pga det fr utrolig drlig hukommelse om dagen, men de viktigste tingene fr jeg heldigvis med meg. Jeg er ikke helt ute kjre enda. Treningen har jeg mtte ta en pause i fra, jeg har rett og slett ikke overskudd til det, men jeg prver f med meg kjresten og Minna p en halvtimes gtur hver dag. Og det er egentlig akkurat passe for meg n. Jeg fr luftet tankene og snakket med kjresten min om det jeg tenker p og fler, og vi kan ogs ha det litt morsomt p turene vre.


    Nyttrsaften gikk bra i r. Vi satt ikke alene i leiligheten, vi bestemte oss for gjre litt ut av denne dagen i r, og vi var s heldig bli bedt til et vennepar av oss til feiring. De er s koselige vre sammen med, selvom jeg syns det er vanskelig snakke engelsk med folk jeg ikke kjenner s godt, eller egentlig ikke i det hele tatt og har aldri likt det, men da blir det jo god velse for meg nr det gjelder det. Jeg m ogs nevne at hver dag siden vi var der, s har jeg og jenta vi var hos sendt hverandre ord p mobilen. Hun er gresk og har lyst til lre norsk, og selvflgelig har jeg lyst til lre meg gresk nr jeg drmmer om flytte til Hellas en dag! S hun sender meg oversettelsen p et ord fra engelsk til gresk, og s sender jeg tilbake den norske oversettelsen til henne. En fin mte lre et sprk - sakte, men sikkert.


    Men tilbake til nyttrsaften. Det ble mye koselig, men ogs "alvorlig" prat. Jeg fler at vi kan snakke med dem om alt mulig, og det passer meg veldig bra at de tre andre er s glade i snakke, for da kan jeg sitte litt i bakgrunnen og flge med, og kanskje komme med noen ord innimellom. Jeg er veldig sjenert ovenfor mennesker jeg ikke kjenner s godt, men det har blitt bedre og bedre for hver gang vi har mtt de. Til slutt klarer jeg nok bli med som en ivrig deltager i samtalene. Det ble ogs litt spill og lek fram til det var tid for middagen, som var helstekt kylling med gresk salat og hummus til. Det var skikkelig godt, og jeg spiste nok litt mer enn jeg hadde tenkt til p forhnd, men det var jo tross alt en dag med feiring, s jeg lot meg ikke knekke av den grunn. Praten rundt middagsbordet pgikk nesten helt fram til klokken nrmet seg 12, s da steg vi ut p balkongen med champis og glass i hendene og ville nyte fyrverkeriet, men selvflgelig... s hadde det ilpet av kvelden blitt helt overskyet og masse tke. Men vi fikk med oss noen fine farger innimellom, og vi hrte lyden av fyrverkeriet som ga oss en stemning av nyttrsskifte allikevel. Etterp var det tid for en slags kake. Den hadde en mynt i seg som ville bringe lykke for 2015. Og gjett hvem som fikk kakestykket med lykkemynten i seg? Jo, det var lille Minna. S for henne kommer det nok til bli et veldig fint r :-)

    N er det tilbake til hverdagen, og jeg m si at jeg gleder meg til komme meg tilbake til rutinene mine og en mer "sikker" hverdag der jeg vet hva som kommer til skje, og der jeg har mer kontroll. Jeg skal prve ta tak i bloggingen igjen, for selvom det fles som p forhnd at jeg ikke har noen ting skrive om eller at jeg ikke aner hvordan jeg skal f satt ting ned p papiret, s vet jeg egentlig at nr jeg frst starter s kommer det lekende lett.

  • 2

    Julen - bde en god og en vond opplevelse

    Julen har for meg gtt veldig fort i r. Dagene i adventstiden har gtt i ett og alt har egentlig vrt som det pleier. Bortsett fra det jeg nesten liker best med julen, nemlig spenningen og ventingen mot julekvelden, og selvflgelig den fine adventskalenderen jeg fikk av min mor. Ett lys har blitt tent hver sndag, ukene har rast forbi, og jeg sitter igjen med bde gode og vonde flelser. Jeg tror julen kan vre vanskelig for mange som sliter og som fler seg ensomme, og for de som sliter med spiseforstyrrelser kan det vre vanskelig med all maten og drikkingen som hrer med i "normale" menneskers jul.

    Jeg sitter igjen med angst pga at det har skjedd veldig mye de siste ukene. Vi har hatt besk hjemme i leiligheten, noe som jeg fler blir litt som trkke over min intimgrense, for her hjemme er min lille trygge hule, hvor jeg kan fle meg helt trygg og gjre som jeg vil. Men det var koselig med besk, og jeg klarte det, og vi hadde noen timer med masse prat og god mat til. Jeg har ogs tatt toget, som jeg skriver mer om nedenfor, som var en stor prvelse for meg. Jeg har angst for at jeg kanskje kan ha lagt p meg av det lille julegodtet og den ene ribbebiten jeg satte tennene i, og jeg fler meg mye strre enn fr julen startet, selvom jeg ser at jeg kanskje har blitt det motsatte. Det er s vanskelig, nr man fler at man eser ut, men i virkeligheten krymper. Jeg vet ikke hva jeg skal stole p: Synet, flelsen eller vekta. Jeg er ogs helt vanvittig sliten etter jula. Det har gtt med mye energi p prve og klare feire jul p en normal mte, uten vise de jeg er glad i at jeg har det vondt og delegge kvelden for dem, og ogs p prve og vre glad og optimistisk. Vonde tanker har vrt der hele tiden, men jeg har prvd veldig hardt riste de av meg og tenke p det gode som jeg har hatt - en kjempesnill familie som har masse humor komme med, en kjreste som elsker meg, og at det faktisk har vrt jul. Julen kommer bare en gang i ret, og derfor har jeg hatt veldig lyst til kunne ha det s fint som mulig mens den har vart. Men jeg fler ogs p den flelsen av at jeg ikke klarte vise nok glede og takknemlighet til familien min, og at jeg kanskje virket sur/gretten nr jeg egentlig bare var sliten. Jeg hper de skjnner at det ikke er p grunn av dem, men p grunn av hvordan jeg har det. For selvom det er jul, s forsvinner ikke alle de vonde tankene, og jeg fr det ikke helt supert bare fordi det er jul. Men jeg vil bare si at jeg har hatt det finere i jula enn jeg pleier, s det er en seier i seg selv.


    Togturen jeg mtte ta helt alene (med lille Minna inni jakka) var veldig krevende for meg. Jeg har ligget svnls og tenkt desperat p hvordan jeg skulle gjre alt og komme meg igjennom denne reisen. Hvor jeg skulle sitte, hva jeg skulle gjre under turen, hvordan jeg skulle klare holde Minna rolig og stille, og det siste og det verste: hvordan jeg skulle komme meg AV toget. Nr skulle jeg g bort til drene, og tenk om jeg ikke kom meg av p riktig stopp! Jeg var s bekymret at jeg ble utslitt av tenke s mye p det, og etterhvert ble synet mitt slret og hodet mitt s tungt at jeg trodde jeg skulle besvime. MEN. Jeg kom meg igjennom det. Minna var rolig og snill hele tiden, og jeg kom meg av p riktig stopp. Ironisk nok var Gjvik endestasjonen, s jeg bekymret meg uten grunn. Gjett om jeg var lettet da jeg fant familien min som sto ventet p meg, og som skulle kjre meg "hjem" til jul.

    Jeg sitter ogs igjen med gode minner. Jeg har kost meg sammen med familien min, som jeg ikke ser s ofte og det da ble ekstra stas se igjen, og jeg har nytt all julepynten og knekke ntter, nytt den gode stemningen som andre pvirker meg med, og all praten som har gtt lst og som har ftt meg til le. Maten var ogs veldig god, og jeg klarte slappe litt av innimellom med et glass vin. Julegavene var ogs veldig fine, og jeg er s heldig som fr s mange og s fine gaver. Jeg hper jeg klarte uttrykke hvor mye jeg likte dem, selvom jeg var veldig sliten da vi pakket dem opp.


    Julen er snart over for min del, for jeg orker ikke ha julepynten oppe etter at julaften er over, s vanligvis er den ute av huset den 25. desember og hverdagen starter igjen da. Men i r ble den oppe noen dager ekstra, for p fredag den 26. desember, feiret jeg og kjresten vr egen lille jul. Vi hadde spart p julegavene som var til oss begge to, og det blir derfor litt matrester fra julaften og litt gavepning. Vin og og filmtitting ble det ogs, og jeg har det alltid fint nr jeg og kjresten skal kose oss sammen. Vi har det s fint og morsomt sammen - jeg er s heldig som har en som er s fantastisk dele livet mitt med.

    Det var litt fra min jul. Jeg hper dere har hatt det fint p fr, p, og etter selve kvelden, og at dere fr en fin romjulstid.

  • 6

    - Feiring har det vrt, og feiring skal det bli -

    I dag er det min bursdag, og den har startet med en god frokost med kaffe til. Minna ventet tlmodig i senga til jeg orket starte dagen, og ettersom vi er bursdagsjenter begge to, s sang vi like s godt bursdags sang til oss selv. Minna hadde bursdag i gr, og det ble feiret med brdskive med leverpostei, som ble veldig godt motatt. I dag derimot blir det ikke store feiringa ettersom jeg er alene i leiligheten, men det gjr meg faktisk ingenting, for feiring har det vrt og mer feiring skal det bli. P sndag kom familien min med gaver til meg helt fra Valdres (!), og det ble kjempe fine gaver og kjempe god Take Away hos oss. P torsdag kommer kjresten min hjem fra Polen, for han er nemlig p "guttetur" der med broren sin, s p fredag skal jeg feire sammen med han. Derfor gjr det meg ingenting at jeg er alene i dag, da kan jeg ta det rolig og i mitt tempo,i mitt eget selskap, med noen glass vin og litt ekstra god mat. Som dere sikkert kan skjnne er jeg ikke s glad i store selskaper med mange mennesker, s derfor passer det meg fint at det blir p den mten som det blir i r.


    I r blir jeg 22 r, men jeg fler meg ikke gammel i det hele tatt. Jeg er glad for at jeg har blitt spass "voksen", ettersom jeg har livet mitt mer p stell n enn jeg noen gang har hatt det. Jeg har vokst opp rett og slett, og jeg har det bedre n enn jeg noen gang har hatt det, til tross for all sykdom og motgang som jeg lever med n. Livet mitt har p en mte akkurat startet, og jeg gleder meg til rene som kommer. Jeg syns det er vondt tenke p fortiden, for det er s mye vondt og vanskelig som har skjedd, men fremtiden klarer jeg tenke gode tanker om. Jeg gleder meg til sitte p en veranda i syden og bare nyte livet, med mann, unger, hund, sol og glede.

  • 2

    Et mareritt

    Hva jeg drmmer om natten kan ha stor innvirkning p hvordan dagen etter blir for meg. Har jeg en fin drm som jeg egentlig aldri vil vkne opp fra, s vkner jeg lettere til sinns og mer uthvilt enn vanlig. Men har jeg mareritt s kan det bli stikk motsatt. Jeg prver ikke la marerittene mine pvirke meg, men uten hell, spesielt nr marerittene handler om traumene jeg har opplevd og personer jeg er livredd for. Drmmene er s ekte at det fles som om jeg fr fysisk vondt av det som skjer i dem, og som oftest blir jeg skadet eller drept. Nr jeg drmmer slike ting, s kan dagen etterp bli skikkelig vanskelig komme seg igjennom. Jeg vkner opp med ett rykk, svett og med en angst s stor at det er vanskelig puste flere timer etter jeg har vknet. Selv om jeg prver alt jeg kan fortelle meg selv at det bare var en drm, s klarer jeg ikke la vre bli pvirket av dem.


    En ting som ofte gr igjen er at jeg blir jaget av noen med enten barberblader eller kniv i hnden, og som kutter meg opp til jeg dr eller til jeg klarer komme meg unna. Jeg kan ogs drmme at hele gulvet rundt meg er dekket av barberblader eller spikre, s den eneste muligheten for komme meg vekk er tr p dem. Jeg aner ikke hva det betyr, og jeg skulle nske at jeg klarte tolke dem for vite hva det sovende sinnet mitt og underbevisstheten min prver fortelle meg.

    Det hadde vrt spennende og kanskje hjelpsomt kunne tolke hva drmmene betyr, og jeg skulle nske at jeg klarte det. Men det m nok litt studering og informasjonssankning til hvis jeg skal klare det. Kanskje noen av dere klarer tolke hva de betyr? Drmmeland er et sted som det skal vre godt sige inn i, der man skal f slappe av og sanke energi til den neste dagen som kommer. Hvis det sove blir noe man gruer seg til, s er det ikke rart at man blir sliten. Det ligge i timevis uten f sove er utrolig frustrerende, og jeg er glad for at jeg har medisiner som hjelper meg til f sovne raskere enn jeg vanligvis ville gjort. Selvom det ogs bringer med seg noen bivirkninger og kan bli sett p som dumt i andres yne, s syns jeg det er verdt det. Men jeg m si at jeg gleder meg til den dagen at jeg klarer sovne helt av meg selv til fornuftig tid, og at jeg klarer sove godt uten mareritt og mange oppvkninger ilpet av natten.


    Hvordan gr det med dere? Jeg hper dere har en fin adventstid, og at dere koser dere s mye som dere kan mens det varer. Julen er den koseligte tiden p ret for meg, selvom noen ting ogs er vanskelig. Adventslys, julestjerner som henger i vinduene og som pynter opp trrne i hagene rundt her jeg bor er noe jeg elsker. Jeg er ogs ganske barnslig av meg, og nyter spenningen mot julekvelden, askepott og gaver.

  • 10

    Min egen lille boble og en liten oppdatering

    Smellet har kommet slik som jeg trodde ville skje. Flelser og tanker har blitt lagret opp p innsiden i mangelen p f grtt de ut av kroppen. Jeg gr rundt i min egen lille boble og er s sliten som jeg aldri har vrt fr. Jeg er p en mte nummen, har tunnelsyn og fler at jeg har en sky som henger over meg dgnet rundt. Hukommelsen er ikke tilstede i det hele tatt. Jeg klarer ikke huske hva jeg gjorde dagen fr, og heller ikke samtaler jeg har hatt. Jeg husker egentlig ingen ting. Det er s mye som skjer i livet mitt akkurat n, og jeg klarer ikke flge med p alt som skjer. Alt er et tiltak som koster meg mye, men heldigvis klarer jeg fullfre ihvertfall noen av de tingene jeg gjr til vanlig, feks som trene (selvom det virkelig tmmer meg for energi og at ktene ikke akkurat blir s intensive). Men jeg prver s godt jeg kan, og noe mer kan ikke noen forvente av meg. Selvom det er vanskelig for meg m jeg noen ganger sette ned foten og ta hensyn til hvor grensene mine gr, for jeg er s redd for at jeg blir enda "drligere" hvis jeg eller de rundt meg presser meg for hardt n. Jeg er veldig deprimert, men angsten har heldigvis holdt seg stabilt p bedringens vei.


    Maten gr det ikke bra med, men jeg har et hp om at det kan lsne litt snart. Jeg fler at jeg holder p bli gal av ikke ha kontroll over min egen kropp, og at hvis det ikke order seg snart kommer det til eksplodere. Men enda en gang har jeg funnet en mulig lsning p hva det kan vre, og jeg hper virkelig jeg har rett denne gangen. Jeg har tross alt kommet med omtrent 5 mulige lsninger den siste tiden, og jeg fler meg s latterlig som fortsatt prver finne ut av grunnen til dette, men jeg er virkelig desperat etter f tilbake den lille kontrollen jeg kan ha over livet mitt gjennom maten. S n er det bare vente se om jeg har rett denne gangen.

    Jeg vet at jeg har sagt flere ganger at jeg fler at jeg ikke fr den hjelpen jeg trenger, men som sagt er jeg ikke klar til jobbe med anoreksien. Og jeg vet ogs at den henger sammen med depresjonen og angsten, men jeg vil ikke, klarer ikke. Alt det presset jeg fler folk rundt meg legger p meg n, gjr at jeg stritter litt imot. Jeg fler meg s dum og svak som ikke klarer alt som blir forventet av meg og som ikke klarer ta imot det tilbudet jeg har ftt. Men heldigvis har psykologen kommet p andre tanker etter ha snakket med meg de siste timene vi har hatt. Hun foreslo i gr at det kanskje er viktigere jobbe med traumene mine n og f bearbeidet de skikkelig, for det har jeg aldri ftt gjort fr. Det er litt rart at det ikke har blitt tatt ordentlig tak i tidligere egentlig, men heldigvis er det noen som vil gjre det n. Det vonde jeg har opplevd og alt det har frt med seg har pvirket meg i en stor grad, og traumene jeg har ftt pga det plager meg mye i hverdagen. Derfor har jeg sagt at jeg kanskje kan klare takke ja til et tilbud om en langtidsinnleggelse for jobbe med det p traumeavdelingen p Modum Bad, for f bearbeidet det skikkelig og kanskje kunne legge det litt bak meg. Jeg tenker p hvor godt det hadde vrt kunne fle mindre p skammen, og slippe f alle de vonde flashbackene og marerittene jeg har om det som har skjedd. Jeg tror virkelig at det kan hjelpe meg en hel del hvis jeg klarer kvinne meg opp til takke ja til dette tilbudet, men om jeg klarer det n fr vi se, men lysten er virkelig tilstede.


    Jeg har virkelig lyst til klare skrive oftere igjen, s jeg fr ta meg litt i nakkeskinnet og sette meg ned framfor datamaskinen og rett og slett bare gjre det. For som jeg har sagt fr, s kommer ordene p rekke og rad bare jeg fr satt meg ned med det. Det er s fint f kommentarer om at dere savner bloggingen min, og det gir meg litt motivasjon til klare gjre det igjen.

    Jeg kjemper fortsatt mine kamper for klare overleve, og selvom det virker veldig fristende i mine mrkeste stunder, s kommer jeg aldri til gi opp.

  • 2

    Det slitsomme internettet

    Internett er noe de aller fleste benytter seg av i dag og som har blitt en viktig ting i livet vrt. Vi bruker opptil flere timer p det hver eneste dag, og vi fr nesten abstinenser hvis vi ikke fr sjekket Facebook eller Instagram ofte nok. Vi har rett og slett blitt avhengige. Men jeg klarer ikke helt skjnne hvorfor det er s viktig flge med p andres liv i den grad vi gjr, eller hvorfor vi m lese uendelige mengder med stoff p nettet og se p alle videoene av folk som driter seg ut som blir lagt ut hver eneste dag.

    Jeg for min del syns det er godt med noen dagers pause fra internett. Jeg blir nesten r i hodet av alt som m flges med p, alle oppdateringene som blir lagt ut og alle bloggene som det blir skrevet p hver dag. For jeg fler at jeg m og burde flge med p det som skjer, og at hvis jeg ikke gjr det s faller jeg utenfor hvis jeg ikke fr med meg alt. Og det er jo s utrolig mye flge med p, og det resulterer i at det m brukes mye tid bak dataskjermen for kunne f med seg alt. Jeg sier ikke at alle er snn og har det slik som meg, men er det flere som fler p det presset jeg prver skildre?

    Jeg bruker for det meste internett til snakke med venner og bekjente, selvom jeg savner slik det var fr i tiden. Fr i tiden brukte jeg alltid telefonen til ringe de jeg var glad i, hrte stemmene deres og jeg fler det ble et annerledes og tettere forhold til vennene mine ut av det. Jeg tror jeg ville foretrukket det hvis jeg ikke hadde slitt med angsten, men n tr jeg nesten ikke snakke i telefonen lenger, og jeg blir skikkelig stresset hvis det er noen som ringer meg. S p grunn av det foretrekker jeg dessverre snakke med folk over facebook allikevel. Det er ogs noen blogger som jeg liker flge med p og lese, men det tar som regel bare noen minutter om dagen. Jeg googler ting som jeg trenger vite og hvis det er noe jeg lurer p, men utover det s orker jeg ikke mer. Internett er for meg veldig slitsomt, selvom jeg m innrmme at det kan vre hendig bruke i noen situasjoner.

    Nettet frer ogs med seg nettmobbing. Det blir enklere mobbe og slenge negative kommentarer etter andre nr man gjemmer seg bak en skjerm og et "nick".. Tingene som blir sagt har blitt dryere, og det tror jeg er fordi man slipper se den man utsetter det for i ynene mens man gjr det. En ting som er vondt med nettmobbing er at man aldri kan f et "fristed" fra det. Man kan ikke dra hjem slippe og mte mobberne, man kan alltid bli funnet og ting kan bli lagt ut selvom man selv ikke er p internett.



    Det er bde fordeler og ulemper med internett. Det blir enklere holde kontakten med andre som det kanskje ville vrt unaturlig og plutselig skulle ringe for ta en prat, og det kan vre enklere bli kjent med nye mennesker. E-post, blogging og nettbank er ogs veldig kjekt ha, det gjr hverdagen litt enklere. Ogs er det ogs all den kunnskapen man kan finne der! Det er mange eksempler p positive ting med internett, men jeg str fast ved at det ogs finnes noen negative. Som jeg nevnte s brukes det mye tid p datamaskinen, tid som heller kunne blitt brukt til gjre andre ting, oppdage verden, skape nye gode minner og rett og slett leve livet. Selvflgelig er det fint at minner kan samles og deles med andre over internett, men helt rlig, hvor mange gode minner og fine yeblikk har du fra ha sittet p internettet?

  • 6

    Jeg str ved et veiskille

    Jeg har ftt et slags ultimatum, om at jeg m ta imot behandling for spiseforstyrrelsen og det setter et stort press p meg. Det virker som om at hvis jeg ikke gjr det s kommer folk til gi meg opp, men jeg vet ikke om det er tilfelle. De sier at hvis jeg skal komme meg videre og skal kunne f det bedre, s er det den vi m jobbe videre med, for det er den som styrer livet mitt n. Den har et hardt grep rundt halsen p meg og bestemmer hvordan jeg har det. Det er den som gjr meg s deprimert som jeg er n, og det er den som har mye av skylden for at angsten min har vrt s sterk. Livet mitt styres av den, og folk begynner sprre meg om jeg virkelig vil ha det snn som jeg har det n. Selvflgelig vil jeg ikke ha det snn, men samtidig s er jeg livredd for gi slipp p denne sykdommen. Det er s vanskelig forklare, men som jeg har skrevet tidligere s er jeg redd for at jeg vil fle at uten den klarer jeg ingenting og vil ikke ha kontroll over livet mitt hvis jeg gir slipp p den.

    Jeg har ftt tilbudet om ske meg inn p RASP (Regional seksjon for spiseforstyrrelser), og jeg ser at det er et tilbud jeg burde takke ja til. Men hvordan jeg skal klare ta det skrittet aner jeg ikke, og det er jo ikke sikkert at jeg fr en plass en gang. S hva er vitsen liksom? Jeg har tenkt mye p om jeg skal takke ja eller nei den siste tiden, veier for og imot, men jeg m innrmme at jeg nesten allerede har landet p et nei. Jeg er for redd, jeg er ikke klar, men kommer jeg noen gang til bli klar til det? Noen sier at det er noe jeg m bare m kaste meg ut i, men hvordan skal jeg klare det nr livet mitt er et fullstendig kaos fra fr av? Jeg er redd for at hvis jeg kaster meg ut i dette s vil det bare bli et enda strre kaos, og nr jeg nesten ikke takler hverdagen slik den er n hvordan skal jeg klare den med enda mer usikkerhet, kaos og rot? Jeg ser det ble mange sprsml her n, men det er fordi jeg ikke aner hva jeg skal gjre.


    S.. Jeg hper jeg klarer lande p et svar snart, og at jeg slipper st ved dette veiskillet, det er jo ganske drastiske forskjeller p de to veiene jeg kan g p. Jeg vil ikke at noen andre skal ta valget for meg, selvom det hadde vrt veldig lettvint s vil jeg ta dette store valget selv. Jeg skjnner at alle kommer til si at dette er noe jeg burde gjre, bortsett fra spiseforstyrrelsen som vil at jeg skal fortsette til jeg blir s tynn at jeg nensten dr av det, og til og med da vil jeg kanskje ikke vre tynn nok. Men anoreksien er min venn, min trygge havn som jeg alltid vet at den er der for meg. Samtidig fler jeg at jeg burde hre mer p de som er glad i meg og bryr seg om meg, for det kan ikke vre enkelt for dem leve med en syk Nora. Jeg vil ikke at Dag skal f nok av dette, at han ikke orker mer av sykdom, s jeg tenker at jeg burde gjre dette for han, slik at vi kan f vre i fred uten dette monsteret.

    Jeg burde takke ja, men jeg vil virkelig takke nei. Men egentlig vet jeg at dette er noe jeg m gjre. Jeg vet at jeg ikke er radmager eller at man kan se det p meg p utsiden, men p innsiden er jeg faktisk veldig syk. Jeg har vrt veldig undervektig flere ganger n, og jeg vet ikke om kroppen min takler en runde til. Spiseforstyrrelser er p ingen mte glamorst, det er et helvete som tar livet av mange mennesker. S aldri begynn tulle med maten, prv vre glad i deg selv slik du er. Det skulle jeg nske at klarte.


    For g over til noe mer positivt s har jeg vrt veldig flink nr det gjelder utfordre angsten, og det har jeg tenkt til fortsette med. Jeg vet at n som jeg har klart ta ordentlig tak i det s kommer angsten til bli svakere, litt etter litt. Det hadde vrt s utrolig godt kunne klare dra ut p ting alene og slippe g rundt og vre s redd hele tiden, men jeg fler at det allerede har blitt bedre. Jeg klarer g inn p butikken alene n og om 2 uker skal jeg dra til psykologen helt alene i taxi, og det som er s godt og som er annerledes enn fr er at jeg vet at jeg kommer til klare det! Jeg kjenner det i magen, at det ikke knyter seg bare jeg tenker p det. Eller, jeg kjenner det jo, men lysten til klare f det til er sterkere enn den vonde flelsen. S jeg fler virkelig at dette gr riktig vei, og en ting som er sikkert er at angsten kan dra til helvete og bli der.


    I dag s har jeg det ganske greit. Jeg ble litt syk over natten og er sliten, men da er det godt rigge seg til i sofaen under pleddet med serier og passe p drikke mange kopper med glovarm te.

    Og forresten.. en siste ting. Jeg ser at lesertallet har gtt ned den siste uka, og det syns jeg er leit. Er det noe jeg gjr feil, eller noe jeg kan gjre annerledes? Vil dere at jeg skal fortsette vre s rlig, eller vil dere at jeg skal skrive om de dagene som jeg har det bra? Det hadde vrt fint for meg vite, selvom det er viktig for meg kunne skrive ogs i de periodene jeg har slik som det er n. Takk til dere som fortsatt holder ut med meg!

  • 1

    Motivasjon og bedre livskvalitet

    I det siste har jeg ikke hatt s mye motivasjon til noe som helst. Ting har gtt veldig sakte, men jeg har iallefall ftt gjort noen smting. Jeg prver virkelig finne tilbake motivasjonen, men jeg kjenner at det er ganske vanskelig akkurat n. Treningen, behandlingen og bloggen er de tingene som har ftt lide mest. Det hres kanskje merkelig ut, men jeg har stor motivasjon til finne tilbake motivasjonen! Det viktigste og det frste jeg m gjre er komme igang med behandlingen igjen, det er jo s viktig for at jeg skal klare bli bedre. Jeg har vrt litt flink da, og vrt mange turer hos legen de siste ukene, og jeg har ftt snakket en del med henne og funnet ut av noen ting. Men n er det p tide ringe psykologen f ny time, jeg har ftt et press p meg av mine behandlere om jobbe med spiseforstyrrrelsen, og jeg m nok snart ta det p alvor selvom jeg er livredd for gjre det. Jeg fler meg ikke klar til det i det hele tatt, men det er mange som sier at jeg egentlig aldri vil bli klar til det, og at jeg bare m kaste meg ut i det. Men jeg aner ikke hvordan jeg skal klare gjre det.

    Selvom motivasjonen til trene og blogge ikke har vrt helt tilstede og at jeg bare har ftt gjort disse to tingene halvveis, s har jeg ihvertfall prvd mitt beste. Det som er vanskelig for meg er at jeg ikke vet om jeg har prvd hardt nok, og om det jeg har ftt gjort har vrt bra nok. Det er en vanskelig flelse kjenne p, men jeg m bare bite tenna sammen og prve enda litt hardere, selvom jeg ikke vet om det er mulig. Jeg m komme igang igjen, det er s viktig for at jeg skal f bedre livskvalitet en dag. For er det noe jeg nsker meg, s er det akkurat det; bedre livskvalitet.


    Tenk kunne vkne hver morgen med et smil og vre klar for utnytte den til det fulle. Tenk kunne slippe spise mltider p spesielle tidspunkt og heller kunne spise nr jeg er sulten, og ikke minst kunne spise det jeg vil og har lyst p selvom det er karbohydrater og fett i det. Tenk kunne sette seg i bilen og kjre en tur p butikken for kjpe noe jeg har lyst p, eller for drikke en kaffe p caf. For n er det faktisk helt utelukket og umulig for meg gjre slike ting alene. Tenk p hvor fint livet kunne vrt hvis jeg aldri hadde blitt syk, hvor mange flere gode minner jeg ville hatt og s mange arr jeg hadde sluppet ha i sjela.

    Jeg m finne tilbake motivasjonen igjen. Motivasjonen for ville leve et godt liv.

  • 2

    En snn dag

    Dette er en snn dag hvor jeg har ingenting si. Jeg fr komme sterkere tilbake i morgen etter legetimen. Kanskje kan ting bli som fr snart. En ok hverdag uten angstanfall og hyperventilering. Jeg prver ikke ha hye forventninger, for jeg er s redd for bli skuffet enda en gang. N gjelder det bare se om jeg i det hele tatt klarer komme meg opp av senga og ut dra s tidlig som jeg skal for klare komme meg til timen, jeg burde klare meg uten 12 timers svn hver eneste natt. Dette er forresten noen bilder fra i gr. Det var s deilig fle meg litt fin for en gangs skyld, og ikke g skamme meg snn over meg selv hele tiden. Jeg hper jeg kan f flere slike dager i fremtiden.



    Der var det tomt for ord. Jeg hper dere fr en fin sndag :-)

  • 2

    Laidback friday

    Gjett hva jeg har gjort i dag? Jeg har vrt enda en tur i byen. 3 ganger p 2 uker syns jeg er veldig stor fremgang fra aldri dra dit. Bare for noen uker siden klarte jeg nesten ikke dra til legen engang, s derfor var slike ting som et kjpesenter helt utelukket for meg. Jeg vet at jeg har skrytt veldig av meg selv de siste innleggene, men jeg syns helt rlig at jeg fortjener det. For jeg har virkelig prvd hardt og kjempet for klare og komme meg dit jeg er i dag nr det gjelder angsten. Det er fortsatt vanskelig, og hjertet sitter i halsen nr jeg gr ute blandt folk, men jeg faller ikke sammen i grt og fr angstanfall av det, noe som er ganske utrolig. Men nok om det.

    I dag har vi vrt p caf og drukket god caffe latte, vi har kjpt flere julegaver og jeg har ftt nye sko av kjresten. Er jeg ikke heldig? Resten av kvelden skal jeg slappe av, for etter mange timer i byen p hyhlte sko = veldig slitne ftter! S n er det beina p bordet og serietitting som gjelder. Vaskingen kan jeg ta en annen dag, jeg blir ikke lykkelig av det. Jeg er glad for at jeg har ftt et mer avslappet forhold til det. Fr gikk jeg trket stv og vasket hver eneste dag, noen ganger to ganger om dagen, og det sier seg selv at det hverken er ndvendig eller sunt. N tler jeg litt stv og velger heller leve livet litt enn ha stv p hjernen.


    Har dere planer for kvelden? Jeg hper ihvertfall at dere fr en fin kveld, s snakkes i morgen.

  • 0

    Det er bare skjerpe seg

    Jeg er s dypt nede at hver morgen blir en kamp om komme seg opp av sengen. Jeg skulle nske jeg kunne ligget der hele dagen, bare sttt opp for g p do eller spise innimellom, gjemme meg bort fra de vonde tankene og flelsene i svnen og vkne opp en dag friskere. Tenk om det hadde vrt s enkelt at jeg kunne gtt i dvale, slippe all kulden og mrket som vinteren frer med seg, og vkne opp til vren da knuppene springer p trrne og med et nytt hp om at det en gang blir bedre, at jeg en dag kommer til bli frisk.

    Det er vanskelig for meg n som jeg fler at ting aldri kommer til bli bedre. At jeg kommer til vre syk resten av livet mitt, med den dype depresjonen, angsten og higet etter bli tynnere enn tynnest. Det bryter meg ned og tar med seg troen i den nedgende spiralen. Jeg har fortsatt et bittelite hp, men jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer holde p det. Alt er s mrkt og klumpen i magen vokser seg strre for hver dag.

    Jeg har heldigvis noen bedre dager som gjr det mulig for meg klare og fortsette denne kampen, for det er slik at hver dag er en kamp jeg m kjempe om igjen og om igjen. Det fles ut som det er en kamp jeg ikke kan vinne, men samtidig vet jeg at det er mange som har kommet seg ut av det i live. Det er en liten trst at jeg vet det, og at jeg vet at det er flere som har det som meg, at jeg ikke er alene. Selvflgelig unner jeg ingen ha det vondt, men dere skjnner sikkert hva jeg mener.

    Selvom det er tungt n, s tvinger jeg meg selv til fortsette. Jeg kan ikke tape, jeg kan ikke forlate dem som er glad i meg. Jeg kan ikke la sykdommen seire over meg og hne meg p den mten, den skal ikke f lov til ta knekken p meg. Det er hpet som gjr at jeg klarer tenke disse tankene. Jeg m innrmme at jeg er sint og frustrert over at jeg ble s syk, at noen hadde hjerte til delegge livet mitt p den mten. Tenk at noen ikke bryr seg om noen andre enn seg selv og driter i hvordan det pvirker dem som m lide for det. Men kanskje har jeg blitt et sterkere menneske av det.


    Jeg tror det ofte er slik at de som opplever noe vondt blir sterkere nr de kommer ut av det p den andre siden. At de klarer sette seg bedre inn i hvordan andre har det. Selvom det egentlig ikke er mulig kunne forst hvordan andre har det, s tror jeg det blir litt enklere forst litt av det andre gr igjennom. De som har vunnet kampen over sykdommen er forbilder for meg og som gir meg hp om at ogs jeg kan klare det, selvom det er en helt jvlig og en fryktelig lang vei g. Jeg syns det er vanskelig skulle ta steget og vge meg ut p den veien. Jeg har s inderlig lyst til komme s langt at jeg tr prve det selv, men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare komme meg dit. Livet som psykisk syk er et vanskelig liv med mange kamper, og det er viktig ikke blse bort hvor vanskelig det kan vre. Uansett om man sliter litt eller mye s er det vanskelig, og jeg mener at alle burde bli tatt serist nr de sier at de har det vanskelig. Alle burde bli hrt og trodd p, for jeg tror ikke det er mange som later som at de er syke. Hva skulle de ftt ut av det? S fr du dmmer og tror at det bare er skjerpe seg, at det bare er gjre ditten og datten; s blir alt bedre, s skal du vite at det er de som sier og tror slike ting som burde skjerpe seg.

  • 5

    Du m bli likt av alle!

    Ta p deg sminken, bruk god tid for gjre det perfekt. Det er veldig viktig ha en perfekt hud og dyre renseprodukter i alle slag. Glem ikke hret, det m skinne og ligge perfekt. Her m det ogs brukes dyre sjampoer og balsamer, conditioner, kurer og oljer. Det er viktig bruke lang tid p badet hver morgen, slik at den perfekte masken og fasaden sitter perfekt p. Dra til frisren jevnlig slik at hret alltid ser bra ut, utvekst eller slitte tupper gr det ikke ann g med. Lp en ekstra mil p tredemlla og tren styrke ved siden av, skaff deg helst en personlig trener, det betyr ikke hvor mye det koster, det er viktig bli stram og fit, med en smal midje og stor rumpe. Ta alltid trappene istedenfor heisen og vei deg hver dag. Det er viktig holde seg tynn, slik at andre vil like deg og hvordan du ser ut. Ta p deg det ene sexy antrekket etter det andre, det er viktig alltid se bra ut. Bruk s lite klr som mulig, ikke vr sjenert, for det er slik du fr oppmerksomhet og blir likt av bde gutta og jentene. Det er dette du vil, er det ikke? Slik at alle liker deg.


    Dra p kjpesenteret ofte og se hva slags nye klr og andre ting som er nytt, shop gjerne p nettet ved siden av slik at du alltid fr med deg hva som er siste mote. Du trenger ikke velge, bare kjp alt du syns er fint. Hvor mange kroner det kommer til koste betyr ingenting. Bare du passer inn. Du trenger ikke noe annet enn havregryn for overleve, det viktigste er f seg de rette klrne! Det er alt som betyr noe, er det ikke? Det er viktig flge med p moten slik at du alltid vet hva som "inn", det er viktig bruke de klrne selvom du egentlig ikke liker stilen.

    Utad er det viktig bygge opp en fin fasade og dokumentere hvor bra ditt liv er. Sett opp ett smil og lat som alt er bra i livet ditt. Det er flaut slite og ha det vondt, s det er best holde slike ting for seg selv. Ingen skal tvile p at livet ditt er fint leve - for hvilket nederlag det hadde vrt om andre fikk vite at du har det vanskelig. Da blir man sett ned p og noen ganger utsttt av vennegjengen, for hvis man sliter er det ens egen feil, og da m man bare ta seg selv i nakkeskinnet og ordne opp. Det kan vel ikke vre s vanskelig? Bare skaff deg en jobb eller start studere, s skal du se at ALT ordner seg.

    Men fr du det bra av alt dette? Av prve s jvlig hardt p oppfylle forventninger som ikke burde bety noe?

    Du er god nok som du er. Du trenger ikke forandre noe ved deg selv. Du trenger ikke prve s hardt bare for "passe inn". Jeg hper at en dag kan det bli slik for alle.

  • 0

    Smellet

    I det siste har jeg ikke klart sette ord p flelsene mine eller f s mye utlp for de. De metodene jeg har brukt fr funker ikke akkurat n, og det gjr meg litt bekymret. For jeg har tidligere erfart at hvis vonde og tunge flelser fr samlet seg opp over lengre tid, s kommer alt til komme ut i et skikkelig smell nr kroppen ikke klarer holde p s mye p en gang lenger. Jeg fler det p innsiden at det samler og samler seg opp, og at det snart er fullt der inne. Jeg klarer ikke lenger snakke ut om alt til kjresten min, bde fordi han har hrt nesten alt jeg har si fr (for det gr i det samme hver gang nr det gjelder vekta og angsten) og fordi jeg vil ikke legge alt over p han lenger. Han har nok tenke p med seg selv, studier og jobben. Det kan hende det har blitt slik fordi jeg egentlig srt trenger en psykolog, men ettersom vi er i prosessen med bytte s m jeg bare holde ut til vi fr en ny, selvom jeg vet at det kan ta litt tid.

    Jeg har det tungt , veldig tungt, men samtidig har jeg som sagt blitt flinkere til utfordre angsten, noe som er veldig positivt. Men energien og motivasjonen til gjre ting har forsvunnet, og jeg er sliten hele tiden, hver dag. Men jeg fortsetter kjempe mine kamper, og selvom det fles ut som om jeg ikke klarer mer n, s m jeg bare det. Jeg vil ikke d, jeg vil komme meg ut av dette og kunne leve et godt og langt liv sammen med den lille familien min. Kanskje kommer smellet snart, men det fr vi ta hvis den dagen kommer, jeg kan ikke sitte her grue meg til det. En dag om gangen.


    Det er vanskelig forklare hva jeg fler, og jeg klarer ikke helt sette ord p flelsene her p bloggen lenger heller. Ikke s godt som fr ihvertfall. Men jeg prver skrive, fordi det er s godt for meg. Nr jeg frst har ork til sette meg ned skrive, s pleier det komme litt av seg selv, noe som er veldig bra. Jeg har s mye jeg vil si og skrive, men jeg klarer ikke tenke meg fram til det p forhnd eller planlegge noen innlegg. Det kommer bare helt av seg selv nr jeg setter meg framfor skjermen. S det er positivt at det ihvertfall blir litt skriving p meg.

    Jeg hper dere der ute som sliter klarer holde ut, for en dag kommer det til snu og bli bedre.

  • Nora Sveen

    Jeg heter Nora, og bor i Oslo med min fantastiske samboer og vr lille hund Minna. Her p bloggen min skriver jeg om min hverdag og mine tanker, psykisk helse, og litt av hvert av andre ting som faller meg inn. Jeg har slitt psykisk i en del r n, men jobber for f et bedre og friskere liv!

    Kontakt / Sponsing: Norahvem@hotmail.com



    Kategorier

    Arkiv

    @Norahvem


    Siste innlegg


    Flg meg


    Annonser






    bilde



    hits