NoraHvem.blogg.no -
Hjem FØLG MEG Om meg Kontakt

4

- Jeg har vært flink -

Jeg har tidligere skrevet et innlegg om at jeg ville prøve å innføre noen rutiner i hverdagen min. Som det å ha faste dager som jeg trener på, middag til faste tidspunkt og en god døgnrytme. Enkle ting, som jeg trodde skulle bli enkle å innføre... Og det var de også. Jeg er faktisk ganske flink til å gjøre ting eller forandre på ting hvis jeg virkelig ønsker det, jeg motiverer meg selv og setter igang så fort jeg har psyket meg godt nok opp og føler meg klar. Så nå er de fleste tingene jeg ville ordne på i orden. For meg var det ganske enkelt å få disse tingene på riktig spor igjen, så jeg er heldig når det gjelder slike ting.

Det som gjør at jeg føler meg litt flink er at jeg har startet å utfordre angsten min mer. Jeg prøver feks å gå inn på matbutikken alene før kjæresten kommer etter, isteden for å måtte gå inn sammen med han hver gang. Det har også blitt slik at jeg klarer å gå å hente varer alene uten at han trenger å være nær meg ved enhver tid. Og det er bare noen små eksempler på hva jeg har klart i det siste. Da vi flyttet hit i mars så klarte jeg ikke engang å gå og hente posten alene, og det å sitte ute å røyke alene(jeg sitter rett utenfor inngangsdøra vår) var veldig skummelt. Også må jeg ikke glemme å poengtere enda en gang at jeg også har klart å trene på et senter, og i tillegg har trent sammen med en PT. Det trodde jeg faktisk ikke at jeg skulle klare, men med litt hjelp og støtte fra kjæresten så fikk jeg det til! Spiseforstyrrelsen har jeg også prøvd å utfordre litt, selvom det er det vanskeligste for meg. Jeg har hatt en lang periode nå hvor jeg måtte regne veldig nøyaktig kaloriinnholdet i absolutt alt jeg spiste, mens nå prøver jeg å ta meg en sjokoladebit eller lignende uten å ta det med i beregningen. Et lite skritt i riktig retning.


Jeg vet at det kanskje høres rart ut at så enkle og små ting kan være så utfordrene for meg, men slik er det faktisk å slite med sterk angst og anoreksi. For meg er det store forbedringer og det har hjulpet meg til et bittelitt friere liv. Angsten er fortsatt sterk, men jeg klarer til en liten grad å utfordre og kontrollere den, noe jeg er ganske stolt av at jeg har klart helt på egenhånd.

Så selvom livet fortsatt er vanskelig og at jeg hver dag har mange kamper å kjempe, så har jeg mine små seire. Endelig kan jeg føle meg litt flink.

  • 6

    Mistet troen på helsevesenet

    Ettersom jeg har så lite energi, så orker jeg ikke gjøre så mye hver dag. Så da er det bedre for meg å ta litt hver dag istedenfor alt på en gang, slik at det ikke blir for mye. Jeg velger også å prioritere trening når jeg har energi til det, for det gir meg så mye, i tillegg til at når jeg er på senteret så klarer jeg å la være å tenke på alt det vonde, da er jeg fullt konsentrert om hva jeg skal gjøre. 3 timer i uka uten å ha vonde tanker og bekymringer hjelper ihvertfall litt, og jeg tar imot alle pausene jeg kan få fra kaoset med åpne armer.



    Humøret er ikke på topp i dag. Det startet med skuffelse og et sinne mot meg selv, men jeg jobber virkelig for å klare å snu det igjen. At ting skal kunne holde seg bedre en stund, og ikke bare i 2 uker slik som det gjorde fram til nå. En ting som har skjedd i det siste er at jeg har mistet  litt troen på helsevesnet. Nå har jeg gått i behandling i mange år og jobbet hardt, jeg har  vært innlagt flere ganger og ingen av delene har hjulpet meg noe særlig. Jeg har det verre nå enn da jeg startet. Og i tillegg så stoler jeg ikke på at de tar meg seriøst, de hører ikke på hva jeg sier. Jeg brukte ord og sa hva jeg trenger, og hva mine ønsker er. Jeg ble ikke hørt, og da er jeg egentlig ikke interessert lenger.

    Jeg vil ikke lenger bli innlagt, for jeg kommer ikke til å få noe ut av det. Det blir bare en lagringsplass, slik at de rundt meg kan få en pause. Når de ikke vil være på lag med meg, men heller MOT meg, så skjønner jeg ikke hvorfor jeg skal takke ja lenger. Jeg har ikke fått tilbud om noen innleggelse enda heller, bare på akuttavdelingen, og der er det ikke så mye de får gjort. De har ikke nok tid til hver enkelt pasient. Så da kommer jeg til å ha mye tid til å tenke og kjede meg, noe jeg absolutt ikke vil ha. 
    Psykologen ser eller hører jeg aldri noe til, og i tillegg sier alle at jeg MÅ jobbe med spiseforstyrrelsen. Jeg nekter, jeg er ikke klar for det. Så ikke vet jeg hva som kommer til å skje fremover. Jeg må kanskje finne en annen form for behandling, selvom jeg egentlig liker samtaler veldig godt, men det er så fryktelig dumt at de ikke har kapasitet nok til å gi meg timer oftere, når jeg i tillegg har sagt at jeg ønsker meg det. Jeg ønsker å jobbe med de tingene jeg klarer, men så får jeg ikke muligheten til å gjøre det.

    Jeg jobber med meg selv hver eneste dag. Jeg prøver å tenke positivt, finne på ting som kan gi meg glede og et løft i hverdagen. Jeg prøver å utfordre meg selv så mye jeg klarer. Jeg gjør alt jeg kan få gjort på egenhånd, men det er ikke nok for veien min mot å bli frisk(ere). Jeg har blitt anbefalt å være aktiv, og det har jeg startet med. Jeg har også blitt anbefalt mindfulness, noe som jeg også har prøvd ut. Jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre, eller hvordan jeg skal få energi og krefter til å gjøre det.

    Jeg skal gjøre mitt beste. Jeg skal klare dette.

  • 12

    - Ett skritt frem, to tilbake -

    Jeg er så sliten om dagen, sover mange timer hver natt. Jeg prøver å dra meg selv i halvsøvne bort til treningssenteret, jeg klarer å komme meg dit, men jeg klarer ikke yte mitt beste. Jeg prøver å sette meg ned å skulle skrive et blogginnlegg, men jeg klarer ikke tenke. Jeg prøver og prøver, men klarer ikke gjøre ting så bra som jeg ønsker. Den bedre perioden min er over nå, og jeg er tilbake på bunnen. Livet er mørkt, kroppen er tung og klokka snegler seg i vei. Jeg venter og venter på at ting skal bli bedre igjen, hver dag virker som en evighet.

    Jeg klarte faktisk å dra til treningssenteret i dag, og selvom jeg ikke klarte å holde på så lenge som jeg ønsket, så er jeg fornøyd med at jeg klarte å komme meg dit. Jogget i 20 minutter og trente litt styrke etterpå. Holdt vel på i 40 minutter til sammen, så det er egentlig ikke så verst. I morgen er det tid for min siste PT time, og jeg må si at jeg gruer meg selvom den bare varer i 30 minutter. Da jeg meldte meg inn fikk jeg nemlig 3 timer gratis med på kjøpet. 1x60 min, 1x45 min og 1x30 minutter. Så jeg syns det var veldig fint, det å kunne få litt hjelp med teknikker og lære nye øvelser.

    Vekta har stått stille de siste 2 månedene, og det er det som ødelegger meg. Det er det som gjør at jeg ikke klarer å smile eller le, det er det som gjør at jeg har vært så deprimert den siste tiden. Noe så lite som egentlig ikke skal bety så mye, betyr alt for meg. Det å gå ned i vekt er det livet mitt handler om, det er nesten alt som betyr noe. Jeg skjønner ikke hvorfor den står stille. Jeg føler at jeg gjør alle de riktige tingene som å spise lite og ofte, og at jeg trener i tillegg. Det burde funke! Overlegen som jeg snakket med på innleggelsesmøte sa at det mest sannsynligvis er fordi jeg har gitt kroppen min for lite næring i lang tid, og at den da har satt seg i overlevelsesmodus, eller hva han kalte det. Det gjør meg så frustrert. Jeg gjør alt riktig, men så funker det ikke. Jeg vet at det ikke er sunt å holde på slik som jeg gjør, men jeg klarer ikke noe annet. Jeg vet at jeg ikke burde skrive om det her inne, men jeg klarer ikke å la vær. Jeg har hatt denne sykdommen nå i over 5 år. Jeg klarer det snart ikke mer.


    Søndag er en av de dagene som jeg liker minst i uka. Det skjer ingenting, butikkene er ikke åpne, og det er egentlig en dag som for meg bare handler om å vente på en ny uke. Selvom det er vanskelig, så gleder jeg meg alltid til å dra på butikken på mandager, å få kommet meg ut litt. Nå er det bare 24 timer igjen å vente. Hvorfor må tiden gå så fryktelig sakte?

    Jeg har forresten fikset enda litt mer på designet til bloggen. Jeg vet ikke om dere ser noen forskjell, men jeg begynner ihvertfall å bli ganske fornøyd, selvom det alltid er noe man kan gjøre bedre eller finere. Jeg skjønner godt hvis dere ikke ser hva jeg har gjort, for det er bare litt småting her og der, og når til og med ikke kjæresten ser det - han som må lese hvert eneste innlegg jeg legger ut og innom bloggen min hver dag - så er det ikke så rart.Jeg syns det er ganske morsomt å sitte med koder og finne ut av hvordan jeg skal gjøre ting, å kunne lære noe nytt. Ser dere noen forskjell?

    Dette ble ikke akkurat det man kan kalle et spennende eller interessant innlegg, men noen dager blir det bare sånn. Jeg har ikke energi, og jeg klarer ikke å være kreativ og positiv i dag. Jeg skal prøve på nytt i morgen. Ny dag/uke, nye muligheter?

  • 8

    Det er hardt å være blogger

    Det å blogge er ingen spøk. For de som har lyst til å drive en god blogg og gjerne få noen lesere i tillegg, så er det ganske hardt. Det å skulle skrive et nytt kreativt innlegg hver dag, gjerne to-tre ganger om dagen. Det å hele tiden måtte finne på noe nytt og interessant å skrive om, skrive det godt og uten skrivefeil. Og ihvertfall jeg bruker mye tid på hvert eneste innlegg, så det tar noen timer av dagen å ha en blogg. Men grunnen til at jeg gjør det er at det gir meg mye å skrive, og det er veldig fint å få tilbakemeldinger på det jeg skriver. Hvis man skal komme seg til topps og kunne leve av bloggen sin må man være unik og skille seg ut i mengden, noe som i dag ikke er enkelt.


    Designet er en ting som det også er verdt å nevne. For det må helst være fint og oversiktlig, og det er fint hvis det er litt personlig og kan gjenspeile bloggerens personlighet. Det hadde vært fryktelig kjedelig om alle skulle hatt prikk likt design, og det finnes faktisk mange blogger der ute som har det også. Det er veldig mange som bare finner et gratisdesign og limer det rett inn uten å redigere det i det hele tatt, noe som jeg syns er ganske kjedelig. Det må sies at jeg ikke har laget designet mitt selv, men jeg har prøvd å endre på en del ting slik at det blir mer personlig og mer slik som jeg selv vil at det skal være, og det har jeg brukt mye tid på. Det er ikke så lett å finne et design man liker og i tillegg skulle redigere det og få det slik man ønsker. Html-koder er ikke så enkelt for de som ikke kan det, og det tar lang tid å komme seg inn i det. Jeg har prøvd og feilet masse, men jeg har faktisk lært littegrann på den tiden jeg har blogget.

    En annen ting som jeg personlig syns er ganske vanskelig er det å ta bilder til bloggen. Hvis jeg kunne ville jeg helst latt være. Men for å kunne ha en så bra blogg som mulig, så må det noen bilder til. Og da er det ikke bra nok å ta 2-3 bilder med mobilen for så å legge de ut. Nå for tiden skal man aller helst ha ett dyrt proft kamera, og man skal kunne alle de forskjellige innstillingene og ta perfekte bilder. Og for at bildene skal bli bra, så må man også klare å posere litt i tillegg. Jeg syns det er så utrolig flaut å stå midt på plassen utenfor alle vinduene til alle naboene, eller på en kafè eller lignende, hvor noen kan komme forbi å se hva jeg driver med når som helst. Det er også flaut å stå å posere framfor kameraet. Det er ganske vanskelig å hele tiden finne nye måter å ta bilder på, og å finne fine steder å gjøre det på. Jeg prøver faktisk å lete rundt på andre blogger for å lete etter bilder med inspirasjon til forskjellige poseringer. Og alt bare for dere lesere. For herregud, man kan jo ikke bare stå opp og ned. Men det er på en måte litt gøy å ta bilder også da, ihvertfall når resultatet blir sånn passe greit :-)


    Heldigvis har jeg en tålmodig kameramann som blir med ut i all slags vær for å ta bilder av meg. Han ler seg sikkert halvt ihjel når han må stå og se på at jeg vrir meg og smiler om kapp til kameraet. Men som sagt, jeg prøver så godt jeg kan og jeg håper dere liker bildene som jeg legger ut. Alt i alt gir bloggen meg ganske mye og det er fint å kunne holde på med noe jeg syns det moro.

    Så til dere som tror det er lett å blogge, så tror dere feil. Det er hardt arbeid og mye tid som må bli lagt ned for å kunne drive en bra blogg. Man må gi av seg selv, og i mitt tilfelle være åpen og ærlig. Og man kan heller ikke være så redd for kameraet :-)

  • 2

    Monsteret

    Det styrer hverdagen min, bestemmer nesten alt. Med det er jeg ikke i stand til noenting, men uten det er jeg ingenting. Det har et så hardt grep om meg at jeg ikke klarer å komme meg unna. Det har tatt over fornuften og tankene mine, og alt jeg tenker på er mat, kalorier, forbrenning og vekt. Hvert eneste sekund av dagen så tenker jeg på disse tingene, jeg får aldri fred. Til og med om natten så drømmer jeg om det. Jeg klarer ikke legge det fra meg, slutte å tenke på det, for da mister jeg kontrollen over alt. Jeg har ingen valg. Hver dag er en kamp. Jeg kan ikke spise for lite, for da får jeg ingen energi, orker ingenting og setter kroppen min i overlevelsesmodus. Men spiser jeg "for mye", så blir den dårlige samvittigheten så stor at jeg nesten ikke klarer å fortsette å puste. Uansett hva jeg gjør så blir det feil. Ifølge spiseforstyrrelsen fortjener jeg ikke mat. Jeg er så mislykket, feit og stygg at jeg ikke fortjener noenting. Men for å kunne fortsette å leve, så må jeg spise mat. Alt dette er så utrolig vanskelig og komplisert. Jeg prøver å spise mer enn det lille jeg gjør nå, men jeg klarer rett og slett ikke. Det blir for vanskelig.

    En spiseforstyrrelse kommer sjelden alene. Angst og depresjon er ofte med på kjøpet. Konstant dårlig samvittighet og en følelse av å aldri være bra nok. Uansett hvor mange kilo man går ned, så blir det aldri mange nok og man blir aldri tynn nok. Selvom jeg har gått ned mange kilo og vært veldig undervektig og mager flere ganger,  så har jeg fortsatt sett på meg selv som feit. Den følelsen slipper aldri taket.


    Monsteret har tatt i fra meg håpet om en lykkelig fremtid, med hus, barn og jobb. Jeg klarer ikke se noe annet enn mislykkethet og tvang. For jeg klarer ikke å se en fremtid uten dette monsteret. Det har fått herje inni meg i så mange år, at jeg ikke vet hvem jeg er uten det. Uten det er jeg ingenting, med det har jeg kontroll og gjør at jeg har ihvertfall en ting jeg er god til og får til. Jeg er så redd for å gi slipp. Jeg vil ikke gi slipp. Og det er også en del av sykdommen. Jeg nekter å jobbe med det i behandlingen, og jeg blir sint når de sier at jeg må det. Da mumler jeg noen ord for å slippe unna, så prøver jeg å slippe å få snakke med disse menneskene igjen. Jeg nekter, for jeg klarer ikke noe annet. Jeg har ikke kontroll over meg selv.

    Mitt monster er spiseforstyrrelsen. Som spiser opp energien min, og tar ifra meg livslysten. Men den klarer å lure meg til å tro at bare jeg blir tynn nok så kommer alt til å bli bra, at da blir jeg lykkelig. Men tynn nok kommer jeg aldri til å bli. Jeg setter meg mål som jeg etterhvert klarer å nå, men da er monsteret allikvel ikke fornøyd, og da setter det nye mål, helt til jeg blir så undervektig at hjertet mitt kan stoppe å slå. Jeg kan aldri bli tynn nok.


    Jeg er delt i to, den friske Nora og den syke Nora. Den friske delen av meg har drømmer og håp om å en dag kunne få slippe alt dette, mens den syke Nora vil ikke gi slipp, den sier jeg ikke fortjener noe bedre. Det er så vanskelig å forklare og så vondt å snakke om, men jeg syns det er viktig å gjøre det for å vise hvordan det faktisk er. At det ikke er noe som er glamorøst med å ha en slik sykdom. Det er ingen rask slankekur ftil tynnhet. Det er et helvete, og jeg syns det er så leit og så utrolig fælt at det finnes mennesker der ute som faktisk ønsker seg en slik sykdom, som leter etter tips på nettet om hvordan man kan få feks anoreksi. Jeg blir så sint! Det er ingenting som er fint med å ha en spiseforstyrrelse, absolutt ingenting.

    Så det er en av grunnene til at jeg velger å dele slike detaljer her på bloggen, og å skrive hvordan det er for meg å leve med en slik sykdom. Jeg skriver også om det fordi jeg vil prøve å bidra med å gjøre det mindre tabu å snakke om det å slite psykisk. Det er ingenting å skamme seg over å være psykisk syk.

  • 9

    Cafètur

    Jeg klarte å komme meg på cafe i dag, noe som er litt utrolig. Jeg tok bussen sammen med kjæresten, og det er utrolig vanskelig for meg. Å ha så mange mennesker rundt meg. Men jeg klarte det, jeg døde ikke. Så klapp på skuldra til meg :-)

    Jeg har enda ikke klart å finne en kafè som kan være "min", som kan bli vårt stamsted. Men jeg får bare fortsette å lete, så er jeg sikker på at vi finner en til slutt som har både god kaffe og god service. Jeg er veldig kresen når det gjelder kaffe, og det er viktig for meg at den er "perfekt", som fyller mine kriterier. Men slik er det å være vanskelig ;-)

  • 2

    Berg og dalbane

    Humøret mitt svinger veldig om dagen. Jeg kan gå fra å ha det greit til å ha det fælt på veldig kort tid. Det er litt frustrerende, for jeg vet aldri hva jeg har i vente for dagen. Det må også være ganske frustrerende for kjæresten min, at jeg i det ene øyeblikket er glad og smiler, men at jeg i det neste er sur og gretten. Vi får håpe det går seg til etterhvert, at ting kan stabilisere seg litt. Jeg nevnte jo at jeg hadde tenkt til å innføre noen rutiner for å gjøre hverdagen lettere, og det har jeg også gjort. Måltidene er til faste tidspunk hver dag, treningen er på de samme dagene hver uke, og jeg har generelt blitt litt flinkere til å planlegge uken på forhånd. Det gir meg en trygghet å vite hva jeg har i vente, selvom ting selvfølgelig må flyttes på og endres av og til, og at det plutselig kan dukke opp noe som ikke var planlagt. Men slik er livet, og det må jeg bare godta.





    I dag valgte jeg å gå for et litt varmere antrekk enn i går. Det begynner å bli veldig kaldt nå, og jeg gruer meg veldig til det blir enda kaldere. I dag klarte jeg faktisk også å komme meg på trening, selvom jeg er ganske støl fortsatt og at jeg er veldig trøtt om dagen. Det kostet meg mye, men jeg klarte det! Den følelsen man får etter trening er så utrolig god. Det å føle at man har vært flink og brukt kroppen, og å bli sliten på en god måte :-)

  • 8

    ...


    Jeg og Minna titter bare innom for å ønske dere en fin dag

  • 5

    Tirsdag




    I dag er jeg veldig sliten. Det har sikkert noe å gjøre med den harde treningen i går, og det har nok tæret på kroppen å være i krise i så lang tid. Ting er litt bedre nå, men jeg har fortsatt mine daglige kamper å kjempe. Jeg skulle ønske jeg kunne sovet i noen uker, og våknet opp helt uthvilt og frisk. Men det går selvfølgelig ikke. Istedenfor prøver jeg å ta så godt vare på meg selv som jeg klarer, og gjøre små ting i hverdagen som gir meg litt glede. Lørdag er som dere sikkert vet en ting jeg gleder meg til hele uka, som jeg teller ned dagene til. Bare det å kunne unne meg litt ekstra god mat og litt vin i glasset gir meg masse glede, å kunne le litt ekstra og kose meg sammen med Minna og kjæresten. Men lørdag er det dessverre ikke hver dag, så sålenge må jeg nøye meg med å drikke masse god te mens jeg leser ut bok etter bok. I morgen er det tid for trening igjen, så det er også noe jeg gleder meg til. Egentlig ville jeg dra igjen i dag, men jeg er så støl! Haha. Også er det jo viktig å ikke være for ivrig med treningen heller. Men jeg føler jeg har funnet en mengde som passer for meg, altså 3 ganger i uka :-)

    Jeg ønsker dere en fin dag videre ♥

  • 4

    Hardkjør

    Dagen i dag har gått ganske bra selvom jeg fikk en liten knekk på starten av dagen. Jeg har prøvd å bare skyve det negative unna meg, og jeg føler meg nesten litt apatisk til tider. Jeg klarer ikke å reagere på ting slik som før, jeg klarer ikke å nyte maten og smake den ordentlig lenger. Men jeg har det ikke like ille som bare for en uke siden. Det å trene, og å kunne snakke med folk på Skype som jeg har blitt kjent med den siste tiden mens vi spiller spill, er to nye positive ting i livet mitt. Selvom hodet mitt fortsatt er kaotisk så klarer jeg til en viss grad å beherske meg selv. Det er over en uke siden jeg sank ned på gulvet og hylte i smerte, og jeg håper både jeg og kjæresten min kan slippe å få oppleve det igjen.

    Treningen i dag.. Ja, hva skal jeg si. Den gikk kjempebra og det var veldig deilig, men jeg ble virkelig pushet hardt denne gangen. Jeg klarer nesten ikke å gå, for jeg skjelver og er helt gelè i beina, så det ble kanskje litt i hardeste laget denne gangen. Jeg klarer ikke å si ifra om at det blir for tungt, så jeg bare holder munn og fortsetter å pushe på. Men det føles veldig godt nå som jeg er ferdig! Nå har jeg bare en time igjen (30 minutters), som er litt synd, men samtidig litt godt. For det har vært vanskelig å møte opp og fullføre, også å bli pushet av noen andre enn meg selv, men jeg er SÅ fornøyd med at jeg har klart det! Så etter den timen er det bare å fortsette og holde motivasjonen oppe, og det tror jeg faktisk at jeg kan klare. Jeg syns det er så godt og så gøy å trene, og jeg er så glad for at jeg klarte å motivere meg selv såpass mye at jeg klarte å starte med treningen.


    Resten av dagen skal brukes til å handle inn matvarer til hele uken og slappe mest mulig av. Det er som alltid litt rydding og husvask som må gjøres, men jeg vurderer sterkt å vente med det til i morgen, hehe..

    Jeg håper at dere får en fin kveld! Også må jeg bare få takke dere for alle de fine kommentarene jeg får fra dere! Det motiverer meg veldig til å fortsette å skrive, og det lyser opp dagen min :-)

  • 7

    Endelig mandag

    God morgen. Dagen min har akkurat startet, så jeg sitter her trøtt i trynet og med en kropp som egentlig bare vil tilbake til senga. Den siste uken har det vært sånn. Jeg sover mange timer hver natt, kan ikke noe for det, og føler meg helt ødelagt når jeg står opp. Men heldigvis kommer det seg utover dagen :-)

    Dagens første røyk er inntatt og nå lurer jeg på om jeg skal lage meg litt frokost. Jeg har ikke hatt så stor matlyst de siste dagene, jeg vet ikke hvorfor. Jeg syns det er både veldig fint og litt dumt, og dere forstår sikkert hvem som er den logiske Nora og den syke Nora. Jeg må iallefall spise litt før jeg skal trene med personlig trener kl 15, jeg vil jo ikke akkurat bli svimmel eller besvime. På starten av året besvimte jeg på butikken, og det var en veldig negativ opplevelse. Det var flaut og jeg fikk mye angst da flere folk kom bort til meg, og spurte om jeg ville ha vann eller om de skulle ringe ambulanse. Så derfor vil jeg helt slippe å oppleve det igjen.



    Jeg skulle egentlig til psykologen i dag, men jeg orket bare ikke. Jeg føler ikke at vi har så god kjemi, og jeg syns det er dårlig at jeg får time så sjelden og at hun ikke svarer på meldingene jeg sender henne. I forrige uke sendte jeg for eksempel en melding om at nå var det krise og at vi trengte hjelp, men jeg har ikke fått noe svar. Da føler jeg at jeg ikke blir tatt seriøst. Jeg har heller ikke hørt noe ang innleggelse. Jeg fikk beskjed om at de skulle behandle søknaden min i forrige uke, men har ikke hørt noe. Så det er ganske frustrerende. Men jeg syns jeg klarer meg ganske bra til tross for at jeg har det veldig vanskelig, jeg prøver ihvertfall så godt jeg kan.

    Jeg prøver å tenke positivt. Fokusere på de positive tingene. Jeg syns jeg har vært flink til å klare å dra meg på trening, og at jeg faktisk turte å møte opp til timen med personlig trener. Det er som oftest slik at det går bedre enn man forventet. Angsten min kommer jo med de utroligste tanker om hva som kan komme til å skje, og til slutt sitter jeg der og er helt sikker på at det kommer til å bli sånn. Men denne gangen er jeg ikke like nervøs som forrige gang, jeg gleder meg faktisk litt, selvom jeg vet at det kommer til å bli en hard time og at jeg mest sannsynlig er ganske støl i morgen. Men det er godt å kjenne at man har brukt kroppen synes jeg, da føler jeg meg flink og at jeg nesten får til noe. Treningen er en ting som er veldig bra for meg, og når jeg i tillegg syns det er ganske morsomt, så er jeg glad for at jeg har klart å komme meg til senteret 3 gangen i uka.


    Jeg aner egentlig ikke hva jeg skal finne på i dag bortsett fra å trene og dra å handle inn mat for hele uka. Kanskje jeg skal prøve å få med meg kjæresten på kafè? Det begynner å bli en stund siden forrige gang, og jeg som er så glad i det. Jeg vil iallefall få til en kafètur iløpet av uken!

    Jeg håper dere får en fin dag, og en fin start på uken

  • 5

    Jeg er redd for fremtiden

    Jeg begynner å bli veldig redd for fremtiden, for hvordan det kommer til å bli å leve i landet vårt. Jeg synes endringene som har blitt gjort i statsbudsjettet er illevarslende tegn på hva som kan komme.

    Jeg tar meg selv som eksempel. Jeg er det som tidligere het midlertidig ufør, nå heter det å gå på arbeidsavklaringspenger. Mange ser ned på oss, og tenker at vi er late, snylter på staten og ikke bidrar i samfunnet. Og nå er regjeringen med på å fremstille oss som nettopp dette, ved å effektivt senke stønaden. Fordi det skal motivere til å jobbe. Det er allerede vanskelig å leve på en slik inntekt, prøv den som vil, og nå gir dere oss mer skatt så de rike kan bli enda rikere. Alt blir dyrere, lønninger går opp, mens stønaden ikke holder følge. Vi sitter ikke hjemme og ikke jobber fordi det er deilig og behagelig. Vi gjør det fordi vi er så dårlige at vi ikke klarer å jobbe. Jeg har det for eksempel så vanskelig og har så mye angst, at jeg ikke kan fungere i en jobb. Det står ikke på viljen, jeg skulle veldig gjerne ønske at jeg kunne jobbe, sånn at jeg hadde bedre råd og kunne kjøpe min egen leilighet. Det er min store motivasjon for å bli så frisk at jeg en dag kan klare å jobbe. Men nå jeg trenger å fokusere på behandling for å bli frisk nok til å jobbe en dag. Da blir det et spark i magen å få høre at "det skal lønne seg å jobbe" for uføre. Vi er uføre, altså ikke i stand til å jobbe!


    Erna og siv. Tar fra de fattige og gir til de rike.

    Og når vi er inne på behandlig. Som sagt så trenger jeg behandling for å kunne bli frisk nok til å jobbe. Men min behandling er usammenhengende og lite effektiv. Etter mange år i psykiatrien og i behandling har jeg ikke fått noen resultater uansett hvor hardt jeg har kjempet. Jeg får ikke engang 1 time i uka som jeg ble lovet, den siste tiden har det ligget på 1 time i måneden. Hvordan skal jeg noengang bli frisk når jeg blir så nedprioritert? Psykologer har ikke kapasitet til å kunne følge opp pasientene sine skikkelig. De som har fulgt med på bloggen min vet at jeg har prøvd å få innleggelse nå i 3 uker. Jeg får bare til beskjed at sålenge jeg ikke har konkrete planer om å ta livet mitt så er det ikke plass til meg. Men jeg vet ærlig talt ikke om jeg ville vært her nå om det ikke var for at kjæresten min har passet på meg 24 timer i døgnet den siste tiden. Hvis det er slik for flere, da burde helsevernet virkelig tenke på hva slags ansvar de legger på de pårørendes skuldre. Jeg vet at det er mange der ute som trenger hjelp, men som ikke får det fordi helsevesenet ikke har kapasitet eller plasser nok til å kunne gi folk innleggelse når de trenger det mest. Ettersom det er slik burde det bli laget flere plasser, slik at de som trenger innleggelse får det mye raskere. Men istedenfor legges det ned avdelinger overalt i landet. Hva slags logikk er det? Hva slags samfunn prøver de å skape? De nedprioriterer psykisk helsevern til fordel for bombefly som er helt ubrukelige og til å utvide veier så de takler sommertrafikken bedre. For meg virker dette som dårlig samfunnsøkonomi og helt  feil prioritering.

    Helt til slutt legger jeg til en link der dere kan lese hvor Siv Jensen henter pengene hun gir i skattelette fra. Det er helt horribelt spør du meg. Trykk HER for å komme til siden.

  • 8

    Lørdag





    Jeg prøver så godt jeg kan. Motivasjonen er der, men redselen for å ikke lykkes er også tilstede. Bortsett fra noen knekk så har de siste dagene gått så bra som de kunne. Neste uke kommer jeg til å fokusere på rutiner og trening, og prøve å ta så godt vare på meg selv som jeg klarer. Det er litt vanskelig å ikke vite om det kommer til å bli noen innleggelse. Livet mitt blir satt litt på vent, jeg kan ikke planlegge noe. Men jeg tar en dag om gangen, kjemper mine kamper og prøver å holde ut. Jeg prøver også å tvinge meg selv til å tenke positivt, det er ikke enkelt og jeg vet ikke om det funker, men jeg prøver ihvertfall. Det er noen ting som stresser meg ganske mye nå, ting som må bli ordnet, telefoner som må tas og papirer som må bli sendt inn. Jeg tar en ting om gangen, og jeg får masse hjelp og støtte fra kjæresten min. Når disse tingene er i orden tror jeg også det kan bidra til en litt enklere hverdag, noe som hadde vært veldig godt nå. Jeg fortjener det.

    Jeg sier til meg selv at dette kommer til å gå bra, ting kommer til å bli bedre snart. Kanskje det kommer til å funke? Kanskje er en bedre hverdag like rundt hjørnet?

  • 5

    Tar tilbake kontrollen over livet mitt

    De siste månedene kan bare beskrives med ett ord. Kaos. Jeg har hatt humørsvigninger, vært tungt deprimert og slitt veldig med anorektiske tanker. I de verste timene har jeg hatt et stort ønske om å bare ende det hele, jeg har følt at jeg ikke klarer å fortsette å ha det sånn og at den eneste løsningen ut er døden. Kaos. Både på innsiden og utsiden. Jeg har ikke vært meg selv, jeg har ikke tenkt helt klart og jeg har latt det gå veldig utover kjæresten, familien min, og dere lesere. Det har vært mange negative innlegg og jeg er lei meg for det, men samtidig ikke, for på bloggen kan jeg uttrykke og skrive mine innerste tanker, og skrive hvordan jeg egentlig har det. Det er ikke så lett å skulle svare på spørsmål fra folk, "hvordan går det med deg?" og "hva gjør du om dagen?". Det er absolutt ikke lett å skulle svare med sannheten, om at "nei, jeg har det helt jævlig" og "jeg går i behandling, noe mer klarer jeg ikke". Så på den måten gjør bloggen det enklere for meg å fortelle andre om hvordan jeg egentlig har det.


    For noen dager siden ble jeg veldig bestemt på at jeg må prøve å gjøre noe for å gjøre livet mitt litt lettere akkurat nå. Når jeg ikke får innleggelse og jeg ikke vil plage de rundt meg med mitt hele tiden lenger, så må jeg gjøre noe. Det som er viktig er at jeg ikke gir opp, og det viktiste er at jeg prøver så godt jeg kan. Derfor har jeg bestemt meg for å prøve å ta tilbake litt av kontrollen over livet mitt, helt på egenhånd. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gjøre det, eller om jeg kommer til å lykkes i det hele tatt, men jeg skal gjøre ett forsøk.


    Noen ting som jeg har tenkt til å starte med i første omgang er å lage meg rutiner som er enkle å følge, som gjør hverdagen litt mer forutsigbar og lettere å takle. Det jeg har tenkt på sålangt er å få en fast døgnrytme, planlagte måltider til faste tider, å planlegge hvilke dager jeg vil trene på, når og hvor lenge. Jeg har også lyst til å snakke litt alvorlig med psykologen min, slik at jeg kan få den behandlingen av henne som jeg trenger, altså èn time i uka, og ikke èn time i måneden. Også når det gjelder dette vil jeg ha faste dager og tidspunkt. Og det er så langt jeg har kommet foreløpig. Det er jo også viktig å tenke på at rutinene ikke skal bli for strenge. Jeg kan ikke planlegge alt, selvom jeg egentlig har lyst til det. Men slik er det bare. Jeg tror nok at det kommer til å hjelpe ihvertfall litt hvis jeg får satt igang med de tingene jeg nevnte over, jeg har allerede innført noen av punktene, så det lover godt.

    Etterhvert går det kanskje ann å innføre noen småting, slik som gåturer og å dekke bordet med levende lys til middag (istedenfor å spise framfor tv'n). Men jeg starter rolig og ser om de nye rutinene kan hjelpe først.


    Jeg må slå meg til ro med at jeg ikke kan ha kontroll over absolutt alt her i livet. Men jeg tror at noen faste rutiner kan hjelpe meg litt på veien. Det kommer nok til å bli noen flere punkter enn de jeg nevnte over, men veien blir til mens man går den, så får vi se hvordan dette prosjektet går. Kanskje kan jeg få tilbake (bitte)litt av kontrollen over livet mitt?

  • 7

    Hele verden er imot meg

    Jeg hadde på følelsen at selvom de siste dagene har vært litt bedre, så kom det ikke til å være varig. Jeg våknet opp i dag og tråkket på vekta, skuffelse og frustrasjon ble starten på dagen og jeg gikk bare tilbake til senga for å sove noen timer til. Det hjalp litt, og jeg begynte å glede meg til frisørtimen som jeg hadde kl 13. Da det var på tide å dra til timen var jeg spent og gledet meg til å få farget og stelt litt på håret mitt. Og jeg som hadde så høye forventninger..


    Jeg orker ikke ta bilder av meg selv og håret mitt når jeg har det dårlig, så dette er bilder fra før jeg farget det.

    Da jeg satt i stolen og fargingen begynte gikk alt greit, bortsett fra at angsten var ganske stor ettersom det var mange ukjente mennesker rundt meg, men jeg kom meg igjennom farging, vasking og styling. Men plutselig skjedde det noe som ga meg en stor klump i magen. Jeg hadde sagt ifra at jeg ville farge den øverste delen av håret, som hadde mistet fargen, lik som det nederste håret. Men da håret var tørt og jeg fikk se resultatet, så så jeg raskt at den delen av håret de hadde farget var altfor mørkt! Det var jo ikke det jeg hadde sagt nøye ifra om at jeg ville ha. Tårene begynte å presse på, og jeg mannet meg opp til å si ifra, kanskje kunne jeg få ny time til å farge det på nytt. Men jeg fikk bare til svar at de syntes det var fint slik som det hadde blitt, og det eneste de sa var at jeg skulle vaske det noen ganger så kom det til å bli bedre. Det kan hende at det er sånn, men jeg er så redd for at det ikke blir slik jeg ønsker det at jeg ikke helt klarer å tro på det nå, for fargen er virkelig mørkere enn resten av håret. Det er nesten svart noen steder. Så her sitter jeg veldig skuffet med tårer i øynene, og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg som hadde gledet meg sånn og sett fram til det i flere uker.


    Akkurat nå føles det som om hele verden er imot meg. Ingenting går min vei, og jeg har bare en person å søke trøst og støtte hos, og det er hos kjæresten min. Ettersom jeg ikke har fått noen innleggelse enda, så har den dårlige formen min startet å gå veldig utover ham. Det tærer veldig på han å måtte være der for meg absolutt hele tiden, alt det ansvaret som han har og å måtte se at jeg har det så vondt. Det er på en måte hans jobb å holde meg i live. Jeg mener at når det er så ille og at det skal så lite til for å kjøre meg ned i grøfta, så må det skje noe snart. Det kan ikke fortsette slik, jeg trenger hjelp, enten jeg vil det eller ikke. Jeg klarer ikke ta vare på meg selv, og når jeg har det som verst så klarer jeg nesten ikke å ha kontroll over meg selv. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Det koster meg så mye å holde meg i skinnet, og jeg kjenner at jeg ikke kommer til å klare dette så mye lenger. Jeg står på kanten av stupet. Jeg trenger hjelp og jeg trenger det nå, før det er for sent.

    Det eneste jeg vil er å kunne føle meg lykkelig igjen, om det så bare er for noen minutter.

    Og bare så det er sagt, så er det flere ting enn hårfargen som gjør at jeg fikk det vanskelig i dag. Det er bare ikke alt jeg har lyst til å dele på internettet. Jeg deler mye fra før, og jeg prøver å være så ærlig og åpen som mulig. Men noen ting vil jeg holde for meg selv. Dette er min kanal til å få ut ting jeg tenker på, og til å kunne dele med verden hvordan det er å være psykisk syk. Jeg prøver å gjøre det litt mindre tabu å snakke om, og jeg føler at jeg i en bitteliten grad har klart å gjøre det :-)

  • Nora Sveen

    Jeg heter Nora, og bor i Oslo med min fantastiske samboer og vår lille hund Minna. Her på bloggen min skriver jeg om min hverdag og mine tanker, psykisk helse, og litt av hvert av andre ting som faller meg inn. Jeg har slitt psykisk i en del år nå, men jobber for å få et bedre og friskere liv! Jeg er meg selv og prøver så godt jeg kan, på godt og vondt.

    Kontakt / Sponsing: Norahvem@hotmail.com



    Kategorier

    Arkiv

    @Norahvem


    Siste innlegg


    Følg meg


    Annonser






    bilde



    hits