NoraHvem.blogg.no

Nå sitter jeg her på slutten av 17. mai og har det ikke så bra. De siste dagene, og den siste tiden, har vært vanskelige på grunn av ting jeg ikke vil snakke om med noen, for det er noe som jeg må ordne opp i selv og som er min egen feil. Grunnen til at dette problemet startet var ikke min feil, det var noen andre sin feil, men det er jeg som må stå i det og klare å leve med det. Akkurat nå klarer jeg ikke det. Jeg må ordne opp i det jeg og andre har rotet til, slik at jeg kan klare å leve igjen. Jeg kan ærlig si at det er og har vært så vanskelig at jeg har hatt lyst til å bare legge meg ned å forsvinne ned i et svart hull, men dessverre er jeg for viljesterk og har for mye håp til å klare det. Men det er vel egentlig en positiv ting, og ikke noe jeg skal si dessverre til. Musikken, Minna og folkene rundt meg er det som klarer å holde meg i live, og det virker kanskje litt rart at jeg skriver dette her akkurat nå, ettersom jeg har klart å holde en fin maske i det siste, og klart å svare "ja, jeg har det bra" da noen har spurt. Men jeg har det ikke så bra, ikke egentlig.

Andre positive ting som jeg har i livet mitt er kaffe, nøttegodt og røyken. Det er kanskje ikke så bra å skrive, men det er sant.








Jeg har blitt alene også, men det skjønte dere kanskje på det forrige innlegget jeg skrev. Det er vondt og vanskelig, og jævlig ensomt, ikke mer å si om det egentlig. Men det medfører også at jeg må flytte fra den fine leiligheten min, så nesten alle de sikre og stabile tingene jeg hadde i livet mitt har blitt borte. Revet bort fra meg, uten at jeg har mulighet til å protestere. Både min sjelevenn og leiligheten min. Selvfølgelig har jeg det vanskelig.

Heldigvis har jeg Minna min, røyken, kaffen og nøttene mine.

Jeg vet ikke helt hva mer jeg skal si, for det blir nesten bare syt og negative tanker, så kanskje det er best å ikke si noe mer? 

Meg og fine lillesøster like før vi skal gå på båten DFDS.



Lillesøster på snei. Gikk ikke å laste opp bildet annerledes, men det var så fint  ♥


Lugaren min. Luksus med eget rom!


Det var så fint tak i en av barene på båten.


Her er meg og min lillebror på Tivoli Hotell, som vi bodde på.


Dette skiltet sto på dørene på doen da vi var på Hard Rock Cafè!


Vi gikk ganske langt begge dagene vi var i København, og vi valgte å spise lunsj på en italiensk kafè ved vannet. Nydelig!


Vi hadde en veldig fin tur, jeg fikk handlet nødvendigheter og alkohol på Taxfreen, vi spiste mange gode måltider, og det var utrolig fint å se familien igjen!
Jeg er så glad for at jeg ble med på turen. Tusen takk for at jeg fikk være med   ♥  

Livet mitt er usikkert om dagen. Jeg vet ikke så mye om hva som kommer til å hende i fremtiden, hvor jeg skal bo eller hva jeg skal drive med. Det skremmer meg. For jeg liker å ha kontroll over alt i livet mitt, til og med det jeg ikke kan kontrollere, og tar ofte på meg ansvar som ikke er mitt, fordi alt må gå på skinner. Det og mange andre ting må jeg jobbe med hos psykologen, slik at jeg en dag klarer å "finne meg selv", og klarer å lære meg å trives i mitt eget selskap. Jeg har jo Minna og det hjelper meg masse, og gjør at jeg ikke føler meg så alene. Men det er ikke det samme som å være vandt til å ha noen rundt meg hele tiden, 24/7, for nå skal jeg mest sannsynlig ikke det lenger. Nå skal jeg være alene, og må da også klare alt alene. Det skremmer meg også. Jeg må klare å få det bra, jeg bare må.

Jeg har drømmer og jeg har planer. Jeg må få meg et nytt og eget sted å bo, det er førsteprioritet. Jeg vil også ha en liten jobb, slik at jeg kan få litt mer mening i hverdagen, for det kan fort bli veldig tungt å skulle gå hjemme og tenke hele tiden også. Egentlig ønsker jeg å kunne fortsette på skolen til høsten, men jeg har jo ikke fått søkt og fristen har jo gått ut, så det blir nok ikke noe av før til neste år. Men da er altså planen å jobbe litt så lenge. Aller helst kunne jeg tenkt meg å jobbe på en kafè, kantine eller lignende, men jeg er åpen for å ta det jeg kan få. Jeg tror det kan bli bra jeg, og at det ordner seg til slutt!




De neste dagene skal jeg først til mamma i morgen, før vi reiser videre til Oslo for å ta båten til København på torsdag. Det blir fint med en tur litt bort fra hverdagen her hjemme. Tiden kan gå så veldig sakte, og da får jeg fort litt panikk, og det er ikke noe godt. Det er heller ikke noe godt å sitte her å føle at jeg ikke har noe å skrive, ordene vil ikke strømme automatisk ut gjennom fingrene slik som før, og jeg føler meg litt tom og rar. Nei, det skal bli fint med tur og alt skal ordne seg, det er det jeg må fortelle meg selv, slik at jeg kan klare å holde ut og leve. Leve dette vanskelige og tunge livet. En dag skal alt bli bedre, oog en dag skal alt bli bra, for det fortjener jeg etter all jobbinga som jeg har gjort de siste årene. Alle de vanskelige dagene og timene, som jeg såvidt har klart å overleve. Men her sitter jeg altså, klar for dansketur!

Nå er det natta for Minna og meg. Jeg er sliten etter en lang, men innholdsrik dag, med alt fra kafèbesøk x2 med venninner til vårdugnad her jeg bor. God natt!

Tankene spinner, fra den ene tanken til den andre. Det er så vanskelig å kontrollere disse tankene, og de vil ikke roe seg ned om jeg prøver veldig hardt engang. Spesielt om kvelden kommer de, og skal plage meg slik at jeg ikke får sove, og når jeg først klarer å sovne så kommer marerittene på rekke og rad. Da våkner jeg av dem etterhvert, og tankene kommer dalende ned i hode mitt igjen og gjør det vanskelig for meg å skulle sovne på nytt. Så når jeg omsider våkner tidlig på morgenen etter litt hakkete søvn, føler jeg meg ganske utslitt. I gjennomsnitt våkner jeg ca 3 ganger hver natt.
Og søvn skal liksom være noe man skal kunne glede seg til. Søvnen skal være en god og avslappende ting man skal kunne se litt frem mot på de jævligste dagene. Aller helst skal man også føle seg litt uthvilt etterpå, slik at man er klar til å ta fatt på en ny dag når man våkner. Man skal ikke være nødt til å slappe av og helle nedpå kaffe for å klare å få noe ut av dagen. Det er ganske frustrerende altså. Ihvertfall når man har slitt med søvn, og måttet bruke medisiner for å få litt søvn så lengeman kan huske tilbake av livet sitt. For min del måtte jeg starte på medisiner kanskje allerede i 14-15års alderen. Jeg husker veldig lite av fortiden min, men det begynner å bli noen år nå. Veldig frustrerende.


Og nei, jeg sover ikke noe på dagen, selvom jeg kanskje kunne trengt det av og til. Jeg passer på å være aktiv og gå en tur hver dag - har hund vet dere. Jeg slutter alltid med kaffe relativt tidlig på dagen/kvelden, slik at det ikke skal ha noe å si for søvnen min. Og jeg har en ganske stabil og fin døgnrytme, ifølge meg selv. Så da slipper dere å komme med råd som jeg har fått hundretusen ganger før. Men har dere noen andre råd å gi meg enn de som står her, så tar jeg de gjerne imot!

Sov godt 'a !

Når man tror at man har nådd bunnen, helvete, så har man ofte ikke det. Det kan som oftest bli enda litt mer jævlig, helt til man står der og føler seg så hjelpeløs og redd for fremtiden at man ikke har noen andre valg enn å søke hjelp. Slik har det i alle fall vært for meg de siste dagene, at jeg trengte at noen kunne passe litt på meg. Jeg trengte omsorg. Derfor valgte jeg og enda en gan, på ganske kort tid, å søke om å få en innleggelse. Jeg var heldigvis så heldig at jeg fikk plass etter bare to dager her på Lillehammer.

Jeg trenger nå i disse dager noen som passer på at jeg ikke skader meg, jeg trenger noen som maser litt på meg slik at jeg får i meg litt næring, og jeg synes det er så utrolig godt å ha noen rundt meg hele tiden som jeg kan snakke med ved behov. Miljøterapauter er en fin ting, sku hatt det hjemme i min egen spring!

En ting som jeg savner og trenger er noen som kan ligge ved siden av meg i senga og holde hardt og lenge rundt meg, slik at jeg kan føle meg helt trygg og ikke så forferdelig ensom. Men nå har jeg ikke det lenger. Jeg hverken orker eller klarer å utdype det noe mer, og det er ingen vits i det heller. Det er altfor usikkert og vondt alt sammen, og jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å holde ut dette faenskapet som kalles livet.

Heldigvis har jeg den fine og gode hunden min Minna i alt dette vonde! Hun er på ferie nå mens jeg er innlagt, og jeg tror det kan være litt bra for henne. Både fordi det er sosial trening, og fordi hun er ganske avhengig av meg virker det som (meg jeg syns det er ganske fint, for da vet jeg at hun er like glad i meg som jeg er i henne), men også fordi det er en annen hund der som hun kan leke med og være sammen med. Hunden Bårek! Minna er faktisk på sin første utstillingdenne helga, noe som er veldig spennende og nytt for både henne og meg.

Jeg savner Minna min veldig masse ♥ Og jeg merker også at det er veldig godt for meg å få skrevet igjen. Det blir nok mer av det i fremtiden!

God natt ♥

Kveldskaffe og prat med en god venn og støtte var akkurat det jeg trengte for å gjøre denne tunge dagen et hakk bedre. Jeg er så takknemlig for at jeg har slike fine mennesker rundt meg!

Nå skal jeg og Minna se noen episoder med 4 stjerners middag før vi tar kvelden. Vi er begge slitne etter å ha lekt med ball i hagen!

Håper dere alle har en fin kveld.

Jeg vet ikke hva jeg skal si eller skrive, for jeg har bare fått mindre og mindre energi de siste dagene. Jeg har kost meg med masse nøtter, så det er ikke det det skal stå på. Det går mye i nøttegodt og funlight-saft om dagen, men jeg synes at jeg fortjener det, og jeg er flink til å spise grønnsaker og ta vitaminer. Så det går nok helt sikkert bra.

Alt kommer til å ordne seg til slutt. Det er ihvertfall det jeg prøver å fortelle meg selv i de mørkeste timene jeg har.


Det er mye som skal skje fremover, men det starter dessverre ikke før i mai! Det er ikke noe morsomt å måtte vente så lenge, men det blir utrolig deilig å få det "unnagjort". Først skal lille Minnafrøkna vår på sin første utstilling, så er det naturfageksamen, og til slutt er det oppkjøring på bil (som jeg håper utrolig sterkt på å klare på første forsøk) . Utstillingen skal gå greit, for det er ikke vi selv som skal stille henne ut, men vi vil bli med å se på lille jente vår. Oppkjøring og eksamen er det litt verre med, for det gruer jeg meg skikkelig masse til! Egentlig så prøver jeg å ikke tenke så mye på det, selvom det såklart er veldig vanskelig å la være, men det gjelder for meg å få øvelseskjørt og lest mest mulig frem til den 2. og den 6. mai.

Men det ordner seg nok til slutt.


Frem til mai er det altså bare å vente. Nesten. Og jeg som HATER å vente! Har dere noengang tenkt over hvor stor del av livene våre vi faktisk bruker på venting? På alt fra bussen til at maten skal bli ferdig, til å få svar på matteprøva til å vente på at juleferien skal starte. På legekontoret og i køen på butikken. Jeg kunne helt sikkert kommet på mange flere og bedre eksempler hvis jeg hadde hatt lyst.

Så nå venter jeg bare på at mai måned skal komme, slik at alle tingene jeg gruer meg sånn til skal bli unnagjort, til at kjæresten min har bursdag slik at jeg kan få feiret han på en eller annen super måte, og på at livet generelt skal stabilisere seg og komme litt mer på plass. Det har skjedd mye den siste tiden, litt godt og mye vondt, og her sitter jeg en fredagskveld - fortsatt i live - og hører på musikken min sammen med den lille hjerteknuseren Minna.

Alt kommer til å ordne seg til slutt.


♥ ...  Til slutt vil jeg bare ønske alle en fin helg  ... ♥

I fremtiden skal jeg drikke masse god kaffe. Og jeg vil også prøve å få kjæresten til å bli nesten like glad i kaffe som meg, hvis det er mulig da.

I fremtiden vil jeg spise masse sushi, spesielt laget av tunfisk og med ingefær!

I fremtiden skal jeg prøve så hardt jeg kan å være den beste mammaen som Minna kan ha. Det fortjener hun!

I fremtiden vil jeg reise så mye som mulig..

Fremtiden min skal bli en fin tid. For man er jo tross alt herre over sitt eget liv..!

Hva vil dere gjøre med fremtiden deres?

Dagene smyger seg fremover, som en snegle med utstabilt blodsukker. Noen ganger går timene, minuttene og egentlig også sekundene så utrolig sakte. Mens andre ganger, gjerne hvis det skjer noe eller at jeg snakker med noen i samtale eller på telefonen, kan timene (kanskje ikke mer enn 2-3 timer om gangen) gå relativt raskt. Jeg liker godt når tiden flyr, for da blir ikke dagene så lange, noe som får meg i litt bedre humør. Det å ikke skulle ha så mange timer å fylle.


I dag har jeg hatt en litt vanskelig start på dagen, med mye uro og usikkerhet i kroppen. Jeg tror jeg begynner å bli litt "flink" til å holde det på innsiden, for selvom jeg egentlig kanskje ikke trenger å føle det, så er det lett å føle seg som en plage eller til bry når man sliter. Det virker litt som om folk "forventer" at ting skal gå over "av seg selv" bare det har gått lang nok tid (for meg har det blitt noen år nå), og jeg føler jeg får skjeve og skuffede blikk da jeg må fortelle andre at; "ja, jeg sliter fortsatt. Dessverre..". Men jeg prøver å ikke tenke så mye på det. For jeg vet godt med meg selv at det er en grunn til at jeg har det så vondt og vanskelig. Det er en grunn til at jeg fortsatt går på NAV, ikke har klart å fullføre videregående skole, eller at jeg sliter litt med det sosiale og andre ting. Det er jævlig vondt å tenke på at andre ikke klarer å forstå at det ikke bare er å "skifte innstilling", eller "bare du får deg noe å gjøre så tror jeg det blir bedre". Ja, hadde det bare vært så enkelt. Er dere klar over at hvis man ikke jobber med problemene sine, og istedet stenger de inne i seg selv, så kan det bygge seg opp til en stor bombe som en dag kommer til å sprenge? Det er ikke bare å overse det vonde og så går det over, det er dessverre ikke slik.

Det var godt å få ut!

Selvom dagen i dag har gått ganske sakte, så har den etterhvert blitt til en ganske fin dag, med litt jobb såklart. Det kommer ikke av seg selv, og de gode timene strømmer ikke til som perler på en snor akkurat. Men tilbake til dagen, så ringte det en god veninne av meg som spurte om jeg ville møte henne i byen, og det sa jeg såklart ja til ★ Det var veldig godt å komme seg ut litt fra de fire hvite og sterile veggene på "rommet mitt", og ut i vårsola! Vi ruslet nedover mot gågata og satte oss på en kafè som også er et chocolatier, der det er veldig fin innredning, hyggelige ansatte og sjokolade som selges i løsvekt! Vi måtte jo nesten smake på både kakaoen og kaffen deres, og jeg kan gladelig si at begge deler ble GODKJENT av oss. 

Foreløpig er det ikke noe mer spennende å fortelle om denne dagen, untatt at jeg har blødd neseblod, noe som jeg ikke har gjort på mange år! Husker faktisk ikke en eneste gang jeg har gjort det, så jeg måtte spørre min mor om det. Så da vet dere det.


Klokka 6 kommer min mor og resten av gjengen for å ta meg med ut på middag, noe jeg gleder meg veldig til! Minna skal også være med (!!!!), og jeg gleder meg som en mor liten unge til å få se henne igjen  ♥  ♥ ♥  

Hei igjen. 

Livet som innlagt er på en måte veldig spesielt. Det er rutiner å følge, aktiviteter å være med på, men også veldig mye tid å skulle fylle. Tankene er mange, om alt fra hvordan livet skal bli, til hvordan det går med mine kjære som jeg tenker så mye på og savner. Det er vanskelig å plutselig skulle være alene, og selvom det er medpasienter, psykologer, leger og miljøterapauter å snakke med, så ligger ensomhetsfølelsen der allikevel. 

Å være borte fra min kjære lille Minna er ikke noe gøy, og jeg ringer ofte til min mor for å høre hvordan det går med henne. Heldigvis går det veldig bra og Minna koser seg med sin nye venn Bårek, som er hunden til familien min. Minna har også fått nytt tyggeben og ny lilla sele det står "i'm the boss" på, som hun liker veldig godt! Så selvom savnet er stort er det betryggende å tenke på at hun trives på ferien sin. Det gjør savnet litt lettere å leve med.


Så var det disse rutinene. Man blir vekket på morgenen rundt klokka 8 (hvis det ikke er helg, da får man sove helt til 9), så er det tid for frokost kl. 8.30-9. Etter frokosten er det morgensamling med litt morgenstrekk i gymsalen, og noen timer senere en annen aktivitet man kan bli med på om man ønsker det. Så er det tid for lunsj kl 11.30-12 og tidlig middag kl 15. Innimellom er det samlinger med kaffe, prat og litt kaffekos. Kveldsmaten er kl 19, og etter den går tida for meg raskest. Kanskje fordi jeg er et B-menneske, men også fordi at da er dagen snart over, og jeg har klart å overleve enda en dag. 

Kaffe og tevann står alltid fremme, noe som er ganske luksus for meg. Det er også hobbyrom her, flere Tv'er med noen kanaler på, data med internett i stua, og rommene er nye og fine. Det er generelt fint her, og folkene som jobber her er veldig snille og gode å snakke med. Det er vanskelig å få skrevet ned alt, å gi dere en god nok beskrivelse på hvordan det er her, men selvfølgelig finnes det både positive og negative ting ved avdelingen. Og alle andre avdelinger.

Alt i alt er det helt greit å være her, selvom det noen ganger føles som at jeg mister den lille kontrollen/friheten i livet mitt som jeg føler at jeg har. Dumme, kompliserte følelser.. Selvfølgelig kan jeg egentlig "gjøre akkurat som jeg ønsker" og dra hjem akkurat når jeg vil det, ettersom det er en frivillig innleggelse på en åpen avdeling. Men så er det som sagt følelser og ikke logikken som sier det. Jeg mener selv at jeg har vært flink som i det hele tatt dro hit, og ihvertfall som har klart å være her i såpass "mange" dager, for jeg var veldig usikker på om jeg ville dra i det hele tatt.

Så nå får vi se hva dagene fremover vil bringe, og hvor lenge jeg blir her. Uansett så jobber jeg hardt hver eneste dag for å få et godt og friskt liv - og jeg SKAL klare det!

Gleder meg veldig masse til vi skal være sammen igjen i leilgheten vår, alle tre!

Dere to gir meg motivasjon til å ville fortsette å kjempe denne harde kampen, som kalles livet.

Skriver mer senere. Skrivelysten har kommet tilbake!

For tiden har det skjedd og skjer det så mye at jeg klarer nesten ikke følge med på alt som skjer. Jeg prøver å ta en ting, og en dag om gangen, for jeg blir fort sliten og frustrert og egentlig har jeg mest lyst til å legge meg under dyna med lukkede persienner, og bli der. Men jeg prøver så godt jeg kan. Jeg har en hund og en kjæreste som jeg elsker, og det gjør meg nødt til å fortsette å kjempe, og jeg kan ikke bare legge meg ned å gi opp. Familien min gir meg også motivasjon til å ville lykkes og å bli frisk. De har støttet meg mye de siste dagene, med alt fra snakking på telefon til å hente meg slik at jeg slapp å være alene i det vonde. Selvom jeg ikke alltid er like flink til å si det, så er jeg utrolig takknemlig! Bare så dere vet det :-)




Nå skal jeg spise litt eggerøre med ost og skinke i, og ta meg et lite glass vin før innleggelse i morgen klokka 9.30. Da kommer mamma og skal følge meg til sykehuset her på Lillehammer, der jeg har fått plass i 1 uke. Vet ikke helt hvordan det kommer til å bli, for jeg gruer meg veldig, men samtidig prøver jeg som sagt å ta ting veldig som de kommer nå om dagen. Jeg er villig til å prøve det meste for å få det bedre, også en innleggelse, selvom det ikke er noe moro å tenke på. Tror det fort kan bli for mye for meg, og det er også en av grunnene til at jeg har sagt ja til en liten innelggelse. Jeg trenger en bitteliten "pause" før jeg skal kjempe videre. For dette livet - selvom det er veldig vanskelig til tider (ganske ofte) - så vil jeg veldig, veldig gjerne få et godt og langt liv.  Jeg ønsker å lykkes, men mest av alt og en dag kunne bli lykkelig. Å føle på følelsen lykke.

Jeg prøver så godt jeg kan, hele tiden og hver eneste dag, og bedre enn det får jeg ikke gjort det. Jeg tvinger meg selv til å tenke at også dette kommer til å ordne seg, og at en dag kommer ting til å bli bra. Det er slik jeg klarer å holde ut. Men nå må jeg ta eggerøra av stekeplata før den blir brent. God natt!

Når ting blir umulige, da gjelder det å ta en dag om gangen og tenke på seg selv. 

Titt gjerne innom om en stund, kanskje ting har blitt så bra at jeg klarer å skrive igjen.

Takk for all støtte som jeg har fått fra dere som leser bloggen min. 

Hej, hej.

Egentlig har jeg hverken motivasjon eller energi til å skrive nå, men så har jeg blitt så glad i denne bloggen min og i dere som leser den at jeg gjør det likevel. Tusen takk til dere alle sammen! Jeg har vært veldig treg med konkurransen som har vært gående, men i kveld har jeg altså endelig klart å kåre en vinner av sølvkjede. Denne gangen gikk det til beste initiativ. Gratulerer til ★ TONEPUS ★ , jeg kontakter deg på mail og håper du blir fornøyd med premien! 



Dagen i går var den beste dagen på lenge. Alt er ikke alltid like svart, selvom det kan virke slik av det jeg har skriver - noen dager er bedre enn andre. I går presset jeg meg selv til å bli med kjæresten til et jorde for å stå på snowboard, og det var overraskende gøy! Dag var en veldig flink lærer, og jeg var overraskende flink. Fikk masse skryt, noe jeg er ganske glad i. Så nå blir det nok snart en tur til Hafjell eller lignende, hvis snøen ligger lenge nok.

Vi dro også på påskebesøk til Dags familie i går, der vi spilte spill og laget knallgod vegetarpizza + salat. Dag er ikke akkurat vegetar kan man si, så han rensket i steketidens mulm og mørke ett eget lite hjørne, fritt for det han kaller "ulumskheter" og byttet det med ost og tomat. Jeg koste meg masse, selvom jeg ble sliten ♥




De siste dagene har som noen sikkert har skjønt ikke vært så særlig gode, og dagen i dag har vært ganske trist den også. Det er så vanskelig, for jeg skjønner ikke hvorfor! Eller, jeg skjønner godt hvorfor jeg har det slik, men ikke hvorfor det kommer akkurat nå. Kanskje ble det for mye for meg? Prøver jeg for hardt å skulle være bra nok, flink nok, pen nok, snill nok, å få suksess. .... ? Lista slutter aldri, for akkurat nå føler jeg meg ikke bra nok uansett hvor jeg befinner meg, uansett hva jeg gjør, eller uansett hvordan jeg gjør det. Jeg lister meg på tå hev rundt, med skuldrene i taket og humøret på gulvet. Jeg vil så veldig gjerne ha det bra, og jeg vil så veldig gjerne være glad! Jeg starter nesten å gråte bare jeg tenker på det, for jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med det eller hvordan jeg skal komme meg opp fra denne dalen. Bunnen. Helvete. Kall det hva dere vil.

Jeg føler jeg har prøvd alt. Jeg har lagt meg tidlig og stått opp tidlig, og motsatt. Jeg har gått turer og virkelig prøvd å få i meg nok og riktig næring, for ja, jeg er klar over at hvis man kke spiser, så blir ikke humøret så godt heller. Jeg har prøvd å omringe meg med mennesker og jeg har prøvd å være for meg selv. Jeg har bakt, lest, sett filmer og serier, strikket, pugget naturfag, vært med Minna og ja.. Dere skjønner. Som sagt føler jeg at jeg har prøvd det meste. Det gjør meg så håpløs og frustert! Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, og hadde jeg ikke hatt Minna og Dag ville jeg nok sittet og stirret i veggen. Bokstavelig talt.

Psykologen og jeg har snakket om såkalte planlagte innleggelser den siste tiden. Slik at jeg forhåpentligvis skal (skulle) slippe akutte innleggelser. Men nå ser det ut som om det kanskje må bli akutt allikevel, for planlagte innleggelser er det køer man må stå i for å få, og såkalt brukerstyr seng tar nok lang tid å kanskje, muligens, om hundre år å få til. Jeg trenger hjelp. Hvorfor kan de ikke se det!? Hvorfor må det gå så langt og så lenge som det har gjort nå, før noe blir tatt skikkelig tak i? Så mange år som jeg har vært i systemet deres, så mange leger jeg har vært innom, også alle turene på legevakta. Jeg har allerede vært innlagt flere ganger, og jeg har til og med bedt rett ut om hjelp. Må jeg ligge halvdød på bakken fremfor de for at de skal se hvordan jeg har det og skjønne alvoret !?!?!?!?! Beklager antallet utropstegn, men jeg synes det er altfor dårlig.

Nå er jeg tom for ord, atter en gang. Middagen er også glemt av, så det er vel greit å få unnagjort den snart også. Kalkun og blomkål er tingen, sku hatt det i springen. Eller kanskje ikke?

Det blir lite skriving om dagen - rett og slett fordi jeg er utslitt. Det er mange ting som er vanskelige nå, og jeg blir så frustrert av all denne motstanden. Jeg er så sliten og lei av å måtte kjempe med klør og tenner for å få en ok dag i resultat, for jeg har faktisk ikke gjort noe galt. Jeg fortjener å ha det bra!

Jeg er meg selv og prøver så godt jeg kan, både i gode og i vonde tider. Jeg er ikke personen som legger meg ned å gir opp - kanskje utad / fysisk så kan jeg rulle meg sammen i en ball av gråt og virke ganske håpløs - men jeg vil selv påstå at jeg er bra nok og jobber veldig hardt på det psykiske plan. Hvis ikke hadde jeg ikke kunnet sitte her å skrive dette innlegget, for da ville jeg nok vært død for flere år siden.

Jeg starter nesten å tenke at jeg sikkert fortjener all driten, ettersom det virker som om negative opplevelser og følelser aldri blir helt borte. Det kommer alltid tilbake. Suget i magen og den stikkende følelsen i brystet, noen ganger blir jeg stiv og nummen i hele kroppen, og det blir vanskelig å puste.

Heldigvis har jeg klart å jobbe meg opp en liten mur. Ikke bare av styrke, men også av erfaring. Jeg kan dermed erfaringsmessing si at også dette kommer til å gå over - ting kommer til å bli bedre. Men du kan ikke være helt sikker på det, hilsen angsten...



Egentlig burde jeg vel ikke starte på slike innlegg som dette, for de kan bli så utrolig lange og rotete hvis jeg skal skrive alt jeg vil skrive - som dere kanskje allerede ser - så da velger jeg heller å avslutte innlegget her. Samtidig som jeg ikke kan skrive alt jeg vil skrive, av hensyn til dere lesere og til meg selv. Kaotiske tanker og tilstander oppe i hodet mitt!

Har du ikke hatt angst selv noengang, så skal du holde kjeft om hvordan det føles og hvor ille det er. For har du ikke opplevd det selv, så har du ingen forutsetning for å vite hva ordet angst egentlig vil si. Det er min mening.

Jeg ønsker alle en så fin kveld som mulig. Jeg skal nå krype under teppet i sofaen sammen med Minna, tenne levende lys og sette på unge Mødre, mens pizzaen jeg laget til kjæresten før i dag steker i ovnen. Go' kvæll.

Hei, jeg heter Dag Rikar, jeg er samboeren til Nora, og det er jeg som skriver dette innlegget!

I dag sto jeg tidlig opp, som vanlig.
Solen skinner inn, og da klarer jeg ikke sove lenger.



Men det er greit, for Minna må ut og tisse, og jeg må komme inn i en slik døgnrytme
uansett. Jeg skal nemlig ut i full jobb igjen med det første, og da er greit å bli vant
med å legge seg og stå opp, tidlig, først som sist.





Samboeren min liker og sove litt lenger, men det bryr ikke Minna
seg om. Hun hopper og spretter rundt i senga, kravler under dyna, og er høyt og lavt.
Da er det greit for Nora å ha en kjæreste som kan ta bikkja med ut, og stenge døren.
Men noen ganger er Minna like sliten som mamman sin, og da ligger hun enten nederst under dynen,
mellom føttene, på magen, eller oppe på halsen hennes.

Nå løper Minna rundt og gjør ugagn, og leter etter leker vi har lagt unna. Det er ikke
det at Minna ikke kan leke med dem, men at hun har så mange, og da sørger hun for at
de ligger spredd utover alt.



Ellers venter jeg på å få høre fra diverse arbeidsgivere der jeg har levert inn søknad, og også noen 
som har ytret genuint at de er interessert i meg som arbeidstaker. Så det er spennende.
Like før jeg våknet i dag, hadde de ringt fra en skole der jeg er vikar av og til. Da jeg ringte tilbake,
var det for sent. Det var skikkelig dumt, for vi trenger de pengene vi kan få tak i akkurat nå.
Men jeg tenkte jeg skulle ringe en kar som kan ha noe vedarbeid, så får vi se hva han sier. Det er godt
å jobbe, spesielt når man kommer hjem til to fantastiske jenter. Minna hopper av glede når jeg
går inn døra, og Nora gir meg verdens beste klem, og så er det middag.






Takk for at dere ville lese litt og se bilder fra min hverdag!

Hei ♥

Å lage slike godsaker som jordbær dyppet i sjokolade er egentlig ikke så vanskelig, og heller ikke så mye jobb. Det er kjempegodt og absolutt verdt å prøve ut!

Start med å sette på en kjele med vann på plata, og vente til det kommer damp/småkoker (pass på at det ikke koker for mye). Finn en tallerken som passer, gjerne litt dyp, og sett over kjelen. Brekk så ønsket sjokolade i biter (her kan man bruke kreativiteten; lys, mørk, melkesjokolade, chili, osv) og bland med bittelitt melk. Bruk en gaffel/skje til å røre i sjokoladen til den er helt smelta.

Vask og rens så mange jordbær du gidder/ønsker og dypp/rull dem i sjokoladen. Settes til slutt i kjøleskapet så sjokoladen stivner. 

Voila - ferdig. 

Hei  ♥

I dag har det skjedd mye, jeg har faktisk klart å brekke en lilletå! Derfor har vi brukt hele dagen på sykehuset, på venting. Det var jo ikke stort de kunne gjøre, annet enn å surre en slags dings rundt tåa og tilby meg krykker. Så nå humper jeg frem og tilbake i leiligheten, mens jeg trøstespiser jordbær og ser Unge Mødre. 

Men over til noe helt annet..

Nå er det på tide med en ny konkurranse her på bloggen, og denne gangen har dere mulighet til å vinne et kjempefint sølvsmykke!

Det eneste dere trenger å gjøre for å bli med i konkurransen er : 

♥ Å like bloggens Facebook-side. 
♥ Og å dele dette innlegget på Facebook.  
♥ Legg igjen en kommentar på dette innlegget med navn og epost, så jeg vet hvem som er med.


Jeg kommer til å trekke ut en vinner i slutten av uka. Lykke til !

♡  Vi prøver å kose oss så mye vi kan i hverdagen, og gjøre det beste ut av den. Det er tross alt slike dager det er flest av  ♡


★  Jeg skjønner ikke hva som går av meg om dagen. Uansett hvor mange timer søvn jeg får om natta, hver natt, så er jeg allikevel sliten og energiløs på dagtid også  ★


★  Minna fikk treffe hunden Mia (hunden til en veninne av meg) i går og hun syntes det var så spennende at det ble piping da vi skulle dra hjem. Mia er en del større enn Minna, så vi måtte passe litt på i all rumpesnusing og hyperaktivitet. Neste gang de treffes tar jeg med kameraet!  ♡



♡  Fine kjæresten min, Dag Rikar  ♡


♡  Jeg elsker levende lys, og tenner og brenner det hver eneste kveld  ♡

 
♡  Minna er noe av det beste og fineste jeg har i livet mitt. Jeg har ikke angret ett eneste sekund på at vi hentet henne  ♡

Nå tar jeg snart med meg lille gullet mitt til senga for å sove litt. Man blir sliten av å gå med en klump av angst i magen hele dagen. God natt.

Her kommer noen flere bilder som ble tatt på onsdag, av Minna og meg. Jeg er så uendelig glad og takknemlig for at jeg får lov til å være Minna sin mamma ♥







I dag sitter klumpen i magen helt fast, den nekter å forsvinne.. Jeg har prøvd alt fra å ta medisiner, til å prøve å få tankene på andre ting; som å se på Unge Mødre, strikke, fokusere på Minna, spille kornett, gå tur og vasking. Det er tydeligvis ingenting som vil hjelpe noe særlig i dag, og det er så fryktelig vondt å sitte med en konstant dirrende følelse av angst på innsiden av kroppen. 

Ifølge angsten min kommer alt til å gå til helvete, fremtiden min er usikker og skummel, alle kommer til å forlate meg fordi jeg er så dum og mislykket som jeg er. Jeg vet med logikken at ting ikke går til helvete, at jeg ikke kommer til å ende opp alene, og alt det andre som min dumme hjerne prøver å skremme meg med. Kroppen er klar til å rømme, den nekter å slappe av - ettersom den er helt sikker på at noe vondt snart kommer til å skje. 

Men det kommer jo ikke til å skje noe! Hallo kroppen, jeg prøver å overbevise deg om noe her! Men neida, den nekter å høre på meg..

Dette innlegget skrives av Dag Rikar, Noras samboer.

Ting går bra om dagen, og vi begynner å få plass ikke bare en plan, men vi har til og med flere bra alternativer å velge mellom. Jeg har faktisk tenkt å la det være med det, fordi de spennende planene er noe som Nora ikke har lyst til å avsløre før de blir noe av. Hun liker å holde ting hemmelig helt til det skjer, for vi kjenner folk kan være kritiske til våre noe litt eksotiske planer, og det kan være veldig slitsomt å måtte forholde seg til alle "gode" råd, når man egentlig bare gleder seg og prøver å tenke positivt!

Som dere vet eller ikke vet, har jeg hatt det tøft de siste årene, uten at jeg egentlig føler meg komfortabel med å gå inn på det, men det er i alle fall dette som gjør disse dagene ekstra spennende. Ekstra spennende? Ja, fordi jeg etter å ha opplevd de tingene jeg har opplevd, gjør at jeg setter mye større pris på ting nå enn før og både ting og jeg gleder meg mer.

På bildet har jeg tatt supermanndrakten på, ikke fordi jeg er uovervinnelig, men fordi jeg synes mye er supert om dagen! Nora er selvfølgelig midtpunktet her, som over alt ellers i livet mitt, og er kledd ut som Power Girl. Det synes jeg i det hele tatt passer meget godt til henne, da hun har en enorm kraft i seg. Anyhow! Dette er egentlig en meget gammel bildemontasje, ja hele tre år, som jeg har plukka opp og flikka på igjen. Jeg orket ikke bruke så lang tid på denne som jeg hadde kunnet, rett og slett fordi redigeringa ble vanskelig da jeg hadde lagret den orginale montasjen uten laginndeling. Dvs at man må nærmest male/tegne mer enn man redigerer, og det er tidkrevende. Jeg synes det er moro og drive med photoshop, og jeg er temmelig grei på det. Hvis noen skulle ha behovet er det bare å ta kontakt, så tar jeg det gjerne på meg. 

Jordbær med sjokoladetrekk er veldig godt! Spesielt inntil et lite glass med vin.

 ♥  ♥  ♥

Vi koser oss så godt vi kan og leker, vi har hatt besøk i dag, og nå er det på tide med litt mat!

... Uten mat og drikke, duger helten ikke ...

Innlegget er veldig personlig, og jeg håper dere skjønner hvor sårbar jeg er rundt dette temaet.
---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------


Det startet for mange år siden, altfor mange. Jeg kan nesten ikke huske livet mitt før jeg møtte på deg, og det er ikke din skyld. Men jeg husker enda mindre av livet mitt etter jeg møtte deg, og det er kun din feil. Jeg kan huske små bilder fra den tiden, men det er ikke spesielt gode minner vi har sammen. Eller, jo vi har jo det også. Men det er dèt som er problemet med deg og meg, at vi er så forskjellig og at vi ikke har de samme målene i livet vårt. Det er du som tar opp all plassen når vi er sammen, og det er du som bestemmer over oss begge. 

Jeg er delt i to. To helt forskjellige personer på innsiden av meg, som ønsker og mener helt forskjellige ting.

Jeg vet ikke akkurat når det startet eller hva som utløste det, men både jeg og andre tror det kan ha mye med saken min å gjøre ( Den jeg har skrevet litt om før; HER ). Jeg vet at jeg som 15 åring ble sendt til sykehuset fordi jeg var så dårlig og svak. Jeg hadde allerede trenings- og bevegelsesforbud fra før av, så jeg ble veldig sint og frustrert da jeg ble tvunget inn i ambulanse og kjørt til sykehuset mot min vilje. Det ble for mye for meg når de ville ha i meg flytende næring på turen, så etter det husker jeg ikke så mye. Kanskje like greit ?




Det jeg snakker om er et ødeleggende og forvrengt forhold til mitt eget utseende og min egen kropp. Det er en av mine største utfordinger i hverdagen. Jeg er så sliten og tom for energi nesten hele tiden, jeg er ofte svimmel og har en del hodevondt, det er vanskelig å sove, og ikke glem selvhatet - spesielt til kroppen min. Jeg har også dårlig hukommelse og det er vanskelig å konsentrere seg. Jeg prøver å unngå mitt eget speilbilde, fordi jeg blir så frustrert over det jeg ser, og jeg skulle ønske jeg kunne blitt en annen. Men det er jo ikke slik det skal være.
Man skal liksom kunne godta seg selv, og kanskje til og med bli litt glad i seg selv. Jeg klarer egentlig ikke å se hvordan det kan være mulig. Hvordan skal jeg kunne endre på noe som har vokst seg sterkere i meg i over 5 år? 1/4 av livet mitt. Det høres kanskje ikke så ille ut, men når jeg nesten ikke husker noen ting fra fortiden min så blir det vanskelig, for det blir nesten det eneste jeg husker.

Heldigvis har jeg bedre perioder også, der ting kan bli litt "enklere", selvom jeg aldri har klart å godta min egen kropp. Helt ærlig skjønner jeg ikke hvordan jeg skal kunne klare det noen gang, for det virker så håpløst.

Grunnen til at jeg velger å skrive om dette her og nå er fordi at dette ikke kan være min egen lille hemmelighet lenger, for så lenge jeg har den holdningen kommer jeg aldri til å komme meg ut av den uendelige runddansen. Det kan kanskje også hjelpe folk rundt meg til å forstå hvorfor ting er som de er litt bedre?




Det er vanlig å skille mellom tre typer spiseforstyrrelser, men husk at dette er ikke hele sannheten, for det er ikke mulig å forklare hvor altoppslukende og jævlig det er :

Anoreksi, man begrenser hva og hvor mye man spiser. Personer med anoreksi opplever ofte en intens frykt for å legge på seg. Mange føler at kroppen er stor og tykk, til tross for at man har en vekt under normalen. Det er vanlig å benekte både at man er undervektig og de medisinske konsekvensene av tilstanden. Samtidig kan man tenke mye på disse konsekvensene. Et eksempel er at mange har et sterkt ønske om å få barn, men samtidig er ønsket om å bli tynn på en måte enda sterkere, man er veldig delt i sine egne ønsker, noe som skaper mye frustrasjon og redsel for fremtiden.
Anoreksi fører til underernæring som påvirker de fleste organer i kroppen. Vanlige komplikasjoner er lav kroppstemperatur, dårlig blodsirkulasjon, tørr hud, at menstruasjonen blir borte og man kan utvikle benskjørhet. Det kan også gi alvorlige hjerterytmeforstyrrelser, hjertesvikt og endringer i sentralnervesystemet. Hjernen trenger også mat for å fungere og leve. Sammenlignet med andre psykiatriske lidelser er anoreksi den lidelsen som har høyest dødelighet.

Bulimi, kjennetegnes av gjentatte episoder av overspisning. I løpet av kort tid spiser man mye mer mat enn hva andre ville spist i samme situasjon. Episoden etterfølges av handlinger for å kompensere for det store matinntaket og unngå vektøkning. Den mest vanlige atferden er oppkast, men man kan også misbruke avføringstabletter, gjennomføre fasteperioder eller overdrive trening. For omgivelsene kan bulimi være vanskeligere å oppdage enn anoreksi, og omlag 30 prosent av personer med bulimi har en forhistorie med anoreksi. Selvfremkalt oppkast kan føre til forstyrrelser i eletrolytt- og saltbalansen og gi syreskader på tennene, noe som kan gi høye tannlegeregninger.

Overspisingslidelse, kjennetegnes av episoder med overspising uten den kompenserende handlingen som er til stede ved bulimi. En overspisingsepisode kjennetegnes av at man mister kontrollen når man spiser. Man klarer ikke å stoppe før man har spist mye mer enn hva andre ville spist i samme situasjon. Man kan spise raskere enn vanlig, spise når man ikke er sulten, eller spise alene fordi man er flau over det store matinntaket. Episodene etterfølges ofte av skam eller depressive tanker.


Som dere kanskje ser er det ikke noen dans på roser. Ikke i det hele tatt. 

Hittil har denne søndagen vært overraskende fin. Jeg hører på Melissa Horn og Adele på anlegget, koser meg med Minna på fanget, og tankene er ganske stille i dag også. Altså, jeg er ganske rolig, og det kommer ikke uendelig med negative og vonde tanker på en gang. Sola titter også frem innimellom, som også hjelper på humøret. Ellers mumser jeg hvit sjokolade med verdens beste samvittighet!

Hva bruker dere hviledagen til ?

De siste dagene har vært relativt rolige, på et vis. Vi klarer oss greit og tar vare på hverandre, så det er egentlig ingen grunn til bekymring, selvom det stormer litt både ute og inne. Det er ikke så mye som skal til før tårene triller hos meg, og jeg har vært ganske trist de siste dagene. Men jeg klarer å ta meg sammen, slik at jeg får tatt meg av alt som må ordnes og holdes i orden. Jeg prøver så godt jeg kan, og bedre enn det får det ikke blitt.

Vi har vært på noen småturer i finværet de siste dagene, for å være litt sosiale og for å nyte solen mens vi hadde den. Jeg tør nesten ikke ta med Minna ut nå, for jeg er redd for at lille gullet mitt skal bli tatt med av vinden slik som det blåser nå! Jeg har hørt at det til og med blåser på Rhodos om dagen, men der risikerer man jo ikke å tryne på blankisen så man slår seg ihjel hvis balansen svikter.. 

Dagen i dag har gått med til vask og rydding av leiligheten, og nå tenkte jeg å spille litt kornett før det blir for sent. En ganske kjedelig lørdag, for å si det sånn. Men med musikk på øret og vin i glasset skal jeg vel klare å overleve denne dagen også.





Jeg fikk blomster av mamma i går, fordi jeg endelig klarte teorien. En kjempefin bukett med lilla gåsunger og blomster! Uheldigvis hadde jeg ikke noen vase som kunne passe til buketten, så jeg måtte med hjelp fra kjæresten improvisere litt. Det ble en liten bukett og en litt større, og de lilla blomstene gjør seg veldig godt i leiligheten, selvom de mest sannsynlig ikke kommer til å leve så veldig lenge. Jeg er ikke så flink med planter og blomster, men jeg prøver å lære! 

I tillegg til blomstene fikk jeg en pose full av godsaker, som inneholdt blandt annet; 3 sjokolader (1 hvit, 1 mørk og en med chili), 2 bøker, en cd (Melissa Horn), en genser, ++. Tegningen på bildet under var det lillesøster Hella som sto for, og jeg tror det er Minna hun har tegnet ♥




Da gjenstår det bare å ønske dere alle en fin kveld og en god helg !

♥ Jeg er så glad i dere ♥

♥   My family  ♥




















★  Usensurert og utslitt...  ★










★   Jeg gidder ikke lenger redigere bort meg selv. Ta meg som jeg er, eller la være.   ★





. . . .

Jeg klarte forresten teorien på førerkortet i dag !! Etter mye øvelse klarte jeg det endelig nå i dag, så nå mangler det kun oppkjøring før jeg har førerkortet. Det gleder jeg meg utrolig masse til!

Hei..

Møtet jeg hadde med NAV i går gikk overraskende bra, og behandleren min der virker som ei forståelsesfull og snill dame. Må si at håpet mitt øker bittelitt, når jeg endelig blir møtt på en respektabel og akseptabel måte. Det er veldig dumt at NAV-kontorene som ligger rundt omkring i landet vårt, skal være så forskjellige og møte oss på så forskjellige måter. Noen steder får man veldig god hjelp, mens andre steder blir man hverken hørt eller forstått.. 

Hva er deres erfaring med NAV ?




Jeg er ganske deprimert om dagen, det er ingen hemmelighet, og nå i en større grad enn på lenge. De fleste tanker utvikler seg i negativ retning, og ender i gråt eller sinne, og jeg er så utrolig frustrert og desperat etter å få bort det vonde jeg føler. Jeg jobber hele tiden for at det skal bli bedre, for at jeg skal få det gode livet jeg fortjener. Men det er ikke så lett når jeg starter dagen med å gråte, og jeg ikke aner hvordan jeg skal få bort smerten. Det hjelper at Minna ligger inntil meg om natten, og at hun venter tålmodig i sengen til jeg våkner om morgenen, at hun er der for meg og passer på meg. I gode og vonde dager ♥

Det er heldigvis noen ting som har blitt bedre med tiden. Jeg hater ikke meg selv like sterkt som før, og jeg har blitt flinkere til å takle vonde / destruktive tanker. Men det som er viktigst for meg, er at jeg ikke lenger tar på meg skylden for det vonde som har skjedd. Jeg har ikke bedt om å ha det slik jeg har det, og jeg har ikke bedt om å få oppleve det helvete jeg har vært igjennom. Men her sitter jeg og skriver, med min nydelige valp og min snille kjæreste ved min side - jeg har klart å overleve.

Everybody want happiness,
nobody wants pain,
But you can't have a rainbow,
without a little rain. 

Hei ♥

Dagen i dag startet bra, men ble dessverre ganske dårlig utover kvelden. Har klart å roe meg litt ned nå før vi legger oss, og håper jeg får sove dypt og uten mareritt i natt. Setter på en episode med Unge mødre og tar en kopp te, før jeg finner pysjen. I morgen blir det spennende å se hva Nav og jeg finner ut av. Gruer meg litt, og håper at jeg ikke blir presset ut i noe jeg ikke er klar for, misforstått, ikke blir trodd eller noe slikt. Håper det går bra. Trenger ikke flere utfordringer akkurat nå.

Minna og jeg koste oss hjemme i dag mens Dag var på jobb, og vi fikk gjort masse nyttig (som; 2 klesvask, vindusvask, rydding og litt naturfaglesing).
Innimellom blir det turer ut på do, eller tørk av tiss. Minna pyntet seg med halsbånd i dag ♥
Etterhvert ble det tid for å dra til veterinær, for Minna skulle ha en vaksine. Vil ikke at jenta vår skal bli syk!
Veterinæren var kjempeflink, og det hele gikk greit for seg. Jeg blir stolt når Minna takler fremmede mennesker, andre hunder og en sprøyte så bra ♥
Ellers har vi spist jordbær og sjokolade, grått littog ledd litt. Og nå legger vi oss, og håper på en fin dag i morgen. 
Det vonde jeg føler orker jeg ikke snakke om nå, og derfor sier vi god natt..

★  ★  ★

★ Valpen vår Minna ble født 15. desember 2012. Hun har altså bursdag dagen før meg, og det er så søtt!
★ Vi hentet lille Minna den 21. februar 2013, ca 10 uker gammel.
 

Bilde nr 1 viser ei jente som er veldig klar til å reise til Oslo for å møte Minna!








Allerede på noen dager har jeg blitt uandelig glad i den lille valpen min. Hun trøster meg når jeg er trist, muntrer meg opp og får meg til å smile, hun er så leken og full av energi, og ikke minst er jeg forpliktet til å ta vare på henne. Jeg må tenke meg en ekstra gang om før jeg tenker dumme, destruktive tanker. Jeg kan ikke lenger bare dø ifra alt, slik jeg så mange ganger har ønsket tidligere, nå er det ikke lenger et alternativ. Det er mitt ansvar at Minna har det bra og får et godt liv, og jeg vil gjøre alt i min makt for å få det til! Jeg føler nesten et slags morsinstinkt, at jeg kan føle litt på hva som er riktig og galt, og jeg er ikke så redd lenger. Jeg er ikke lenger like ensom, for Minna passer på meg.

Vi trenger hverandre, Minna og jeg ♥

Dette innlegget er skrevet av Dag Rikar. Noras samboer!



Som Nora har sagt så har vi skaffet oss ei lita ei! Hu er virkelig søt, og vi fant raskt tonen! Hu har virkelig vært så søt og flink, og ikke noe "hjemtilOslo"-klynking annet enn akkurat da vi kjørte vekk fra huset til Cathrina. Vi har hatt noen ulykker inne på teppene og alle steder, men vi har nå kommet inn i rutinen å løpe ut i hagen hver gang vi tenker at det er på tide. Ca hver andre time. Det er litt lettere enn å se på a hele tiden, for å se når hu setter seg ned. 

Minna er litt forkjølet og var varm og tørr på nesen i går. Derfor fikk hun lov til å gjøre fra seg inne også, på "puppypaden", så det ikke ble alt for mye kaldt vær. Nå er hun bedre og den kalde, våte snuta er tilbake. På mandag skal vi uansett til dyrlegen og ta en vaksine, så det blir vel til at vi spør der, selv om jeg tror det er så godt som bra igjen nå. 

  

Minna leker, spretter, spiser og sover. Akkurat som ei lita valpejente skal gjøre! Nå hører vi på musikk, ligger i fanget på hverandre og bare chillern. 

 Slik ser jeg ut når jeg en sjelden gang prøver å være søt. Ha en fin dag, og fortell meg gjerne hvor fantastisk jeg er.

 Hei  ★ 

I går dro vi til Oslo for å møte Cathrina Hell Lykke, som driver kennelen Accuro. Vi har nemlig lenge ønsket oss en valp, og har nå fått en 10 uker gammel dvergpinscher i familien! Det har gått som en drøm, og lille jenta har vært veldig flink. Navnet er ikke helt bestemt enda, for vi vil gjerne finne et som passer til personligheten hennes.

Visste du at ...?

"En stjernes liv starter med et gravitasjonskollaps i en molekylsky bestående av hydrogen, helium og små mengder tyngre stoff." Kilde / wikipedia

Grunnen til at jeg valgte akkurat 3 stjerner på armen min, da jeg tok tatovering i Berlin, er at da jeg var liten pleide mamma å si; at den største stjerna jeg kunne se på himmelen var Bestemor Milly-Ann som passet på meg. Den andre stjerna er for vår kjære, flotte og dypt savnede Edith ♥ Den tredje stjerna er turkis (mens de andre er svarte) - den er til meg selv - og er et symbol på at det er greit å være annerledes.




Etterhvert kommer det selvfølgelig bilder av vårt nye familiemedlem! Lille, brune, nydelige og smarte dvergpinscheren vår ♥ Jeg ble forresten syk i dag (noe som passet litt dårlig) og måtte etterhvert krype utslått til sofaen, der jeg fikk Unge Mødre på TV og satt lenge med lille gullet på fanget. Det er ingen sak å bli syk, når man har en så flott, liten familie rundt seg!

Det tok meg mange år å kunne si ordene. Det var skremmende, men også en lettelse.
Men nå har det gått 5 år uten svar og ansvarstaking. Hvorfor ?

Mange mennesker har opplevd det samme som jeg, og har det slik som meg.
Vi går i mørket, og leter etter lyset i enden av tunellen.

Hver kveld når jeg legger meg, vet jeg at det kommer en ny dag om noen timer.
Det er skremmende, med enda en dag å komme seg igjennom - overleve.

Vi leter alle etter lyset. Lykken. Når vil den komme ?
Vi må fortsette å vente, fortsette å lete, og en dag finner også vi lyset i tunellen.







Jeg tenker på det nesten hver eneste dag,
jeg har så mange spørsmål.
Jeg kommer aldri til å kunne glemme.

Jeg håper det blir lettere med tiden,
at jeg kan gi slipp og finne svar.
Gi slipp på smerten.

Men det vil alltid være med meg,
uansett hvor hardt jeg prøver eller vil.
Jeg kommer aldri til å kunne glemme.

I morgen blir en spennende dag, det kommer til å bli skummelt og forhåpentligvis bra. Jeg forklarer mer i morgen, etter at jeg ser hvordan ting går - jeg har lært meg selv til å ikke ha for høye forventninger, for da blir jeg ofte skuffa / lei meg. Bedre å ta ting litt som det kommer, og heller kunne glede seg over det som går bra i etterkant (og klage over det som går dårlig).

Vi kjøpte både blåbær og jordbær da vi var på butikken i dag. Jeg har faktisk hatt lyst på jordbær en stund nå, så da vi i dag fant bær til 15 kr ble jeg ganske fornøyd. De er selvfølgelig ikke like gode som våre kjære norske bær, men de er heller ikke like dyre! Jeg har omtrent ikke råd til en kurv jordbær om sommeren, for da setter de opp prisene til 40-50 kr kurven. Det er greit nok at de er gode, men ganger du det med 10, altså 10 kurver med norske jordbær, da må de som ikke har så god råd velge mellom mat en uke eller 10 kurver jorbær... 

Bare så det er sagt, så liker jeg å sette ting på spissen når jeg lager et poeng. Og med det sier jeg god natt.

Jeg prøver å se de gode tingene i hverdagen, og jeg prøver å glede meg over det jeg faktisk har, og ikke tenke så mye på det som mangler eller er vanskelig i livet mitt. Det er ikke lett i det hele tatt, men jeg prøver så godt jeg kan hele tiden, hver eneste dag. Jeg gjør mitt beste for å nyte dagene mine. Det er en hard jobb og en lang vei til å bli frisk. I motsetning til andre kan jeg ikke legge fra meg jobben på kontoret etter jobb, eller ta meg juleferie fra sykdommen min. Jobben min varer døgnet rundt.

Grunnen til at jeg kaller det en jobb kan jeg gjerne forklare; det er fordi at det er vanskelig nok å skulle holde ut dagen, det er nok å skulle overleve. I mine tyngste perioder, legger jeg meg om kvelden for å sove, med et ønske om å ikke skulle våkne igjen neste dag. Psykologen sier at en innleggelse kan være nødvendig nå, men jeg vil ikke det før det blir akutt, tror jeg.. Jeg trenger å føle meg trygg, og jeg vil veldig gjerne kunne føle meg litt selvstendig og voksen som 20-åring. Vi får se hvordan det går. Ingen kan spå fremtiden, og for alt jeg vet så har jeg det bedre innen kort tid. Jeg krysser fingre og tær, armer og bein, for at ting kan bli bedre veldig snart. Det må det. 


Heldigvis har jeg fortsatt positive ting i livet mitt, som det er viktig at jeg husker på i mine mørkeste timer. Ting som kan gjøre dagen bedre eller humøret gladere. Her er noen av dem;

Kjæresten ♥ kaffe ♥ filmer og bøker ♥ familie ♥ drops ♥ musikk ♥ sol ♥ duftlys


Hvilke ting gjør deg glad?

Takk for all støtten jeg fikk på det forrige innlegget  ♥




Jeg har det ikke bra på innsiden, selvom jeg klarer å smile utad. For det å smile er egetlig bare å stramme riktige muskler, så voila - et smil. Men tidligere i dag hos psykologen klarte jeg ikke å smile, jeg klarte heller ikke å holde gråten borte - noe jeg trodde jeg var blitt flink til etter flere år med øvelse. Men i dag ble det altfor vanskelig. Det eneste som skjedde var at jeg skulle snakke med ei dame fra kommunen, slik at hun kunne vurdere hva slags hjelp de eventuelt kunne bidra med. Vi fant ikke ut av så veldig mye den timen, men jeg håper ihvertfall at de nå kan se eller forstå litt mer hvor vondt og vanskelig jeg faktisk har det...

Ellers har jeg ikke så mye å skrive eller meddele. Det forrige innlegget tømte meg litt for ord, så med det sier jeg god natt.