NoraHvem.blogg.no -
Hjem FØLG MEG Om meg Kontakt

4

- Feiring har det vært, og feiring skal det bli -

I dag er det min bursdag, og den har startet med en god frokost med kaffe til. Minna ventet tålmodig i senga til jeg orket å starte dagen, og ettersom vi er bursdagsjenter begge to, så sang vi like så godt bursdags sang til oss selv. Minna hadde bursdag i går, og det ble feiret med brødskive med leverpostei, som ble veldig godt motatt. I dag derimot blir det ikke store feiringa ettersom jeg er alene i leiligheten, men det gjør meg faktisk ingenting, for feiring har det vært og mer feiring skal det bli. På søndag kom familien min med gaver til meg helt fra Valdres (!), og det ble kjempe fine gaver og kjempe god Take Away hos oss. På torsdag kommer kjæresten min hjem fra Polen, for han er nemlig på "guttetur" der med broren sin, så på fredag skal jeg feire sammen med han. Derfor gjør det meg ingenting at jeg er alene i dag, da kan jeg ta det rolig og i mitt tempo,i mitt eget selskap, med noen glass vin og litt ekstra god mat. Som dere sikkert kan skjønne er jeg ikke så glad i store selskaper med mange mennesker, så derfor passer det meg fint at det blir på den måten som det blir i år.


I år blir jeg 22 år, men jeg føler meg ikke gammel i det hele tatt. Jeg er glad for at jeg har blitt såpass "voksen", ettersom jeg har livet mitt mer på stell nå enn jeg noen gang har hatt det. Jeg har vokst opp rett og slett, og jeg har det bedre nå enn jeg noen gang har hatt det, til tross for all sykdom og motgang som jeg lever med nå. Livet mitt har på en måte akkurat startet, og jeg gleder meg til årene som kommer. Jeg syns det er vondt å tenke på fortiden, for det er så mye vondt og vanskelig som har skjedd, men fremtiden klarer jeg å tenke gode tanker om. Jeg gleder meg til å sitte på en veranda i syden og bare nyte livet, med mann, unger, hund, sol og glede.

  • 2

    Et mareritt

    Hva jeg drømmer om natten kan ha stor innvirkning på hvordan dagen etter blir for meg. Har jeg en fin drøm som jeg egentlig aldri vil våkne opp fra, så våkner jeg lettere til sinns og mer uthvilt enn vanlig. Men har jeg mareritt så kan det bli stikk motsatt. Jeg prøver å ikke la marerittene mine påvirke meg, men uten hell, spesielt når marerittene handler om traumene jeg har opplevd og personer jeg er livredd for. Drømmene er så ekte at det føles som om jeg får fysisk vondt av det som skjer i dem, og som oftest blir jeg skadet eller drept. Når jeg drømmer slike ting, så kan dagen etterpå bli skikkelig vanskelig å komme seg igjennom. Jeg våkner opp med ett rykk, svett og med en angst så stor at det er vanskelig å puste flere timer etter jeg har våknet. Selv om jeg prøver alt jeg kan å fortelle meg selv at det bare var en drøm, så klarer jeg ikke å la være å bli påvirket av dem.


    En ting som ofte går igjen er at jeg blir jaget av noen med enten barberblader eller kniv i hånden, og som kutter meg opp til jeg dør eller til jeg klarer å komme meg unna. Jeg kan også drømme at hele gulvet rundt meg er dekket av barberblader eller spikre, så den eneste muligheten for å komme meg vekk er å trå på dem. Jeg aner ikke hva det betyr, og jeg skulle ønske at jeg klarte å tolke dem for å vite hva det sovende sinnet mitt og underbevisstheten min prøver å fortelle meg.

    Det hadde vært spennende og kanskje hjelpsomt å kunne tolke hva drømmene betyr, og jeg skulle ønske at jeg klarte det. Men det må nok litt studering og informasjonssankning til hvis jeg skal klare det. Kanskje noen av dere klarer å tolke hva de betyr? Drømmeland er et sted som det skal være godt å sige inn i, der man skal få slappe av og sanke energi til den neste dagen som kommer. Hvis det å sove blir noe man gruer seg til, så er det ikke rart at man blir sliten. Det å ligge i timevis uten å få sove er utrolig frustrerende, og jeg er glad for at jeg har medisiner som hjelper meg til å få sovne raskere enn jeg vanligvis ville gjort. Selvom det også bringer med seg noen bivirkninger og kan bli sett på som dumt i andres øyne, så syns jeg det er verdt det. Men jeg må si at jeg gleder meg til den dagen at jeg klarer å sovne helt av meg selv til fornuftig tid, og at jeg klarer å sove godt uten mareritt og mange oppvåkninger iløpet av natten.


    Hvordan går det med dere? Jeg håper dere har en fin adventstid, og at dere koser dere så mye som dere kan mens det varer. Julen er den koseligte tiden på året for meg, selvom noen ting også er vanskelig. Adventslys, julestjerner som henger i vinduene og som pynter opp trærne i hagene rundt her jeg bor er noe jeg elsker. Jeg er også ganske barnslig av meg, og nyter spenningen mot julekvelden, askepott og gaver.

  • 10

    Min egen lille boble og en liten oppdatering

    Smellet har kommet slik som jeg trodde ville skje. Følelser og tanker har blitt lagret opp på innsiden i mangelen på å få grått de ut av kroppen. Jeg går rundt i min egen lille boble og er så sliten som jeg aldri har vært før. Jeg er på en måte nummen, har tunnelsyn og føler at jeg har en sky som henger over meg døgnet rundt. Hukommelsen er ikke tilstede i det hele tatt. Jeg klarer ikke huske hva jeg gjorde dagen før, og heller ikke samtaler jeg har hatt. Jeg husker egentlig ingen ting. Det er så mye som skjer i livet mitt akkurat nå, og jeg klarer ikke å følge med på alt som skjer. Alt er et tiltak som koster meg mye, men heldigvis klarer jeg å fullføre ihvertfall noen av de tingene jeg gjør til vanlig, feks som å trene (selvom det virkelig tømmer meg for energi og at øktene ikke akkurat blir så intensive). Men jeg prøver så godt jeg kan, og noe mer kan ikke noen forvente av meg. Selvom det er vanskelig for meg må jeg noen ganger sette ned foten og ta hensyn til hvor grensene mine går, for jeg er så redd for at jeg blir enda "dårligere" hvis jeg eller de rundt meg presser meg for hardt nå. Jeg er veldig deprimert, men angsten har heldigvis holdt seg stabilt på bedringens vei.


    Maten går det ikke bra med, men jeg har et håp om at det kan løsne litt snart. Jeg føler at jeg holder på å bli gal av å ikke ha kontroll over min egen kropp, og at hvis det ikke order seg snart kommer det til å eksplodere. Men enda en gang har jeg funnet en mulig løsning på hva det kan være, og jeg håper virkelig jeg har rett denne gangen. Jeg har tross alt kommet med omtrent 5 mulige løsninger den siste tiden, og jeg føler meg så latterlig som fortsatt prøver å finne ut av grunnen til dette, men jeg er virkelig desperat etter å få tilbake den lille kontrollen jeg kan ha over livet mitt gjennom maten. Så nå er det bare å vente å se om jeg har rett denne gangen.

    Jeg vet at jeg har sagt flere ganger at jeg føler at jeg ikke får den hjelpen jeg trenger, men som sagt er jeg ikke klar til å jobbe med anoreksien. Og jeg vet også at den henger sammen med depresjonen og angsten, men jeg vil ikke, klarer ikke. Alt det presset jeg føler folk rundt meg legger på meg nå, gjør at jeg stritter litt imot. Jeg føler meg så dum og svak som ikke klarer alt som blir forventet av meg og som ikke klarer å ta imot det tilbudet jeg har fått. Men heldigvis har psykologen kommet på andre tanker etter å ha snakket med meg de siste timene vi har hatt. Hun foreslo i går at det kanskje er viktigere å jobbe med traumene mine nå og få bearbeidet de skikkelig, for det har jeg aldri fått gjort før. Det er litt rart at det ikke har blitt tatt ordentlig tak i tidligere egentlig, men heldigvis er det noen som vil gjøre det nå. Det vonde jeg har opplevd og alt det har ført med seg har påvirket meg i en stor grad, og traumene jeg har fått pga det plager meg mye i hverdagen. Derfor har jeg sagt at jeg kanskje kan klare å takke ja til et tilbud om en langtidsinnleggelse for å jobbe med det på traumeavdelingen på Modum Bad, for å få bearbeidet det skikkelig og kanskje kunne legge det litt bak meg. Jeg tenker på hvor godt det hadde vært å kunne føle mindre på skammen, og å slippe å få alle de vonde flashbackene og marerittene jeg har om det som har skjedd. Jeg tror virkelig at det kan hjelpe meg en hel del hvis jeg klarer å kvinne meg opp til å takke ja til dette tilbudet, men om jeg klarer det nå får vi se, men lysten er virkelig tilstede.


    Jeg har virkelig lyst til å klare å skrive oftere igjen, så jeg får ta meg litt i nakkeskinnet og sette meg ned framfor datamaskinen og rett og slett bare gjøre det. For som jeg har sagt før, så kommer ordene på rekke og rad bare jeg får satt meg ned med det. Det er så fint å få kommentarer om at dere savner bloggingen min, og det gir meg litt motivasjon til å klare å gjøre det igjen.

    Jeg kjemper fortsatt mine kamper for å klare å overleve, og selvom det virker veldig fristende i mine mørkeste stunder, så kommer jeg aldri til å gi opp.

  • 2

    Det slitsomme internettet

    Internett er noe de aller fleste benytter seg av i dag og som har blitt en viktig ting i livet vårt. Vi bruker opptil flere timer på det hver eneste dag, og vi får nesten abstinenser hvis vi ikke får sjekket Facebook eller Instagram ofte nok. Vi har rett og slett blitt avhengige. Men jeg klarer ikke helt å skjønne hvorfor det er så viktig å følge med på andres liv i den grad vi gjør, eller hvorfor vi må lese uendelige mengder med stoff på nettet og se på alle videoene av folk som driter seg ut som blir lagt ut hver eneste dag.

    Jeg for min del syns det er godt med noen dagers pause fra internett. Jeg blir nesten ør i hodet av alt som må følges med på, alle oppdateringene som blir lagt ut og alle bloggene som det blir skrevet på hver dag. For jeg føler at jeg og burde følge med på det som skjer, og at hvis jeg ikke gjør det så faller jeg utenfor hvis jeg ikke får med meg alt. Og det er jo så utrolig mye å følge med på, og det resulterer i at det må brukes mye tid bak dataskjermen for å kunne få med seg alt. Jeg sier ikke at alle er sånn og har det slik som meg, men er det flere som føler på det presset jeg prøver å skildre?

    Jeg bruker for det meste internett til å snakke med venner og bekjente, selvom jeg savner slik det var før i tiden. Før i tiden brukte jeg alltid telefonen til å ringe de jeg var glad i, hørte stemmene deres og jeg føler det ble et annerledes og tettere forhold til vennene mine ut av det. Jeg tror jeg ville foretrukket det hvis jeg ikke hadde slitt med angsten, men nå tør jeg nesten ikke snakke i telefonen lenger, og jeg blir skikkelig stresset hvis det er noen som ringer meg. Så på grunn av det foretrekker jeg dessverre å snakke med folk over facebook allikevel. Det er også noen blogger som jeg liker å følge med på og lese, men det tar som regel bare noen minutter om dagen. Jeg googler ting som jeg trenger å vite og hvis det er noe jeg lurer på, men utover det så orker jeg ikke mer. Internett er for meg veldig slitsomt, selvom jeg må innrømme at det kan være hendig å bruke i noen situasjoner.

    Nettet fører også med seg nettmobbing. Det blir enklere å mobbe og slenge negative kommentarer etter andre når man gjemmer seg bak en skjerm og et "nick".. Tingene som blir sagt har blitt drøyere, og det tror jeg er fordi man slipper å se den man utsetter det for i øynene mens man gjør det. En ting som er vondt med nettmobbing er at man aldri kan få et "fristed" fra det. Man kan ikke dra hjem å slippe og møte mobberne, man kan alltid bli funnet og ting kan bli lagt ut selvom man selv ikke er på internett.



    Det er både fordeler og ulemper med internett. Det blir enklere å holde kontakten med andre som det kanskje ville vært unaturlig og plutselig skulle ringe for å ta en prat, og det kan være enklere å bli kjent med nye mennesker. E-post, blogging og nettbank er også veldig kjekt å ha, det gjør hverdagen litt enklere. Også er det også all den kunnskapen man kan finne der! Det er mange eksempler på positive ting med internett, men jeg står fast ved at det også finnes noen negative. Som jeg nevnte så brukes det mye tid på datamaskinen, tid som heller kunne blitt brukt til å gjøre andre ting, oppdage verden, skape nye gode minner og rett og slett leve livet. Selvfølgelig er det fint at minner kan samles og deles med andre over internett, men helt ærlig, hvor mange gode minner og fine øyeblikk har du fra å ha sittet på internettet?

  • 6

    Jeg står ved et veiskille

    Jeg har fått et slags ultimatum, om at jeg må ta imot behandling for spiseforstyrrelsen og det setter et stort press på meg. Det virker som om at hvis jeg ikke gjør det så kommer folk til å gi meg opp, men jeg vet ikke om det er tilfelle. De sier at hvis jeg skal komme meg videre og skal kunne få det bedre, så er det den vi må jobbe videre med, for det er den som styrer livet mitt nå. Den har et hardt grep rundt halsen på meg og bestemmer hvordan jeg har det. Det er den som gjør meg så deprimert som jeg er nå, og det er den som har mye av skylden for at angsten min har vært så sterk. Livet mitt styres av den, og folk begynner å spørre meg om jeg virkelig vil ha det sånn som jeg har det nå. Selvfølgelig vil jeg ikke ha det sånn, men samtidig så er jeg livredd for å gi slipp på denne sykdommen. Det er så vanskelig å forklare, men som jeg har skrevet tidligere så er jeg redd for at jeg vil føle at uten den klarer jeg ingenting og vil ikke ha kontroll over livet mitt hvis jeg gir slipp på den.

    Jeg har fått tilbudet om å søke meg inn på RASP (Regional seksjon for spiseforstyrrelser), og jeg ser at det er et tilbud jeg burde takke ja til. Men hvordan jeg skal klare å ta det skrittet aner jeg ikke, og det er jo ikke sikkert at jeg får en plass en gang. Så hva er vitsen liksom? Jeg har tenkt mye på om jeg skal takke ja eller nei den siste tiden, veier for og imot, men jeg må innrømme at jeg nesten allerede har landet på et nei. Jeg er for redd, jeg er ikke klar, men kommer jeg noen gang til å bli klar til det? Noen sier at det er noe jeg må bare må kaste meg ut i, men hvordan skal jeg klare det når livet mitt er et fullstendig kaos fra før av? Jeg er redd for at hvis jeg kaster meg ut i dette så vil det bare bli et enda større kaos, og når jeg nesten ikke takler hverdagen slik den er nå hvordan skal jeg klare den med enda mer usikkerhet, kaos og rot? Jeg ser det ble mange spørsmål her nå, men det er fordi jeg ikke aner hva jeg skal gjøre.


    Så.. Jeg håper jeg klarer å lande på et svar snart, og at jeg slipper å stå ved dette veiskillet, det er jo ganske drastiske forskjeller på de to veiene jeg kan gå på. Jeg vil ikke at noen andre skal ta valget for meg, selvom det hadde vært veldig lettvint så vil jeg ta dette store valget selv. Jeg skjønner at alle kommer til å si at dette er noe jeg burde gjøre, bortsett fra spiseforstyrrelsen som vil at jeg skal fortsette til jeg blir så tynn at jeg nensten dør av det, og til og med da vil jeg kanskje ikke være tynn nok. Men anoreksien er min venn, min trygge havn som jeg alltid vet at den er der for meg. Samtidig føler jeg at jeg burde høre mer på de som er glad i meg og bryr seg om meg, for det kan ikke være enkelt for dem å leve med en syk Nora. Jeg vil ikke at Dag skal få nok av dette, at han ikke orker mer av sykdom, så jeg tenker at jeg burde gjøre dette for han, slik at vi kan få være i fred uten dette monsteret.

    Jeg burde takke ja, men jeg vil virkelig takke nei. Men egentlig vet jeg at dette er noe jeg må gjøre. Jeg vet at jeg ikke er radmager eller at man kan se det på meg på utsiden, men på innsiden er jeg faktisk veldig syk. Jeg har vært veldig undervektig flere ganger nå, og jeg vet ikke om kroppen min takler en runde til. Spiseforstyrrelser er på ingen måte glamorøst, det er et helvete som tar livet av mange mennesker. Så aldri begynn å tulle med maten, prøv å være glad i deg selv slik du er. Det skulle jeg ønske at klarte.


    For å gå over til noe mer positivt så har jeg vært veldig flink når det gjelder å utfordre angsten, og det har jeg tenkt til å fortsette med. Jeg vet at nå som jeg har klart å ta ordentlig tak i det så kommer angsten til å bli svakere, litt etter litt. Det hadde vært så utrolig godt å kunne klare å dra ut på ting alene og å slippe å gå rundt og være så redd hele tiden, men jeg føler at det allerede har blitt bedre. Jeg klarer å gå inn på butikken alene nå og om 2 uker skal jeg dra til psykologen helt alene i taxi, og det som er så godt og som er annerledes enn før er at jeg vet at jeg kommer til å klare det! Jeg kjenner det i magen, at det ikke knyter seg bare jeg tenker på det. Eller, jeg kjenner det jo, men lysten til å klare å få det til er sterkere enn den vonde følelsen. Så jeg føler virkelig at dette går riktig vei, og en ting som er sikkert er at angsten kan dra til helvete og bli der.


    I dag så har jeg det ganske greit. Jeg ble litt syk over natten og er sliten, men da er det godt å rigge seg til i sofaen under pleddet med serier og passe på å drikke mange kopper med glovarm te.

    Og forresten.. en siste ting. Jeg ser at lesertallet har gått ned den siste uka, og det syns jeg er leit. Er det noe jeg gjør feil, eller noe jeg kan gjøre annerledes? Vil dere at jeg skal fortsette å være så ærlig, eller vil dere at jeg skal skrive om de dagene som jeg har det bra? Det hadde vært fint for meg å vite, selvom det er viktig for meg å kunne skrive også i de periodene jeg har slik som det er nå. Takk til dere som fortsatt holder ut med meg!

  • 1

    Motivasjon og bedre livskvalitet

    I det siste har jeg ikke hatt så mye motivasjon til noe som helst. Ting har gått veldig sakte, men jeg har iallefall fått gjort noen småting. Jeg prøver virkelig å finne tilbake motivasjonen, men jeg kjenner at det er ganske vanskelig akkurat nå. Treningen, behandlingen og bloggen er de tingene som har fått lide mest. Det høres kanskje merkelig ut, men jeg har stor motivasjon til å finne tilbake motivasjonen! Det viktigste og det første jeg må gjøre er å komme igang med behandlingen igjen, det er jo så viktig for at jeg skal klare å bli bedre. Jeg har vært litt flink da, og vært mange turer hos legen de siste ukene, og jeg har fått snakket en del med henne og funnet ut av noen ting. Men nå er det på tide å ringe psykologen å få ny time, jeg har fått et press på meg av mine behandlere om å jobbe med spiseforstyrrrelsen, og jeg må nok snart ta det på alvor selvom jeg er livredd for å gjøre det. Jeg føler meg ikke klar til det i det hele tatt, men det er mange som sier at jeg egentlig aldri vil bli klar til det, og at jeg bare må kaste meg ut i det. Men jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å gjøre det.

    Selvom motivasjonen til å trene og blogge ikke har vært helt tilstede og at jeg bare har fått gjort disse to tingene halvveis, så har jeg ihvertfall prøvd mitt beste. Det som er vanskelig for meg er at jeg ikke vet om jeg har prøvd hardt nok, og om det jeg har fått gjort har vært bra nok. Det er en vanskelig følelse å kjenne på, men jeg må bare bite tenna sammen og prøve enda litt hardere, selvom jeg ikke vet om det er mulig. Jeg må komme igang igjen, det er så viktig for at jeg skal få bedre livskvalitet en dag. For er det noe jeg ønsker meg, så er det akkurat det; bedre livskvalitet.


    Tenk å kunne våkne hver morgen med et smil og være klar for å utnytte den til det fulle. Tenk å kunne slippe å spise måltider på spesielle tidspunkt og heller kunne spise når jeg er sulten, og ikke minst kunne spise det jeg vil og har lyst på selvom det er karbohydrater og fett i det. Tenk å kunne sette seg i bilen og kjøre en tur på butikken for å kjøpe noe jeg har lyst på, eller for å drikke en kaffe på cafè. For nå er det faktisk helt utelukket og umulig for meg å gjøre slike ting alene. Tenk på hvor fint livet kunne vært hvis jeg aldri hadde blitt syk, hvor mange flere gode minner jeg ville hatt og så mange arr jeg hadde sluppet å ha i sjela.

    Jeg må finne tilbake motivasjonen igjen. Motivasjonen for å ville leve et godt liv.

  • 2

    En sånn dag

    Dette er en sånn dag hvor jeg har ingenting å si. Jeg får komme sterkere tilbake i morgen etter legetimen. Kanskje kan ting bli som før snart. En ok hverdag uten angstanfall og hyperventilering. Jeg prøver å ikke ha høye forventninger, for jeg er så redd for å bli skuffet enda en gang. Nå gjelder det bare å se om jeg i det hele tatt klarer å komme meg opp av senga og ut døra så tidlig som jeg skal for å klare å komme meg til timen, jeg burde klare meg uten 12 timers søvn hver eneste natt. Dette er forresten noen bilder fra i går. Det var så deilig å føle meg litt fin for en gangs skyld, og ikke gå å skamme meg sånn over meg selv hele tiden. Jeg håper jeg kan få flere slike dager i fremtiden.



    Der var det tomt for ord. Jeg håper dere får en fin søndag :-)

  • 2

    Laidback friday

    Gjett hva jeg har gjort i dag? Jeg har vært enda en tur i byen. 3 ganger på 2 uker syns jeg er veldig stor fremgang fra å aldri dra dit. Bare for noen uker siden klarte jeg nesten ikke å dra til legen engang, så derfor var slike ting som et kjøpesenter helt utelukket for meg. Jeg vet at jeg har skrytt veldig av meg selv de siste innleggene, men jeg syns helt ærlig at jeg fortjener det. For jeg har virkelig prøvd hardt og kjempet for å klare og komme meg dit jeg er i dag når det gjelder angsten. Det er fortsatt vanskelig, og hjertet sitter i halsen når jeg går ute blandt folk, men jeg faller ikke sammen i gråt og får angstanfall av det, noe som er ganske utrolig. Men nok om det.

    I dag har vi vært på cafè og drukket god caffe latte, vi har kjøpt flere julegaver og jeg har fått nye sko av kjæresten. Er jeg ikke heldig? Resten av kvelden skal jeg slappe av, for etter mange timer i byen på høyhælte sko = veldig slitne føtter! Så nå er det beina på bordet og serietitting som gjelder. Vaskingen kan jeg ta en annen dag, jeg blir ikke lykkelig av det. Jeg er glad for at jeg har fått et mer avslappet forhold til det. Før gikk jeg å tørket støv og vasket hver eneste dag, noen ganger to ganger om dagen, og det sier seg selv at det hverken er nødvendig eller sunt. Nå tåler jeg litt støv og velger å heller leve livet litt enn å ha støv på hjernen.


    Har dere planer for kvelden? Jeg håper ihvertfall at dere får en fin kveld, så snakkes i morgen.

  • 0

    Det er bare å skjerpe seg

    Jeg er så dypt nede at hver morgen blir en kamp om å komme seg opp av sengen. Jeg skulle ønske jeg kunne ligget der hele dagen, bare stått opp for å gå på do eller spise innimellom, gjemme meg bort fra de vonde tankene og følelsene i søvnen og våkne opp en dag friskere. Tenk om det hadde vært så enkelt at jeg kunne gått i dvale, slippe all kulden og mørket som vinteren fører med seg, og våkne opp til våren da knuppene springer på trærne og med et nytt håp om at det en gang blir bedre, at jeg en dag kommer til å bli frisk.

    Det er vanskelig for meg nå som jeg føler at ting aldri kommer til å bli bedre. At jeg kommer til å være syk resten av livet mitt, med den dype depresjonen, angsten og higet etter å bli tynnere enn tynnest. Det bryter meg ned og tar med seg troen i den nedgående spiralen. Jeg har fortsatt et bittelite håp, men jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer å holde på det. Alt er så mørkt og klumpen i magen vokser seg større for hver dag.

    Jeg har heldigvis noen bedre dager som gjør det mulig for meg å klare og fortsette denne kampen, for det er slik at hver dag er en kamp jeg må kjempe om igjen og om igjen. Det føles ut som det er en kamp jeg ikke kan vinne, men samtidig vet jeg at det er mange som har kommet seg ut av det i live. Det er en liten trøst at jeg vet det, og at jeg vet at det er flere som har det som meg, at jeg ikke er alene. Selvfølgelig unner jeg ingen å ha det vondt, men dere skjønner sikkert hva jeg mener.

    Selvom det er tungt nå, så tvinger jeg meg selv til å fortsette. Jeg kan ikke tape, jeg kan ikke forlate dem som er glad i meg. Jeg kan ikke la sykdommen seire over meg og håne meg på den måten, den skal ikke få lov til å ta knekken på meg. Det er håpet som gjør at jeg klarer å tenke disse tankene. Jeg må innrømme at jeg er sint og frustrert over at jeg ble så syk, at noen hadde hjerte til å ødelegge livet mitt på den måten. Tenk at noen ikke bryr seg om noen andre enn seg selv og driter i hvordan det påvirker dem som må lide for det. Men kanskje har jeg blitt et sterkere menneske av det.


    Jeg tror det ofte er slik at de som opplever noe vondt blir sterkere når de kommer ut av det på den andre siden. At de klarer å sette seg bedre inn i hvordan andre har det. Selvom det egentlig ikke er mulig å kunne forstå hvordan andre har det, så tror jeg det blir litt enklere å forstå litt av det andre går igjennom. De som har vunnet kampen over sykdommen er forbilder for meg og som gir meg håp om at også jeg kan klare det, selvom det er en helt jævlig og en fryktelig lang vei å gå. Jeg syns det er vanskelig å skulle ta steget og våge meg ut på den veien. Jeg har så inderlig lyst til å komme så langt at jeg tør å prøve det selv, men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å komme meg dit. Livet som psykisk syk er et vanskelig liv med mange kamper, og det er viktig å ikke blåse bort hvor vanskelig det kan være. Uansett om man sliter litt eller mye så er det vanskelig, og jeg mener at alle burde bli tatt seriøst når de sier at de har det vanskelig. Alle burde bli hørt og trodd på, for jeg tror ikke det er mange som later som at de er syke. Hva skulle de fått ut av det? Så før du dømmer og tror at det bare er å skjerpe seg, at det bare er å gjøre ditten og datten; så blir alt bedre, så skal du vite at det er de som sier og tror slike ting som burde skjerpe seg.

  • 5

    Du må bli likt av alle!

    Ta på deg sminken, bruk god tid for å gjøre det perfekt. Det er veldig viktig å ha en perfekt hud og dyre renseprodukter i alle slag. Glem ikke håret, det må skinne og ligge perfekt. Her må det også brukes dyre sjampoer og balsamer, conditioner, kurer og oljer. Det er viktig å bruke lang tid på badet hver morgen, slik at den perfekte masken og fasaden sitter perfekt på. Dra til frisøren jevnlig slik at håret alltid ser bra ut, utvekst eller slitte tupper går det ikke ann å gå med. Løp en ekstra mil på tredemølla og tren styrke ved siden av, skaff deg helst en personlig trener, det betyr ikke hvor mye det koster, det er viktig å bli stram og fit, med en smal midje og stor rumpe. Ta alltid trappene istedenfor heisen og vei deg hver dag. Det er viktig å holde seg tynn, slik at andre vil like deg og hvordan du ser ut. Ta på deg det ene sexy antrekket etter det andre, det er viktig å alltid se bra ut. Bruk så lite klær som mulig, ikke vær sjenert, for det er slik du får oppmerksomhet og blir likt av både gutta og jentene. Det er dette du vil, er det ikke? Slik at alle liker deg.


    Dra på kjøpesenteret ofte og se hva slags nye klær og andre ting som er nytt, shop gjerne på nettet ved siden av slik at du alltid får med deg hva som er siste mote. Du trenger ikke velge, bare kjøp alt du syns er fint. Hvor mange kroner det kommer til å koste betyr ingenting. Bare du passer inn. Du trenger ikke noe annet enn havregryn for å overleve, det viktigste er å få seg de rette klærne! Det er alt som betyr noe, er det ikke? Det er viktig å følge med på moten slik at du alltid vet hva som "inn", det er viktig å bruke de klærne selvom du egentlig ikke liker stilen.

    Utad er det viktig å bygge opp en fin fasade og dokumentere hvor bra ditt liv er. Sett opp ett smil og lat som alt er bra i livet ditt. Det er flaut å slite og ha det vondt, så det er best å holde slike ting for seg selv. Ingen skal tvile på at livet ditt er fint å leve - for hvilket nederlag det hadde vært om andre fikk vite at du har det vanskelig. Da blir man sett ned på og noen ganger utstøtt av vennegjengen, for hvis man sliter er det ens egen feil, og da må man bare ta seg selv i nakkeskinnet og ordne opp. Det kan vel ikke være så vanskelig? Bare skaff deg en jobb eller start å studere, så skal du se at ALT ordner seg.

    Men får du det bra av alt dette? Av å prøve så jævlig hardt på å oppfylle forventninger som ikke burde bety noe?

    Du er god nok som du er. Du trenger ikke forandre noe ved deg selv. Du trenger ikke prøve så hardt bare for å "passe inn". Jeg håper at en dag kan det bli slik for alle.

  • 0

    Smellet

    I det siste har jeg ikke klart å sette ord på følelsene mine eller få så mye utløp for de. De metodene jeg har brukt før funker ikke akkurat nå, og det gjør meg litt bekymret. For jeg har tidligere erfart at hvis vonde og tunge følelser får samlet seg opp over lengre tid, så kommer alt til å komme ut i et skikkelig smell når kroppen ikke klarer å holde på så mye på en gang lenger. Jeg føler det på innsiden at det samler og samler seg opp, og at det snart er fullt der inne. Jeg klarer ikke lenger å snakke ut om alt til kjæresten min, både fordi han har hørt nesten alt jeg har å si før (for det går i det samme hver gang når det gjelder vekta og angsten) og fordi jeg vil ikke legge alt over på han lenger. Han har nok å tenke på med seg selv, studier og jobben. Det kan hende det har blitt slik fordi jeg egentlig sårt trenger en psykolog, men ettersom vi er i prosessen med å bytte så må jeg bare holde ut til vi får en ny, selvom jeg vet at det kan ta litt tid.

    Jeg har det tungt å, veldig tungt, men samtidig har jeg som sagt blitt flinkere til å utfordre angsten, noe som er veldig positivt. Men energien og motivasjonen til å gjøre ting har forsvunnet, og jeg er sliten hele tiden, hver dag. Men jeg fortsetter å kjempe mine kamper, og selvom det føles ut som om jeg ikke klarer mer nå, så må jeg bare det. Jeg vil ikke dø, jeg vil komme meg ut av dette og kunne leve et godt og langt liv sammen med den lille familien min. Kanskje kommer smellet snart, men det får vi ta hvis den dagen kommer, jeg kan ikke sitte her å grue meg til det. En dag om gangen.


    Det er vanskelig å forklare hva jeg føler, og jeg klarer ikke helt å sette ord på følelsene her på bloggen lenger heller. Ikke så godt som før ihvertfall. Men jeg prøver å skrive, fordi det er så godt for meg. Når jeg først har ork til å sette meg ned å skrive, så pleier det å komme litt av seg selv, noe som er veldig bra. Jeg har så mye jeg vil si og skrive, men jeg klarer ikke tenke meg fram til det på forhånd eller planlegge noen innlegg. Det kommer bare helt av seg selv når jeg setter meg framfor skjermen. Så det er positivt at det ihvertfall blir litt skriving på meg.

    Jeg håper dere der ute som sliter klarer å holde ut, for en dag kommer det til å snu og bli bedre.

  • 4

    En helg med frihet

    Både på onsdag og i dag har jeg fått kjenne litt på frihetsfølelsen, jeg har utfordret angsten og vunnet. På onsdag hadde jeg et vanskelig møte i Oslo sentrum, og for å slippe å stresse med parkering og bruke masse penger på det, så valgte vi å ta bussen in til byen. Først så nektet jeg, men jeg skjønte at det var den beste måten å gjøre det på. Så med mye angst trasket vi i vei og kom oss inn til byen. Det var vanskelig og jeg hadde en klump i magen, men det fikk bra selvom bussturen virket som en liten evighet.

    Møtet vi skulle på gikk ikke så bra. Eller, det gikk på en måte bra og så bra som det kunne gå, men angsten hemmet meg veldig og jeg klarte kun å si noen få setninger iløpet av hele møtet. Jeg var ganske glad da møtet var over, selvom jeg vet at det kommer til å bli flere av dem, men jeg pustet lettet ut allikevel. Ett skritt nærmere noe som enten ikke går, eller noe som kan bli veldig bra. Det er veldig personlig, så jeg vil ikke gå noe mer inn på hva det gjelder.

    Etter møtet følte jeg meg på en måte sterk fordi jeg har begitt meg ut på en vei som kan føre til rettferdighet, så jeg valgte å utfordre meg selv litt til i samme slengen. Når jeg først var så godt i gang med det og hadde kommet meg til byen helskinnet. Så det vi gjorde var å gå på cafè og ta med en kaffe "to go", og så trasket vi i vei for å utforske byen litt, gikk innom noen butikker og handlet litt småtteri, og jeg følte meg rett og slett litt fri. Det var en deilig følelse og jeg kommer til å fortsette å utfordre meg selv og dra inn til byen på den måten. Det er helt jævlig nå og jeg tenker alltid at dette kommer ikke til å gå bra, men det gjør det nesten hver gang og det er absolutt verdt det! Og for hver gang jeg klarer å gjøre det blir det litt enklere. Jeg tror nok det blir en god stund til jeg kommer til å klare å ta bussen igjen alene, hvis det i det hele tatt kommer til å bli slik igjen, men selvom jeg må ha med meg kjæresten på tur er det uansett bra at jeg kommer meg litt ut av huset og min lille hule.



    Allerede i dag har jeg valgt å gå videre på den veien jeg har begynt å gå, mot mer frihet og muligheten til å dra på kjøpesentre, cafèturer og å kunne bli bedre kjent med byen vi bor i. Det har vært et stort skritt for meg å ta og skulle jobbe med angsten så intenst og så mye på en gang, men jeg har ikke dødd av det enda - og det jeg ikke dør av gjør meg sterkere. Så som dere sikkert skjønte har jeg vært på et senter i dag også, noe som var ganske koselig. Det å kunne gå rundt og titte i butikkene og være ute blandt andre mennesker ga meg en følelse av frihet. Det at jeg som ikke klarte å hente posten for noen måneder siden klarer det, det er for meg både stort og litt utrolig. Så jeg syns jeg fortjener å kunne skryte litt av meg selv nå. Eller hva syns du?

    Resten av kvelden blir det vin og pitabrød med deilig fyll. Lørdagen ble flyttet til i dag ettersom jeg har vært så flink, fordi kjæresten skal bort i morgen og jeg ikke vil sitte å skulle kose meg på den måten alene, og fordi jeg ikke klarte å vente lenger. Haha! Så jeg håper dere alle får en fin fredagskveld og en fin start på helgen.

  • 5

    Jeg var helt alene i den store verden

    Helt siden jeg ble syk tror jeg at andre har følt at jeg var annerledes, og jeg passet liksom ikke helt inn noe sted. Jeg var og er fortsatt veldig sjenert og usikker, og ble pga det mobbet da jeg byttet skole i 6. klasse (tror jeg det var), noe som igjen førte til at jeg begynte å trekke meg unna folk. Da jeg virkelig begynte å bli deprimert og begynte å slite veldig så merket jeg at vennene som jeg hadde begynte å trekke seg unna meg. Jeg vet ikke om det var fordi de var redde eller usikre på hvordan de skulle forholde seg til meg, men jeg vet at jeg syns det var veldig vondt og vanskelig. Det er så viktig å ha venner, noen å snakke og tulle med, finne på ting og å ha noen som man stoler på. Jeg hadde ingen som sa ifra til mobberne som ertet meg for alt fra vantene mine eller størrelsen på kroppen min, til og med ikke lærerne ville si ifra selvom jeg spurte de om å gjøre det flere ganger. Til slutt følte jeg meg veldig alene og stolte ikke på noen.

    Da jeg etterhvert byttet skole for andre gang, faktisk tilbake til den jeg byttet fra på barneskolen, så husker jeg at det første som skjedde da jeg kom inn i klasserommet var at da jeg skulle sette meg ned ved pulten min, så var det noen som dro stolen bakover slik at jeg datt på rumpa. Alle lo av meg, så det var litt av en velkomst. Da jeg i 9. klasse ble innlagt i 3 måneder så mistet jeg enda mer kontakten med de vennene jeg hadde.

    Da jeg startet på videregående for første gang klarte jeg rett og slett ikke å ta kontakt med noen, og jeg gikk for det meste for meg selv. Det var også det året da jeg ble alvorlig syk og undervektig, så da gikk fokuset bort fra det å få meg venner til å tenke på mat og vekt. Til slutt måtte jeg slutte på skolen, og selvom jeg har prøvd flere ganger etter det å starte på videregående på nytt, så har jeg aldri klart å få meg noen venner. Jeg tror det har mye å gjøre med at jeg måtte ha det tilrettelagt og ikke var med i så mange timer, da ble jeg vel "den rare" som de sikkert trodde det var noe rart med ettersom jeg hadde slike ordninger. Også på videregående ble jeg mobbet en del, og det er nok litt av grunnen til at jeg ikke har klart å fullføre.


    Jeg klarer ikke å skjønne hvordan noen har hjerte til å ødelegge og bryte ned andre mennesker ved å mobbe. De skjønner kanskje ikke hvor mye de ødelegger og hvor mye det har å si for den som blir mobbet. At noen slemme ord fra eller til ikke har så mye å si, men det har det faktisk. Noen gjør det kanskje for at de selv kan føle seg bedre ved å rakke ned på andre. Men det kan ødelegge så mye. Det kan gjøre at man gruer seg til å gå på skolen, og kanskje også prøver å slippe unna i frykten for å bli mobbet igjen. Mange mister selvtillitten og får et dårlig selvbilde. Jeg husker at jeg ikke følte meg like bra som andre, for hvorfor valgte de akkurat meg til å si de stygge tingene til? Hva var det med akkurat meg som gjorde at jeg fortjente det? Jeg sier ikke at jeg var den eneste som ble mobbet, men det var slik det virket for meg. Sånn tror jeg det er for mange andre også. Men bare så det er sagt : så er det INGEN som fortjener å bli mobbet.

    I dag har jeg ikke så mange gode venner. Jeg kan bare komme på to stykker som jeg føler meg passe trygg sammen med og som jeg stoler på. Og den dag i dag klarer jeg fortsatt ikke å bli kjent med andre på min egen alder og slippe de inn, for jeg er så redd for at de skal synes jeg er rar og gal som sliter, at jeg er slitsom og skummel å være sammen med. Og jeg er så redd for å miste de vennene jeg kan få, så derfor har jeg på en måte gitt litt opp med akkurat det der. Hvem vil vel bruke tid på en som meg? Jeg fortjener ikke å få noen gode venner.. Det er det jeg tenker om meg selv.

    Så til alle dere der ute som føler dere alene og ensomme, og at dere ikke har noen ordentlige venner, dere skal vite at dere ikke er alene.

  • 6

    Overlevelsesteknikker

    I dag kom jeg meg på trening etter å ha psyket meg opp til det siden i går. Motivasjonen for å trene har dabbet litt av med den dalende psykiske helsa, men jeg klarer allikevel å komme meg på 2-3 økter i uka, som jeg egentlig er ganske fornøyd med! Jeg prøver også å gå noen turer med Minna innimellom, det er tross alt litt mer spennende å gå tur ute slik at man har litt natur og hav å se på mens man går, enn å stirre rett framfor seg på en tredemølle. Men begge deler har jo sine fordeler.

    I dag gleder jeg meg litt ekstra til middag, for det blir nemlig gresskarsuppe laget fra bunnen av. Jeg husker en gang jeg fikk det servert hos noen venner, og jeg husker hvor utrolig godt det var, så jeg håper vi klarer å lage den like bra. Suppe er alltid sunt. Nesten alltid da. Hvis man kjører oppi med masse smør og fløte kan det vel diskuteres, men her i huset blir det ikke mye av slike ting av naturlige årsaker. En annen ting som er fint med en slik suppe er at det blir en kjøtt-fri middag. Man trenger ikke kjøtt til hvert eneste måltid, og det er vi nordmenn altfor dårlige til. Vi skal liksom ha kjøtt til absolutt alt. Jeg kunne skrevet mye om hvorfor man ikke burde spise så mye kjøtt, men det får jeg ta en annen gang.


    Nå som livet ikke er så enkelt for meg å leve, så har jeg vært nødt til å finne noen teknikker for å klare å overleve. Noen er nok mer usunne enn andre, men jeg gjør alt jeg kan for å prøve å dristrahere meg selv fra det vonde og for å finne noen lyspunkter å holde fast i. Det blir en del røyk iløpet av dagen, og det blir ett glass vin hver kveld, men akkurat nå blir det bare sånn og det syns jeg er greit. Senga er en god venn hvor jeg søker trøst og lager min lille trygge hule, og hvor kjæresten kan finne meg når han vet jeg har det som verst og kommer for å holde rundt meg. Jeg fordyper meg selv i serier, vasker og rydder så mye som jeg klarer, og tvinger meg selv ut av huset for å finne på ting. Hva som helst for å slippe unna de vonde tankene.

    Jeg leter og graver etter løsninger, måter å gjøre det bedre på. Noen ganger lykkes jeg med det, men som oftest er jeg bare desperat og naiv i letingen. Hadde jeg bare hatt en konkret grunn for hvorfor det er som det er nå, så ville det nok blitt litt enklere å akseptere situasjonen. Jeg vet at jeg ikke burde snakke så mye om vekt og slikt her inne, men jeg føler at det noen ganger er nødvendig for at dere skal forstå hvorfor jeg har det så vanskelig nå. Vekta står helt stille selv om jeg gjør alt "etter boka", spiser sunt og ofte, og trener i tillegg. Da burde jo vekta gå min vei, altså nedover, men det gjør den ikke og har ikke gjort det på noen måneder. Etter å ha funnet flere ting som jeg trodde var grunnen, tror jeg at jeg nå har funnet den riktige. Insulinnivået kan ha blitt høyere pga epilepsimedisinen jeg går på, noe som hemmer fettforbrenningen. Så dere kan tro jeg er frustrert. Det som gjør at jeg tror at dette kan være kjeltringen er fordi det hele startet etter at jeg begynte på denne medisinen. Hvis det er slik at det er grunnen, så har jeg gått og hatet meg selv og lagt skylden på meg selv i flere måneder, også er det kanskje pga en dum medisin som jeg er dømt til å gå på resten av livet mitt. Men jeg håper så inderlig at det er noe som kan gjøres noe med, ellers så vurderer jeg sterkt å slutte på den. Jeg vet at det burde jeg absolutt ikke gjøre, men så syk er jeg faktisk, at jeg heller vil ha epilepsianfall om natten som kan skade kroppen min, enn å ikke gå ned i vekt. Så da vet dere litt av hva jeg har slitt med de siste månedene.

  • 2

    Alt er et ork

    Nå er det endelig mandag igjen, som bringer med seg en ny uke som betyr nye muligheter. Almanakken skal fylles opp med trening og avtaler, cafèturer og andre fine planer. Jeg håper at jeg klarer å fullføre disse, for jeg er så fryktelig sliten. En ting vet jeg ihvertfall, og det er at jeg skal bruke denne dagen på å knaske vitaminpiller og drikke te, og maten kommer ikke i hus på magisk vis av seg selv. Men noe mer tror jeg ikke at jeg klarer i dag. Kjæresten sier jeg har feber, noe som kan stemme ettersom jeg har vært skikkelig kald og slappfisk i hele dag.

    Det eneste som ødelegger den nye uken er at jeg har så lite energi. Jeg er trøtt døgnet rundt, og hvis jeg ville tror jeg at jeg kunne ligget å sove nesten hele tiden. Men jeg vil ikke bruke opp tiden min på søvn. Det er selvfølgelig godt å sove hvis jeg får gjøre det uten mareritt og flere oppvåkninger, men livet skal være mer enn drømmeland. Jeg venter på svar på blodprøvene jeg tok for 2 uker siden, for å sjekke om jeg har noen mangler i kroppen. Forrige gang jeg gjorde det var alt fint bortsett fra D-vitamin, så jeg håper at jeg ikke har fått flere ting som ikke er som de skal. Jeg må nok ringe å høre, for det er viktig å ta tak i det hvis det er det som gjør at jeg er så sliten.

    Når jeg er så sliten hele tiden så blir alt vanskelig. Det å holde leiligheten ren, klare å være en god kjæreste og trening for å nevne noen eksempler. Alt er et ork, og dagene blir så lange. De snegler seg over til den neste, uten at jeg får gjort noe nytting. Jeg må virkelig finne ut av det, for det kan ikke fortsette slik. Det er så mange følelser inni meg, men jeg klarer ikke få de ut og jeg kjenner at de samler seg opp inni meg. Jeg er nesten litt apatisk, men jeg prøver så godt jeg kan å tvinge meg ut av det. Jeg prøver å få til å gråte så jeg får lettet litt på trykket, det hadde vært deilig ettersom det er lenge siden sist.. Jeg håper det ordner seg etterhvert, for bloggen blig også vanskelig for meg å få skrevet noe på med null energi. Jeg klarer ikke være kreativ og finne noe å skrive om, men jeg prøver å få satt meg ned å skrevet noen ord allikevel.

    Som dere sikkert skjønner så har jeg det ikke så bra hverken fysisk eller psykisk nå, men jeg håper det går over snart. Jeg blir veldig frustrert over å ha det sånn. Angsten har kommet tilbake for fullt og maten plager meg mer enn den noen gang har gjort før. Det føles ihvertfall sånn. Nå har jeg ihvertfall klart å lage meg en kopp te og spist et knekkebrød til frokost, så kanskje det hjelper litt.

  • Nora Sveen

    Jeg heter Nora, og bor i Oslo med min fantastiske samboer og vår lille hund Minna. Her på bloggen min skriver jeg om min hverdag og mine tanker, psykisk helse, og litt av hvert av andre ting som faller meg inn. Jeg har slitt psykisk i en del år nå, men jobber for å få et bedre og friskere liv!

    Kontakt / Sponsing: Norahvem@hotmail.com



    Kategorier

    Arkiv

    @Norahvem


    Siste innlegg


    Følg meg


    Annonser






    bilde



    hits