NoraHvem.blogg.no -
Hjem FØLG MEG Om meg Kontakt

2

Naivitet

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har ingen kontroll over livet mitt lenger og det ødelegger meg helt. Jeg skjønner ingenting og jeg prøver hele tiden å finne forklaringer på hvorfor ting er som de er nå, og som de har vært i noen måneder nå. Jeg kan bli ganske kreativ når det gjelder å finne forklaringer på hvorfor ting skjer og noe å legge skylden på, men som regel tror jeg ikke at de tingene jeg kommer opp med stemmer. Jeg føler meg så naiv som hele tiden tror at alt kommer til å bli bra igjen, at det kan bli slik som for noen måneder siden. For hver gang jeg blir slått i bakken blir veien opp igjen lengre og lengre.

I dag startet dagen med hulking og gråt. Jeg klarte ikke kontrollere meg selv og sank ned på gulvet og vrei meg i smerte, stakkars kjæresten min måtte se på meg der jeg lå og prøve å hjelpe meg til å se klart igjen. Slike dager er noe av det verste jeg vet om, det kjennes ut som at jeg kan dø når som helst pga smerten jeg føler inni meg. Det sprenger så hardt på i brystet og i magen at det kjennes ut som jeg skal sprekke. Det kan umulig være plass til så mange og sterke negative følelser inni meg på en gang, men det er det tydeligvis. Heldigvis. For selvom jeg har dager som er helt jævlige å komme seg igjennom, så vil jeg ikke dø. Jeg har et sterkt ønske å kunne få det bedre og kunne leve ut drømmene mine. Jeg kommer til å kjempe til siste slutt, selvom jeg må kjempe resten av livet mitt. Det er verdt det, ihvertfall vil det bli det til slutt. Den dagen da ting blir bedre og livet blir enklere å leve.


Beklager at det ble et så negativt innlegg, men jeg klarer ikke å skrive noe annet i dag. Jeg klarer ikke tenke positivt og skulle late som om alt er i orden. Jeg håper dere holder ut med meg og mine vonde dager. Jeg skal som vanlig prøve å gjøre det beste ut av dagen og slik situasjonen er akkurat nå. En liten opptur får jeg heldigvis i morgen. Da er det tross alt lørdag :-)

  • 2

    Mitt eget speilbilde og dagens ideal

    Hei og god onsdag. I dag skulle jeg egentlig på trening, men jeg måtte droppe det fordi jeg har en dårlig dag i dag og energien er på bunn. Jeg tar det heller i morgen og håper på at formen er litt bedre da. Jeg hadde mareritt på mareritt i natt, og det ville ingen ende ta. Til slutt dro jeg meg bare opp av senga og vandret rundt i halvsøvne i to timer. Nå begynner jeg endelig å våkne litt til og har allerede fått styra og vasket litt her. Jeg aner ikke hva denne dagen vil bringe, men jeg får ta det som det kommer. I dag orker jeg ikke tenke så mye, og jeg har tenkt til å gjøre akkurat det jeg har lyst til. Jeg klarer ikke bry meg så mye, men jeg skal gjøre det beste ut av denne dagen uansett.

    I dag er en slik dag hvor jeg prøver og prøver å fikse og ordne meg, men jeg klarer ikke å føle meg fin uansett. Er det flere enn meg som har slike dager? Jeg håper inderlig det. Selvbildet er på bunn, og jeg ble til slutt så frustrert over mitt eget speilbilde at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg ble rett og slett skikkelig oppgitt og sint. Det hjelper litt med fine ord fra kjæresten da, og det gikk heldigvis litt over etter at jeg bestemte meg for å holde meg unna speil i dag. Noen dager er det bare slik og det må jeg bare godta. Slik er livet. Selvom jeg ikke er så fryktelig fornøyd med utseendet mitt så pleier jeg vanligvis å ikke tenke så mye over det og bare trekke på skuldrene når jeg ser meg selv i speilet hver morgen, så jeg vet ikke helt hva som utløste disse følelsene i dag. Eller, jeg tror egentlig at jeg vet det. Jeg lå nemlig og "utforsket" på instagram i går og kom over noen kontoer som nesten fikk meg til å skamme meg over meg selv. Det var for det meste lettkledde jenter som så perfekte ut med sine tynne kropper. Uansett om det så ut som om de akkurat hadde stått opp og hadde håret til alle kanter, eller om de hadde pyntet seg til en bytur, så klarte de ikke å la vær å se utrolig bra ut. Jeg blir så sint på slike individer, de er enten veldig heldige med hva de har blitt tildelt, eller så har de all verdens tid og energi til å bruke på utseendet sitt hver dag. Sukk



    Det er ikke så lett for meg å bli fornøyd med meg selv og utseende mitt. Det virker som om alle andre jenter får det til, men uansett hva jeg gjør så blir det bare feil. Idealet i dag altså. Det er helt tragisk at samfunnet og media lager et slik bilde av oss kvinner og hvordan vi burde se ut. Det er jo nesten umulig å klare å se ut som jentene i blader og på tv når de er så sminket og dullet opp at det ikke lenger er naturlig. Og ikke bare dem, men se på toppbloggerne og hvordan de fremstiller seg selv på bloggene deres og på instagram. Det er umulig å nå opp til de forventningene som blir satt til oss jenter. Selvfølgelig skulle jeg ønske at jeg hadde ork til å stå 2 timer på badet hver morgen for å legge perfekt sminke, og å ha penger og kunnskap nok til å sette sammen de mest fantastiske antrekk. Men jeg klarer det rett og slett ikke. Jeg har egentlig aldri vært så interessert i sminke og mote, men jeg føler at jeg må og burde bli det for å klare og nå opp og være bra nok. Jeg syns det er vanskelig å tenke på at guttene der ute kanskje også har disse forventningene til oss, og at listen har blitt satt så utrolig høyt de siste årene. Beklager men jeg klarer det bare ikke. Jeg er ingen perfekt barbiedukke som vier livet mitt til å se bra ut. Jeg vil være god nok og pen nok slik som jeg er, jeg vil ikke bruke masse penger på silikon og merkeklær. Jeg vil være bra nok som jeg er.

  • 0

    Tilbake til hverdagen

    Lørdag var litt av en opplevelse med styling og fotografering. Jeg tror nesten at jeg aldri har følt meg så fin som jeg følte meg etter at jeg fikk på meg sminke av en som virkelig kunne det. Selvfølgelig var det litt vel mye ettersom litt av det forsvinner på bildene, men allikevel. Huden min var helt glatt, og det var ingen urenheter å se, øynene mine kom virkelig fram å så store og intense ut, noe jeg liker veldig godt. Og la oss ikke glemme håret.. Tenk om jeg kunne lært meg til å klare å ordne det slik selv. Men alt er mulig med øvelse, og jeg fulgte godt med slik at jeg kunne lære litt av det som ble gjort. Jeg må virkelig si at det var en fin opplevelse som jeg ikke kommer til å glemme, og det var så deilig at det ble det, ettersom jeg gruet meg veldig på forhånd.

    Nå er det tilbake til hverdagen, med trening og alt det andre som hører med. Jeg håper jeg klarer å komme meg litt mer ut enn jeg har gjort til nå, få oppleve fine ting litt oftere og skape gode minner. Det gir meg et lite løft og et glimt av hvordan livet kan bli uten sykdom, og det gir meg en liten pause fra alt det vonde. Jeg vil ikke bare sitte hjemme og ha det vondt, jeg har også lyst til å leve livet litt. Planen er å spise ute i neste uke, ellers vet jeg ikke hva annet jeg vil gjøre. Det er vanskelig å være deprimert, for ingenting frister noe særlig, hva er vitsen liksom. Men kanskje kan jeg få kjæresten min til å ta meg med ut på ting og presse meg litt mer enn han har gjort til nå.

    I går ble det litt småkrangling her hjemme, for kjæresten nevnte at jeg kanskje burde legge meg inn og starte å jobbe med spiseforstyrrelsen, og da ble jeg ganske sint og gikk gikk i forsvarsmodus. Jeg vil ikke ha noe snakk om det, for det er uaktuelt. Men han sa at jeg ikke lever livet mitt, at jeg blir så hemmet av det med maten, det ødelegger så mye og det er alt livet mitt handler om. Det er veldig sant, men hva skal jeg si til det..? Jeg kjenner ikke lenger til et annet liv, dette er vanlig for meg.. Jeg begynner å gi litt faen når jeg føler at alle er imot meg. Jeg orker ikke bry meg så mye lenger. Jeg føler jeg ikke har kontroll lenger. Livet er vanskelig.


    Jeg skulle ønske jeg kunne skrevet mer om hverdagen min her på bloggen, men grunnen til at jeg ikke gjør det er fordi det ikke skjer så mye spennende i livet mitt for tiden. Jeg tror ingen vil høre om at jeg ser på serie etter serie, dag etter dag, kanskje vasker litt og trener noen dager i uka, drar på butikken. Jeg ville ihvertfall syntes det var dritkjedelig å lese om. Men jeg prøver å skrive litt om de gangene jeg faktisk klarer å gjøre noe litt mer spennende enn vanlig, og litt om de gode dagene jeg har. Jeg vet ikke hva dere syns?

    Jeg kan jo alltids prøve. Dagen min har ikke riktig startet enda. Jeg må bruke noen timer på å få summet meg etter natten, ettersom medisinene jeg bruker gjør at jeg blir litt hangover hver morgen. Så det jeg har gjort til nå er å røyke, drikke kaffe og luftet Minna (og snart skrevet ferdig dette innlegget). Nå blir det snart Frustrerte fruer på skjermen, og det kommer til å stå på en stund. Jeg skal også prøve å få lagt inn noen økter der jeg øver litt med lille Minna, og selvfølgelig masse kos. Hun begynner å bli veldig flink og har lært seg mange triks, men det er alltids mer å lære og ting å bli flinkere på. Kjæresten kommer ikke hjem før i kveld, for han skal på to viktige møter i dag, et med selveste regjeringsadvokat! Så jeg er litt spent på hans vegne og veldig stolt av han. Men han kommer som sagt ikke hjem før i kveld og jeg er ikke i form til å gjøre så mye i dag, derfor serie-titting. Og middagen må også derfor lages og inntas alene, noe jeg syns er veldig kjedelig. Men uten mat og drikke duger helten ikke :-) Ryggen har sviktet meg den siste uken og jeg tror kanskje det kan skyldes treningen? Men jeg er ikke helt sikker, kanskje jeg bare har sovet i feil stilling eller noe lignende. Det var litt om dagen min i dag.

    Jeg håper dere får en super dag

  • 25

    Sniktitt på fotoshooten




    Så hva syns dere ?

  • 2

    En fin opplevelse


    Dagen i går ble vellykket selvom det også var litt skummelt. Her har dere et bilde av meg da jeg var ferdig styla og klar for fotografering. Jeg kommer nok til å legge ut resultatet her, som jeg fryktet ble jeg ikke helt fonøyd, men jeg har en liten perfeksjonist inni meg så det er kanskje derfor. Og slik er det kanskje når man har et dårlig selvbilde. Bildet ble fint og klart, og jeg har tanker om å bruke det til noe her på bloggen. Jeg må bare få tid og ork til å gjøre det, så håper jeg at dere vil like resultatet!

    Jeg er helt ferdig i dag, gårsdagen tok på. Jeg var ute av huset i 6 timer, noe som for meg er i lengste laget, men jeg kom meg igjennom det og sitter igjen med en opplevelse rikere. Det var gøy, men samtidig flaut å stå framfor kameraet, og det var veldig fint å kunne gjøre noe sånt sammen med familien min. Takk for en fin dag :-)

  • 10

    Livet raser av sted, uten meg.

    Jeg føler jeg sitter på utsiden av livet og ser på alt som skjer i andres liv, mens mitt eget står på stedet hvil. Andre får utdanning, jobb, barn og ektefelle, reiser på uttalige ferier og nyter livet til det fulle, mens jeg kjemper for å komme meg fra en dag til den neste. Dette skal egentlig være den beste tiden i livet mitt, være ung og bekymringsløs, men for meg er det ikke slik.

    Jeg blir så sint når jeg tenker på hvor mange år av livet mitt jeg har måttet bruke i behandling, med sykdom og i sorg, tid som jeg egentlig kunne brukt til å reise rundt i verden, starte på skolegangen mot å bli psykiatrisk sykepleier som jeg egentlig har lyst til å bli. Jeg har så lyst til å kunne hjelpe andre, men hvordan skal jeg klare det når jeg ikke engang klarer å hjelpe meg selv? Og jeg som er så glad i barn og som ønsker meg det så sterkt har ikke hatt muligheten til det, jeg vil ikke føde et barn til verden før jeg er friskere og kan ta bedre vare på meg selv.


    Livet mitt er satt på vent - tiden står stille. Dagene går så utrolig sakte, mens månedene raser avgårde, når jeg ser tilbake på dem ser jeg hvor lite jeg har fått ut av dem, hvor lite jeg har opplevd. Er det flere som føler det samme? Jeg har jobbet så hardt for å holde håpet oppe, jeg har så mange drømmer om fremtiden og jeg vet godt hvor jeg ønsker å komme meg til. Jeg prøver å tenke ut en plan for hvordan jeg kan få det bedre og kunne leve et bedre liv, men det virker så håpløst når jeg vet hvor lang og hard veien dit er, hvor mye jobb og energi jeg må legge ned i det for å klare å komme meg dit. Jeg aner ikke hvor jeg skal hente energien og motet til å gjøre det fra.

    Jeg har etter mye prøving, feiling og tenking funnet ut av hva jeg ønsker å bli når jeg "blir stor" - jeg vil bli psykiatrisk sykepleier, kanskje jobbe på en avdeling for de som sliter psykisk og kunne være der for dem, gi dem støtte og håp. Det er mange som har sagt til meg at jeg kunne passet godt til en slik jobb ettersom jeg vet hvordan det er å slite, at jeg kan sette meg bedre inn i deres situasjon og vite bedre hvordan jeg skal behandle dem og hvilke ord trenger å høre. Jeg skulle virkelig ønske at jeg var frisk nok til å klare å fullføre videregående, og jeg syns det er så dumt at jeg ikke har fått god nok tilrettelegging til å klare det alle de gangene jeg har prøvd å fullføre. Jeg sa klart ifra om hva jeg ønsket,  noen få fag om gangen, så det ikke ble for mye og at det resulterte i at jeg ikke klarte annet enn å slutte, slik at jeg sakte men sikkert kunne klart å bli ferdig. Hvis jeg hadde fått gjort det på den måten ville jeg vært ferdig nå, da hadde jeg ihvertfall hatt videregående og ikke følt meg fullt så mislykket som det jeg gjør. Jeg vet ikke. Kanskje jeg blir friskere en dag og jeg kan prøve meg på skole igjen, det gjør meg ikke så mye om jeg må bli 40 år før jeg gjør det, det å kunne nå målet og en dag kunne jobbe med drømmejobben er det som betyr noe. Selvom jeg egentlig har gitt opp skole nå og tenker at jeg aldri i verden kommer til å klare å begynne på det igjen, så har jeg drømmene, og kanskje det er nok?


    Det er vanskelig å lese på facebook og se bilder på instagram om alt det andre klarer, alt de får oppleve og hvor fint de har det. Jeg vet at mange maler et bilde som er finere enn virkeligheten, men jeg klarer ikke la vær å bli litt trist allikevel. Det er så irriterende at det skal skrytes så mye, at det betyr så mye å ha en "perfekt fasade". Jeg har til tider prøvd å gjøre det selv, men jeg har klart å godta at situasjonen min er som den er og at jeg ikke vil lyve om hvordan jeg har det, jeg ser ingen vits i det lenger. Hvorfor late som at ting er bra, når de i virkeligheten ikke er det?

    En dag kan jeg sitte i Hellas på verandaen i det lille huset vårt og tenke tilbake på alt jeg har vært igjennom, og vite at det var verdt det, for til slutt klarte jeg å vinne mitt livs kamp og nå drømmene mine.

  • 13

    Under 40 kg. Så tynn at ingen så meg.

    Jeg fikk diagnosen anorexia nervosa da jeg gikk på det første året på videregående. Da hadde jeg allerede slitt en stund, men etterhvert ble jeg så tynn at jeg fikk treningsforbud. Det gikk så langt at jeg begynte å kjenne at hjertet mitt slo rart, og etter en tur til legen ble tvunget med i ambulanse til sykehuset. Det var skikkelig vondt å sitte og ligge på grunn av at jeg ikke hadde noen rumpe og at ryggraden stakk ut. Jeg husker at jeg fikk skikkelig dårlig samvittighet av å spise en halv tomat til frokost, og når jeg spiste med familien, noe jeg måtte, så prøvde jeg å lure unna så mye mat som mulig og kom med alle mulige slags unnskyldninger. Hvis jeg måtte spise ute blandt andre folk så skyldte jeg på meg allergier og mange andre ting for å slippe å spise, og matpakka jeg hadde fått med av mamma gikk alltid i søpla.

    I 5 år har jeg slitt med denne sykdommen, i 5 år har jeg måttet slite og kjempe alene, blitt dårligere og dårligere.. og jeg har enda ikke fått hjelp. Det er ikke før nå jeg har fått tilbudet om å bli innlagt og få behandling for spiseforstyrrelsen, men nå er det for sent, nå er jeg ikke interessert i det lenger. Nå har jeg blitt så syk at jeg ikke klarer å ta imot hjelp. Hadde jeg enda fått den hjelpen jeg trengte tidligere, kanskje jeg da ville klart å takke ja til tilbudet. Men nå har jeg ingen sjanse til å klare å stoppe det. Hodet mitt er fucka, fornuften min er borte, tankene mine har blitt tatt helt over av sykdommen. Det er den som bestemmer over meg nå. Det er den som kontrollerer meg og ikke omvendt. Jeg tror det finnes mange i dette landet og i resten av verden som har opplevd noe lignende, og som ikke har fått hjelp før det var for sent.

    Jeg er kanskje ikke undervektig akkurat nå, men det er av andre personlige grunner som jeg ikke vil snakke om her, men det problemet har jeg heldigvis klart å bli kvitt. Men jeg har vært veldig undervektig, jeg var til slutt under 40 kg. Psykologen min sa at jeg kanskje ikke kommer til å klare å overleve enda en slik runde, at kroppen min slutter å virke, hjertet stopper å slå. Nå er jeg på full fart ned igjen, og selvom jeg skjønner at det ikke er bra, så kan dere kanskje tenke dere til at jeg er veldig fornøyd med det. Jeg bryr meg ikke om at jeg kan dø av det, for det viktigste for meg er å bli tynn. Det eneste som gir meg et glimt av lyst til å bli friskere er at jeg veldig gjerne vil starte min egen familien en dag, og få egne barn. Jeg håper at jeg ikke kommer til å ødelegge den sjansen ved å sulte meg, eller at jeg allerede har gjort det.


    Hver morgen må jeg opp på vekta, noen ganger blir jeg fornøyd, men som regel blir jeg bare veldig lei meg og fortvilet. Det er vekta som bestemmer om dagen kommer til å bli bra eller jævlig. Nå den siste tiden har jeg slitt veldig og vært veldig deprimert pga den dumme vekta, men begynner jeg å bli fornøyd igjen fordi den går nedover. Gråten sitter i halsen på meg hver time av dagen, for jeg vet at jeg må opp på vekta igjen dagen etter og jeg er livredd for at jeg har lagt på meg. Jeg legger meg med en klump i magen og kaotiske tanker hver kveld, fordi jeg gruer meg til å stå opp til enda en dag med kontroll, mat og kalorier. For hver eneste ting jeg spiser så må jeg tenke meg godt om, kommer jeg til å legge på meg hvis jeg spiser dette? Og selvom jeg regner ut dagsinntaket mitt av kalorier omtrent 20 ganger hver enste dag, og vet at jeg ikke har spist mye, så kommer redselen etter hvert eneste måltid, og den er kanskje sterkest på kvelden når alle måtider er inntatt. Noen ganger blir det så ille at jeg blir redd for om jeg kan legge på meg av for mye vann. Skjønner dere hvor utmattende og frustrerende det er å leve slik hver eneste dag? Selvfølgelig skulle jeg ønske at jeg kunne få slippe å ha det sånn! Men nå tror jeg det er for sent. Jeg nekter å ta imot behandling,. Jeg vil ikke, men mest av alt klarer jeg ikke. For uten anoreksien er jeg ingenting. Det er den hele livet mitt handller om.

    Hadde jeg bare fått hjelp når jeg virkelig trengte det. Istedefor at folk snakket det bort og aldri ga meg tilbudet om skikkelig hjelp? Det jeg fikk hjelp til var med angsten og min alvorlige depresjon. Det var tydeligvis de to som var viktigst. Og nå som jeg ikke er undervektig en gang (enda), så kommer jeg ihvertfall ikke til å bli tatt på alvor når jeg sier hvor mye jeg sliter med maten. Jeg tror de tenker at jeg som er normalvektig kan vel umulig være så syk. Jeg er ikke tynn nok til å bli tatt på alvor. Det de egentlig vet er at selvom man er normalvektig, så kan det fortsatt være farlig for kroppen å tulle med maten. Man MÅ ikke være mager før det ødelegger kroppen, eller å ha en alvorlig spiseforstyrrelse. Og hvis de hadde lest skikkelig i journalen min, så hadde de visst at kroppen min ikke tåler mer.


    Jeg tror det er mange som har fått beskjeden om at de ikke er syke nok eller tynne nok da de har bedt om behandling. At det ikke finnes nok plasser, det er de som er på dødens rand som får behandling. Men tenker de ikke på at hvis de tar tak i problemet mye før, så slipper mange mennesker å bli så tynne og syke som det? Jo lenger man lider av sykdommen, jo flere år tar det å bli frisk fra den. Jeg har til og med hørt om noen som har fått beskjed om at de var for syke til å kunne få behandling.. hva i helvete betyr det egentlig? Jeg klarer ikke beskrive ordentlig med ord om hva jeg føler om disse to punktene. Enten så er man ikke tynn nok, eller så er man for tynn. Er det rart det finnes mange syke sjeler her i landet? Det hadde kanskje hjulpet hvis regjeringen sluttet å legge ned behandlingssteder, og dermed lager færre plasser, og isteden innsett at det landet vårt egentlig trenger er FLERE plasser og bedre kapasitet til å hjelpe de som trenger det. Da kunne både de som ikke var syke nok og for syke også fått hjelp. Jeg blir så forbanna, og jeg skulle virkelig ønske det var noe jeg kunne gjøre for å endre på det.

    Hadde jeg og mange andre bare fått hjelp tidligere.

  • 2

    Positiv

    Det å kunne kjenne glede igjen er stort for meg, selvom det kanskje ikke er så mye og selvom det kanskje bare er for i dag, så er jeg så takknemlig for at jeg fikk denne dagen. Jeg kjeder meg kanskje litt her jeg sitter, mens jeg venter på at kjæresten skal bli ferdig på lesesalen slik at jeg slipper å være alene, men jeg har det greit og jeg klarer å skyve de vonde tankene unna. Jeg sitter i sofaen med Frustrerte fruer på skjermen, og selvom det er 3. gang jeg ser den serien, så husker jeg (heldigvis?) nesten aldri noe fra serier og filmer jeg har sett, så jeg kan se de om igjen og om igjen. Når kjæresten kommer hjem blir det middag, som i dag blir indisk kylling, med et glass vin til. Jeg prøver å nyte livet så lenge jeg har det, og ikke sette det på vent pga helsa mi. Jeg er kanskje ikke så flink til det enda, men kanskje jeg kan lære meg det etterhvert?



    Bildet er fra i sommer.

    Treningen i dag gikk ganske bra, selvom jeg ikke fikk gjort alle øvelsene jeg hadde planlagt pga at det var mange folk rundt meg, og da klarte jeg bare ikke å skulle sitte der å føle meg ukomfortabel og føle at jeg gjør alt på feil måte. Men jeg er passe fornøyd med økten, og jeg tror jeg begynner å se og kjenne resultater allerde, noe som er veldig motiverende. Motivasjonen er fortsatt på topp etter over en måned med trening, så det er jeg glad for. Det er så godt for meg å bruke kroppen, samtidig som jeg øver meg på å eksponere meg såpass ute blandt fremmede mennesker. Klapp på skuldra til meg!



    På lørdag skal jeg til en fotograf for å ta bilder med familien min, noe jeg gruer meg til. Jeg klarer ikke å føle meg fin framfor et kamera og jeg føler alltid at det ikke blir et eneste bra bilde. Men jeg har lært i det siste at det blir det faktisk, noen få bilder som jeg syns er såpass fine at jeg til og med har lagt de ut her på bloggen. Man lærer så lenge man lever. Jeg tenkte kanskje å prøve å få tatt et bilde til ny header også, det hadde vært spennende å kunne bruke et bilde som har blitt tatt av en fotograf. Vi får se hva som skjer. Kanskje føler jeg meg ikke så fotogen den dagen at det ikke blir noen bilder jeg vil bruke. Men det er lov å håpe på at formen er fin nok på lørdag :-)

    - ♥ -

  • 0

    En hard natt

    I natt ble det ikke mye søvn på meg, det tok lang tid før jeg klarte å sovne og det hjelper ikke på at jeg våknet mange ganger iløpet av natten. Men jeg har overraskende nok en ganske fin dag i dag, så jeg håper at det holder seg slik ut resten av dagen. Sinnet er ikke like tungt som det pleier å være, og selvom jeg er sliten så har jeg det helt greit. Jeg sto opp klokka 11, men det er ikke før nå at dagen min virkelig starter. Nå er det nemlig på tide med en ny treningsøkt, jeg skal prøve å yte mitt beste, og hvis jeg ikke klarer det så er det helt greit. Jeg skulle ønske hver dag startet som denne.

    Bortsett fra treningen så har jeg tenkt å bruke resten av dagen til å shine leiligheten. Jeg har tatt på meg hele ansvaret for vasking og rydding her, ettersom kjæresten har fullt opp med både skole og jobb. Jeg vil jo ikke at han skal slite seg helt ut heller, så jeg har bestemt meg for at den tiden han bruker hjemme skal brukes til avslapning. Det eneste han trenger å gjøre er å bli med meg å lage middagen ;-) Jeg har *kremt* gått ett år på kokkelinja, men når jeg står på kjøkkenet og har ansvaret for å lage mat til noen andre, så blir jeg så usikker at jeg ikke klarer å gjøre det alene. Men jeg tror han liker å lage middag sammen med meg, ihvertfall jeg koser meg veldig på kjøkkenet sammen med ham :-)


     Nå får jeg løsrive meg fra datamaskinen og komme meg igang med dagen! På med treningstøy og komme meg ut døra. Jeg har rukket å drukket mange kopper med kaffe alt, energinivået er så høyt som det kan bli - så er det nå eller aldri. Grått vær og regn stopper ikke meg! Jeg og Minna ønsker dere en super dag ♥



  • 7

    - Jeg har vært flink -

    Jeg har tidligere skrevet et innlegg om at jeg ville prøve å innføre noen rutiner i hverdagen min. Som det å ha faste dager som jeg trener på, middag til faste tidspunkt og en god døgnrytme. Enkle ting, som jeg trodde skulle bli enkle å innføre... Og det var de også. Jeg er faktisk ganske flink til å gjøre ting eller forandre på ting hvis jeg virkelig ønsker det, jeg motiverer meg selv og setter igang så fort jeg har psyket meg godt nok opp og føler meg klar. Så nå er de fleste tingene jeg ville ordne på i orden. For meg var det ganske enkelt å få disse tingene på riktig spor igjen, så jeg er heldig når det gjelder slike ting.

    Det som gjør at jeg føler meg litt flink er at jeg har startet å utfordre angsten min mer. Jeg prøver feks å gå inn på matbutikken alene før kjæresten kommer etter, isteden for å måtte gå inn sammen med han hver gang. Det har også blitt slik at jeg klarer å gå å hente varer alene uten at han trenger å være nær meg ved enhver tid. Og det er bare noen små eksempler på hva jeg har klart i det siste. Da vi flyttet hit i mars så klarte jeg ikke engang å gå og hente posten alene, og det å sitte ute å røyke alene(jeg sitter rett utenfor inngangsdøra vår) var veldig skummelt. Også må jeg ikke glemme å poengtere enda en gang at jeg også har klart å trene på et senter, og i tillegg har trent sammen med en PT. Det trodde jeg faktisk ikke at jeg skulle klare, men med litt hjelp og støtte fra kjæresten så fikk jeg det til! Spiseforstyrrelsen har jeg også prøvd å utfordre litt, selvom det er det vanskeligste for meg. Jeg har hatt en lang periode nå hvor jeg måtte regne veldig nøyaktig kaloriinnholdet i absolutt alt jeg spiste, mens nå prøver jeg å ta meg en sjokoladebit eller lignende uten å ta det med i beregningen. Et lite skritt i riktig retning.


    Jeg vet at det kanskje høres rart ut at så enkle og små ting kan være så utfordrene for meg, men slik er det faktisk å slite med sterk angst og anoreksi. For meg er det store forbedringer og det har hjulpet meg til et bittelitt friere liv. Angsten er fortsatt sterk, men jeg klarer til en liten grad å utfordre og kontrollere den, noe jeg er ganske stolt av at jeg har klart helt på egenhånd.

    Så selvom livet fortsatt er vanskelig og at jeg hver dag har mange kamper å kjempe, så har jeg mine små seire. Endelig kan jeg føle meg litt flink.

  • 6

    Mistet troen på helsevesenet

    Ettersom jeg har så lite energi, så orker jeg ikke gjøre så mye hver dag. Så da er det bedre for meg å ta litt hver dag istedenfor alt på en gang, slik at det ikke blir for mye. Jeg velger også å prioritere trening når jeg har energi til det, for det gir meg så mye, i tillegg til at når jeg er på senteret så klarer jeg å la være å tenke på alt det vonde, da er jeg fullt konsentrert om hva jeg skal gjøre. 3 timer i uka uten å ha vonde tanker og bekymringer hjelper ihvertfall litt, og jeg tar imot alle pausene jeg kan få fra kaoset med åpne armer.



    Humøret er ikke på topp i dag. Det startet med skuffelse og et sinne mot meg selv, men jeg jobber virkelig for å klare å snu det igjen. At ting skal kunne holde seg bedre en stund, og ikke bare i 2 uker slik som det gjorde fram til nå. En ting som har skjedd i det siste er at jeg har mistet  litt troen på helsevesnet. Nå har jeg gått i behandling i mange år og jobbet hardt, jeg har  vært innlagt flere ganger og ingen av delene har hjulpet meg noe særlig. Jeg har det verre nå enn da jeg startet. Og i tillegg så stoler jeg ikke på at de tar meg seriøst, de hører ikke på hva jeg sier. Jeg brukte ord og sa hva jeg trenger, og hva mine ønsker er. Jeg ble ikke hørt, og da er jeg egentlig ikke interessert lenger.

    Jeg vil ikke lenger bli innlagt, for jeg kommer ikke til å få noe ut av det. Det blir bare en lagringsplass, slik at de rundt meg kan få en pause. Når de ikke vil være på lag med meg, men heller MOT meg, så skjønner jeg ikke hvorfor jeg skal takke ja lenger. Jeg har ikke fått tilbud om noen innleggelse enda heller, bare på akuttavdelingen, og der er det ikke så mye de får gjort. De har ikke nok tid til hver enkelt pasient. Så da kommer jeg til å ha mye tid til å tenke og kjede meg, noe jeg absolutt ikke vil ha. 
    Psykologen ser eller hører jeg aldri noe til, og i tillegg sier alle at jeg MÅ jobbe med spiseforstyrrelsen. Jeg nekter, jeg er ikke klar for det. Så ikke vet jeg hva som kommer til å skje fremover. Jeg må kanskje finne en annen form for behandling, selvom jeg egentlig liker samtaler veldig godt, men det er så fryktelig dumt at de ikke har kapasitet nok til å gi meg timer oftere, når jeg i tillegg har sagt at jeg ønsker meg det. Jeg ønsker å jobbe med de tingene jeg klarer, men så får jeg ikke muligheten til å gjøre det.

    Jeg jobber med meg selv hver eneste dag. Jeg prøver å tenke positivt, finne på ting som kan gi meg glede og et løft i hverdagen. Jeg prøver å utfordre meg selv så mye jeg klarer. Jeg gjør alt jeg kan få gjort på egenhånd, men det er ikke nok for veien min mot å bli frisk(ere). Jeg har blitt anbefalt å være aktiv, og det har jeg startet med. Jeg har også blitt anbefalt mindfulness, noe som jeg også har prøvd ut. Jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre, eller hvordan jeg skal få energi og krefter til å gjøre det.

    Jeg skal gjøre mitt beste. Jeg skal klare dette.

  • 12

    - Ett skritt frem, to tilbake -

    Jeg er så sliten om dagen, sover mange timer hver natt. Jeg prøver å dra meg selv i halvsøvne bort til treningssenteret, jeg klarer å komme meg dit, men jeg klarer ikke yte mitt beste. Jeg prøver å sette meg ned å skulle skrive et blogginnlegg, men jeg klarer ikke tenke. Jeg prøver og prøver, men klarer ikke gjøre ting så bra som jeg ønsker. Den bedre perioden min er over nå, og jeg er tilbake på bunnen. Livet er mørkt, kroppen er tung og klokka snegler seg i vei. Jeg venter og venter på at ting skal bli bedre igjen, hver dag virker som en evighet.

    Jeg klarte faktisk å dra til treningssenteret i dag, og selvom jeg ikke klarte å holde på så lenge som jeg ønsket, så er jeg fornøyd med at jeg klarte å komme meg dit. Jogget i 20 minutter og trente litt styrke etterpå. Holdt vel på i 40 minutter til sammen, så det er egentlig ikke så verst. I morgen er det tid for min siste PT time, og jeg må si at jeg gruer meg selvom den bare varer i 30 minutter. Da jeg meldte meg inn fikk jeg nemlig 3 timer gratis med på kjøpet. 1x60 min, 1x45 min og 1x30 minutter. Så jeg syns det var veldig fint, det å kunne få litt hjelp med teknikker og lære nye øvelser.

    Vekta har stått stille de siste 2 månedene, og det er det som ødelegger meg. Det er det som gjør at jeg ikke klarer å smile eller le, det er det som gjør at jeg har vært så deprimert den siste tiden. Noe så lite som egentlig ikke skal bety så mye, betyr alt for meg. Det å gå ned i vekt er det livet mitt handler om, det er nesten alt som betyr noe. Jeg skjønner ikke hvorfor den står stille. Jeg føler at jeg gjør alle de riktige tingene som å spise lite og ofte, og at jeg trener i tillegg. Det burde funke! Overlegen som jeg snakket med på innleggelsesmøte sa at det mest sannsynligvis er fordi jeg har gitt kroppen min for lite næring i lang tid, og at den da har satt seg i overlevelsesmodus, eller hva han kalte det. Det gjør meg så frustrert. Jeg gjør alt riktig, men så funker det ikke. Jeg vet at det ikke er sunt å holde på slik som jeg gjør, men jeg klarer ikke noe annet. Jeg vet at jeg ikke burde skrive om det her inne, men jeg klarer ikke å la vær. Jeg har hatt denne sykdommen nå i over 5 år. Jeg klarer det snart ikke mer.


    Søndag er en av de dagene som jeg liker minst i uka. Det skjer ingenting, butikkene er ikke åpne, og det er egentlig en dag som for meg bare handler om å vente på en ny uke. Selvom det er vanskelig, så gleder jeg meg alltid til å dra på butikken på mandager, å få kommet meg ut litt. Nå er det bare 24 timer igjen å vente. Hvorfor må tiden gå så fryktelig sakte?

    Jeg har forresten fikset enda litt mer på designet til bloggen. Jeg vet ikke om dere ser noen forskjell, men jeg begynner ihvertfall å bli ganske fornøyd, selvom det alltid er noe man kan gjøre bedre eller finere. Jeg skjønner godt hvis dere ikke ser hva jeg har gjort, for det er bare litt småting her og der, og når til og med ikke kjæresten ser det - han som må lese hvert eneste innlegg jeg legger ut og innom bloggen min hver dag - så er det ikke så rart.Jeg syns det er ganske morsomt å sitte med koder og finne ut av hvordan jeg skal gjøre ting, å kunne lære noe nytt. Ser dere noen forskjell?

    Dette ble ikke akkurat det man kan kalle et spennende eller interessant innlegg, men noen dager blir det bare sånn. Jeg har ikke energi, og jeg klarer ikke å være kreativ og positiv i dag. Jeg skal prøve på nytt i morgen. Ny dag/uke, nye muligheter?

  • 10

    Det er hardt å være blogger

    Det å blogge er ingen spøk. For de som har lyst til å drive en god blogg og gjerne få noen lesere i tillegg, så er det ganske hardt. Det å skulle skrive et nytt kreativt innlegg hver dag, gjerne to-tre ganger om dagen. Det å hele tiden måtte finne på noe nytt og interessant å skrive om, skrive det godt og uten skrivefeil. Og ihvertfall jeg bruker mye tid på hvert eneste innlegg, så det tar noen timer av dagen å ha en blogg. Men grunnen til at jeg gjør det er at det gir meg mye å skrive, og det er veldig fint å få tilbakemeldinger på det jeg skriver. Hvis man skal komme seg til topps og kunne leve av bloggen sin må man være unik og skille seg ut i mengden, noe som i dag ikke er enkelt.


    Designet er en ting som det også er verdt å nevne. For det må helst være fint og oversiktlig, og det er fint hvis det er litt personlig og kan gjenspeile bloggerens personlighet. Det hadde vært fryktelig kjedelig om alle skulle hatt prikk likt design, og det finnes faktisk mange blogger der ute som har det også. Det er veldig mange som bare finner et gratisdesign og limer det rett inn uten å redigere det i det hele tatt, noe som jeg syns er ganske kjedelig. Det må sies at jeg ikke har laget designet mitt selv, men jeg har prøvd å endre på en del ting slik at det blir mer personlig og mer slik som jeg selv vil at det skal være, og det har jeg brukt mye tid på. Det er ikke så lett å finne et design man liker og i tillegg skulle redigere det og få det slik man ønsker. Html-koder er ikke så enkelt for de som ikke kan det, og det tar lang tid å komme seg inn i det. Jeg har prøvd og feilet masse, men jeg har faktisk lært littegrann på den tiden jeg har blogget.

    En annen ting som jeg personlig syns er ganske vanskelig er det å ta bilder til bloggen. Hvis jeg kunne ville jeg helst latt være. Men for å kunne ha en så bra blogg som mulig, så må det noen bilder til. Og da er det ikke bra nok å ta 2-3 bilder med mobilen for så å legge de ut. Nå for tiden skal man aller helst ha ett dyrt proft kamera, og man skal kunne alle de forskjellige innstillingene og ta perfekte bilder. Og for at bildene skal bli bra, så må man også klare å posere litt i tillegg. Jeg syns det er så utrolig flaut å stå midt på plassen utenfor alle vinduene til alle naboene, eller på en kafè eller lignende, hvor noen kan komme forbi å se hva jeg driver med når som helst. Det er også flaut å stå å posere framfor kameraet. Det er ganske vanskelig å hele tiden finne nye måter å ta bilder på, og å finne fine steder å gjøre det på. Jeg prøver faktisk å lete rundt på andre blogger for å lete etter bilder med inspirasjon til forskjellige poseringer. Og alt bare for dere lesere. For herregud, man kan jo ikke bare stå opp og ned. Men det er på en måte litt gøy å ta bilder også da, ihvertfall når resultatet blir sånn passe greit :-)


    Heldigvis har jeg en tålmodig kameramann som blir med ut i all slags vær for å ta bilder av meg. Han ler seg sikkert halvt ihjel når han må stå og se på at jeg vrir meg og smiler om kapp til kameraet. Men som sagt, jeg prøver så godt jeg kan og jeg håper dere liker bildene som jeg legger ut. Alt i alt gir bloggen meg ganske mye og det er fint å kunne holde på med noe jeg syns det moro.

    Så til dere som tror det er lett å blogge, så tror dere feil. Det er hardt arbeid og mye tid som må bli lagt ned for å kunne drive en bra blogg. Man må gi av seg selv, og i mitt tilfelle være åpen og ærlig. Og man kan heller ikke være så redd for kameraet :-)

  • 2

    Monsteret

    Det styrer hverdagen min, bestemmer nesten alt. Med det er jeg ikke i stand til noenting, men uten det er jeg ingenting. Det har et så hardt grep om meg at jeg ikke klarer å komme meg unna. Det har tatt over fornuften og tankene mine, og alt jeg tenker på er mat, kalorier, forbrenning og vekt. Hvert eneste sekund av dagen så tenker jeg på disse tingene, jeg får aldri fred. Til og med om natten så drømmer jeg om det. Jeg klarer ikke legge det fra meg, slutte å tenke på det, for da mister jeg kontrollen over alt. Jeg har ingen valg. Hver dag er en kamp. Jeg kan ikke spise for lite, for da får jeg ingen energi, orker ingenting og setter kroppen min i overlevelsesmodus. Men spiser jeg "for mye", så blir den dårlige samvittigheten så stor at jeg nesten ikke klarer å fortsette å puste. Uansett hva jeg gjør så blir det feil. Ifølge spiseforstyrrelsen fortjener jeg ikke mat. Jeg er så mislykket, feit og stygg at jeg ikke fortjener noenting. Men for å kunne fortsette å leve, så må jeg spise mat. Alt dette er så utrolig vanskelig og komplisert. Jeg prøver å spise mer enn det lille jeg gjør nå, men jeg klarer rett og slett ikke. Det blir for vanskelig.

    En spiseforstyrrelse kommer sjelden alene. Angst og depresjon er ofte med på kjøpet. Konstant dårlig samvittighet og en følelse av å aldri være bra nok. Uansett hvor mange kilo man går ned, så blir det aldri mange nok og man blir aldri tynn nok. Selvom jeg har gått ned mange kilo og vært veldig undervektig og mager flere ganger,  så har jeg fortsatt sett på meg selv som feit. Den følelsen slipper aldri taket.


    Monsteret har tatt i fra meg håpet om en lykkelig fremtid, med hus, barn og jobb. Jeg klarer ikke se noe annet enn mislykkethet og tvang. For jeg klarer ikke å se en fremtid uten dette monsteret. Det har fått herje inni meg i så mange år, at jeg ikke vet hvem jeg er uten det. Uten det er jeg ingenting, med det har jeg kontroll og gjør at jeg har ihvertfall en ting jeg er god til og får til. Jeg er så redd for å gi slipp. Jeg vil ikke gi slipp. Og det er også en del av sykdommen. Jeg nekter å jobbe med det i behandlingen, og jeg blir sint når de sier at jeg må det. Da mumler jeg noen ord for å slippe unna, så prøver jeg å slippe å få snakke med disse menneskene igjen. Jeg nekter, for jeg klarer ikke noe annet. Jeg har ikke kontroll over meg selv.

    Mitt monster er spiseforstyrrelsen. Som spiser opp energien min, og tar ifra meg livslysten. Men den klarer å lure meg til å tro at bare jeg blir tynn nok så kommer alt til å bli bra, at da blir jeg lykkelig. Men tynn nok kommer jeg aldri til å bli. Jeg setter meg mål som jeg etterhvert klarer å nå, men da er monsteret allikvel ikke fornøyd, og da setter det nye mål, helt til jeg blir så undervektig at hjertet mitt kan stoppe å slå. Jeg kan aldri bli tynn nok.


    Jeg er delt i to, den friske Nora og den syke Nora. Den friske delen av meg har drømmer og håp om å en dag kunne få slippe alt dette, mens den syke Nora vil ikke gi slipp, den sier jeg ikke fortjener noe bedre. Det er så vanskelig å forklare og så vondt å snakke om, men jeg syns det er viktig å gjøre det for å vise hvordan det faktisk er. At det ikke er noe som er glamorøst med å ha en slik sykdom. Det er ingen rask slankekur ftil tynnhet. Det er et helvete, og jeg syns det er så leit og så utrolig fælt at det finnes mennesker der ute som faktisk ønsker seg en slik sykdom, som leter etter tips på nettet om hvordan man kan få feks anoreksi. Jeg blir så sint! Det er ingenting som er fint med å ha en spiseforstyrrelse, absolutt ingenting.

    Så det er en av grunnene til at jeg velger å dele slike detaljer her på bloggen, og å skrive hvordan det er for meg å leve med en slik sykdom. Jeg skriver også om det fordi jeg vil prøve å bidra med å gjøre det mindre tabu å snakke om det å slite psykisk. Det er ingenting å skamme seg over å være psykisk syk.

  • 9

    Cafètur

    Jeg klarte å komme meg på cafe i dag, noe som er litt utrolig. Jeg tok bussen sammen med kjæresten, og det er utrolig vanskelig for meg. Å ha så mange mennesker rundt meg. Men jeg klarte det, jeg døde ikke. Så klapp på skuldra til meg :-)

    Jeg har enda ikke klart å finne en kafè som kan være "min", som kan bli vårt stamsted. Men jeg får bare fortsette å lete, så er jeg sikker på at vi finner en til slutt som har både god kaffe og god service. Jeg er veldig kresen når det gjelder kaffe, og det er viktig for meg at den er "perfekt", som fyller mine kriterier. Men slik er det å være vanskelig ;-)

  • Nora Sveen

    Jeg heter Nora, og bor i Oslo med min fantastiske samboer og vår lille hund Minna. Her på bloggen min skriver jeg om min hverdag og mine tanker, psykisk helse, og litt av hvert av andre ting som faller meg inn. Jeg har slitt psykisk i en del år nå, men jobber for å få et bedre og friskere liv!

    Kontakt / Sponsing: Norahvem@hotmail.com



    Kategorier

    Arkiv

    @Norahvem


    Siste innlegg


    Følg meg


    Annonser






    bilde



    hits