NoraHvem.blogg.no -
Hjem FØLG MEG Om meg Kontakt

1

- Bloggen tok en pause, nødvendig i alt som har hendt -

Bloggen har kommet i siste rekke en god stund nå, men det er ikke uten grunn. Det har skjedd mange ting, både frivillige og ufrivillige, men til slutt har ting endt ganske greit. Jeg klarer meg, selv om livet er ganske vanskelig. Jeg har mange vonde tanker som plager meg store deler av tiden. Tanker som jeg prøver å skyve bort fra sinnet, men det funker ganske dårlig. De ligger der og ulmer, får meg til å føle meg dårlig og at jeg ikke er bra nok. Angsten sliter jeg også fortsatt med, men den er ikke like sterk som for ett år siden, og det er jo kjempefint å tenke på! Det er fortsatt skummelt med andre mennesker, og jeg har hele tiden angst for at noe fælt skal skje. Men det kommer seg - ett lite steg fremover om gangen. Maten er et kapittel for seg selv, så det kan jeg kanskje skrive mer utdypende om en annen gang. Men jeg kan jo si at det ikke går så veldig bra. Konsentrasjonen er ute å kjøre, og energi er noe jeg sjeldent har noe av. Jeg er konstant sliten og forstår ikke hvordan jeg noen gang skal klare å leve et "normalt" liv , men noen dager er heldigvis bedre enn andre. 


Jeg kan starte med å fortelle at vi har flyttet. Etter ett helt år i vår gamle leilighet, fant de vi leide leiligheten av ut at de skulle selge huset sitt, så da måtte vi flytte. Det gikk ganske greit, selv om det ble mye stress og bekymringer for min del, og det hjalp heller ikke på at vi bare etter noen dager fikk datoer om visning og meklerbesøk som skulle skje kort tid etter. Vi skulle egentlig få 3 måneder til å flytte ut på, altså vanlig oppsigelsestid, men ettersom vi(jeg) helst ikke ville ha eiendelene mine i leiligheten under visning og fotografering, så dro vi raskt ut på visninger for å finne en ny leilighet. Aller helst vil vi jo selvfølgelig eie noe eget og kjøpe noe, men når mannen i huset er student og fruen får trygd, så er ikke det så enkelt å få til. Enda. Men uansett, etter 2 visninger fant vi en leilighet som er litt større og litt billigere enn den vi hadde - og vi fikk den! Så når det gjelder leilighet og alt det der så gikk det ganske raskt, og det gikk ganske greit, men det er nok kun pga min stødige samboer som alltid klarer å ordne opp og ta i et ekstra tak når det trengs. Uten han ville jeg nok sittet der i full panikk og ikke klart å gjøre noe. Så all ære til han som alltid klarer å roe meg ned! 



Vi er veldig fornøyd med leiligheten vi fant og vi trives veldig godt. Det er et anneks, så vi får det privatlivet vi trenger, og damen vi leier det av er veldig snill mot oss. Det eneste som er litt dumt, er at den ligger litt lenger unna Oslo sentrum enn der vi bodde før. Men det gjør egentlig ikke meg så mye, ihvertfall ikke akkurat nå, for jeg har så angst at jeg klarer ikke å dra ut av leiligheten så mye. Men jeg håper at det kan bli bedre med tiden til hjelp, nok eksponering og trening. Jeg vet at det bare blir verre hvis jeg ikke presser meg selv ut av leiligheten nok, men jeg vet også at hvis jeg blir presset for hardt blir jeg "ødelagt" og utslitt, og da pleier det å ta en stund før jeg klarer å gjøre det igjen. Så det gjelder å finne en fin balanse på det, og det er også en av tingene jeg jobber med for tiden. 

Ettersom jeg måtte flytte, må jeg også bytte psykolog. Det går ganske greit for meg egentlig, ettersom hun jeg hadde skulle slutte nå i februar uansett. Så jeg fikk tid til å forberede meg på det. Og jeg tror hun var ei meget opptatt dame, for hun glemte ting og husket feil ang hva jeg hadde sagt ganske ofte. Litt vanskelig å forklare, men jeg føler at vi ikke "klikket" helt, at vi ikke passet helt sammen. Jeg følte hele tiden at jeg måtte være bedre og friskere enn jeg egentlig er med henne. At hvis jeg var for syk ville hun dømme meg og se ned på meg, men jeg vet selvfølgelig at det egentlig bare er tull. Allikevel kjenner jeg at jeg gruer meg til å måtte starte "på nytt" enda en gang hos en psykolog. Jeg får selvfølgelig med meg papirer og diagnoser fra det forrige stedet, men jeg må allikevel bli trygg på den nye psykologen og klare å stole på henne. Det blir nok en hard prosess som kan ta litt tid, men jeg håper veldig på at jeg nå får en behandler som tar tak i problemene mine og forstår meg, en som godtar meg for den jeg er, og som ikke kommer til å slutte med det første. En som jeg klarer å være helt ærlig med og bli trygg på, uten å måtte "bevise" at jeg er friskere enn jeg egentlig er. Det hadde også vært fint om hun har bedre kapasitet enn den forrige, slik at vi kan møtes litt oftere, og forhåpentligvis jobbe litt mer intensivt.




Over til noe helt annet. Hvis alt går som det skal så skal Minna få valper! Og det er en ting som jeg både gruer og gleder meg til. Parringa er overstått, så nå gjelder det bare å vente. Det blir nok noen uker framover nå som jeg konstant kommer til  å passe på at det ikke skjer henne noe og bekymre meg litt ekstra. Jeg kommer også til å uroe meg en del over hvor mange valper det blir, om fødselen blir vanskelig, og om hvordan Minna kommer til å bli som mor. Alle disse tingene vil få noe å si for hvordan ting blir fremover for oss alle tre, for vi er bare deleiere frem til Minna har fått valpene sine. Men det orker jeg ikke skrive mer om nå. Jeg vet at både Minna og jeg kommer til å klare dette! Det blir ofte slik når jeg vet at det er noe jeg MÅ klare, da kommer det frem krefter jeg ikke visste at jeg hadde og får meg igjennom det. 


Det er mange ting som er nytt, ting som for meg er store. Men heldigvis har jeg ihvertfall et fint og trygt sted å bo, det er det viktigste av alt. Det er tross alt her jeg oppholder meg mesteparten av tiden. Ett sted som er 20 kvm større enn det forrige, og selvom vi kun er to mennesker og en hund så trenger vi faktisk litt plass. Det handler nok litt om at jeg befinner meg i leiligheten såpass mye, og da trenger jeg å ha litt plass å boltre meg på. Men det er vel bare naturlig. Ellers går det veldig bra med oss alle tre - Dag, Minna og meg. Og vi prøver så godt vi kan å ha det så bra som vi kan ha det. 

  • 3

    Minnene mine forsvinner

    Jeg har visst en stund at hukommelsen min er dårlig. Jeg husker lite av hva jeg har drevet med de siste månedene, jeg kan se filmer og lese bøker om igjen og om igjen, uten å huske noe som helst. Men det går egentlig greit, det plager meg, men det plager ikke vettet av meg. Det som gjør det er at minnene mine fra fortiden har begynt å forsvinne. De vonde minnene gjør det meg ingenting om blir borte, men de gode.. Det er så trist for meg å høre om fine ting og opplevelser som andre husker (spesielt familien min og kjæresten), men som jeg ikke husker har skjedd. Jeg får lyst til å gråte. Jeg har mange vonde minner som jeg prøver å bearbeide og kanskje til slutt "glemme", men de gode minnene mine vil jeg beholde og kunne ta frem når livet er som mørkest, som en påminnelse om at ting har vært bedre, og at det kommer til å bli bedre igjen.

    En annen ting som er både frustrerende og trist for meg, er at jeg ikke husker hva som har blitt sagt i samtaler jeg har hatt. Spesielt med de jeg er glad i. Jeg er så redd for at de skal tro at jeg ikke har hørt etter, eller at det som ble sagt ikke var verdt for meg å huske - for slik er det absolutt ikke! Jeg prøver virkelig å huske. Så hvis jeg spør deg om ting som vi har snakket om før, så er det derfor, det er IKKE fordi jeg ikke bryr meg.

    Noen ting husker jeg en stund før det blir borte, og de aller viktigste tingene husker jeg heldigvis, men som dere sikkert skjønner er dette en ting som plager meg. Psykologen min sier at det kan være fordi jeg har så mye annet å tenke på, at jeg ikke har kapasitet nok til å klare og huske alt fordi jeg har så stort tankekaos i hodet hele tiden. Jeg vet ikke om det stemmer, det kan være en bivirkning av medisinene jeg tar også, men jeg håper veldig på at det blir bedre etterhvert. For de beste minnene mine vil jeg beholde, og jeg vil at de jeg er glad i skal slippe å si ting om igjen til meg fordi jeg ikke husker det.

    Er det flere som sliter med så dårlig hukommelse ?

  • 2

    Nyttårsskiftet kan være en skummel ting

    Først må jeg bare få ønske dere alle et riktig godt nytt år! Og jeg håper virkelig at det blir et fint år, med framgang og fine opplevelser. Jeg har veldig lyst til å få reist litt, lære nye ting og få ordnet noen ting som kan gjøre livet enklere for meg. Jeg syns egentlig at et nytt år er litt skummelt, for det gir forhåpninger om et nytt og bedre år. I år skal ALT bli bedre, og JEG skal iallefall forandre meg til en ny og bedre person. Men heldigvis klarer jeg å legge det bak meg, og håper egentlig bare på å slippe innleggelser og at jeg kan få muligheten til å bli litt friskere iløpet av året.

    I det siste har det skjedd lite, men samtidig mye. Jeg må innrømme at jeg har vært så sliten og at jeg pga det får utrolig dårlig hukommelse om dagen, men de viktigste tingene får jeg heldigvis med meg. Jeg er ikke helt ute å kjøre enda. Treningen har jeg måtte ta en pause i fra, jeg har rett og slett ikke overskudd til det, men jeg prøver å få med meg kjæresten og Minna på en halvtimes gåtur hver dag. Og det er egentlig akkurat passe for meg nå. Jeg får luftet tankene og snakket med kjæresten min om det jeg tenker på og føler, og vi kan også ha det litt morsomt på turene våre.


    Nyttårsaften gikk bra i år. Vi satt ikke alene i leiligheten, vi bestemte oss for å gjøre litt ut av denne dagen i år, og vi var så heldig å bli bedt til et vennepar av oss til feiring. De er så koselige å være sammen med, selvom jeg syns det er vanskelig å snakke engelsk med folk jeg ikke kjenner så godt, eller egentlig ikke i det hele tatt og har aldri likt det, men da blir det jo god øvelse for meg når det gjelder det. Jeg må også nevne at hver dag siden vi var der, så har jeg og jenta vi var hos sendt hverandre ord på mobilen. Hun er gresk og har lyst til å lære norsk, og selvfølgelig har jeg lyst til å lære meg gresk når jeg drømmer om å flytte til Hellas en dag! Så hun sender meg oversettelsen på et ord fra engelsk til gresk, og så sender jeg tilbake den norske oversettelsen til henne. En fin måte å lære et språk - sakte, men sikkert.


    Men tilbake til nyttårsaften. Det ble mye koselig, men også "alvorlig" prat. Jeg føler at vi kan snakke med dem om alt mulig, og det passer meg veldig bra at de tre andre er så glade i å snakke, for da kan jeg sitte litt i bakgrunnen og følge med, og kanskje komme med noen ord innimellom. Jeg er veldig sjenert ovenfor mennesker jeg ikke kjenner så godt, men det har blitt bedre og bedre for hver gang vi har møtt de. Til slutt klarer jeg nok å bli med som en ivrig deltager i samtalene. Det ble også litt spill og lek fram til det var tid for middagen, som var helstekt kylling med gresk salat og hummus til. Det var skikkelig godt, og jeg spiste nok litt mer enn jeg hadde tenkt til på forhånd, men det var jo tross alt en dag med feiring, så jeg lot meg ikke knekke av den grunn. Praten rundt middagsbordet pågikk nesten helt fram til klokken nærmet seg 12, så da steg vi ut på balkongen med champis og glass i hendene og ville nyte fyrverkeriet, men selvfølgelig... så hadde det iløpet av kvelden blitt helt overskyet og masse tåke. Men vi fikk med oss noen fine farger innimellom, og vi hørte lyden av fyrverkeriet som ga oss en stemning av nyttårsskifte allikevel. Etterpå var det tid for en slags kake. Den hadde en mynt i seg som ville bringe lykke for 2015. Og gjett hvem som fikk kakestykket med lykkemynten i seg? Jo, det var lille Minna. Så for henne kommer det nok til å bli et veldig fint år :-)

    Nå er det tilbake til hverdagen, og jeg må si at jeg gleder meg til å komme meg tilbake til rutinene mine og en mer "sikker" hverdag der jeg vet hva som kommer til å skje, og der jeg har mer kontroll. Jeg skal prøve å ta tak i bloggingen igjen, for selvom det føles som på forhånd at jeg ikke har noen ting å skrive om eller at jeg ikke aner hvordan jeg skal få satt ting ned på papiret, så vet jeg egentlig at når jeg først starter så kommer det lekende lett.

  • 2

    Julen - både en god og en vond opplevelse

    Julen har for meg gått veldig fort i år. Dagene i adventstiden har gått i ett og alt har egentlig vært som det pleier. Bortsett fra det jeg nesten liker best med julen, nemlig spenningen og ventingen mot julekvelden, og selvfølgelig den fine adventskalenderen jeg fikk av min mor. Ett lys har blitt tent hver søndag, ukene har rast forbi, og jeg sitter igjen med både gode og vonde følelser. Jeg tror julen kan være vanskelig for mange som sliter og som føler seg ensomme, og for de som sliter med spiseforstyrrelser kan det være vanskelig med all maten og drikkingen som hører med i "normale" menneskers jul.

    Jeg sitter igjen med angst pga at det har skjedd veldig mye de siste ukene. Vi har hatt besøk hjemme i leiligheten, noe som jeg føler blir litt som å tråkke over min intimgrense, for her hjemme er min lille trygge hule, hvor jeg kan føle meg helt trygg og gjøre som jeg vil. Men det var koselig med besøk, og jeg klarte det, og vi hadde noen timer med masse prat og god mat til. Jeg har også tatt toget, som jeg skriver mer om nedenfor, som var en stor prøvelse for meg. Jeg har angst for at jeg kanskje kan ha lagt på meg av det lille julegodtet og den ene ribbebiten jeg satte tennene i, og jeg føler meg mye større enn før julen startet, selvom jeg ser at jeg kanskje har blitt det motsatte. Det er så vanskelig, når man føler at man eser ut, men i virkeligheten krymper. Jeg vet ikke hva jeg skal stole på: Synet, følelsen eller vekta. Jeg er også helt vanvittig sliten etter jula. Det har gått med mye energi på å prøve og klare å feire jul på en normal måte, uten å vise de jeg er glad i at jeg har det vondt og ødelegge kvelden for dem, og også på å prøve og være glad og optimistisk. Vonde tanker har vært der hele tiden, men jeg har prøvd veldig hardt å riste de av meg og tenke på det gode som jeg har hatt - en kjempesnill familie som har masse humor å komme med, en kjæreste som elsker meg, og at det faktisk har vært jul. Julen kommer bare en gang i året, og derfor har jeg hatt veldig lyst til å kunne ha det så fint som mulig mens den har vart. Men jeg føler også på den følelsen av at jeg ikke klarte å vise nok glede og takknemlighet til familien min, og at jeg kanskje virket sur/gretten når jeg egentlig bare var sliten. Jeg håper de skjønner at det ikke er på grunn av dem, men på grunn av hvordan jeg har det. For selvom det er jul, så forsvinner ikke alle de vonde tankene, og jeg får det ikke helt supert bare fordi det er jul. Men jeg vil bare si at jeg har hatt det finere i jula enn jeg pleier, så det er en seier i seg selv.


    Togturen jeg måtte ta helt alene (med lille Minna inni jakka) var veldig krevende for meg. Jeg har ligget søvnløs og tenkt desperat på hvordan jeg skulle gjøre alt og komme meg igjennom denne reisen. Hvor jeg skulle sitte, hva jeg skulle gjøre under turen, hvordan jeg skulle klare å holde Minna rolig og stille, og det siste og det verste: hvordan jeg skulle komme meg AV toget. Når skulle jeg gå bort til dørene, og tenk om jeg ikke kom meg av på riktig stopp! Jeg var så bekymret at jeg ble utslitt av å tenke så mye på det, og etterhvert ble synet mitt sløret og hodet mitt så tungt at jeg trodde jeg skulle besvime. MEN. Jeg kom meg igjennom det. Minna var rolig og snill hele tiden, og jeg kom meg av på riktig stopp. Ironisk nok var Gjøvik endestasjonen, så jeg bekymret meg uten grunn. Gjett om jeg var lettet da jeg fant familien min som sto å ventet på meg, og som skulle kjøre meg "hjem" til jul.

    Jeg sitter også igjen med gode minner. Jeg har kost meg sammen med familien min, som jeg ikke ser så ofte og det da ble ekstra stas å se igjen, og jeg har nytt all julepynten og å knekke nøtter, nytt den gode stemningen som andre påvirker meg med, og all praten som har gått løst og som har fått meg til å le. Maten var også veldig god, og jeg klarte å slappe litt av innimellom med et glass vin. Julegavene var også veldig fine, og jeg er så heldig som får så mange og så fine gaver. Jeg håper jeg klarte å uttrykke hvor mye jeg likte dem, selvom jeg var veldig sliten da vi pakket dem opp.


    Julen er snart over for min del, for jeg orker ikke ha julepynten oppe etter at julaften er over, så vanligvis er den ute av huset den 25. desember og hverdagen starter igjen da. Men i år ble den oppe noen dager ekstra, for på fredag den 26. desember, feiret jeg og kjæresten vår egen lille jul. Vi hadde spart på julegavene som var til oss begge to, og det blir derfor litt matrester fra julaften og litt gaveåpning. Vin og og filmtitting ble det også, og jeg har det alltid fint når jeg og kjæresten skal kose oss sammen. Vi har det så fint og morsomt sammen - jeg er så heldig som har en som er så fantastisk å dele livet mitt med.

    Det var litt fra min jul. Jeg håper dere har hatt det fint på før, på, og etter selve kvelden, og at dere får en fin romjulstid.

  • 6

    - Feiring har det vært, og feiring skal det bli -

    I dag er det min bursdag, og den har startet med en god frokost med kaffe til. Minna ventet tålmodig i senga til jeg orket å starte dagen, og ettersom vi er bursdagsjenter begge to, så sang vi like så godt bursdags sang til oss selv. Minna hadde bursdag i går, og det ble feiret med brødskive med leverpostei, som ble veldig godt motatt. I dag derimot blir det ikke store feiringa ettersom jeg er alene i leiligheten, men det gjør meg faktisk ingenting, for feiring har det vært og mer feiring skal det bli. På søndag kom familien min med gaver til meg helt fra Valdres (!), og det ble kjempe fine gaver og kjempe god Take Away hos oss. På torsdag kommer kjæresten min hjem fra Polen, for han er nemlig på "guttetur" der med broren sin, så på fredag skal jeg feire sammen med han. Derfor gjør det meg ingenting at jeg er alene i dag, da kan jeg ta det rolig og i mitt tempo,i mitt eget selskap, med noen glass vin og litt ekstra god mat. Som dere sikkert kan skjønne er jeg ikke så glad i store selskaper med mange mennesker, så derfor passer det meg fint at det blir på den måten som det blir i år.


    I år blir jeg 22 år, men jeg føler meg ikke gammel i det hele tatt. Jeg er glad for at jeg har blitt såpass "voksen", ettersom jeg har livet mitt mer på stell nå enn jeg noen gang har hatt det. Jeg har vokst opp rett og slett, og jeg har det bedre nå enn jeg noen gang har hatt det, til tross for all sykdom og motgang som jeg lever med nå. Livet mitt har på en måte akkurat startet, og jeg gleder meg til årene som kommer. Jeg syns det er vondt å tenke på fortiden, for det er så mye vondt og vanskelig som har skjedd, men fremtiden klarer jeg å tenke gode tanker om. Jeg gleder meg til å sitte på en veranda i syden og bare nyte livet, med mann, unger, hund, sol og glede.

  • 2

    Et mareritt

    Hva jeg drømmer om natten kan ha stor innvirkning på hvordan dagen etter blir for meg. Har jeg en fin drøm som jeg egentlig aldri vil våkne opp fra, så våkner jeg lettere til sinns og mer uthvilt enn vanlig. Men har jeg mareritt så kan det bli stikk motsatt. Jeg prøver å ikke la marerittene mine påvirke meg, men uten hell, spesielt når marerittene handler om traumene jeg har opplevd og personer jeg er livredd for. Drømmene er så ekte at det føles som om jeg får fysisk vondt av det som skjer i dem, og som oftest blir jeg skadet eller drept. Når jeg drømmer slike ting, så kan dagen etterpå bli skikkelig vanskelig å komme seg igjennom. Jeg våkner opp med ett rykk, svett og med en angst så stor at det er vanskelig å puste flere timer etter jeg har våknet. Selv om jeg prøver alt jeg kan å fortelle meg selv at det bare var en drøm, så klarer jeg ikke å la være å bli påvirket av dem.


    En ting som ofte går igjen er at jeg blir jaget av noen med enten barberblader eller kniv i hånden, og som kutter meg opp til jeg dør eller til jeg klarer å komme meg unna. Jeg kan også drømme at hele gulvet rundt meg er dekket av barberblader eller spikre, så den eneste muligheten for å komme meg vekk er å trå på dem. Jeg aner ikke hva det betyr, og jeg skulle ønske at jeg klarte å tolke dem for å vite hva det sovende sinnet mitt og underbevisstheten min prøver å fortelle meg.

    Det hadde vært spennende og kanskje hjelpsomt å kunne tolke hva drømmene betyr, og jeg skulle ønske at jeg klarte det. Men det må nok litt studering og informasjonssankning til hvis jeg skal klare det. Kanskje noen av dere klarer å tolke hva de betyr? Drømmeland er et sted som det skal være godt å sige inn i, der man skal få slappe av og sanke energi til den neste dagen som kommer. Hvis det å sove blir noe man gruer seg til, så er det ikke rart at man blir sliten. Det å ligge i timevis uten å få sove er utrolig frustrerende, og jeg er glad for at jeg har medisiner som hjelper meg til å få sovne raskere enn jeg vanligvis ville gjort. Selvom det også bringer med seg noen bivirkninger og kan bli sett på som dumt i andres øyne, så syns jeg det er verdt det. Men jeg må si at jeg gleder meg til den dagen at jeg klarer å sovne helt av meg selv til fornuftig tid, og at jeg klarer å sove godt uten mareritt og mange oppvåkninger iløpet av natten.


    Hvordan går det med dere? Jeg håper dere har en fin adventstid, og at dere koser dere så mye som dere kan mens det varer. Julen er den koseligte tiden på året for meg, selvom noen ting også er vanskelig. Adventslys, julestjerner som henger i vinduene og som pynter opp trærne i hagene rundt her jeg bor er noe jeg elsker. Jeg er også ganske barnslig av meg, og nyter spenningen mot julekvelden, askepott og gaver.

  • 10

    Min egen lille boble og en liten oppdatering

    Smellet har kommet slik som jeg trodde ville skje. Følelser og tanker har blitt lagret opp på innsiden i mangelen på å få grått de ut av kroppen. Jeg går rundt i min egen lille boble og er så sliten som jeg aldri har vært før. Jeg er på en måte nummen, har tunnelsyn og føler at jeg har en sky som henger over meg døgnet rundt. Hukommelsen er ikke tilstede i det hele tatt. Jeg klarer ikke huske hva jeg gjorde dagen før, og heller ikke samtaler jeg har hatt. Jeg husker egentlig ingen ting. Det er så mye som skjer i livet mitt akkurat nå, og jeg klarer ikke å følge med på alt som skjer. Alt er et tiltak som koster meg mye, men heldigvis klarer jeg å fullføre ihvertfall noen av de tingene jeg gjør til vanlig, feks som å trene (selvom det virkelig tømmer meg for energi og at øktene ikke akkurat blir så intensive). Men jeg prøver så godt jeg kan, og noe mer kan ikke noen forvente av meg. Selvom det er vanskelig for meg må jeg noen ganger sette ned foten og ta hensyn til hvor grensene mine går, for jeg er så redd for at jeg blir enda "dårligere" hvis jeg eller de rundt meg presser meg for hardt nå. Jeg er veldig deprimert, men angsten har heldigvis holdt seg stabilt på bedringens vei.


    Maten går det ikke bra med, men jeg har et håp om at det kan løsne litt snart. Jeg føler at jeg holder på å bli gal av å ikke ha kontroll over min egen kropp, og at hvis det ikke order seg snart kommer det til å eksplodere. Men enda en gang har jeg funnet en mulig løsning på hva det kan være, og jeg håper virkelig jeg har rett denne gangen. Jeg har tross alt kommet med omtrent 5 mulige løsninger den siste tiden, og jeg føler meg så latterlig som fortsatt prøver å finne ut av grunnen til dette, men jeg er virkelig desperat etter å få tilbake den lille kontrollen jeg kan ha over livet mitt gjennom maten. Så nå er det bare å vente å se om jeg har rett denne gangen.

    Jeg vet at jeg har sagt flere ganger at jeg føler at jeg ikke får den hjelpen jeg trenger, men som sagt er jeg ikke klar til å jobbe med anoreksien. Og jeg vet også at den henger sammen med depresjonen og angsten, men jeg vil ikke, klarer ikke. Alt det presset jeg føler folk rundt meg legger på meg nå, gjør at jeg stritter litt imot. Jeg føler meg så dum og svak som ikke klarer alt som blir forventet av meg og som ikke klarer å ta imot det tilbudet jeg har fått. Men heldigvis har psykologen kommet på andre tanker etter å ha snakket med meg de siste timene vi har hatt. Hun foreslo i går at det kanskje er viktigere å jobbe med traumene mine nå og få bearbeidet de skikkelig, for det har jeg aldri fått gjort før. Det er litt rart at det ikke har blitt tatt ordentlig tak i tidligere egentlig, men heldigvis er det noen som vil gjøre det nå. Det vonde jeg har opplevd og alt det har ført med seg har påvirket meg i en stor grad, og traumene jeg har fått pga det plager meg mye i hverdagen. Derfor har jeg sagt at jeg kanskje kan klare å takke ja til et tilbud om en langtidsinnleggelse for å jobbe med det på traumeavdelingen på Modum Bad, for å få bearbeidet det skikkelig og kanskje kunne legge det litt bak meg. Jeg tenker på hvor godt det hadde vært å kunne føle mindre på skammen, og å slippe å få alle de vonde flashbackene og marerittene jeg har om det som har skjedd. Jeg tror virkelig at det kan hjelpe meg en hel del hvis jeg klarer å kvinne meg opp til å takke ja til dette tilbudet, men om jeg klarer det nå får vi se, men lysten er virkelig tilstede.


    Jeg har virkelig lyst til å klare å skrive oftere igjen, så jeg får ta meg litt i nakkeskinnet og sette meg ned framfor datamaskinen og rett og slett bare gjøre det. For som jeg har sagt før, så kommer ordene på rekke og rad bare jeg får satt meg ned med det. Det er så fint å få kommentarer om at dere savner bloggingen min, og det gir meg litt motivasjon til å klare å gjøre det igjen.

    Jeg kjemper fortsatt mine kamper for å klare å overleve, og selvom det virker veldig fristende i mine mørkeste stunder, så kommer jeg aldri til å gi opp.

  • 2

    Det slitsomme internettet

    Internett er noe de aller fleste benytter seg av i dag og som har blitt en viktig ting i livet vårt. Vi bruker opptil flere timer på det hver eneste dag, og vi får nesten abstinenser hvis vi ikke får sjekket Facebook eller Instagram ofte nok. Vi har rett og slett blitt avhengige. Men jeg klarer ikke helt å skjønne hvorfor det er så viktig å følge med på andres liv i den grad vi gjør, eller hvorfor vi må lese uendelige mengder med stoff på nettet og se på alle videoene av folk som driter seg ut som blir lagt ut hver eneste dag.

    Jeg for min del syns det er godt med noen dagers pause fra internett. Jeg blir nesten ør i hodet av alt som må følges med på, alle oppdateringene som blir lagt ut og alle bloggene som det blir skrevet på hver dag. For jeg føler at jeg og burde følge med på det som skjer, og at hvis jeg ikke gjør det så faller jeg utenfor hvis jeg ikke får med meg alt. Og det er jo så utrolig mye å følge med på, og det resulterer i at det må brukes mye tid bak dataskjermen for å kunne få med seg alt. Jeg sier ikke at alle er sånn og har det slik som meg, men er det flere som føler på det presset jeg prøver å skildre?

    Jeg bruker for det meste internett til å snakke med venner og bekjente, selvom jeg savner slik det var før i tiden. Før i tiden brukte jeg alltid telefonen til å ringe de jeg var glad i, hørte stemmene deres og jeg føler det ble et annerledes og tettere forhold til vennene mine ut av det. Jeg tror jeg ville foretrukket det hvis jeg ikke hadde slitt med angsten, men nå tør jeg nesten ikke snakke i telefonen lenger, og jeg blir skikkelig stresset hvis det er noen som ringer meg. Så på grunn av det foretrekker jeg dessverre å snakke med folk over facebook allikevel. Det er også noen blogger som jeg liker å følge med på og lese, men det tar som regel bare noen minutter om dagen. Jeg googler ting som jeg trenger å vite og hvis det er noe jeg lurer på, men utover det så orker jeg ikke mer. Internett er for meg veldig slitsomt, selvom jeg må innrømme at det kan være hendig å bruke i noen situasjoner.

    Nettet fører også med seg nettmobbing. Det blir enklere å mobbe og slenge negative kommentarer etter andre når man gjemmer seg bak en skjerm og et "nick".. Tingene som blir sagt har blitt drøyere, og det tror jeg er fordi man slipper å se den man utsetter det for i øynene mens man gjør det. En ting som er vondt med nettmobbing er at man aldri kan få et "fristed" fra det. Man kan ikke dra hjem å slippe og møte mobberne, man kan alltid bli funnet og ting kan bli lagt ut selvom man selv ikke er på internett.



    Det er både fordeler og ulemper med internett. Det blir enklere å holde kontakten med andre som det kanskje ville vært unaturlig og plutselig skulle ringe for å ta en prat, og det kan være enklere å bli kjent med nye mennesker. E-post, blogging og nettbank er også veldig kjekt å ha, det gjør hverdagen litt enklere. Også er det også all den kunnskapen man kan finne der! Det er mange eksempler på positive ting med internett, men jeg står fast ved at det også finnes noen negative. Som jeg nevnte så brukes det mye tid på datamaskinen, tid som heller kunne blitt brukt til å gjøre andre ting, oppdage verden, skape nye gode minner og rett og slett leve livet. Selvfølgelig er det fint at minner kan samles og deles med andre over internett, men helt ærlig, hvor mange gode minner og fine øyeblikk har du fra å ha sittet på internettet?

  • 6

    Jeg står ved et veiskille

    Jeg har fått et slags ultimatum, om at jeg må ta imot behandling for spiseforstyrrelsen og det setter et stort press på meg. Det virker som om at hvis jeg ikke gjør det så kommer folk til å gi meg opp, men jeg vet ikke om det er tilfelle. De sier at hvis jeg skal komme meg videre og skal kunne få det bedre, så er det den vi må jobbe videre med, for det er den som styrer livet mitt nå. Den har et hardt grep rundt halsen på meg og bestemmer hvordan jeg har det. Det er den som gjør meg så deprimert som jeg er nå, og det er den som har mye av skylden for at angsten min har vært så sterk. Livet mitt styres av den, og folk begynner å spørre meg om jeg virkelig vil ha det sånn som jeg har det nå. Selvfølgelig vil jeg ikke ha det sånn, men samtidig så er jeg livredd for å gi slipp på denne sykdommen. Det er så vanskelig å forklare, men som jeg har skrevet tidligere så er jeg redd for at jeg vil føle at uten den klarer jeg ingenting og vil ikke ha kontroll over livet mitt hvis jeg gir slipp på den.

    Jeg har fått tilbudet om å søke meg inn på RASP (Regional seksjon for spiseforstyrrelser), og jeg ser at det er et tilbud jeg burde takke ja til. Men hvordan jeg skal klare å ta det skrittet aner jeg ikke, og det er jo ikke sikkert at jeg får en plass en gang. Så hva er vitsen liksom? Jeg har tenkt mye på om jeg skal takke ja eller nei den siste tiden, veier for og imot, men jeg må innrømme at jeg nesten allerede har landet på et nei. Jeg er for redd, jeg er ikke klar, men kommer jeg noen gang til å bli klar til det? Noen sier at det er noe jeg må bare må kaste meg ut i, men hvordan skal jeg klare det når livet mitt er et fullstendig kaos fra før av? Jeg er redd for at hvis jeg kaster meg ut i dette så vil det bare bli et enda større kaos, og når jeg nesten ikke takler hverdagen slik den er nå hvordan skal jeg klare den med enda mer usikkerhet, kaos og rot? Jeg ser det ble mange spørsmål her nå, men det er fordi jeg ikke aner hva jeg skal gjøre.


    Så.. Jeg håper jeg klarer å lande på et svar snart, og at jeg slipper å stå ved dette veiskillet, det er jo ganske drastiske forskjeller på de to veiene jeg kan gå på. Jeg vil ikke at noen andre skal ta valget for meg, selvom det hadde vært veldig lettvint så vil jeg ta dette store valget selv. Jeg skjønner at alle kommer til å si at dette er noe jeg burde gjøre, bortsett fra spiseforstyrrelsen som vil at jeg skal fortsette til jeg blir så tynn at jeg nensten dør av det, og til og med da vil jeg kanskje ikke være tynn nok. Men anoreksien er min venn, min trygge havn som jeg alltid vet at den er der for meg. Samtidig føler jeg at jeg burde høre mer på de som er glad i meg og bryr seg om meg, for det kan ikke være enkelt for dem å leve med en syk Nora. Jeg vil ikke at Dag skal få nok av dette, at han ikke orker mer av sykdom, så jeg tenker at jeg burde gjøre dette for han, slik at vi kan få være i fred uten dette monsteret.

    Jeg burde takke ja, men jeg vil virkelig takke nei. Men egentlig vet jeg at dette er noe jeg må gjøre. Jeg vet at jeg ikke er radmager eller at man kan se det på meg på utsiden, men på innsiden er jeg faktisk veldig syk. Jeg har vært veldig undervektig flere ganger nå, og jeg vet ikke om kroppen min takler en runde til. Spiseforstyrrelser er på ingen måte glamorøst, det er et helvete som tar livet av mange mennesker. Så aldri begynn å tulle med maten, prøv å være glad i deg selv slik du er. Det skulle jeg ønske at klarte.


    For å gå over til noe mer positivt så har jeg vært veldig flink når det gjelder å utfordre angsten, og det har jeg tenkt til å fortsette med. Jeg vet at nå som jeg har klart å ta ordentlig tak i det så kommer angsten til å bli svakere, litt etter litt. Det hadde vært så utrolig godt å kunne klare å dra ut på ting alene og å slippe å gå rundt og være så redd hele tiden, men jeg føler at det allerede har blitt bedre. Jeg klarer å gå inn på butikken alene nå og om 2 uker skal jeg dra til psykologen helt alene i taxi, og det som er så godt og som er annerledes enn før er at jeg vet at jeg kommer til å klare det! Jeg kjenner det i magen, at det ikke knyter seg bare jeg tenker på det. Eller, jeg kjenner det jo, men lysten til å klare å få det til er sterkere enn den vonde følelsen. Så jeg føler virkelig at dette går riktig vei, og en ting som er sikkert er at angsten kan dra til helvete og bli der.


    I dag så har jeg det ganske greit. Jeg ble litt syk over natten og er sliten, men da er det godt å rigge seg til i sofaen under pleddet med serier og passe på å drikke mange kopper med glovarm te.

    Og forresten.. en siste ting. Jeg ser at lesertallet har gått ned den siste uka, og det syns jeg er leit. Er det noe jeg gjør feil, eller noe jeg kan gjøre annerledes? Vil dere at jeg skal fortsette å være så ærlig, eller vil dere at jeg skal skrive om de dagene som jeg har det bra? Det hadde vært fint for meg å vite, selvom det er viktig for meg å kunne skrive også i de periodene jeg har slik som det er nå. Takk til dere som fortsatt holder ut med meg!

  • 1

    Motivasjon og bedre livskvalitet

    I det siste har jeg ikke hatt så mye motivasjon til noe som helst. Ting har gått veldig sakte, men jeg har iallefall fått gjort noen småting. Jeg prøver virkelig å finne tilbake motivasjonen, men jeg kjenner at det er ganske vanskelig akkurat nå. Treningen, behandlingen og bloggen er de tingene som har fått lide mest. Det høres kanskje merkelig ut, men jeg har stor motivasjon til å finne tilbake motivasjonen! Det viktigste og det første jeg må gjøre er å komme igang med behandlingen igjen, det er jo så viktig for at jeg skal klare å bli bedre. Jeg har vært litt flink da, og vært mange turer hos legen de siste ukene, og jeg har fått snakket en del med henne og funnet ut av noen ting. Men nå er det på tide å ringe psykologen å få ny time, jeg har fått et press på meg av mine behandlere om å jobbe med spiseforstyrrrelsen, og jeg må nok snart ta det på alvor selvom jeg er livredd for å gjøre det. Jeg føler meg ikke klar til det i det hele tatt, men det er mange som sier at jeg egentlig aldri vil bli klar til det, og at jeg bare må kaste meg ut i det. Men jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å gjøre det.

    Selvom motivasjonen til å trene og blogge ikke har vært helt tilstede og at jeg bare har fått gjort disse to tingene halvveis, så har jeg ihvertfall prøvd mitt beste. Det som er vanskelig for meg er at jeg ikke vet om jeg har prøvd hardt nok, og om det jeg har fått gjort har vært bra nok. Det er en vanskelig følelse å kjenne på, men jeg må bare bite tenna sammen og prøve enda litt hardere, selvom jeg ikke vet om det er mulig. Jeg må komme igang igjen, det er så viktig for at jeg skal få bedre livskvalitet en dag. For er det noe jeg ønsker meg, så er det akkurat det; bedre livskvalitet.


    Tenk å kunne våkne hver morgen med et smil og være klar for å utnytte den til det fulle. Tenk å kunne slippe å spise måltider på spesielle tidspunkt og heller kunne spise når jeg er sulten, og ikke minst kunne spise det jeg vil og har lyst på selvom det er karbohydrater og fett i det. Tenk å kunne sette seg i bilen og kjøre en tur på butikken for å kjøpe noe jeg har lyst på, eller for å drikke en kaffe på cafè. For nå er det faktisk helt utelukket og umulig for meg å gjøre slike ting alene. Tenk på hvor fint livet kunne vært hvis jeg aldri hadde blitt syk, hvor mange flere gode minner jeg ville hatt og så mange arr jeg hadde sluppet å ha i sjela.

    Jeg må finne tilbake motivasjonen igjen. Motivasjonen for å ville leve et godt liv.

  • 2

    En sånn dag

    Dette er en sånn dag hvor jeg har ingenting å si. Jeg får komme sterkere tilbake i morgen etter legetimen. Kanskje kan ting bli som før snart. En ok hverdag uten angstanfall og hyperventilering. Jeg prøver å ikke ha høye forventninger, for jeg er så redd for å bli skuffet enda en gang. Nå gjelder det bare å se om jeg i det hele tatt klarer å komme meg opp av senga og ut døra så tidlig som jeg skal for å klare å komme meg til timen, jeg burde klare meg uten 12 timers søvn hver eneste natt. Dette er forresten noen bilder fra i går. Det var så deilig å føle meg litt fin for en gangs skyld, og ikke gå å skamme meg sånn over meg selv hele tiden. Jeg håper jeg kan få flere slike dager i fremtiden.



    Der var det tomt for ord. Jeg håper dere får en fin søndag :-)

  • 2

    Laidback friday

    Gjett hva jeg har gjort i dag? Jeg har vært enda en tur i byen. 3 ganger på 2 uker syns jeg er veldig stor fremgang fra å aldri dra dit. Bare for noen uker siden klarte jeg nesten ikke å dra til legen engang, så derfor var slike ting som et kjøpesenter helt utelukket for meg. Jeg vet at jeg har skrytt veldig av meg selv de siste innleggene, men jeg syns helt ærlig at jeg fortjener det. For jeg har virkelig prøvd hardt og kjempet for å klare og komme meg dit jeg er i dag når det gjelder angsten. Det er fortsatt vanskelig, og hjertet sitter i halsen når jeg går ute blandt folk, men jeg faller ikke sammen i gråt og får angstanfall av det, noe som er ganske utrolig. Men nok om det.

    I dag har vi vært på cafè og drukket god caffe latte, vi har kjøpt flere julegaver og jeg har fått nye sko av kjæresten. Er jeg ikke heldig? Resten av kvelden skal jeg slappe av, for etter mange timer i byen på høyhælte sko = veldig slitne føtter! Så nå er det beina på bordet og serietitting som gjelder. Vaskingen kan jeg ta en annen dag, jeg blir ikke lykkelig av det. Jeg er glad for at jeg har fått et mer avslappet forhold til det. Før gikk jeg å tørket støv og vasket hver eneste dag, noen ganger to ganger om dagen, og det sier seg selv at det hverken er nødvendig eller sunt. Nå tåler jeg litt støv og velger å heller leve livet litt enn å ha støv på hjernen.


    Har dere planer for kvelden? Jeg håper ihvertfall at dere får en fin kveld, så snakkes i morgen.

  • 0

    Det er bare å skjerpe seg

    Jeg er så dypt nede at hver morgen blir en kamp om å komme seg opp av sengen. Jeg skulle ønske jeg kunne ligget der hele dagen, bare stått opp for å gå på do eller spise innimellom, gjemme meg bort fra de vonde tankene og følelsene i søvnen og våkne opp en dag friskere. Tenk om det hadde vært så enkelt at jeg kunne gått i dvale, slippe all kulden og mørket som vinteren fører med seg, og våkne opp til våren da knuppene springer på trærne og med et nytt håp om at det en gang blir bedre, at jeg en dag kommer til å bli frisk.

    Det er vanskelig for meg nå som jeg føler at ting aldri kommer til å bli bedre. At jeg kommer til å være syk resten av livet mitt, med den dype depresjonen, angsten og higet etter å bli tynnere enn tynnest. Det bryter meg ned og tar med seg troen i den nedgående spiralen. Jeg har fortsatt et bittelite håp, men jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer å holde på det. Alt er så mørkt og klumpen i magen vokser seg større for hver dag.

    Jeg har heldigvis noen bedre dager som gjør det mulig for meg å klare og fortsette denne kampen, for det er slik at hver dag er en kamp jeg må kjempe om igjen og om igjen. Det føles ut som det er en kamp jeg ikke kan vinne, men samtidig vet jeg at det er mange som har kommet seg ut av det i live. Det er en liten trøst at jeg vet det, og at jeg vet at det er flere som har det som meg, at jeg ikke er alene. Selvfølgelig unner jeg ingen å ha det vondt, men dere skjønner sikkert hva jeg mener.

    Selvom det er tungt nå, så tvinger jeg meg selv til å fortsette. Jeg kan ikke tape, jeg kan ikke forlate dem som er glad i meg. Jeg kan ikke la sykdommen seire over meg og håne meg på den måten, den skal ikke få lov til å ta knekken på meg. Det er håpet som gjør at jeg klarer å tenke disse tankene. Jeg må innrømme at jeg er sint og frustrert over at jeg ble så syk, at noen hadde hjerte til å ødelegge livet mitt på den måten. Tenk at noen ikke bryr seg om noen andre enn seg selv og driter i hvordan det påvirker dem som må lide for det. Men kanskje har jeg blitt et sterkere menneske av det.


    Jeg tror det ofte er slik at de som opplever noe vondt blir sterkere når de kommer ut av det på den andre siden. At de klarer å sette seg bedre inn i hvordan andre har det. Selvom det egentlig ikke er mulig å kunne forstå hvordan andre har det, så tror jeg det blir litt enklere å forstå litt av det andre går igjennom. De som har vunnet kampen over sykdommen er forbilder for meg og som gir meg håp om at også jeg kan klare det, selvom det er en helt jævlig og en fryktelig lang vei å gå. Jeg syns det er vanskelig å skulle ta steget og våge meg ut på den veien. Jeg har så inderlig lyst til å komme så langt at jeg tør å prøve det selv, men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å komme meg dit. Livet som psykisk syk er et vanskelig liv med mange kamper, og det er viktig å ikke blåse bort hvor vanskelig det kan være. Uansett om man sliter litt eller mye så er det vanskelig, og jeg mener at alle burde bli tatt seriøst når de sier at de har det vanskelig. Alle burde bli hørt og trodd på, for jeg tror ikke det er mange som later som at de er syke. Hva skulle de fått ut av det? Så før du dømmer og tror at det bare er å skjerpe seg, at det bare er å gjøre ditten og datten; så blir alt bedre, så skal du vite at det er de som sier og tror slike ting som burde skjerpe seg.

  • 5

    Du må bli likt av alle!

    Ta på deg sminken, bruk god tid for å gjøre det perfekt. Det er veldig viktig å ha en perfekt hud og dyre renseprodukter i alle slag. Glem ikke håret, det må skinne og ligge perfekt. Her må det også brukes dyre sjampoer og balsamer, conditioner, kurer og oljer. Det er viktig å bruke lang tid på badet hver morgen, slik at den perfekte masken og fasaden sitter perfekt på. Dra til frisøren jevnlig slik at håret alltid ser bra ut, utvekst eller slitte tupper går det ikke ann å gå med. Løp en ekstra mil på tredemølla og tren styrke ved siden av, skaff deg helst en personlig trener, det betyr ikke hvor mye det koster, det er viktig å bli stram og fit, med en smal midje og stor rumpe. Ta alltid trappene istedenfor heisen og vei deg hver dag. Det er viktig å holde seg tynn, slik at andre vil like deg og hvordan du ser ut. Ta på deg det ene sexy antrekket etter det andre, det er viktig å alltid se bra ut. Bruk så lite klær som mulig, ikke vær sjenert, for det er slik du får oppmerksomhet og blir likt av både gutta og jentene. Det er dette du vil, er det ikke? Slik at alle liker deg.


    Dra på kjøpesenteret ofte og se hva slags nye klær og andre ting som er nytt, shop gjerne på nettet ved siden av slik at du alltid får med deg hva som er siste mote. Du trenger ikke velge, bare kjøp alt du syns er fint. Hvor mange kroner det kommer til å koste betyr ingenting. Bare du passer inn. Du trenger ikke noe annet enn havregryn for å overleve, det viktigste er å få seg de rette klærne! Det er alt som betyr noe, er det ikke? Det er viktig å følge med på moten slik at du alltid vet hva som "inn", det er viktig å bruke de klærne selvom du egentlig ikke liker stilen.

    Utad er det viktig å bygge opp en fin fasade og dokumentere hvor bra ditt liv er. Sett opp ett smil og lat som alt er bra i livet ditt. Det er flaut å slite og ha det vondt, så det er best å holde slike ting for seg selv. Ingen skal tvile på at livet ditt er fint å leve - for hvilket nederlag det hadde vært om andre fikk vite at du har det vanskelig. Da blir man sett ned på og noen ganger utstøtt av vennegjengen, for hvis man sliter er det ens egen feil, og da må man bare ta seg selv i nakkeskinnet og ordne opp. Det kan vel ikke være så vanskelig? Bare skaff deg en jobb eller start å studere, så skal du se at ALT ordner seg.

    Men får du det bra av alt dette? Av å prøve så jævlig hardt på å oppfylle forventninger som ikke burde bety noe?

    Du er god nok som du er. Du trenger ikke forandre noe ved deg selv. Du trenger ikke prøve så hardt bare for å "passe inn". Jeg håper at en dag kan det bli slik for alle.

  • 0

    Smellet

    I det siste har jeg ikke klart å sette ord på følelsene mine eller få så mye utløp for de. De metodene jeg har brukt før funker ikke akkurat nå, og det gjør meg litt bekymret. For jeg har tidligere erfart at hvis vonde og tunge følelser får samlet seg opp over lengre tid, så kommer alt til å komme ut i et skikkelig smell når kroppen ikke klarer å holde på så mye på en gang lenger. Jeg føler det på innsiden at det samler og samler seg opp, og at det snart er fullt der inne. Jeg klarer ikke lenger å snakke ut om alt til kjæresten min, både fordi han har hørt nesten alt jeg har å si før (for det går i det samme hver gang når det gjelder vekta og angsten) og fordi jeg vil ikke legge alt over på han lenger. Han har nok å tenke på med seg selv, studier og jobben. Det kan hende det har blitt slik fordi jeg egentlig sårt trenger en psykolog, men ettersom vi er i prosessen med å bytte så må jeg bare holde ut til vi får en ny, selvom jeg vet at det kan ta litt tid.

    Jeg har det tungt å, veldig tungt, men samtidig har jeg som sagt blitt flinkere til å utfordre angsten, noe som er veldig positivt. Men energien og motivasjonen til å gjøre ting har forsvunnet, og jeg er sliten hele tiden, hver dag. Men jeg fortsetter å kjempe mine kamper, og selvom det føles ut som om jeg ikke klarer mer nå, så må jeg bare det. Jeg vil ikke dø, jeg vil komme meg ut av dette og kunne leve et godt og langt liv sammen med den lille familien min. Kanskje kommer smellet snart, men det får vi ta hvis den dagen kommer, jeg kan ikke sitte her å grue meg til det. En dag om gangen.


    Det er vanskelig å forklare hva jeg føler, og jeg klarer ikke helt å sette ord på følelsene her på bloggen lenger heller. Ikke så godt som før ihvertfall. Men jeg prøver å skrive, fordi det er så godt for meg. Når jeg først har ork til å sette meg ned å skrive, så pleier det å komme litt av seg selv, noe som er veldig bra. Jeg har så mye jeg vil si og skrive, men jeg klarer ikke tenke meg fram til det på forhånd eller planlegge noen innlegg. Det kommer bare helt av seg selv når jeg setter meg framfor skjermen. Så det er positivt at det ihvertfall blir litt skriving på meg.

    Jeg håper dere der ute som sliter klarer å holde ut, for en dag kommer det til å snu og bli bedre.

  • Nora Sveen

    Jeg heter Nora, og bor i Oslo med min fantastiske samboer og vår lille hund Minna. Her på bloggen min skriver jeg om min hverdag og mine tanker, psykisk helse, og litt av hvert av andre ting som faller meg inn. Jeg har slitt psykisk i en del år nå, men jobber for å få et bedre og friskere liv!

    Kontakt / Sponsing: Norahvem@hotmail.com



    Kategorier

    Arkiv

    @Norahvem


    Siste innlegg


    Følg meg


    Annonser






    bilde



    hits